Flyttemelding

Jo altså. Jeg har flyttet. Eller ikke jeg, da, men denne bloggen. Jeg har blitt så høy på pæra. Fått eget domene og egen design og greier. (Eller, domenet har jeg kjøpt. Designen har jeg fått, av kollega of the year Gustav Jönsson.)

Det er egentlig kjempelenge siden, jeg har bare glemt å si ifra her, og jeg beklager selvfølgelig kjempemye at du ble lei deg, hvis du ble lei deg. Heldigvis er jeg jo en utrolig treig blogger, så om du har vært innom her daglig siden mars for å sjekke om det er kommet noe nytt, har du faktisk bare gått glipp av tre innlegg. Lange og uleselige er de også, som vanlig.

Om ikke så lenge stenger jeg altså denne bloggen. Alle gamle innlegg og kommentarer er flyttet til den nye.

Så kjære alle sammen, på vegne av meg selv og hele min slekt takker jeg varmt for følget her, og håper dere blir med over til http://eivindlund.no for mer av akkurat det samme.

Nest beste hilsener,

Eivind.

 

3 kommentarer

Kjære stat: Ti stille.

Dette manuset ble fremført på DIFI og Språkrådets klarspråkkonferanse 7. mars 2013. Det er usedvanlig langt, selv til meg å være, og dessuten særs smalt rent tematisk. 

Kjære alle sammen. Både dere som jobber med klarspråk og dere som jobber med noe helt annet, samt alle andre målgrupper, med et særlig fokus på kvinner, på tvers av kjønn, alder og språk: Velkommen til dette kåseriet. I dette kåseriet, som heter Kjære stat, ti stille, får du høre mer om stat, språk, tekst, tale og taushet. Det er et mål at du som tilhører skal sitte igjen med en vag følelse av å ha blitt inspirert. Kåseriet er blitt til etter et initiativ fra Direktoratet for IKT og forvaltning, og er et resultat av regjeringens nye, brede, fokuserte, bredt fokuserte samhandlingsplan for mer digitalisert tekst.

Egentlig finnes dette kåseriet bare som PDF, ODF og Word-dokument, og du kan laste det ned i menyen til høyre og venstre, bare ikke her i midten. Men siden regjeringen heldigvis også har en handlingsplan for fremføring av digitalisert tekst i forvaltningen, og for å møte behovet for universell utforming på en ny og tidsriktig måte, blir kåseriet også lest opp fra scenen på DIFI og Språkrådets felles klarspråkkonferanse, en konferanse som ikke viser det minste tegn til dødskramper til tross for at prosjektet den er konferanse for forlengst er nedlagt. Om bare én eneste setning, denne inkludert, begynner altså selve kåseriet, etter denne innledningen som det var viktig for meg som kåsør innleid av DIFI og Språkrådet å få fremført.

Så. Velkommen til første avsnitt i dette kåseriet. Her får du høre mer om hva jeg som kåsør tenker at du som tilhører – og borger – trenger å vite om tittelen på kåseriet. Tittelen på dette kåseriet ble bestemt lenge før teksten ble skrevet. Det er ALLTID en dårlig idé. Titler skal skrives til slutt, når man vet hva det man har skrevet handler om. Men slik ble det, for som alle her inne vet, trumfer direktoraters arbeidsprosedyrer gode tekstregler hver eneste gang. Og nå står jeg her, fanget av en litt provoserende, paroleaktig overskrift, tvunget til å tale om taushet.

Men det er greit. Jeg går utifra at de fleste av dere arbeider med å formidle informasjon på vegne av staten, eller i det minste på vegne av det offentlige Norge. Man har fortalt meg at også kommuner nå er i ferd med å innse at klarspråk er nyttig og fint og lurt. Det er ikke et øyeblikk for tidlig. Hadde det ikke vært for at det er så trist, skulle jeg lest opp et brev kommunen sendte meg om vedtak om skoleplass for min yngste datter. Ikke misforstå, hun FIKK skoleplassen vi søkte på. Det triste består i at det åpenbart er noe galt med noen i kommunen min.

De tror nemlig at jeg som er spent på om jeg får ja eller nei først og fremst er interessert i hvilken hjemmel de har brukt, og hvordan jeg skal gå frem for å klage, og de formulerer dette så dårlig at jeg er redd det hele egentlig er ment som et rop om hjelp. Jeg vil gjerne hjelpe, men jeg vet ikke hvordan. Det føles ikke som det vil hjelpe å sende dem et brev. Men dette er selvfølgelig gammelt nytt i et forum som dette. Der menn som har vært i militæret forteller hverandre om grusomme lidelser på rekruttskole og i knappetelt på vidda, og kvinner som har født forteller hverandre om fødsler som har vart i tolv døgn, og BEKKENET BRAKK, der forteller dere klarspråkidealister hverandre om brev dere har funnet ut at etatene deres sender ut, og nøyaktig hvor mye ild og vann dere måtte gå gjennom for å få brevet omskrevet til noe mye lettere, og dette med brev om vedtak er sikkert en klassiker i deres kretser, kanskje er det tilogmed litt barnslig og naivt å komme trekkende med det.

For det som er vanskelig med å prøve å si noe morsomt til ettertanke i et forum som dette, er jo selvfølgelig at det dere driver med, det som samler dere her, nettopp ER morsom ettertanke. Kanskje er det meste mer ettertanke enn humor, men dere ER jo ganske gode på å samle eksempler på ting man kan le av hvis man klarer å la være å gråte. De fleste rasende festlige eksemplene jeg vet om på dårlig og uklart språk, er jeg jo blitt opplyst om av dere eller folk som dere.

Det er liksom ikke noe gøy, her altså, hvis jeg sier «veit dere hva, eller? Statens vegvesen, veit dere, VEIT dere hva de kaller snøskuter for? BELTEMOTORSYKKEL!» Eller, litt morsomt er jo akkurat det der. Jeg slutter ikke å synes det, egentlig. Men dere skjønner hva jeg mener, alt annet ville jo være en skandale, forresten, men altså: Jeg må jo snakke om noe annet.

Og da er det TO ting jeg har veldig lyst å si til dere alle sammen, men kanskje ALLER mest til departementene og direktoratene, og ALLER ALLER mest, og JO, man kan gradere ALLER, det har jeg lært av barna mine, ALLER ALLER mest til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Eller hva dere heter nå. FAD, altså. Departementet for røkla. Og det første jeg har lyst å si, fremgikk allerede av overskriften, men siden dette er et klarspråkforum og vi ikke ser noen grunn til passive, tannløse eufemismer, vil jeg gjerne demoderere overskriften. Budskapet mitt er egentlig ikke «Kjære staten. Ti stille.» Budskapet mitt er «Kjære staten. Hold kjeft!» Eventuelt: «Kjære staten, hold nå KJEFT, for svingende.» Altså, ikke hele tiden, selvfølgelig, og det er ikke det at dere ikke har noe lurt å si eller noe, men dere prater jo i ETT ENDA KJØR, og dere har så inn i granskauen MYE å si. Overalt, på nettsider, i brosjyrer, i veiledere og publikasjoner tar dere dere alltid tid til en prat, aller helst en lang.

Nå, for eksempel, driver dere visst og forenkler forvaltningen ved hjelp av crowdsourcing, ser det ut til. Jeg er fortsatt litt usikker. Teksten i nyhetssaken lyder i sin helhet som dette:

«Hva mener du kan gjøres bedre?
Regjeringen ønsker å gjøre innbyggernes møte med det offentlige bedre og enklere. – Vi vil identifisere unødvendig plunder og heft for folk og ansatte. Og vi vil gjøre noe med det. Derfor ber vi om din tilbakemelding på hva som kan forbedres, sier statsminister Jens Stoltenberg.
Nå lanserer Regjeringen en egen digital forslagskasse ”Enkelt og greit” på regjeringen.no (http://blogg.regjeringen.no/enkeltoggreit/). Der kan alle innbyggere fortelle hvordan de mener deres møte med det offentlige kan bli enklere.
Som innbygger møter du det offentlige i mange ulike situasjoner livet igjennom. Du skal søke om foreldrepenger, søke om studieplass, ha kontakt med NAV, skole eller helsevesen. Noen av disse møtene kan gjøres mindre kompliserte eller tidkrevende enn de er i dag.
- Dette er et krafttak for fornying og forenkling. Ved å lytte, og ikke minst gå i dialog med innbyggerne, oppnår vi flere ting på én gang: brukervennlige løsninger og tjenester, mer effektive tjenester, mer tidsriktige tjenester, sier fornyingsminister Rigmor Aasrud.
- Regjeringen skal legge fram en strategi for innovasjon i kommunesektoren våren 2013. For å kunne levere gode offentlige tjenester i fremtiden, må vi finne nye måter å jobbe på. Jeg håper vi får mange gode innspill som kan hjelpe det offentlige å løse oppgavene sine på en smartere måte, sier kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete.
Innspillsbloggen vil være åpen i fire uker, til 15. mars 2013. Alle innlegg vil bli lest, og de mest relevante forslagene blir tatt med videre i regjeringens forenklingsarbeid.
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet leder forenklingsprosjektet. Arbeidet skjer i tett samarbeid med andre ansvarlige departementer og myndigheter. En liste over tiltak vil bli offentliggjort.»

Er det noe feil med dette? Neida. Ikke utenom at overskriften, som retter seg mot meg som innbygger, er det eneste i teksten som indikerer noen slags form for oppriktig ønske om interaksjon. Resten er en grøt av pressemelding, selvskryt og generell svada. Det er klarspråklig og fint, under halvparten er passivspråk og det er masse «du» og «vi». Men kjære FAD og dere andre: Hold nå litt kjeft!

Hvis dere vil at jeg skal fortelle dere hvordan dere kan drive virksomheten bedre, så hopp over alt det andre. Glem makroperspektivet. Tror dere jeg, som innbygger som er misfornøyd med en offentlig tjeneste, bryr meg om at dere skal legge frem en innovasjonsstrategi? Eller hvem som leder forenklingsprosjektet? Eller at dere har valgt å kalle det en «digital forslagskasse», som om noen av oss noen gang så mye som har SETT en analog forslagskasse? Eller at Aasrud er opptatt av TIDSRIKTIGE tjenester? Tror dere dette er noen slags MOTEBLOGG?

Jeg har ett spørsmål til dere som skriver sånne tekster: Når dere trener, eller går tur, eller bare spiser sunt – gjør dere det først og fremst for å bidra til en sunnere folkehelse? Hvis noen av dere nå svarer ja, tror jeg dere trenger å snakke med noen. Noen profesjonelle, altså. Eller så jugde dere. For nei, ingen tenker sånn. Jeg trenger ikke at dere forteller meg at dere gjerne vil vite hva jeg mener, og at dere gjerne vil gjøre det på en brukervennlig og effektiv og tidsriktig måte, når dere bare har fått lagt frem en skikkelig strategi for innovasjon.

Jeg trenger at dere LYTTER, ikke at dere PRATER OM LYTTING.

Hvilket bringer meg til det andre viktige jeg har lyst til å si: Slutt å tøve. Før var det ingenting som frustrerte meg mer enn offentlige etater eller politikere som trodde at en handlingsplan er det samme som en handling. Det er det nemlig ikke. Det er bare en plan. En idé om at man kanskje en gang faktisk skal gjøre noe, pakket inn i en tekst som kan sendes inn til verdensmesterskapet i politisk korrekt, bringer ikke verden fremover.

Men det virker som handlingsplaner er i ferd med å gå over, for staten har nemlig funnet et nytt illusorisk verktøy, en ny ting som ser ut som noe helt konkret uten å være det. Mine damer og herrer, det vil si, mine personer av alle kjønn: På vegne av den norske stat gir jeg dere handlingsplan 2.0: En Ny Nettportal.

Jeppsann. Det finnes ikke et problem i verden som ikke kan løses ved hjelp av en ny nettportal. Sliter du med å finne ut av hvordan du kan få til å betale dagmammaen eller vaskehjelpen din hvitt? Gå til handlehvitt.no.  Der står det: “Vi gjør det enklere for deg å handle hvitt”.

Hurra! Hvordan da? Vel, den store, sentrale linken sier “Les hva vi mener”, og når jeg trykker på den får jeg vite hva lederne i YS, KS, Unio, NHO, LO OG Skatteetaten mener om svart arbeid, og VET DERE HVA? De er IMOT! NÅ ble det mye lettere for meg å handle hvitt. Nå er det et par linker til et par sjekklister der også, for all del. Den ene sjekklista avsluttes med en knapp, en såkalt call to action, som heter “Lever skjema”.

Jeg vet ikke engang hva dette skjemaet skal handle om eller gjøre, jeg vet bare at jeg har krysset av i en liste som handler om at jeg betaler maks 60000 til noen for å vaske huset mitt, og når jeg trykker på Lever skjema kommer jeg til innlogging til altinn. Oooookeeeey. Betyr det at sjekklista jeg nettopp fylte ut ER skjemaet, og at det blir levert hvis jeg logger inn? Jeg tør ikke prøve.

Den andre sjekklista er for dem som skal betale noen under 4000 for småjobber. Når jeg har svart på noen enkle spørsmål der, blir jeg sendt til skatteetaten.no, som sier: “Spesielle skatteregler gjør det enklere og billigere for deg som skal engasjere privatpersoner for arbeid hjemme eller på fritidseiendommen. Denne brosjyren forklarer den forenklede ordningen.” Nå er jeg jo egentlig på en nettside, ikke i en brosjyre, men man har likevel valgt å holde seg strengt til grunnteksten, derfor har denne nettsiden en side 1, med et relativt langt forord, som avsluttes som følger:

«Oppbygningen av brosjyren

I denne brosjyren har vi først og fremst omtalt reglene sett fra arbeidsgiverens side. Deretter tar vi opp forhold som er av spesiell interesse for arbeidstakeren. Til slutt har vi laget noen eksempler på praktisk virkning av reglene.

Flere opplysninger

Flere opplysninger om den forenklede ordningen finner du på skatteetaten.no. Skattekontoret, skatteoppkreverkontoret (også kalt kemneren eller kommunekassereren) og NAV (Arbeids- og velferdsetaten) i din kommune kan også gi flere opplysninger.»

JAMENDASÅ. NÅ har dere jo gjort det MYE enklere for meg å handlehvitt DÅTT ENNO, nå som jeg kan bruke en egen nettportal med en litt artig url til å komme til en brosjyre på skatteetaten.no der jeg kan få vite at jeg må ringe til NAV. Alle vet jo at NAV har all verdens tid til å svare på alt mulig sånt, og ikke minst at NAV i hver enkelt kommune HELT sikkert kan hjelpe meg å forstå disse reglene siden alle der kan alle regler om alt.

Eventuelt kan det jo hende jeg bare betaler de 2000 kronene jeg hadde tenkt å betale svart, også kan dere klø dere i hodet over hvorfor det svarte arbeidet ikke forsvinner enda dere har lagd en ny nettportal som gjør det enklere å handle hvitt og allting.

Men ok, la oss late som handlehvitt.no nettopp er blitt lansert og ikke helt har funnet formen og at det akkurat nå pågår en bred satsning for å gjøre det ENDA enklere å handle hvitt.

La oss heller se på en annen portal, markedsført av ministeren for denslags med følgende:

«- Brukerretting av informasjon og tjenester er viktig. Portalen legger til rette for at brukerne kan finne selvbetjeningsløsninger og digitale skjemaer på enkel måte.
Den nye løsningen legger til rette for å finne riktig informasjon raskt og enkelt og for økt bruk av nettbaserte tjenester. Løsningen skal fremme forenkling, effektivisering og samordning mellom embetene.»

Hvis du synes denne teksten føles generisk, er vi to. Den er sannsynligvis hentet fra FADs mal for pressemelding om ny nettportal, det er klart de har en mal for sånt, så ofte som de lanserer portaler. Portalen det snakkes om her er fylkesmannen.no, som FAD tydeligvis tror kan bli et veldig nyttig verktøy for brukerne. Som bruker går jeg inn på denne portalen, og finner inngangen Folk og samfunn. Under denne overskriften får jeg linkene Apostillestempel på dok, Askespredning og Forliksrådene, samt selvfølgelig “Se flere”. Når jeg trykker på overskriften Folk og samfunn, eller Se flere, blir jeg sendt til en side som i sin helhet lyder:

«Som innbygger vil du komme i kontakt med Fylkesmannen i ulike situasjoner. På noen områder er Fylkesmannen den første offentlige instansen du møter, på andre områder er Fylkesmannen klageinstans for vedtak som er fattet av andre.»

Hurra. Nå snakker vi selvbetjening. Men kanskje akkurat dette bare er en feil. Jeg prøver Helse og omsorg i stedet. Helse og omsorg har inngangene Fattigdomsbekjempelse, Folkehelse og Førerkort. Jeg trykker på Førerkort, siden ingen av de to andre akkurat høres ut som selvbetjening.

“Førerkortet gir deg rett til å føre motorkjøretøy i én eller flere bestemte førerkortklasser. Alle som består førerprøven og oppfyller kravene til helse og vandel, kan få førerkort.
Det er ditt ansvar å kjøre trygt
Hvis du er i tvil om du kan kjøre trygt på grunn av helseproblemer eller medisinbruk, har du plikt til å oppsøke lege. Hvis en lege, psykolog eller optiker mener at helsekravene til å ha førerkort ikke er oppfylt, skal han eller hun melde fra om dette til Fylkesmannen. Fylkesmannen informerer politiet dersom førerkortet bør inndras helt eller delvis.”

Nå, vet du, nå blir det vei i vellinga. Jeg skal si ministeren har sine ord i behold. “Den nye løsningen legger til rette for å finne riktig informasjon raskt og enkelt og for økt bruk av nettbaserte tjenester.”

For alt jeg vet, finnes det kjappe innganger til geniale selvbetjeningsløsninger på forsiden av fylkesmannen.no. Det får jeg kanskje aldri vite. Det triste er isåfall at de geniale løsningene blir borte mellom innganger til mer eller mindre verdiløst tomprat.

Jeg sier ikke at alle regjeringsinitierte nettportaler er dumme, eller at det ikke er mulig å bruke nett til å løse problemer. Jeg sier bare at i motsetning til hva det ser ut til at dere i offentlig sektor tror, så er det ikke slik at det å lage enda en nettside løser problemet med at det er vanskelig å finne frem, eller forstå, eller å få utført det man skal. Noen ganger gjør det bare at ting blir enda mer tungvint. Og da hjelper det faktisk ikke så veldig at man er kjempeflink til å si du og vi og å bruke punktlister.

Hvilket bringer meg til det punktet i dette kåseriet hvor jeg forhåpentlig klarer å få dere til å forstå hvorfor jeg snakker om disse tingene i en klarspråkkontekst. Velkommen til dette punktet i kåseriet, forresten. Her får du vite mer om sammenhengen mellom digitalisering og klarspråksatsning, og om hva jeg som kåsør mener at offentlig sektor som offentlig sektor bør gjøre for å gjøre alt mye bedre enn det er nå.

Alle dere som har arbeidet med klarspråk, vet veldig godt at problemet med uklart språk nesten alltid er et symptom på et større problem. Menneskefiendtlige brev ingen kan forstå fordi alt er skrevet i passivform, har ofte sin årsak i at den enkelte saksbehandler er redd for å få skylden for ting og trenger å dekke seg bak systemet. Eller man er uklar med vilje, fordi man ikke vil ha klager og bråk – man er altså ikke på brukerens side. Andre på denne konferansen har sagt og skal si klokere ting enn jeg om dette med kulturendringer. Poenget er at når man begynner å pirke i språket, avdekker man ofte at problemet stikker dypere enn at man tilfeldigvis har brukt feil ord.

Ellers hadde klarspråkarbeidet vært vesentlig enklere. Det samme gjelder når man som jeg er involvert i nettutvikling. Nesten alltid når jeg jobber med kunder for å få enklere og mer brukervennige nettsider, kommer vi i berøring med ting som ligger utenfor, problemer som er større og stikker dypere enn at en meny er litt tungvint eller at en side er litt tunglest.

Det er nemlig grenser for hva man kan oppnå med å lage en brukervennlig nettside, eller med å bruke et klart språk. Noen ganger, eller egentlig ganske ofte, skal det mer til enn som så. Det er veldig lett å lage en nettside som er brukervennlig og har et klart språk, jeg kan gjøre det på en times tid. Men da blir det en sånn side som handlehvitt.no. Helt uten substans. Hvis det ikke ER lett å handle hvitt, så hjelper det veldig lite at noen får det til å se sånn ut. Det blir som plaster på et beinbrudd.

Jeg er veldig spent på hva FAD, DIFI og Språkrådet skal få til fremover. Klarspråkprosjektet er avsluttet og fremtiden er mildt sagt uklar. Men det jeg inderlig håper, er at Språkrådet klarer å tenke litt større enn nå. Det er artig at dere finner på norske oversettelser av engelske teknotermer, og det er sikkert viktig at dere tvinger alle som lager offentlige nettsider til å rapportere inn hvor høy prosentandel av tekstene som er på nynorsk, men dere er egentlig gode for mer enn som så. I alle fall sammen med DIFI. DIFI har mye viktig på gang.

Dere jobber for enklere forskrifter, dere jobber for innovasjon i offentlige anskaffelser, (og der har jeg som gammel anskaffer i offentlig sektor forresten et lite tips: gjør det LITT lettere å kjøpe ting uten å tøye regelverket, så skal dere se at innovasjonen får fart, men det får vi snakke mer om en helt annen gang,) og ikke minst har dere påtatt dere å måle kvaliteten på 700 offentlige nettsteder med særlig hensyn på universell utforming. Bra alt sammen. Men dere kan bedre. Dere kan tenke større. I alle fall sammen med Språkrådet.

For nå er det på tide å tenke litt større enn punktlister, meningsbærende overskrifter og aktivt språk. Nå er det på tide å ta tak i de mer grunnleggende utfordringene. De uklare strukturene bak det uklare språket. De utydelige organisasjonene bak de utydelige ordene. De hjelpeløse kommunene som enten a) bruker vedtaksbrev om skoleplass til å rope om hjelp eller b) gir fullstendig blanke i om innbyggerne forstår kommunikasjonen deres må dere selvfølgelig fortsette å hjelpe.

Men samtidig må dere løse det som etter min oppfatning er det suverent og på alle måter største problemet: Det viktige budskapet og de nødvendige ordene drukner i helt eventyrlige mengder med prat. Ikke nøy dere med å sjekke om nettsiden kan leses av blinde og er 25% på nynorsk. Sjekk om det som står der i det hele tatt er noe noen i verden trenger å vite. Kontrollér om kommunikasjonen ødelegges av innadvendt, pludrende politiker- og embedsselvskryt, og still krav om at tekster og sider faktisk testes på brukerne som skal lese dem. For min del kan dere gjerne innføre et maksimalt sideantall for statlige nettsider. Helst et ganske lavt et.

Det er neppe DIFI eller Språkrådets eller klarspråkarbeidere i andre etaters skyld at staten overinformerer så grenseløst, eller at regjeringen kaster en ny nettportal på hvert eneste lille behov, for all del, men det er dere som kan gjøre noe MED DET. Da må dere fortsette med det dere såvidt har pirket i overflaten på nå. Med å spørre hvorfor og å kreve svar. Med å endre kulturer og strukturer. Da først kan det skapes varig endring.

Hvis dere får lov av FAD, da. For FAD, hvis dere er her. Er det NOEN som kan og må tenke større enn idag, så er det dere. Dere lanserer en BLOGG for å spørre innbyggerne, helt generelt hva som er galt i offentlig sektor? Også nevner dere NAV, skolevesenet og helsevesenet som eksempler på steder jeg møter offentlig sektor? Det slår dere ikke at det finnes en veldig mye mer effektiv kanal enn en blogg ingen har hørt om fra før, som skal være åpen i bare fire uker?

Dere kjenner kanskje ikke til at NAV har en av landets mest besøkte nettsider? For ikke å snakke om skranker? Eller at jeg møter skolen, helsevesenet, veivesenet og en hel del andre offentlige aktører på deres egne arenaer veldig mye oftere enn jeg er innom regjeringen.no for å lese pressemeldinger? Hvis dere VIRKELIG vil vite hva brukerne av NAV synes kan bli bedre, spør NAV. De vet en god del, nemlig. Eller spør brukerne deres direkte. Dere får sikkert låne et hjørne av nav.no. I den etaten får ALLE som vil komme på forsiden.

Bloggen deres er grei den, altså. Men den er enda en utrolig lettvint nettportalaktig løsning på et problem som stikker så mye, mye dypere. Hver gang dere lager en ny portal istedenfor å løse et problem, dør en kjempesøt kattunge. Slutt å drepe kattunger. Slutt å lage nettsider som handlingsplan 2.0, vær så snill. Driv sann fornyelse istedet.

Men nå får det greie seg. Velkommen til avslutningen av dette kåseriet. I denne avslutningen får du ikke egentlig vite noe mer. Lurer du veldig på hvorfor dette kåseriet med jevne mellomrom er blitt avbrutt av små velkomsthilsener, har du nok ikke vært så mye på statlige nettsider som du burde. Hvis du vil ha en god forklaring eller har andre spørsmål, ønsker jeg, på vegne av regjeringen, å takke deg for interessen. Du kan henvende deg til skatteoppkreverkontoret (også kalt kemneren eller kommunekassereren), eller ditt lokale NAV-kontor. Takk for meg, og lykke til.

6 kommentarer

En julefortelling

Dette kåseriet skrev jeg for ganske lenge siden, og i ulike former har det vært fremført ved opptil flere anledninger. Det er mitt nødmanus, til bruk i de tilfellene der jeg må si ja til å kåsere rett før jul enda jeg ikke har tid. Som i fjor, 30.11.2011, da vi hadde julebord på jobben, og de tvang meg til å underholde. (Og ja, det har vært postet før, på den andre, nesten hemmelige bloggen min.) Det er ikke så veldig morsomt, men hvis man leser det høyt og litt fort, gir det en slags stressfølelse, om ikke annet. Og det kan jo være godt å få, sånn når det drar seg mot jul. 

Nå er det under en måned til jul. Jeg ville bare ha sagt det, i tilfelle noen sitter godt tilbakelent med lave skuldre og slapper av og ikke har en bekymring i verden: Det er under en måned igjen til jul. Jeg skal holde et kåseri. Jeg sa ja til dette av frykt for represalier. Egentlig vet jeg jo godt at ingen blir profet i eget land, eller komiker i egen avdeling. Men det kom trusler, og jeg er ingen modig mann. Så når jeg nå beslaglegger ti minutter av deres liv, ti minutter dere aldri får igjen, så vil jeg gjerne ha sagt at dette var ikke mitt påfunn. Jeg lurte lenge på hva jeg skulle snakke om. Noen håpte sikkert at jeg skulle ta opp kilne temaer og tråkke på ømme tær, og det var egentlig planen, men så fant jeg ut at hvis jeg gjorde det, ville det ikke bli noe å snakke om på nachspielet. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe helt annet.

Jeg bestemte meg for å fortelle dere en julefortelling. Den er fra den tiden jeg var student, den tiden da kjøpesentre hadde stengetider, brannmenn var de eneste som hadde mobiltelefon og sjekk var et gyldig betalingsmiddel. Gamle dager, altså. Den tiden som døtrene mine omtaler som ”da du levde, pappa”. De aner ikke hvor rett de har. Men i alle fall. De fleste julefortellinger pleier å handle om snille folk som alle er slemme mot og som etter at det er for sent viser seg å være Jesus, eller slemme folk som overveldet av julens milde budskap om fred og kjærlighet eller skremt av julespøkelser eller begge deler, bestemmer seg for å gjøre en ende på ondskapen ved å slutte å hindre små tuberkuløse barn i å få medisinen sin og kanskje sågar drar til med å spandere et par sko på en barbent stakkar. Ikke noe galt i de tradisjonelle julefortellingene, med et mulig trekk for forutsigbarhet, men min julefortelling er ikke sånn. Den handler ikke om spesielt snille eller ekstra slemme folk, og den har ikke noen helter, knapt noen moral. Den handler litt om juleforberedelser, litt om venting, og ganske mye om tid. La meg fortelle om hvordan det var, den gangen da jeg var yngre enn nå og gikk omkring i Christiania og ventet. På julen.

Og det var en vakker desemberdag sånn et godt stykke ut på dagen, egentlig, jeg sov en del ekstra på formiddagen da jeg studerte, det var lagt opp til det, med forelesninger uten opprop og alt mulig, da jeg våknet og så på kalenderen og det sto 21. og jeg tenkte at nå er det i grunnen bare tre dager til jul og BEVARE MEG VEL JEG HAR GLEMT PRESANGER jeg spratt opp av senga, lette febrilsk etter tøfler og morgenkåpe, fant tøfler og morgenkåpe, løp ut på kjøkkenet og inn igjen på soverommet, ut på badet, inn igjen på soverommet, kjøkkenet, badet, kjøkkenet, soverommet igjen og sa til meg selv at nå er det på tide å sette seg ned før noen blir skadd og jeg satte meg ned og tenkte hva i all verden skal jeg gjøre nå, jeg har overhodet ikke noen tid på meg til å rekke å handle alt jeg skal og ikke er jeg sikker på at jeg har penger heller, kontofonen, jeg ringer kontofonen og joda, den hyggelige damen sier saldo-er-dessverre-ikke-tilgjengelig og da vet jeg at det går an å dra et lite overtrekkstriks hvis jeg bare er kjapp ned i minibanken på hjørnet, så det er jeg, i pysj, boblejakke og tøfler er jeg utrolig rask, selv om jeg sklir og faller og slår meg ganske skikkelig i det ene kneet egentlig, så kommer jeg meg fort frem, og jeg finner frem lommeboka der minibankkortet mitt så definitivt ikke ligger, løper hjem igjen, finner kortet under en sjekk med lønna fra julejobben min, løper ned igjen, står i kø i snø og er svært våt og kald nå, og når køen er slutt og det er min tur og jeg kommer frem til automaten står det ”beklager, minibank ute av drift”, og der røyk det overtrekkstrikset og for den saks skyld de julepresangene og jeg hutrer meg hjem, får på meg mer anvendelige klær og kommer heldigvis på sjekken med lønna fra julejobben min, og jogger blid og fornøyd ned til banken på hjørnet der jeg ikke har konto og da kan man av en eller annen mystisk grunn ikke heve en sjekk, så jeg jogger litt mindre blid og fornøyd videre til neste bank på neste hjørne, der jeg har konto, og den stenger kvart over tre og definitivt ikke seksten over, som klokken er nå, så da blir det ikke noen presanger i dag, og jeg tenker at det var som bare, og jogger hjem igjen og treffer en kompis på veien og ender på kafé for kompisens penger, og først når klokken er så mye som den er når kafeer i Oslo sentrum blinker med lysene kommer jeg på at det var da som bare, jeg glemte helt at det var en litt slitsom dag i morgen, og jeg skynder meg hjem og legger meg så fort jeg kan så jeg får ligget lenge våken og tenkt på alle jeg burde ha kjøpt gave til og alt det andre jeg burde ordnet med før jul og først ved syvtiden slumrer jeg inn i en urolig døs som klokken tre på ettermiddagen er blitt til en dyp, fast søvn jeg bråvåkner fra og vet at vi snakker om femten – ikke seksten – minutter til banken stenger og jeg løper ut av leiligheten og ut på gaten og bort til banken og rekker det heldigvis akkurat og endelig har jeg penger og det kan jammen komme godt med når jeg skal betale låsesmeden som kan få meg inn igjen gjennom utgangsdøren jeg plutselig kom på at jeg smekket bak meg da jeg løp, og naboens telefon lar seg låne og låsesmeden kan være der allerede om fire timer og naboen lar meg velvilligst låne telefonen mer slik at jeg kan ringe rundt for å spørre familie og venner hva de ønsker seg til jul men det vet de ikke, de kommer ikke på noen ting og det gjør meg ganske irritert på dem og det sier jeg til dem også, dere burde jammen ha tenkt på noe nå, sier jeg, det er tross alt bare to dager igjen til jul sier jeg og jeg er redd jeg sier en hel del annet også for naboens barn står plutselig og ser på meg med store, redde øyne og naboen selv gir meg et veldig strengt blikk mens han tar røret fra meg og legger på midt mens jeg sier noe til broren min om å prøve å planlegge julen litt i god tid, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal kjøpe til noen, jeg mener man vil jo gjerne gjøre folk glade og gi dem noe de vil ha, men hvordan skal jeg vite hva de vil ha når de ikke vet det selv, jeg mener for eksempel faren min, har han over hundre slips fordi han er så glad i slips eller bare fordi han har så dårlig fantasi, det er ikke lett å vite, men mens jeg tenker på det kommer jeg på at jeg kjøpte et slips til ham i fjor med brede hvite og lyserøde striper og han virket egentlig ikke så veldig glad men mamma lo godt da han tok det på seg, jo, jeg må nok finne på noe annet enn slips i år, tenker jeg mens jeg presser meg inn på den overfylte forsinkede bussen som går til Oslo City der de har alt, og der man like gjerne som andre steder kan vente på at fire timer til låsesmeden kommer skal gå, og på veien tenker jeg på alle jeg må kjøpe gave til som må få den senest på julaften og det er kjærsten min og nevøen min og broren min og kona hans og moren min og faren min og en kompis, en venninne og en kompis til, og de tre siste kan få noe til rundt hundreogfemti hver og foreldrene mine til tohundre hver, kjærsten min til femhundre og resten til cirka tohundreogfemti, og det blir 2350 og da har jeg igjen nesten tusen kroner til låsesmeden, og han sa han tok tre hundre i timen, så dette skal nok gå fint, og så kommer bussen frem og jeg suges inn i mylderet og kommer ut igjen fire timer senere, svett, sliten og irritert og tar bussen hjem igjen og halvveis hjemme kommer jeg på låsesmeden, som skulle komme om fire timer for snart fem timer siden, og jeg bringer i erfaring at det finnes ingen, absolutt ingen, måter en passasjer kan få 37-bussen til å kjøre fortere på, bare måter å bli kastet av på, så de siste åtte-nihundre metrene hjem må jeg løpe, i et fåfengt men desperat håp om at låsesmeden ikke har reist igjen ennå, men når jeg kommer inn i oppgangen henger det lapp på døra med en klar oppfordring om å ringe låsesmeden, og etter bare fem minutter med trygling får jeg låne naboens telefon igjen, han føyser kone og barn ut av rommet før jeg får lov til å ringe, og jeg får omsider kontakt med en ikke lite irritert låsesmed som mumler noe om dobbel betaling og etter hvert lar seg overtale til å komme tilbake, om fire timer, og siden naboen ikke inviterer meg til å bli setter jeg meg tungt ned i trappa for å vente på mannen med innbruddsverktøyet, og idet jeg setter meg slår det meg med full kraft at jeg faktisk bare fikk kjøpt en presang i dag, og det var et slips til faren min, så jeg må til butikken i morgen også, og jeg venter på trappa og jeg sovner på trappa og jeg våkner brått av at en skummel kar i kjeledress pirker meg i skulderen med en dirk eller noe, og han gjentar kravet om dobbel betaling og hva kan jeg si, akkurat nå er det bare han i hele verden som kan redde julen, så jeg går med på hva som helst, og han putter dirken eller noe inn i låsen min og vrir om og banner og lirker og tar i håndtaket og ser på meg med det blikket lærerne mine på ungdomsskolen pleide å servere rett før de satte meg ned i orden og oppførsel, og det viser seg at jeg hadde ikke bare glemt nøklene mine, jeg hadde glemt å smekke døra også og låsesmeden er sint nå, og han banner mer og sier at jeg har sløst såpass med tiden hans at det er på tide å snakke om trippel betaling, og hva kan jeg gjøre, det nytter neppe å løpe inn og låse døren bak meg, så jeg betaler sure nihundre kroner for ingen verdens ting og nå er det igjen akkurat nok og jeg går inn og legger meg og det er blitt sent igjen og jeg blir liggende våken og tenke på hva jeg kan kjøpe til folk som ikke vet hva de vil ha og nå må jeg vel kjøpe noe til naboen også og jeg sovner sent men godt og våkner sjokkerende sent lørdag lille julaften og er bare et ynkelig slips nærmere målet om presanger til alle på julaften men jeg MÅ ha et bad før jeg drar på Oslo City som heldigvis er åpent til seks på lørdager, det har vært slurvet med den personlige hygiene i dagene før, og jeg legger meg godt til rette i det varme vannet og bråvåkner i halvfemtiden av at jeg holder på å fryse i hjel og jeg spretter opp og sklir og faller og slår kneet mitt igjen, og jeg spretter opp igjen og tørker meg i en rasende fart for å få varmen, jeg får varmen, jeg lager meg en kopp te, jeg drikker en kopp te og en til, leser litt i en bok, lar tankene fare, og så endelig slår det meg at BEVARE MEG VEL; PRESANGENE!!! og jeg hiver på meg klærne og løper mot bussholdeplassen og der kommer bussen og jeg har hundre meter igjen og bussen stopper og jeg har femti meter igjen og jeg rekker det, førti meter, jeg rekker det, tretti meter når den siste passasjeren går om bord og jeg har to meter igjen når den hjerteløse drittsekken av en bussjåfør stenger dørene og kjører og jeg løper nedover gata mens jeg speider fortvilet etter en drosje og det kommer en drosje og jeg kaster meg inn i den og maser på sjåføren om å kjøre fortere fortere fortere og ti minutter senere hiver jeg meg inn i kaoset på Oslo City og en dame sier i høyttaleren: Kjære kunder klokken er nå sytten tretti og senteret stenger om tretti minutter, jeg presser meg frem gjennom mylderet av maniske likesinnede til lekebutikken og platebutikken og bokhandelen og mens panfløyteversjonen av snemannen Kalle nesten driver meg fra vettet klarer jeg faktisk på underfullt vis å få kjøpt en badeand av plast til tretti kroner til nevøen min før en vekter sier at nå må jeg komme meg ut, det har vært stengt i ti minutter alt og jeg kan bare passe meg, jeg ypper vel ikke, og jeg forsikrer så inntrengende jeg kan om at jeg absolutt ikke ypper, så han bender armen min bak på ryggen og dytter meg hardt ut på gaten, og jeg slår kneet mitt ganske kraftig, egentlig, og halter hjem, og setter meg i en stol i gangen, og sovner og våkner ikke før det ringer på døren dagen etter, det er faren min som kommer for å hente meg, og jeg skjønner at det er julaften allerede og kaster på meg findressen og stapper slipset til pappa og badeanda til nevøen min i en pose og setter meg inn i pappas bil og bruker et drøyt kvarter på å overtale ham til å låne meg kredittkortet sitt og stoppe på en bensinstasjon, og vi stopper og jeg halter ut og et kvarter senere er jeg ferdig med julehandelen og åtte timer senere, når julekvelden går mot slutten, har pappa fått nytt slips og et gavekort på oljeskift, mamma har fått fire piggfrie vinterdekk, vennene mine hver sin Lynni Treekrem-cd (Lynni’s aller beste, om igjen, vol. 2), kjærsten min har fått et romantisk gavekort på utleiehenger, broren min har fått en koffert med tolv brannbiler med mannskap som var til nevøen min men som jeg satte feil post-it-lapp på, nevøen min har fått en badeand og en fin gassgrill som han leker henrykt med på stuegulvet, kona til broren min har fått et festlig juletre i plast, med elektriske blinkende lys, som er til å ha i førerhuset på lastebiler men som kan være like artige hjemme i stua, og alt var pakket inn i festlige hvite poser det sto Statoil på, og hele gildet kom på femtusennihundreogsytti kroner og verken pappa eller jeg skjønner helt hvordan jeg skal få betalt tilbake det, men den tid den sorg, nå har alle fått presang og det er jo det viktigste, jeg synker langsomt ned i godstolen, skreller en clementin, og er lykkelig.

Det var min julefortelling. Ha en fredelig advent!

5 kommentarer

Ballongen

Jeg har en god venn som ligger på sykehus akkurat nå. Han har hørt den følgende historien muntlig, mange ganger, og ler like hjertelig hver gang. Så derfor, som en liten oppmuntring til Sverre, her er den i nedskrevet versjon. (Og unnskyld for at jeg glemte å ta med druer.) {Til orientering: Dette hendte for tyve år siden. Ingen av dem som jobber på Lovisenberg idag må klandres for noe som helst.}

Det begynte med at jeg begynte å arbeide i en barnehage. Jeg var mektig lei av å jobbe i butikk, og tenkte at jeg sikkert var en sånn type som liker veldig godt å arbeide med mennesker, og barn ER jo nesten som små mennesker. Tenkte jeg. Og det var de, for så vidt. Men først og fremst var de jo ikke dêt, først og fremst var de smittebærere. Barnehagebarn har, som alle foreldre med barn i barnehagepliktig (for sånn har det blitt) alder vet, en helt fabelaktig evne til å suge til seg alle smittestoffer omgivelsene har å by på, for så å dele dem med alle de møter.

Følgelig ble jeg smittet med alt som smitte kan (for barn hører hjemme i smitteland). Og vel er jeg en sånn som godt kunne ha vært marinejeger, selv om det jeg var i militæret ikke akkurat HETER marinejeger sånn helt nøyaktig, men ett sted går grensen. Jeg var syk hele høsten, og ble veldig, veldig, veldig sliten av å arbeide i barnehage. Så sliten at jeg sluttet. I avskjedspresang fikk jeg et kosedyr med nisseklær. Og et mageonde.

Det er nok mange som lurer på hvorfor det heter ”mageonde” og ikke ”magevondt”. Forklaringen er at SÅ vondt som mageonder gjør, så vondt kan man ikke ha uten at tankene ledes hen på ren, skjær ondskap. Og så vondt gjorde dette mageondet, at jeg ble nødt til å gå til en lege. Også jeg, som ALDRI går til legen utenom hvis jeg hoster fælt, eller har litt feber, eller har fått et utslett. Legen var heldigvis ikke en sånn overfladisk en, en sånn som bare sier at man må skjerpe seg og sånn. Tvert imot var hun en sånn som sendte folk med ekstra onde mageonder til skikkelig medisinsk oppfølging. Altså til sykehus. Hadde jeg visst hva som ventet, hadde jeg selvfølgelig brukt reservasjonsretten jeg har hørt at man har i helsevesenet og nektet å være med. Men jeg visste ingenting.

Et kryptisk brev fra sykehuset fortalte at jeg skulle møte på angitt sted og tid for ”koloskopi”. Det sto ikke hva koloskopi var. Det syntes jeg var litt rart, men NÅ vet jeg jo at hadde de skrevet det i klartekst, hadde aldri noen møtt opp for å bli undersøkt. Og det hadde sikkert vært litt dumt. Videre kunne brevet fortelle at jeg skulle gå til et apotek og be om opptil flere pakker med noe som het ”klyx”, og benytte disse i henhold til medfølgende pakningsvedlegg, i et helt døgn før undersøkelsen. Det hørtes harmløst ut, syntes jeg. Litt som fluortabletter. Flux, klyx – udramatiske greier.

Dagen før dagen opprant. Jeg lot være å spise en lang, deilig frokost, siden det også sto i brevet at jeg måtte faste i 24 timer før undersøkelsen. Jeg satt stille og rolig ved frokostbordet, leste avisen, og tenkte på bacon, egg og kaffe. Og drakk vann. Vann var lov. Jeg gikk til apoteket og kjøpte klyx. Damen i kassen så medfølende på meg. Hun skjønte sikkert at jeg hadde vondt i magen, tenkte jeg. Etterpå skjønte jeg at det ikke var det hun hadde skjønt, det hun hadde skjønt var det jeg ennå ikke hadde skjønt: At jeg skulle gjennom skjærsilden.

Klyx er ikke omtrent som flux. Klyx er små flasker med et eller annet som kroppen så til de grader slett ikke tåler.

Vi tar en liten pause her. Resten av denne lille historien kommer til å inneholde ganske sterke scener. Ekle, sterke scener. Man kan slutte å lese her, hvis man vil. Egentlig BØR man slutte å lese her. Jeg skriver dette bare for egenterapiens skyld.

Klyx brukes, viste det seg, til å tømme magen, tarmene og alle andre deler av fordøyelsessystemet for absolutt alt. Man sprøyter flaskens innhold inn der bak, venter på effekten, og lar naturkreftene gjøre sitt. Det er nemlig sånn det føles – som naturkrefter. Man bør selvfølgelig befinne seg i svært umiddelbar nærhet av et toalett når dette skjer, og alle mennesker man noensinne kan risikere å møte igjen, bør befinne seg godt utenfor hørevidde. Den første gangen man gjør det, er det helt forferdelig. Senere blir det mye verre.

Denne øvelsen måtte jeg altså gjenta opptil flere ganger i det påfølgende døgn. Den eneste næringen jeg fikk i meg, var den som finnes i vanlig vann fra springen. Ikke engang Farris var lov. I den andre enden fikk jeg ut av meg mer enn jeg ante at jeg inneholdt. Fargeløst og luktløst, men svært langt unna lydløst. Og naturligvis fullstendig utmattende.

Jeg husker ikke om jeg sov godt natten før undersøkelsen, antagelig tilbragte jeg natten bevisstløs på badegulvet, men jeg husker at da jeg kom til Lovisenberg sykehus og meldte min ankomst, slet jeg med å huske hva jeg het og hvorfor jeg var der. De fant utav det. Jeg ble velvillig geleidet til et venterom. Etter den obligatoriske ventingen (det er ikke lov å gå rett igjennom et venterom, selv om det ikke er kø, av innlysende grunner – det MÅ ventes), fikk jeg komme inn i et mindre venterom, som minte om en enmannsgarderobe, men i halv størrelse. En søt, blid kvinne på min egen alder (akkurat det kunne de spart seg, syntes jeg), kom inn og ba meg om å ta av alle klærne og skifte. Jeg tok av alle klærne, og så meg rundt. Tok på igjen underbukse, bukse og tskjorte, og gikk inn til undersøkelsesrommet, som så ut som et vanlig undersøkelsesrom, bare kanskje fire ganger så stort. I den andre enden av rommet, langt der borte, sto det tre-fire helsearbeidere og så forundret på meg. ”Du skulle jo skifte?” sa sykepleieren jeg hadde snakket med først, mildt bebreidende. ”Jada, jeg vet det. Men TIL HVA?” Hun begynte å le, førte meg tilbake til mikrogarderoben, og pekte på en liten, blå, brettet papirlapp som lå på den lille benken. ”Til den,” sa hun, litt lattermildt. Jeg så meg om etter et skjult kamera, men fant ingen. Hun forlot meg, og jeg brettet ut papirlappen. Den viste seg å være en ”frakk”. Jeg tok den på. Den var laget av svært tynt, ganske gjennomsiktig kreppapir, hadde ingen form for lukkeopplegg, og var veldig, veldig snau, på en pussig måte.

Den passet liksom fint over skuldrene og på armene og sånn, men foran var den betydelig åpnere enn jeg setter pris på at det eneste klesplagget jeg har på meg er.

Jeg fant ut at hvis jeg gikk litt sidelengs og holdt hardt i frakkeslagene, ville jeg i alle fall slippe unna politianmeldelse for blotting. På denne måten gjorde jeg ny entré i det store undersøkelsesrommet. De tre-fire helsearbeiderne langt der borte brøt ut i latter. Jeg skjønte jo at jeg så fullstendig latterlig ut, men hadde vel egentlig håpt at de skulle være profesjonelle nok til ikke å le høyt og hjertelig i kor. Det var de altså ikke. Min redningskvinne sykepleieren kom meg atter til en slags unnsetning og fikk stotret frem mellom latterhikstene at jeg hadde tatt frakken på bak-frem.

Ny tur i mikrogarderoben, ny retur til det store rommet. Nå med hele baksiden bar, og frakken som en symbolsk tildekking av frontpartiet. Det begynte å ane meg hva koloskopi egentlig innebar.

En av de andre sykepleierne la meg på en benk, og fortalte meg at nå, nå skulle jeg få klystér. ”Jammen”, prøvde jeg. ”Jeg har jo…” Mine desperate forsikringer om at det var HELT tomt, jeg hadde brukt flaske på flaske med klyx, det var ikke mer å hente, gjorde ikke inntrykk overhodet. ”Dette,” sa en av dem, ”DETTE er ordentlig klystér. Klyx er ingenting.” Hun holdt frem en magnumflaske. Jeg besvimte nesten.

Men før jeg rakk det, og før jeg rakk å rømme, var flasken tom, og det var så definitivt ikke jeg lenger. ”Du må holde deg så lenge du kan”, sa sykepleieren. ”Jeg HAR holdt meg så lenge jeg kan” ropte jeg, og NÅ var det bråhast, ”HVOR ER TOALETTET?”. Hun pekte på et avlukke i den andre enden av rommet. ”Jeg rekker ikke helt DIT”, tenkte jeg, men jeg måtte jo prøve. Jeg kreket meg ut av senga. Papirfrakken hang igjen litt, men jeg hadde ikke tid til å vente på den. Det ble en stor rift midt foran, men jeg brydde meg ikke om det lenger, jeg måtte bare komme meg på toalettet, jeg løp, eller snarere vraltet kjempefort, det er vanskelig å løpe når man holder seg, og det er hinsides vanskelig å holde seg når man har innholdet av en magnumflaske klystér i endetarmen, og det var ikke minst et nesten uendelig stort gulv, og det svartnet nesten for meg, men jeg rakk det. Jeg KASTET døra igjen, brukte ikke engang tid på å låse, satte meg ned og lot naturkreftene herje. På et tidspunkt var lydnivået så høyt at jeg måtte holde meg for ørene. Det var da jeg la merke til at døren ikke var en ordentlig dør, men en sånn teit dodør med femten centimeters åpning i bunn og topp.  De der ute måtte ha hørt alt, like godt som jeg selv. Hadde de enda vært profesjonelle, men jeg visste jo at den gjengen der, som slo opp latterdøren på vidt gap over en skarve snudd papirfrakk, den gjengen hadde neppe hørt ordet ”profesjonell” en eneste gang i løpet av hele sin utdannelse. Akkurat som jeg trodde, sto de der og lo da jeg kom ut. De prøvde nok å skjule det, men de fikk det ikke til. For å si det mildt. Jeg hadde aldri i mitt liv følt meg mer ydmyket.

Jeg ble lagt på benken igjen.

”Legg deg over på siden. Nå skal vi føre en slange med et lite kamera opp i endetarmen din.”

Jeg besvimte litt. Da jeg kom til meg selv, kjente jeg at de var i gang med akkurat det jeg var sikker på at jeg hadde hørt feil da de sa hva de skulle gjøre. Det med slangen med kamera på.

”Du vil kanskje kjenne en viss trang til å gå på toalettet.”

En VISS TRANG? Det kan man trygt si. Vissere trang hadde jeg aldri kjent. Men ubønnhørlig ble slangen skjøvet inn. Flere meter av den, virket det som.

”Og nå skal vi blåse opp en liten ballong i endetarmen din, slik at slangen holder seg på plass”

Nå besvimte jeg litt mye. Og kom til meg selv igjen, vekket opp av en sinnsvakt ”viss trang” til å gå på toalettet. Følelsen av ballong i endetarmen, der altså. Jeg visste at jeg hadde nådd mitt livs bunnpunkt. I blå papirfrakk, sosialt død, liggende med baksiden bar på en benk i et latterlig stort rom, i selskap med fire helsearbeidere som fortsatt brøt ut i fniseanfall med jevne mellomrom. Med en ballong i rompa. Verre kunne det simpelthen ikke bli.

Jeg prøvde å tenke glade tanker. Om sommerferie, om glade kvelder på kafé. Om jenter. Søte jenter, prøvde jeg å tenke på. I det fjerne hørte jeg glade, kvitrende jentestemmer. De ble sterkere. Tarmtømming gjorde visst at man ble flinkere til å forestille seg ting, tenkte jeg. Stemmene forstummet. Så hørte jeg at noen fniste. Midt mens jeg IKKE forestilte meg at jeg var et helt annet sted, i selskap av søte jenter, hørte jeg lyden av søte jenter som fniste. Jeg snudde hodet for å se. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Åtte, ti, kanskje så mange som tolv søte jenter, akkurat sånne som jeg trodde det ville være fint å være kjæreste med, sto der og så på meg med lattermild forundring og fniste så lavt de kunne. Foran dem sto en lege. Han snakket med ”min” lege, og spurte ”Er det greit for pasienten din at studentene observerer?” Jeg besvimte igjen.

Da jeg kom til meg selv, var både slangen og ballongen borte, og noen hadde lagt et laken over meg. Jeg håpte at jeg kanskje var død, men innså snart at da ville de lagt lakenet over hodet også. Jeg skjønte at jeg levde, og jeg skjønte hva som hadde skjedd. Og jeg visste at jeg aldri, aldri, aldri måtte sette mine ben på en fest eller for den saks skyld et hvilket som helst sted der det var sannsynlig at det kanskje ville dukke opp en sykepleierstudine.

Noen uker senere fikk jeg resultatene av undersøkelsen. De var negative. Mage og tarmer var i finfin forfatning. Legen sa at mageondet mest sannsynlig var forårsaket av stress. Hun gikk også langt i å antyde at det ikke gjorde så vondt som jeg sa, og at jeg måtte skjerpe meg.

Det var først på hjemveien fra legen det begynte å gå opp for meg at det var dette hun hadde ment hele tiden: At jeg måtte skjerpe meg. At det var derfor hun hadde utsatt meg for dette. At ”koloskopi” ikke ER en vanlig undersøkelse de driver med på sykehus, men en kode som alle i helsevesenet skjønner. En kode som betyr: ”Pasienten er en sutrekopp. Gi ham en lærepenge. Og en ballong i rompa.”

270 kommentarer

Design smartere? Serriøst?

Dette kåseriet ble fremført på Dataforeningens temadag «Design smartere» 6. september 2012. Det er som vanlig smalt, sært, og helt uegnet for lesning. 

Hei, jeg heter Eivind Lund, og de har bedt meg om å holde et kåseri som avslutning på dette arrangementet, siden dere sikkert ikke synes at dere har hørt mange nok folk snakke lenge ennå. Det virket vel som en god idé der og da.

Jeg har etterhvert opparbeidet meg et ikke helt ufortjent rykte som han som holder kåserier om ting han ikke har greie på, og dette er slett ikke noe unntak, for all del. Alt jeg kan om responsivt design og service design får plass på en liten gul lapp, og den lille gule lappen har jeg mistet.

Og ikke nok med det. For siden jeg i motsetning til dere IKKE har vært her og hørt det som skal til for å se lyset og skjønne alt og bli med i denne nye, kule bevegelsen dere har lagd, så er det slik at det lille jeg tror jeg har forstått er at responsivt design og service design ikke egentlig har all verdens med hverandre å gjøre. Bortsett fra at begge heter noe med design, da, og det er jo veldig kult når ting heter noe med design. Jeg har lest litt om service design, altså, jeg har det. Og jeg har vært på en slags workshop der vi skulle bruke AT-ONE-metoden på en case, bare at vi ikke hadde tid til å få verken case eller metode forklart skikkelig. Og bare at de jeg var på gruppe med stort sett var konsulenter fra firmaer som konkurrerer med det firmaet som arrangerte workshopen, og derfor var alle ganske uenig i metoden som ble brukt, lenge før de fikk vite hvilken metode som ville bli brukt, i og med at… og så videre.

Men det virket kult, altså. Vi fikk kort vi skulle sortere og greier. Det har jeg nesten aldri vært med på før. Det pleier vanligvis å være gule lapper. Det var mye bedre med sånne kort. De var laminerte og alt. Da vi hadde diskutert i et par timer, ble vi enige om å legge dem i hauger. Og så var det slutt. Jeg tror at alle lærte veldig mye, og jeg tror at brukeren i caset, hvis hun finnes, skal være sjeleglad for at vi ikke kom noe særlig lenger. Jeg er redd vi hadde servicedesignet hverdagen hennes sønder og sammen. Uten, og la meg gjøre dette glassklart, UTEN at jeg med dette på noen som helst måte mener å kritisere AT-ONE-metoden. Er det en ting livet har lært meg, så er det når ting kan forkortes til et ord som i tillegg til å inneholde forbokstavene til elementene i ting, også danner et relevant ord, da er det aldri grunn til skepsis.

Og dessuten. Dessuten er jo service design så MYE, mye mer. Og det henger sammen med ALT. Og derfor er det veldig viktig og bra, og derfor må vi komme i gang med å bruke prinsippene fra servicedesign så fort vi kan, ellers henger jo ingenting sammen med noe.

Jeg tror det er veldig lurt om folk som jobber med nettutvikling klarer å tenke større enn de pleier. Samme hva regjeringen tror er det ikke alle behov som dekkes best med enda en nettside. MEN det er et stort men her. Ideen service design bygger på en veldig viktig forutsetning: At den som eier servicen som designes faktisk ønsker å gå grundig til verks og fikse det som faktisk er problemet.

Og sånn er det dessverre sjelden, derav alle de nye, regjeringsinitierte nettsidene. Og legg merke til dette: Nettopp nå, altså cirka ti år etter at det kom beskjed fra Amerika om at nå må alle lage nettsider, har regjeringen begynt å kaste nettsider på alle behov de oppdager. Å lage en ny nettside er nemlig verdens beste symptombehandling. Og legg merke til at jeg ikke sier app, men nettside. Eller HJEMMESIDE, da. For det er nemlig DET mange holder aller mest på med, for det er nemlig DET DERE, altså de av dere som er eksperter og konsulenter og desslike, SA AT VI SKULLE GJØRE. Ja, jeg vet at det er lenge siden dere sa det, men det tar faktisk litt TID, altså. Konsulenter har nemlig en tendens til å glemme at når prosjektet er slutt og konsulentene har gått, da sitter akkurat den samme, underdimensjonerte, feilorganiserte gjengen igjen og har ansvaret for hva dere nå har lagd. Kanskje med et lite årlig budsjett til «videreutvikling». Den «videreutviklingen» pleier å bestå stort sett av å reparere CMSet og kanskje til og med gjøre en oppgradering eller to. Eller «bytte bugs» som jeg pleier å tenke på det som.

Og da tar ting tid. Men tilslutt fikk vi endelig lagd et skikkelig stort og fint nettsted som fungerer i alle nettlesere og har fallbackløsning for de som ikke har flash installert, utskriftsikoner på alle sider, og sånn «tips en venn om denne siden»-funksjon som dere sa at dere følte var så lurt. Da kom dere, eller kanskje ikke akkurat dere, men noen som lignet veldig på dere, og sa at vi måtte satse på sosiale medier.

Det var visst sånn at det ikke kom noen til hjemmesiden vår, det følte dere, eller de som lignet på dere, veldig sterkt, at det ikke var noen som ville komme på hjemmesider lenger, for nå forventet de å finne alt på sosiale medier SOM facebook og twitter. Og kanskje cirka tusen andre tjenester som dere eller de som lignet på dere pleide å vise ikonene til på den tredje foilen i foredraget deres, den som kom rett etter den foilen med at dere var markedsledende og rett før den foilen med bilde av Time Magazine som kåret «You» til årets  person. Så da måtte vi, med den bittelille webavdelingen i den veldig store bedriften eller etaten, begynne med sosiale medier SOM facebook og twitter, i tillegg til å lage hjemmeside, for selv om dere sa at dere følte at ingen besøkte hjemmesidene våre lenger, hadde sjefene våre nettopp begynt å føle hjemmesidene var kjempeviktige, og de sa sånne ting som at «internett er kommet for å bli», mens de lo litt av sånne som ikke hadde innsett DET, liksom. Så da satt vi der med begge deler. Og imellom der, altså imellom det med hjemmesidene og det med sosiale medier, hadde dere eller noen som så ganske like ut OGSÅ overtalt oss til at nyhetsbrev på epost var veldig viktig, så det drev vi også med.

Det er slik at det går mye raskere å skape flere arbeidsoppgaver enn det gjør å få flere arbeidere, og i akkurat denne sannheten ligger det meste av årsaken til at mange webarbeidere hater nye trender. Og likevel klarte vi det. Vi jobbet flere timer i døgnet, vi blandet våre egne og jobbens sosiale nettverk, vi mistet facebookvenner vi hadde gått på barneskolen med fordi vi hele tiden ville ha dem til å laike ting jobben vår hadde funnet på, eller egentlig ting byråer hadde funnet på for jobben vår, vi ofret mye, men vi klarte det.

Fikk vi premie, tror dere? Neida. Vi fikk mer arbeid, gjorde vi. For midt mens vi holdt på med dette, begynte dere å snakke om APPER. Verden er mobil, nå. Det er ingen som besøker hjemmesider med pcen sin, og nå plutselig var det visst heller ingen som vil besøke jobben vår på facebook allikevel, nå ville de ha opplevelser, de ville at ALT skulle være apper, og vi hørte på dere vi, men vi kunne ikke slippe alt vi hadde i hendene for å omfavne dette nye, for NÅ, skjønner dere, nå hadde sjefene våre skjønt at SOSIALE MEDIER var kommet for å bli, og de følte veldig at sammen med hjemmesiden vår og epostnyhetsbrevene våre var nettopp sosiale medier kjempeviktige kanaler der vi virkelig tok pulsen på markedet. Men vi skjønte jo at vi måtte lage apper også. Så det gjorde vi. Masse fine apper som man stort sett kan bruke til å få informasjon. Vil dere se? Vi er nemlig nettopp ferdige. Hva sier dere? Ikke apper likevel? Responsive design? Nå skal dere høre det, at sjefene våre har nettopp begynt å føle at apper er kjempeviktige, de vil ha appen vår mellom angry birds og run-keeper på fonen sin, så vi er veldig opptatt av apper nå. De uheldigste av oss, de som hørte aller mest på dere, har sjefer som også er veldig opptatt av QR-koder. Men det er visst ikke dere lenger. Nå er det responsive design som gjelder.

Og det er sikkert kjempeviktig at alt designes responsivt, slik at alt det vi ikke fikk med i appen også funker fint på mobilen. Vi liker det. Vi synes det ser kjempetøft ut når dere forandrer nettleservinduet kjempefort også endres utseendet sånn at hjemmesidene våre også forandres kjempefort. Vi har aldri sett at hjemmesidene våre forandres kjempefort før, og vi synes det er kult å se på. Vi gleder oss veldig til vi er ferdig med responsivt design. Kan dere gjøre det for oss? Vi har sånn to-tre-femten tusen undersider på hjemmesidene våre, og vi tror selvfølgelig på dere når dere sier at det beste vi kan bruke tid og penger på nå er å sørge for at ALLE de undersidene forandrer seg sånn kjempefort, eller ser fine ut på mobilen, for vi tror selvfølgelig på dere når dere sier at brukerne våre forventer å finne all infoen vår på mobilen siden vg.no ser så bra ut på mobil. Vi gleder oss til det blir ferdig.

Det vil si, vi gledet oss. Men så begynte dere å snakke om service design. Før vi hadde fått BEGYNT på responsive design. Sjefene våre føler at hjemmesiden og epostnyhetsbrevet og facebooksiden og appen vår er kjempeviktig, men de er også veldig opptatte av at vi skal lage responsivt design, nå. Vi er forresten ikke blitt noen flere i den bittelille webavdelingen i den store bedriften eller etaten vår, altså. Men vi har selvfølgelig sluttet helt med å sove, og vi bruker mer penger enn vi noen gang har gjort på å leie inn konsulenter. Og så kommer dere trekkende, altså, med dette servicedesignet. Snakk om å sette fingeren rett i øyet på folk.

For ideen servicedesign bygger som sagt på en veldig viktig forutsetning: At den som eier servicen som designes faktisk ønsker å gå grundig til verks og fikse det som faktisk er problemet. Og det er det eneste sjefene våre ikke vil. De vil ikke forandre på noe grunnleggende som er vanskelig og slitsomt, de vil løse utfordringer med ny TEKNOLOGI, og de vil at vi webfolka skal gjøre det for dem. For teknologi er sexy og kult og moderne og ENKELT, og det er det DERE, eller noen som ligner på dere, som har lært dem.

Den som har fulgt skikkelig godt med, har skjønt at jeg ikke har noe imot hverken responsive design eller servicedesign. Det jeg HAR noe imot, er den grenseløse hypingen, de lettvinte, billigretoriske powerpointpoengene, og ikke minst den manglende erkjennelsen av at the next big thing ALDRI erstatter the last big thing, det bare kommer i tillegg. Det er jo ikke deres feil. Dere er sikkert gode mennesker som vil både kundene og brukerne deres vel, og som gjør alt som står i deres makt for at vi alle sammen skal få et bedre samfunn og en bedre verden.

Men jeg TROR det er et moment sånne som dere, eller sånne som oss, da, jeg er nettopp blitt konsulent og øver meg på å være med å dele skylden for alt som er fælt, jeg tror det er et moment vi overser, eller i alle fall undervurderer, og det er dette: De greiene vi holder på med, webutvikling eller digital kommunikasjon eller hva man nå kaller det, det er ikke en sånn litt nerdete greie sånn litt på siden av samfunnet lenger. Vi er fortsatt en gjeng med litt nerdete FOLK litt sånn på siden av samfunnet, men det vi holder på med nå, dere, det er faktisk å FORANDRE samfunnet. VI utvikler selve samfunnet nå. Vi legger premissene for folks hverdag, ikke bare for surfingen deres. Det er DET man ikke tar innover seg når man for eksempel lager et brukerfiendtlig elektronisk billettsystem, eller et kafkainspirert saks- og arkivsystem, eller for den saks skyld en app som ikke trengs, men som plutselig er den eneste kanalen for en bestemt informasjon som man faktisk av og til trenger.

Denne bransjen her, altså denne it-bransjen, og særlig den delen av den som driver med web og sånt, må bli voksen nå. Vi må bli ansvarlige. Vi må slutte å dille, og slutte å hype the next big thing og le av the last big thing, også må vi slutte å snakke bare til og for hverandre. Vi er kjempeflinke kommunikatører, men mange av oss bruker ikke den kompetansen til noe annet enn å kommunisere med andre kjempeflinke kommunikatører. Hvorfor er vi ikke aktive samfunnsdebattanter, hvorfor sørger vi ikke for å være så tydelige og snakke så høyt at journalistene tenker at det er OSS de må ringe til når noe der ute ikke virker?

Mange av oss har holdt på med online usability i ti-femten år. Nå er det på tide at vi begynner å tenke utenfor gadgets og devices, utenfor nett, utenfor alle rammene våre. Vi vet utrolig mye mer om god brukskvalitet enn resten av verden. Nå er det på tide at vi begynner å snakke skikkelig høyt om akkurat det.

Responsive design er bare enda en greie. Det er en bra greie, for all del. Lag responsivt design, det er fint. Ting blir bedre av det. Men det er tanken om at en hvilken som helst tjeneste man tilbyr, enten man er bedrift eller etat, må designes rundt brukerens behov, BÅDE off- og online, som er det nærmest grensesprengende nye her. Det har vært sunn fornuft kjempelenge, for all del, men nå er det en metode som heter noe, og det er en hype, og den hypen er det om å gjøre å utnytte mens man ennå har momentum, for akkurat dette kan det faktisk bli noe mer utav.

Det lille jeg vet om service design får plass på en liten gul lapp, og den lappen har jeg som sagt mistet. Men det er jeg faktisk litt lei meg for. For det lille jeg oppfattet, det var noe av det mest oppløftende jeg har sett på mange år. ENDELIG ser det ut som noen som jobber med digitale flater OGSÅ klarer å ta inn over seg at web, eller app, eller responsivt design, eller whatever, IKKE alltid er den eneste eller beste løsningen, og at man må gå grundigere til verks enn som så. Den lille gule lappen fikk meg til å tenke at vi er på sporet av noe viktig, noe stort.

Eller ikke. Man vet aldri. Om ikke annet, så har jeg latt meg fortelle at ATONE-metoden brukes på Arkitektur- og designhøgskolen, og det må jo være gode nyheter. Jo flere kommende arkitekter og designere som klarer å være brukerorienterte, desto bedre er det. Med litt flaks utvikles det en kultur der man skjønner at det er dumt å innrede fasilitetene ved turistattraksjoner slik at turistene tror at vaskeservanten er et urinal. Og at helt vanlige lysbrytere, eller til nød sånne runde dimmebrytere, er veldig mye bedre enn sånne møteromslysbrytere med åtte knapper og egen brukerveiledning. En vakker dag klarer sikkert noen å designe et elektronisk billettsystem som fungerer nesten like bra som det papirbaserte.

Vi må aldri slutte å håpe.

 

 

11 kommentarer

Even Rud Johnson, den sjarlatanen

Mange spør meg: Eivind, du som er så klok, synes du jeg skal kjøpe meg en brukt påhengsmotor, for eksempel en gammel Johnson (eller Evinrude, da)?

Eller, egentlig er det ikke så veldig mange som spør sånn helt eksplisitt om akkurat det, men jeg er ganske sikker på at mange gjerne ville ha spurt, hvis de bare ikke hadde vært så sjenerte. (Folk som er tilbøyelige til å opphøye meg til autoritet på noe som helst, sliter gjerne litt ekstra sosialt.) Og DA, hvis de HADDE spurt om akkurat det, da skulle de fått vite hvor David kjøpte ølet. (Han kjøpte det på ølutsalget i nabokommunen. De fleste som heter David er fra konservative sørlandsbygder, og dette var i gamle dager. (Det er ofte slik at folk bare spør meg om noe én gang.))

Men det var dette med motor, særlig dette med Johnson påhengsmotorer. En gang for lenge siden fikk en ung lurendreier ved navn Even Rud Jonsen valget mellom å reise med første båt til Amerika eller å bli skutt ved daggry av alle våpenføre menn i riket. Man kunne si hva man ville om unge Jonsen, og det ble i stor grad gjort, men noen dumrian var han ikke. Det ble da heller ikke sagt. Lurendreier, svindler, sjarlatan, jugafant, tjuv, kjeltring og landeveisrøver, ja, men ikke dumrian. Så han valgte eksilet, dro over there, og slo seg opp og frem med to tomme hender, en kløvet tunge og noen flasker slangeolje. Eller «vidundermiddel», som Even, med det nå lett amerikaniserte etternavnet Johnson, kalte det. Han tjente greit på slangeoljesalget, men siden det tok stadig kortere tid fra han ankom en ny by til han ble tvunget til å forlate den igjen, ble han lei.

Amerikanerne var, skuffende nok, ikke så lette å lure. Ikke som de der hjemme. Etter å ha tenkt seg om en stund – Even fikk ofte låne små, begitrede rom for å tenke seg om litt – innså han at de VIRKELIG naive kundene fantes over dammen, eller altså TILBAKE over dammen, i gamlelandet, og de hadde BÅT.

For å gjøre en svært lang historie meget kort: Even Rud Johnson slo seg sammen med en alkoholisert halvblodsmekaniker, fikk tak i noe skrapmetall og noe plast, og var i gang. Etter noen få ukers innsats og betydelige mengder ildvann, sto den første prototypen ferdig. En «Johnson outboard motor» med hele seks hestekrefter så dagens lys, ble pakket i en kasse og lastet ombord på en båt som skulle til Norge. Flere uker senere forliste skuta ved Ferder. Det meste av lasten sank, men en av kassene fløt i land på Hvaler, der den ble funnet av min svigermors far. Og slik hadde det seg at robåten hans, den som ennå brukes flittig av hans etterkommere, var landets aller første med påhengsmotor, og det kostet ham ikke en krone (det er slik de liker det best på Hvaler).

Even og kompanjongen lot seg ikke knekke av et skarve forlis og en forsvunnet prototype. Bare noen måneder senere reiste en ny båt til Norge, denne gangen med femti nye motorer av samme type. Motorer som kom vel frem, ble solgt og ble en suksess. Femti fornøyde båteiere skrøt til alle sine venner, som igjen fortalte sine venner at de kjente noen som hadde en ekte påhengsmotor, tenk helt fra Amerika! På denne måten lærte etterhvert hele båt-Norge at Johnson-motorer, DET er skikkelige saker. Og akkurat de 51 motorene var faktisk det. Men så forsvant både halvblodsmekanikeren og arbeidstegningene, og Even sto igjen med et verksted, friskt pågangsmot, og et moralsk fordervet sinn. Det gikk som det måtte gå. Motor etter motor ble produsert og solgt til nordmenn blendet av det gode ryktet og den sjarmerende historien om norskamerikaneren som hadde funnet opp påhengsmotoren.

Alle fikk problemer. Og alle var sikre på at akkurat de hadde vært skikkelig uheldige, og at det sikkert var noe de gjorde feil siden motoren ikke ville starte, og de hadde jo aldri vært noe særlig flinke til å skru, og det ville sikkert bli bedre i morgen. Motor etter motor sluttet plutselig å virke midtfjords. Far etter far lærte barna stadig nye skjells- og banneord. Skuldre ble revet ut av ledd i desperate forsøk på å få start på motoren. Rygger ble ødelagt for livet. Ekteskap gikk i oppløsning. Men alle kjente noen som hadde hatt en Johnson som bare gikk og gikk og som det aldri var noe trøbbel med. Ingen forsto at det bare var de 51 første som var skikkelige saker. Noen få dristet seg til å klage til forhandlerne. Forhandlerne klagde til importøren. Importøren klagde til fabrikanten. Og Even skjønte at det ville bli vanskelig å selge Johnson-motorer i samme takt som før.

Men tidligere slangeoljeselgere vet oftest råd. Han lagde en ny merkevare, og annenhver motor fikk navnet «Evinrude». Evinrude var det nyeste nye fra Amerika. Skikkelige motorer. Alle ville ha. Ingen gjennomskuet bløffen før mange år etterpå: Det var den samme motoren. Nøyaktig den samme. Men ingen vil innrømme at de er blitt lurt. Og verden vil bedras, og det fødes en naiv bygdetulling hver eneste dag. Så fabrikken går så det suser. Even er død forlengst, nå er det sønnene John og Sonny som driver sjappa. Riktignok går den med dundrende underskudd, men motoreksport er et perfekt dekke for betydelig mer lønnsom, om enn noe lyssky virksomhet.

Jeg har kjent tre Johnson-motorer i mitt liv. Den første var den som min svigermor arvet av sin far. Prototypen, som gikk og gikk, som det aldri var noe tull med. Og som ga meg inntrykk av at Johnson var bra greier. Så jeg kjøpte bruktbåt med brukt-Johnson. Jeg hadde den i to år, og fikk start på den tre ganger. Den var på verksted det aller meste av tiden og kostet meg nesten like mye i reparasjoner som i innkjøp. Jeg kjøpte en Honda, så da ble båten stjålet. For forsikringspengene kjøpte jeg en ny båt. Med Johnson-motor. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde vært veldig uheldig den første gangen, eller at jeg hadde gjort noe feil. Jeg hadde trua. Jeg eide denne motoren i nesten fem år. Jeg fikk start på den kanskje syv ganger. Jeg brukte utallige timer på å skru, eller på å se på at flinkere folk enn meg skrudde, jeg hadde motoren på verksted for atskillige tusen kroner, og jeg holdt på å glemme hele gleden ved å ha båt. Så jeg solgte båten, og ga kjøperen gratis motor på kjøpet.

Nå var det bare prototypen igjen. For bare en uke siden skulle jeg på sjøen med svigerjolla og den dønn pålitelige ur-Johnsonen, 6-hesteren det aldri var noe trøbbel med. Den startet på første drag. Jeg satte den i revers, og båten bakket. Jeg satte den i fri, og båten bakket videre. Jeg satte den i forover, og gasset på litt, og da bakket den enda mer. Etter alle disse årene var det slutt. Den skibbrudne prototypen, den første og siste pålitelige Johnson-motoren, orket ikke mer. Og det gjør ikke jeg heller. Min neste båt blir en seilbåt. Kanskje med en reservepåhenger til bruk i vindstille. Det blir i såfall en Honda.

Så til alle dere som hvis dere bare hadde turt, ville ha spurt meg: Eivind, du som er så klok, synes du jeg skal kjøpe meg en brukt påhengsmotor, for eksempel en gammel Johnson (eller Evinrude, da)? Svaret er nei. Det synes jeg ikke. Jeg synes heller du skal legge de pengene en slik motor ville ha kostet i en liten haug i hagen og tenne på.

PS. I dag var han som kjøpte båten min på båttur for første gang. Med hele familien. Motoren startet lett som bare det. De dro på tur. Og SÅ stoppet den. DS.

PPS. Hvis noen som på en eller annen måte er involvert i produksjon og/eller salg av Johnson/Evinrude utenbordsmotorer leser dette og bestemmer seg for å saksøke meg for løgn, fanteri og tilsøling av en sterk merkevare, kan jeg bare si: Skam dere. Bruk kreftene på å lage motorer som virker, heller. DDS

Legg igjen en kommentar

Jeg søker herved

(Jeg har lest kanskje fem hundre jobbsøknader i mitt liv. Ingen av dem har sett ut akkurat som denne, den er mer en slags oppsummering av alt det fæle og vonde jeg har sett. Hilbert Hansen finnes ikke i virkeligheten. Og hvis han gjør det, er det ikke han jeg mener.) 

Jeg viser til annonsen Dere har satt inn på NAV sine hjemme sider. Og tillater meg herved å søker på Stillingen som første konsulent web Jornalist.

Jeg heter Hilbert Hensen og er 38 år og har to barn og en samboer. Vi bor for tiden på Gran Canaria, så jeg håper at Stillingen kan legges til rette ift at det går ann og pendle og jobbe endel på hjemme kontor.

Jeg har ikke jobet så mye med og lage Internett sider før, men jeg bruke internet daglig og vet derfor mye om hvordan man “skaper gode brukeropplevelser” som Dere skriver i utlysnings teksten. Jg har også min egen blogg der jeg skriver om alt fra trenign og festing. Dessuten har jeg holdt på mye med data i mange år, og har blant annet Data kortet. Jeg har erfaring med å bruke mange forskjellige nett lesere.

Jeg er glad for at Dere skriver i annosnen at Dere satser på Sosiale Medier. Jeg er veldig intrisert i Sosiale medier som Facebook og nettby, og har egne konto på twitter.

Jeg behersker både norsk og Engelsk flytende, å har fått mye tilbake meldinger på at jeg skriver bra og lett å forstå. Jeg er nøyaktig og grundig. Og samarbeids villig og 110& til å stile på.

Jeg tror jeg har mye å tilføre i forhold til Bedriften’s internett avdeling. Og ser frem til å høre fra Dere. Håper på posetivt svar.

Med vennelig hilsen
Hilbert Hansen

17 kommentarer

Lærere. Nesten som oss mennesker.

(Dette kåseriet ble fremført på en sommerfest for de ansatte ved Mailand videregående skole i Lørenskog. De hadde «kropp» som tema for festen sin. Det er det verste temaet jeg har fått, så jeg snakket om noe annet i stedet. Jeg har alltid vært en sånn som har valgt den frie stiloppgaven, også når den ikke var et alternativ. Som vanlig er manuset skrevet for fremføring, ikke for lesning, så du får skylde deg selv hvis det blir kjedelig. Mailand-lærerne lo, altså. Men de hadde nok drukket endel. (Dessuten hadde de kanskje brukt narkotika også. Skolen har en visjon, som lyder slik: «Flest mulig, lengst mulig». Det kreves mer enn øl for å komme på noe sånt.))

Hei, jeg heter Eivind Lund, og er av mystiske årsaker blitt bedt om å holde et kåseri. Ikke det at jeg ikke gjør slike jobber fra tid til annen, men dette er første og sikkert også siste gang jeg blir bedt om å snakke for lærere. Det pleier nemlig å være helt motsatt, lærere pleier i all hovedsak om å be meg om å la være å snakke. Mine karakterbøkers omtaler av fenomenet strekker seg fra «noe prat i enkelte timer», via «prat» til «mye prat i de fleste timer». Hvilket bringer meg til min første digresjon i en nærmest endeløs rekke: her er et tilbud til de av dere som har elever av denne typen, altså som dere semester etter semester per karakterbok må oppfordre til ro i timene: Jeg kan gjerne komme i en skoletime og fortelle hvor galt det kan gå hvis man ikke slutter å prate i timene. Litt sånn som narkomane, vet dere, eller rullestolbrukende trafikkofre. «Det begynte med at jeg hvisket til sidemannen i mattetimene. Nå sitter jeg der og er kommunikasjonsarbeider i staten.»

Ja, for det er jeg, nemlig. Jeg er inntil videre ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Statens vegvesen. Det kunne jeg jo fortalt mye om, men jeg er dessverre i streik, og fagforeningen har øyne og ører overalt. Bråk med fagforeningen er det siste jeg trenger. Når det er sagt, så må jeg som statlig kommunikasjonsrådgiver få si at jeg er veldig glad det ikke bare er statlige kommunikasjonsrådgivere som streiker. Vi som jobber med sånt er nemlig ganske engstelige for at det skal vise seg at det aller meste går fint uten oss. Men jeg skulle ikke snakke om meg. Jeg skulle snakke om dere. Eller til. Jeg vet ikke helt. Det litt vanskelige, oppdaget jeg da jeg forsøkte å skrive noe morsomt om skolen og å være lærer og sånt, er at alt jeg vet om videregående skoler er veldig gammelt, det er helt fra forrige årtusen. Jeg vet ikke engang om dere har FAG, lenger. Eller klasser, eller timer, eller friminutt? Det sier seg selv at det ikke er enkelt å si noe relevant under sånne forhold.

Men nettopp derfor, og SÆRLIG hvis enkelte ting er akkurat som det var på åttitallet, vil jeg gjerne benytte anledningen til å melde fra om et par-tre ting. For det første, en melding til alle geografilærerne: Nei. Det er ikke sant. Man FÅR ikke bruk for å vite om rombeporfyr og kambriosilurtiden, ikke på quiz engang.

For det andre, en melding til alle gymlærerne: Cooper-testen gir dere kanskje en kortvarig tilfredsstillelse der og da, men det finnes ikke noe redskap i verden som er bedre egnet til å frata generasjon etter generasjon lysten til å løpe for å holde seg i form.

Og for det tredje, dette med rådgivere. Har dere fortsatt rådgivere? Er det noen her som ER rådgivere? I alle fall, da jeg gikk på skolen, fantes det noen som var rådgivere. De var de eneste som visste enda mindre enn lærere om hvordan samfunnet der ute fungerte. Jeg tror kanskje det var slik at rådgivere bare fikk gifte seg med andre rådgivere, og at man ikke kunne bli rådgiver hvis ikke begge foreldrene også var det. Sannsynligvis var det en slags odelsordning. Det var i alle fall veldig viktig å unngå impulser utenfra så godt det lot seg gjøre.

Man har sikkert endret på dette, nå leser rådgiverne, eller kanskje de heter studieveileder eller noe sånt nå, forresten, nå leser de sikkert aviser. Men allikevel må jeg si fra: det aller siste usikre sekstenåringer trenger, er råd fra en person som 1) ikke kjenner dem i det hele tatt og 2) henter all sin kunnskap fra Aftenpostens søndagsutgaves jobb-bilag. For med all, eller i alle fall litt, respekt for Aftenposten: De eneste som vet mindre enn rådgiverne igjen, er journalistene. Jeg har ikke noe imot rådgivere, altså. For alt jeg vet driver de mest med helt andre ting enn yrkesveiledning, og det gjør de sikkert både grundig og godt. Men den yrkesveiledningen, den kunne man ha klart seg godt uten. Det er ikke det at jeg er bitter eller noe, det er bare det at jeg fikk så innmari dårlige karakterer i bedriftsøkonomi, matte for samfunnsfag og, på bunnen, verdens ALLER kjedeligste fag, med en tittel som kan suge livsgnisten ut av selv de mest vitale iblant oss: Sosialøkonomi. Man må ikke råde noen til å velge sosialøkonomi. Tenåringer er i en sårbar fase og kan få sår som aldri gror.

Og når vi snakker om det. Holder den videregående skolen fortsatt fast på prinsippet “Ansvar for egen læring?” Jeg håper ikke det. Man må ALDRI gi noen ansvar for egen læring. Særlig ikke ungdommer. De er som sagt i en sårbar fase, og kan for eksempel komme til å stryke i tysk muntlig, hvis de da ikke har så griseflaks at hele klassen kommer opp i tysk muntlig utenom akkurat dem, siden de ved en feil har falt ut av klasselista, og videre har så griseflaks at læreren deres er en klok, gammel mann som for eksempel sier til dem: “jeg hørte ikke at du ble ropt opp til tysk muntlig-eksamen. Du har visst falt ut av klasselista. Jeg tror ikke vi nevner det for noen”, for hvis de har så flaks, da blir de stående med en svak treer istedenfor en sterk ener. Jeg kjenner, som de skarpeste av dere kanskje allerede har skjønt, til minst ett tilfelle der akkurat dette har skjedd, på akkurat denne måten. Men TENK hvis feilen ikke hadde skjedd. Da hadde jeg kanskje stått her nå og vært håndverker og eid mitt eget hus og tjent gode penger og kunnet være stolt av å ha ekte arbeid, istedenfor sånn som det ble. Bare på grunn av ansvar for egen læring.

Som de skarpeste av dere har forstått – og jeg ser at norsklærerne allerede nikker bekreftende, norsklærere er som regel veldig sikre på at det er de som er de skarpeste, siden de nesten bestandig kan finne noe å rette på hos andre – har jeg altså ikke fått så veldig klare føringer på hva jeg skal snakke om, og jeg tipper at festkomiteen ikke vet det helt selv. De har antagelig bare tatt en kikk på budsjettet sitt og på denne programposten, strøket ordet «profesjonell» foran «underholdning», tenkt seg om, strøket «underholdning» også, og skrevet inn «tidtrøyte» i stedet. Det er derfor jeg står her og vaser. Komiteens håp er kanskje at dette vaset skal muntre dere opp litt. I den grad dere trenger det.

Jeg tror jo egentlig at dere allerede er muntre som bare det, eller i alle fall burde dere være muntre, ved tanken på alle de kjipe russeelevene som snart får vite at de har strøket til eksamen og må ta seg en kjedelig sommerjobb for å få råd til et helt år på Bjørknes, hvis det fortsatt er der man går for å ta opp fag, det var det i alle fall i min tid. Ikke at jeg gikk der, forsåvidt, men det skyldtes egentlig som nevnt bare ren, skjær flaks. Men det var mange andre som gikk på Bjørknes, og så man at noen hadde klær eller sekk med Bjørknes-logo, visste man sånn omtrent hvor gøy de hadde hatt det i russetiden, og hvor mye de kom til å angre på at de ikke hadde giddet å følge med på det sånne som dere hadde forberedt seg godt på og fremført med innlevelse for selvsamme utakknemlige publikum. Og nå kunne de altså ha det så godt. Og jeg vet jo ikke noe særlig om å være lærer, men jeg vet i alle fall at personlig hadde jeg i denne deilige forsommertid kost meg godt ved tanken på de giddeløse elevenes nokså kjipe nære fremtid. Og det synes jeg dere også godt kan gjøre. Jeg ser jo av hjemmesiden deres at dere ønsker at færrest mulig skal gjøre seg fort ferdige med videregående skole, så jeg antar vi er enige om dette.

Jeg har antagelig snart brukt opp tiden min. Norsklærerne vil ha merket seg at jeg så langt behendig har unngått aftenens egentlige hovedtema: Kropp. For som tidligere videregående skoleelev må jeg altså si, at LÆRERE og KROPP, DET er et vanskelig tema, det. Jeg har millioner av elever over hele verden med meg når jeg sier at bare det faktum at lærere HAR kropp, er noe vi helst ikke vil tenke på. Altså, jeg vet jo at dere alle sammen egentlig er nesten som oss mennesker, og at det ikke er noe rart eller ekkelt med det, men allikevel. Dessuten blir jeg kjempelett flau, og med en gang jeg begynner å tenke på kropp i konteksten videregående skole, husker jeg med gru en naturfaglærer jeg hadde som så til de grader IKKE ble flau over å snakke om absolutt hva som helst, og villig fortalte om sine mange personlige erfaringer.

Til de av dere som eventuelt er akkurat en sånn lærer, kan jeg tipse om at elevene vet det meste fra før, men de vil helst ikke få denslags bilder av akkurat dere i hodet.

Ikke at kropp bare har med seksualitet å gjøre, for all del. Kropp er en naturlig ting, og vi bruker den jo kjempeofte og alt det der. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er så mye å snakke om. Dessuten føler jeg meg trygg på at både bygdas mye større syngende sønner i Bjelleklang og resten av kveldens program behørig dekker temaet i rikt monn. Men det er ett lite, kroppslig aspekt som kanskje ingen andre tar opp, og som jeg derfor må berøre. For dere som er lærere er jo stort sett alle sammen velsignet med en usannsynlig god, og dessuten svært selektiv, hørsel. Dere klarer å stenge ute flere tusen desibel når dere vil, samtidig som dere uten problemer kan fange opp den aller svakeste lyd fra bakerst i et klasserom, enda dere står med ryggen til. Og dette er jo fint og flott. Men mye tyder på at mange lærere ikke er klar over at denne superevnen også bærer med seg en svakhet. De fleste kjenner til dette fenomenet der folk som mister en sans, utvikler en annen til det ekstreme som kompensasjon. For eksempel er det en populær myte jeg ikke har orket å sjekke gehalten i at de fleste blinde får veldig god hørsel. Men dette virker begge veier, dere. Og når det gjelder fenomenet lærerhørsel, som det kalles på populærvitenskapelig, er det dessverre slik at mange lærere med ekstrem hørsel helt mister luktesansen. Det vil si, ikke alle deler av den, men ganske særlig den delen som registrerer lærerens egen kroppslukt. Jeg sier ikke at alle lærere lukter vondt, jeg sier bare at alle som har vært elever og hatt lærere stående bøyd over seg, tett inntil pulten, har sterke synspunkter på dette. Når det er sagt, så tyder nyere forskning på at det er en tett korrelasjon mellom lærere som mangler intimgrenser og står altfor nærme når de forklarer ting, og lærere som lukter såpass interessant at det snakkes om blant elevene.

Ikke at dere kommer utenom at dere snakkes om blant elevene. De har en pågående konkurranse om å ha de verste, rareste, ekleste lærerne, og allerede Sokrates skrev sikkert noe om dette fenomenet rett etter at han skrev om dette med tidens ungdommer som var så frekke og alt det der. Det kan umulig være lett å være dere. Og det viktigste er tross alt at dere trives i deres egen kropp, med de menneskene dere er. Utenom gymlærere, da. Enkelte veltrente gymlærere kan godt trives LITT dårligere i sin egen kropp, eventuelt bare vise litt mindre hvor til de grader godt de trives.

Det er snart ferie. Jeg har snart holdt et helt kåseri om lærere og skoleverk helt uten å nevne lærernes sommerferie og høstferie og juleferie og vinterferie og påskeferie. Og det er sikkert best slik. Jeg har vært lærervikar i videregående skole. Jeg unner dere all den ferien dere kan få.

Det aller vanskeligste vikaroppdraget hadde jeg da jeg fikk ansvaret for en dobbelttime i fransk i 3. gym på KG. Etter at jeg hadde sagt «bonjour, je mapelle Eivind», kom jeg nemlig på at jeg aldri har lært noe fransk, og at jeg nettopp hadde brukt opp hele ordforrådet mitt. Og litt sånn har jeg det nå også, bare at denne gangen tok selverkjennelsen atskillig lenger tid. God fest videre, og god sommer. Takk for meg.

10 kommentarer

Fly away

På et eller annet tidspunkt ble det slik at hvis jeg hadde vært en sånn som husket på å registrere bonuspoeng og sånt, så hadde jeg fått massevis av bonuspoeng jeg kunne brukt på å kjøpe for eksempel et ganske dyrt smykke til min kone fra «cloud shop» til sterkt rabattert pris. Jeg flyr endel, altså. Ikke sånn at jeg er på hils med folkene i sikkerhetskontrollen eller noe, hvem er vel det, forresten, sikkerhetskontrollfolk hilser ikke i utide, men såpass mye at jeg har fått litt rutine. Jeg er lynrask med å sjekke inn når sms-en fra SAS kommer, og får nesten alltid sikret meg vindusplass ved nødutgangen.

Det er ikke fordi jeg er så innmari redd for overleve en flystyrt og så ikke komme meg ut, altså, det er mer det at jeg liker så veldig godt å ha god plass til bena. Dessuten er jeg akkurat en sånn passasjer som flyvertinnene aller helst vil ha ved nødutgangen. Ikke gammel, ikke svakelig (det synes ikke på meg, i det minste), ikke kranglete, og normalt intelligent. Jeg blir barnslig glad inni meg hver gang de snakker lenge, langsomt og tydelig til passasjeren som sitter ved motsatt nødutgang, forklarer detaljert hvordan døren åpnes, forhører seg om han har sittet ved nødutgang før, og det ene med det andre, for så å snu seg mot meg, nikke og smile forbindtlig, og gå sin vei. De ser det. Jeg vet hva jeg driver med. Jeg kan få ansvaret for evakueringen av den midtre delen av flyet.

Og når jeg ser at de ser at jeg vet hva jeg driver med, at jeg er flyvant, da blir jeg, inni meg, akkurat så barnslig glad at jeg skjønner at jeg aldri kommer til å bli blasert når det gjelder akkurat dette, jeg vil alltid håpe at flyvertinnene ser at jeg er flyvant og nikker anerkjennende, og jeg vil alltid glede meg på denne måten. For det er noe med fly, alt med fly, ikke bare selve flyet og flyvertinnene og flyverne, det er noe med flyplasser også. Aller mest er det noe med flyvningen, med dette at vi faktisk FLYR. Og jeg tror det er der det ligger.

Å fly er helt naturstridig. Det går ikke an for noen å fly. Likevel, eller nettopp derfor, drømmer vi om å fly, har vi alltid drømt om å fly. Og etter sikkert fabelaktig mange forsøk, så fikk vi det til. Eller de, da. De brødrene. Tenk forresten på alle de andre, alle de som akkurat IKKE fikk det til. De som holdt på med akkurat det samme som brødrene Wright, men som bare nesten greide det. Jeg lurer på hvordan det gikk med dem. Kanskje de døde i forsøket. Eller kanskje de endte på gamlehjem, bitre og ensomme. Kanskje satt de der på en stol i gangen, hele dagen, med et pledd over knærne, og ropte ukvemsord til alle som gikk forbi. Og når kvelden kom, og de lå i sengen alene, da gråt de stille for seg selv. Og rett før de sovnet håpte de at de kom til å drømme drømmen. Drømmen om at de fløy. Helt selv, uten fly. Hvor de ville. Høyt over jorden. Og av og til, en sjelden gang, drømte de akkurat det. Selve drømmen. Da ble de milde og myke inni seg, og dagen etter satt de kanskje akkurat som dagen før, på stolen i gangen, med et pledd over knærne, men de ropte ikke. De bare satt og drømte.

Brødrene Wright vet jeg forresten heller ikke hvordan det gikk med. Jeg vet at jeg bare kan gugle det, men sånn er det med alt. Alle kan finne ut alt. Det vil si, NESTEN alt. For noen mysterier er igjen. Særlig når det kommer til dette med å fly.

Jeg forstår ikke hvordan fly kan fly. Riktignok har jeg hørt fra folk jeg ellers stoler på, som hevder å forstå hvordan fly kan fly, at det går an å forstå. At det IKKE er naturstridig. Men alvorlig talt. Alle som har sett et fly på bakken, skjønner at det egentlig ikke går an. Og da finnes det bare én mulig forklaring: Magi.

Det er magisk. Og det er selvfølgelig derfor de har satt opp dette store teateret det er. Store tryllekunstnere gjør sånn. De lager en masse drama som gjør at man ikke får med seg hvordan de egentlig utfører tricket sitt. Det vil si, det er det de vil ha oss til å tro.

For de har lovt dyrt og vanhellig at de aldri, aldri skal avsløre at de faktisk driver med magi på ordentlig. Dramaet skal ikke skjule hemmelige luker og raske klesskift. Dramaet skal få oss til å tro at de magiske ordene de sier, de merkelige gestene og tryllestavens bevegelser bare er nettopp drama. Ved å overspille magien får de oss til å tro at magien ikke er magi, bare staffasje.

Det samme gjelder for flyvning. De setter opp dette store teateret som skal fortelle oss at det hele er helt trygt, det er matematikk og naturvitenskap involvert, ingeniører og beinharde realister står bak det hele, men egentlig, EGENTLIG har hver flyplass sin magiker. Han er i tårnet, akkurat som magikere pleier å være, og det er selvfølgelig derfor tårnene har speilglassvinduer. Ingen må se hva som foregår der inne. Og magikeren gjør sine ting, og flyene letter og lander, og ingen forstår hvordan det egentlig kan skje. Ikke engang magikeren selv. Og derfor fortsetter det å være uforutsigbart. Noen ganger virker ikke magien, og et fly blir stående på bakken, klar til avgang, i to timer uten at noen får vite hvorfor.

Det er greit for meg. Jeg tror ikke jeg vil vite hvilke svartekunster de holder på med der oppe i tårnene. Så lenge jeg kommer meg trygt og fort fra flyplass til flyplass, skal jeg ikke være kranglete og stille kritiske spørsmål. Utenom ett eneste, forresten.

På Gardermoen, når man lander. Jeg har landet der mange, mange ganger. Og HVER gang, samme hvor jeg kommer fra, Paris, London, New Delhi (jepp, faktisk) eller Trondheim, skjer det samme. Flyet lander, taxer inn mot selve terminalen, og kjører nesten HELT forbi, til den ytterste enden. Der parkerer det, og lyset som sier fest setebeltene slukkes (vi venter til det, ja), og vi får gå ut. Helt i enden av flyplassen, med kanskje to-tre kilometer å gå til bagasjebåndet. Dette skjer ALLTID, og selv om ALLE parkeringsplassene (eller hva det heter) som er nærmere er ledige. Jeg vet at jeg burde la være, men jeg spør allikevel HVORFOR ER DET ALLTID SLIK?

Og neste gang jeg er i sikkerhetskontrollen og blir plukket ut for en «tilfeldig kontroll», og dere ikke hører mer fra meg, og jeg blir meldt savnet, da vet dere hva som har skjedd. Hokus pokus filliokus.

3 kommentarer

Spar

(Disclaimer: Denne historien har jeg funnet på selv. Alt er tatt rett ut av luften. Enhver likhet med virkelige hendelser, steder, firmaer, etater eller personer, døde eller nålevende, er ren, skjær griseflaks. Ingen dyr ble nevneverdig skadet under innskrivingen av denne teksten.)

Det er tirsdag rett etter lunsj. Ledergruppa er samlet til møte. Én sak står på agendaen: Presentasjon av et helt nytt digitalt konsept. IT-sjefen er den som har tatt initiativet, han har vært på europeisk digitaliseringskonferanse, blitt inspirert og ivrig, og har allerede hatt flere møter og en liten seiltur med salgsledelsen i Det Store Datafirmaet (DSD), avdeling Norden. Selgerne fra DSD er litt yngre enn ledergruppa. De har litt kulere klær, litt friskere frisyrer. De synes ledergruppa ser ut til å være noen trauste, kjipe offentlig ansatte, men de skjuler forakten godt. Trauste, kjipe offentlige ansatte har nemlig masse penger, og er det en ting DSD trenger, er det masse penger. Lyset dempes. Presentasjonen starter.

Nordic Sales Manager i DSD, en stockholmer, takker for at de fikk komme. Han sier det er spennende og viktig for dem å få være der. De har gledet seg veldig til å gi denne presentasjonen. Først skal han si litt om dem. De er et visst antall ansatte. De har eksistert i et visst antall år. De er ganske nye i Norge, men de er blant de markedsledende bedriftene i sitt slag i Nord-Europa. De har som mål å bli nummer én. De har verdier. «Kunden i fokus» er deres mantra, kommer det frem. IT-sjefen fanger blikket til de andre lederne, én etter en. «Kunden i fokus, dere. Det er oss, det.» prøver han å si til dem med øynene. Dette er fine saker. Han har allerede kjøpt endel av det de skal få presentert, men han har ikke informert de andre ennå. Det skal nok gå greit. De skjønner snart hvor stort dette er.

Stockholmeren fortsetter. HR-direktøren liker så godt den måten å snakke svensk på. Det lyder så profesjonelt, samtidig trygt, solid. Og det som sies er spennende. Uvant, nytt, annerledes, men spennende. De vil ikke være sånne som gjør ting bare fordi de alltid har gjort det sånn, vil de vel? «Digitalization, » sier stockholmeren. «det är framtiden». IT-sjefen ser seg rundt. Direktøren, selveste direktøren, nikker samtykkende. Dette går bra. Dette går veien.

Presentasjonen er profesjonell. Imponerende. Det vises flotte bilder med tekst på, akkurat som på konferanser. Ingen trege tekst-powerpointer her. Stockholmeren snur seg ikke engang og ser på bildene, han har kontroll, han ser dem i øynene mens bildene skifter. Han kan dette. Han snakker om dem. Han bruker eksempler fra deres virksomhet, fra busser, t-baner og trikker. Han tegner opp scenarier som strengt tatt ikke finnes, men det bærer de over med. De har jo ikke konduktører bakerst i trikken lenger, og t-baneførerne selger ikke billetter, men prinsippet er jo det samme, selvfølgelig, og da har han mange gode poenger.

Nå er grunnen beredt. Nå er det Dagges tur. Dagge er norsk og heter egentlig Terje Dag. Svenskene har døpt ham Dagge, og det høres mye friskere ut, det gjør jo det. Dagge er han som ikke har jakke, og en tatovering som titter frem over skjortekragen. Og Dagge presenterer ideen. «Se for dere en bussjåfør,» sier han. Noen i ledergruppa lukker øynene halvt igjen, og ser for seg Svendsen, hovedverneombudet. Han er den eneste bussjåføren de vet om, alle i ledergruppa har firmabil. Svendsen er en masekopp. HR-direktøren skjærer en grimase. «Se for dere en bussjåfør, og en stresset passasjer. Passasjeren, la oss si at hun heter Hege, kjenner dere forresten til begrepet personas?» – kommunikasjonssjefen nikker usikkert, sa ikke webredaktøren noe om personas her en gang?  «personas er veldig nyttige. Vi lager karakterer som vi tillegger egenskaper, interesser, livssituasjoner, også blir alle godt kjent med dem, også kan vi si «ville Hege ha likt dette?» og hvis hun ikke ville det, så kan vi si «ok, da får vi endre på det», for det er sånn vi jobber. Med brukeren, med kunden i fokus.» IT-sjefen nikker ivrig, flere ganger.

«Hvor var vi? Jo, Hege. Hege er stresset. Hun har tunge handleposer i hendene, hun er sent ute for å rekke og hente i barnehagen, og hun husker ikke hvor hun har lagt månedskortet. Sjåføren blir utålmodig. Passasjerene bak henne presser på for å komme inn i bussen. Hege leter i veska etter lommeboka, leter i lommeboka etter månedskortet, finner det frem, viser det til sjåføren, og idet hun møter blikket hans kommer hun på det – det skulle vært fornyet i går. Sjåføren må be henne betale, men hun har ingen kontanter. Hun ber pent om å få sitte på likevel, siden barnehagen stenger om tre kvarter og hun kommer for sent hvis hun må ta ut penger og vente på neste buss, og dette blir jo veldig ubehagelig for sjåføren, ikke sant?»

De nikker usikkert. HR-sjefen og direktøren synes ikke det ville vært verdens undergang om hovedverneombud Svendsen opplevde litt ubehag på jobb, han skaper da sannelig nok ubehag for andre. På den annen side – passasjerer som Hege er det verste de vet. Folk som ikke engang klarer å holde rede på når månedskortet går ut på dato, fortjener ikke å få kjøre buss, synes de.

«Tenk dere,» sier Dagge, «at Hege istedet har en ELEKTRONISK billett! At hun kommer på bussen, blid og fornøyd, sveiper kortet over kortleseren, smiler til sjåføren, og rekker barnehagen med god margin. Tenk hva det betyr for sjåføren å få et smil når vakta går mot slutten. Tenk hva det betyr for barna å ikke bli hentet sist. Å bli hentet av en blid og opplagt mamma. Barna ER jo det viktigste vi har, eller hva?» Han har dem nå. Nesten, i alle fall.

Kommunikasjonssjefen har et spørsmål, ser det ut til. Og Dagge har ikke mer å si, det var her de skulle klappe, etter planen. «Men,» sier kommunikasjonssjefen, og Dagge er engstelig for at han skal ha funnet en svakhet i resonnementet, «hva hvis den elektroniske billetten har gått ut på dato, da?» Stockholmeren smiler overbærende. «Webben» sier han. «Hon kan förnya sin biljett på eran hemsida. Problem solved». Men kommunikasjonsdirektøren gir seg ikke «Men HVIS,» driver han på «HVIS hun har glemt det likevel?» «Da er vi tilbake til utgangspunktet», sier Dagge, «og da har vi lagd en løsning der kortleseren sparer sjåføren for ubehag. Legger man på et ugyldig kort, altså PRØVER MAN Å SNIKE,»  – økonomidirektøren lener seg frem – «sier maskinen «APPAPPAPPAPP» og alle de andre passasjerene skjønner hva som foregår. Hvis vi nå ser for oss at den arbeidsledige Hege, som har vært i byen og shoppet til seg selv mens barna må være i barnehage hele dagen lang, kommer inn på bussen nedlesset av handleposer med dyre merkeklær kjøpt for trygd og forsøker å SNIKE, da vil vi gjerne gi både henne og resten av passasjerene en beskjed, ikke sant? Denslags finner vi oss ikke i, nemlig. Og det beste av alt – sjåføren slipper å si noe. Han kan bare peke rolig mot døren.» De nikker langsomt. Den Dagge var klokere enn tatoveringen hans skulle tilsi.

Direktøren griper ordet. «Vanligvis,» sier han. «Vanligvis skulle vi nå ha sagt takk for at dere kom, og så kjørt en intern prosess i forhold til anskaffelsesrutiner. Men jeg er sikker på at jeg snakker for alle når jeg sier at dette er noe helt unikt, og her må vi kunne tenke på virksomhetens beste fremfor å skulle tilfredsstille et tungrodd og tregt byråkrati. Vi har bare ett spørsmål: Når kan vi ta dette i bruk?»

IT-sjefen er så lettet at han kjenner tårene presse på. Aldri før har han handlet for flere millioner uten ryggdekning. Men det gikk bra. Kommunikasjonssjefen gleder seg til å fortelle teamet sitt, de som alltid maser om at man skal tenke digitalt og henge med i tiden, at de endelig skal bli heldigitale, attpåtil ved hjelp av personas. Økonomisjefen er allerede i gang med avansert hoderegning (produksjonskostnader for månedskort + lønnskostnader til de som selger dem + antatt tap på grunn av sniking osv). Nordic Sales Manager og Dagge highfiver hverandre med øynene. Dette gikk bedre enn de kunne forestilt seg. «Nå BLIR det hytte i Trysil», tenker Dagge. Ski in, ski out.

Det er onsdag ettermiddag, åtte år senere. Passasjeren Hege er på vei hjem fra jobb med tunge handleposer i hendene. Hun er sent ute, hun løper, rekker hun denne bussen rekker hun barnehagen før den stenger, bussen skal til å kjøre, men hun rekker akkurat å komme seg inn i tide. Hun leter i veska etter lommeboka, leter i lommeboka etter kortet. Finner det frem, og legger det på leseren. «APPAPPAPPAPP». Sjåfør Svendsen ber henne prøve igjen. «APPAPPPAPPAPP». De nærmeste passasjerene stirrer på henne. «Jeg skjønner ikke, jeg fornyet det jo i morges, » sier hun.  Sjåføren peker på displayet: «Ikke gyldig billett».

«Jammen,» sier Hege fortvilt «- jeg fornyet den jo.» Sjåføren åpner døra igjen, peker ut. Hege ber så pent hun kan. «Jeg LOVER at jeg har fornyet den,» men sjåføren er urokkelig. Han har sine instrukser. Hege må gå av. Svendsen har ikke kommet dit han er i dag ved å ikke gjøre jobben sin skikkelig. Han trykker hardt på lukkeknappen, og døren går igjen. Svendsen kjører. Hege står i regnet med handleposene.

Hun finner en drosje, og hun rekker barnehagen med et skrik. Dagen etter skriver hun en epost til busselskapet. Hun er ikke en sånn som klager, men hun har ikke egentlig råd til den drosjeregningen. Etter to uker kommer det svar. «Vi beklager hvis du ikke opplevde din reiseopplevelse som tilfredsstillende. Overgangen til elektronisk billettsystem har vært en utfordring for enkelte av våre passasjerer, særlig gjelder dette de som av ulike grunner ikke er vant til å bruke moderne teknologi. Dersom du kan dokumentere at ditt reisekort var gyldig på reisetidspunktet, kan du klage ved å fylle ut og sende inn klageskjema som du finner på vår webside. Husk å føre inn linjenummer og avgangstid for bussen.»

Hege orker ikke dette. Hun ringer til Dagge, eksmannen. Hun vet at firmaet hans har noe med busselskapet å gjøre, kanskje han kan ordne noe.

Dagge tar aldri buss. Han kjører en stor SUV, i kollektivfeltet, alltid i kollektivfeltet. Det går raskere på den måten. Bøtene han får med jevne mellomrom, fakturerer han busselskapet for. «Testkjøring av reisesystemet», står det på de fakturaene. Nå ringer mobilen. Han ser det er Hege som ringer. Hva er det NÅ, da? Hege forteller. Han sukker oppgitt. At hun aldri kan lære seg å bruke den enkleste teknologi. For et nek. Men han lover å ordne opp.

Et par dager etter får busselskapet nok en faktura fra Dagges firma. Drøyt femti tusen kroner, for «stresstest av validatorapparater». Dagge overfører en tusenlapp til Heges konto. Han får en overstrømmende sms – dette var jo tre hundre MER enn hun betalte for drosjen. Hege tilbyr å ha barna for ham en ekstra helg til takk.

Fine saker. 49000 er nok til en ganske ok fest på hytta, kanskje han skal invitere IT-sjefen i busselskapet. Han liker en fest, og han liker å bli vartet opp. Kunden i fokus. Alltid kunden i fokus.

25 kommentarer