En julefortelling

Dette kåseriet skrev jeg for ganske lenge siden, og i ulike former har det vært fremført ved opptil flere anledninger. Det er mitt nødmanus, til bruk i de tilfellene der jeg må si ja til å kåsere rett før jul enda jeg ikke har tid. Som i fjor, 30.11.2011, da vi hadde julebord på jobben, og de tvang meg til å underholde. (Og ja, det har vært postet før, på den andre, nesten hemmelige bloggen min.) Det er ikke så veldig morsomt, men hvis man leser det høyt og litt fort, gir det en slags stressfølelse, om ikke annet. Og det kan jo være godt å få, sånn når det drar seg mot jul. 

Nå er det under en måned til jul. Jeg ville bare ha sagt det, i tilfelle noen sitter godt tilbakelent med lave skuldre og slapper av og ikke har en bekymring i verden: Det er under en måned igjen til jul. Jeg skal holde et kåseri. Jeg sa ja til dette av frykt for represalier. Egentlig vet jeg jo godt at ingen blir profet i eget land, eller komiker i egen avdeling. Men det kom trusler, og jeg er ingen modig mann. Så når jeg nå beslaglegger ti minutter av deres liv, ti minutter dere aldri får igjen, så vil jeg gjerne ha sagt at dette var ikke mitt påfunn. Jeg lurte lenge på hva jeg skulle snakke om. Noen håpte sikkert at jeg skulle ta opp kilne temaer og tråkke på ømme tær, og det var egentlig planen, men så fant jeg ut at hvis jeg gjorde det, ville det ikke bli noe å snakke om på nachspielet. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe helt annet.

Jeg bestemte meg for å fortelle dere en julefortelling. Den er fra den tiden jeg var student, den tiden da kjøpesentre hadde stengetider, brannmenn var de eneste som hadde mobiltelefon og sjekk var et gyldig betalingsmiddel. Gamle dager, altså. Den tiden som døtrene mine omtaler som ”da du levde, pappa”. De aner ikke hvor rett de har. Men i alle fall. De fleste julefortellinger pleier å handle om snille folk som alle er slemme mot og som etter at det er for sent viser seg å være Jesus, eller slemme folk som overveldet av julens milde budskap om fred og kjærlighet eller skremt av julespøkelser eller begge deler, bestemmer seg for å gjøre en ende på ondskapen ved å slutte å hindre små tuberkuløse barn i å få medisinen sin og kanskje sågar drar til med å spandere et par sko på en barbent stakkar. Ikke noe galt i de tradisjonelle julefortellingene, med et mulig trekk for forutsigbarhet, men min julefortelling er ikke sånn. Den handler ikke om spesielt snille eller ekstra slemme folk, og den har ikke noen helter, knapt noen moral. Den handler litt om juleforberedelser, litt om venting, og ganske mye om tid. La meg fortelle om hvordan det var, den gangen da jeg var yngre enn nå og gikk omkring i Christiania og ventet. På julen.

Og det var en vakker desemberdag sånn et godt stykke ut på dagen, egentlig, jeg sov en del ekstra på formiddagen da jeg studerte, det var lagt opp til det, med forelesninger uten opprop og alt mulig, da jeg våknet og så på kalenderen og det sto 21. og jeg tenkte at nå er det i grunnen bare tre dager til jul og BEVARE MEG VEL JEG HAR GLEMT PRESANGER jeg spratt opp av senga, lette febrilsk etter tøfler og morgenkåpe, fant tøfler og morgenkåpe, løp ut på kjøkkenet og inn igjen på soverommet, ut på badet, inn igjen på soverommet, kjøkkenet, badet, kjøkkenet, soverommet igjen og sa til meg selv at nå er det på tide å sette seg ned før noen blir skadd og jeg satte meg ned og tenkte hva i all verden skal jeg gjøre nå, jeg har overhodet ikke noen tid på meg til å rekke å handle alt jeg skal og ikke er jeg sikker på at jeg har penger heller, kontofonen, jeg ringer kontofonen og joda, den hyggelige damen sier saldo-er-dessverre-ikke-tilgjengelig og da vet jeg at det går an å dra et lite overtrekkstriks hvis jeg bare er kjapp ned i minibanken på hjørnet, så det er jeg, i pysj, boblejakke og tøfler er jeg utrolig rask, selv om jeg sklir og faller og slår meg ganske skikkelig i det ene kneet egentlig, så kommer jeg meg fort frem, og jeg finner frem lommeboka der minibankkortet mitt så definitivt ikke ligger, løper hjem igjen, finner kortet under en sjekk med lønna fra julejobben min, løper ned igjen, står i kø i snø og er svært våt og kald nå, og når køen er slutt og det er min tur og jeg kommer frem til automaten står det ”beklager, minibank ute av drift”, og der røyk det overtrekkstrikset og for den saks skyld de julepresangene og jeg hutrer meg hjem, får på meg mer anvendelige klær og kommer heldigvis på sjekken med lønna fra julejobben min, og jogger blid og fornøyd ned til banken på hjørnet der jeg ikke har konto og da kan man av en eller annen mystisk grunn ikke heve en sjekk, så jeg jogger litt mindre blid og fornøyd videre til neste bank på neste hjørne, der jeg har konto, og den stenger kvart over tre og definitivt ikke seksten over, som klokken er nå, så da blir det ikke noen presanger i dag, og jeg tenker at det var som bare, og jogger hjem igjen og treffer en kompis på veien og ender på kafé for kompisens penger, og først når klokken er så mye som den er når kafeer i Oslo sentrum blinker med lysene kommer jeg på at det var da som bare, jeg glemte helt at det var en litt slitsom dag i morgen, og jeg skynder meg hjem og legger meg så fort jeg kan så jeg får ligget lenge våken og tenkt på alle jeg burde ha kjøpt gave til og alt det andre jeg burde ordnet med før jul og først ved syvtiden slumrer jeg inn i en urolig døs som klokken tre på ettermiddagen er blitt til en dyp, fast søvn jeg bråvåkner fra og vet at vi snakker om femten – ikke seksten – minutter til banken stenger og jeg løper ut av leiligheten og ut på gaten og bort til banken og rekker det heldigvis akkurat og endelig har jeg penger og det kan jammen komme godt med når jeg skal betale låsesmeden som kan få meg inn igjen gjennom utgangsdøren jeg plutselig kom på at jeg smekket bak meg da jeg løp, og naboens telefon lar seg låne og låsesmeden kan være der allerede om fire timer og naboen lar meg velvilligst låne telefonen mer slik at jeg kan ringe rundt for å spørre familie og venner hva de ønsker seg til jul men det vet de ikke, de kommer ikke på noen ting og det gjør meg ganske irritert på dem og det sier jeg til dem også, dere burde jammen ha tenkt på noe nå, sier jeg, det er tross alt bare to dager igjen til jul sier jeg og jeg er redd jeg sier en hel del annet også for naboens barn står plutselig og ser på meg med store, redde øyne og naboen selv gir meg et veldig strengt blikk mens han tar røret fra meg og legger på midt mens jeg sier noe til broren min om å prøve å planlegge julen litt i god tid, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal kjøpe til noen, jeg mener man vil jo gjerne gjøre folk glade og gi dem noe de vil ha, men hvordan skal jeg vite hva de vil ha når de ikke vet det selv, jeg mener for eksempel faren min, har han over hundre slips fordi han er så glad i slips eller bare fordi han har så dårlig fantasi, det er ikke lett å vite, men mens jeg tenker på det kommer jeg på at jeg kjøpte et slips til ham i fjor med brede hvite og lyserøde striper og han virket egentlig ikke så veldig glad men mamma lo godt da han tok det på seg, jo, jeg må nok finne på noe annet enn slips i år, tenker jeg mens jeg presser meg inn på den overfylte forsinkede bussen som går til Oslo City der de har alt, og der man like gjerne som andre steder kan vente på at fire timer til låsesmeden kommer skal gå, og på veien tenker jeg på alle jeg må kjøpe gave til som må få den senest på julaften og det er kjærsten min og nevøen min og broren min og kona hans og moren min og faren min og en kompis, en venninne og en kompis til, og de tre siste kan få noe til rundt hundreogfemti hver og foreldrene mine til tohundre hver, kjærsten min til femhundre og resten til cirka tohundreogfemti, og det blir 2350 og da har jeg igjen nesten tusen kroner til låsesmeden, og han sa han tok tre hundre i timen, så dette skal nok gå fint, og så kommer bussen frem og jeg suges inn i mylderet og kommer ut igjen fire timer senere, svett, sliten og irritert og tar bussen hjem igjen og halvveis hjemme kommer jeg på låsesmeden, som skulle komme om fire timer for snart fem timer siden, og jeg bringer i erfaring at det finnes ingen, absolutt ingen, måter en passasjer kan få 37-bussen til å kjøre fortere på, bare måter å bli kastet av på, så de siste åtte-nihundre metrene hjem må jeg løpe, i et fåfengt men desperat håp om at låsesmeden ikke har reist igjen ennå, men når jeg kommer inn i oppgangen henger det lapp på døra med en klar oppfordring om å ringe låsesmeden, og etter bare fem minutter med trygling får jeg låne naboens telefon igjen, han føyser kone og barn ut av rommet før jeg får lov til å ringe, og jeg får omsider kontakt med en ikke lite irritert låsesmed som mumler noe om dobbel betaling og etter hvert lar seg overtale til å komme tilbake, om fire timer, og siden naboen ikke inviterer meg til å bli setter jeg meg tungt ned i trappa for å vente på mannen med innbruddsverktøyet, og idet jeg setter meg slår det meg med full kraft at jeg faktisk bare fikk kjøpt en presang i dag, og det var et slips til faren min, så jeg må til butikken i morgen også, og jeg venter på trappa og jeg sovner på trappa og jeg våkner brått av at en skummel kar i kjeledress pirker meg i skulderen med en dirk eller noe, og han gjentar kravet om dobbel betaling og hva kan jeg si, akkurat nå er det bare han i hele verden som kan redde julen, så jeg går med på hva som helst, og han putter dirken eller noe inn i låsen min og vrir om og banner og lirker og tar i håndtaket og ser på meg med det blikket lærerne mine på ungdomsskolen pleide å servere rett før de satte meg ned i orden og oppførsel, og det viser seg at jeg hadde ikke bare glemt nøklene mine, jeg hadde glemt å smekke døra også og låsesmeden er sint nå, og han banner mer og sier at jeg har sløst såpass med tiden hans at det er på tide å snakke om trippel betaling, og hva kan jeg gjøre, det nytter neppe å løpe inn og låse døren bak meg, så jeg betaler sure nihundre kroner for ingen verdens ting og nå er det igjen akkurat nok og jeg går inn og legger meg og det er blitt sent igjen og jeg blir liggende våken og tenke på hva jeg kan kjøpe til folk som ikke vet hva de vil ha og nå må jeg vel kjøpe noe til naboen også og jeg sovner sent men godt og våkner sjokkerende sent lørdag lille julaften og er bare et ynkelig slips nærmere målet om presanger til alle på julaften men jeg MÅ ha et bad før jeg drar på Oslo City som heldigvis er åpent til seks på lørdager, det har vært slurvet med den personlige hygiene i dagene før, og jeg legger meg godt til rette i det varme vannet og bråvåkner i halvfemtiden av at jeg holder på å fryse i hjel og jeg spretter opp og sklir og faller og slår kneet mitt igjen, og jeg spretter opp igjen og tørker meg i en rasende fart for å få varmen, jeg får varmen, jeg lager meg en kopp te, jeg drikker en kopp te og en til, leser litt i en bok, lar tankene fare, og så endelig slår det meg at BEVARE MEG VEL; PRESANGENE!!! og jeg hiver på meg klærne og løper mot bussholdeplassen og der kommer bussen og jeg har hundre meter igjen og bussen stopper og jeg har femti meter igjen og jeg rekker det, førti meter, jeg rekker det, tretti meter når den siste passasjeren går om bord og jeg har to meter igjen når den hjerteløse drittsekken av en bussjåfør stenger dørene og kjører og jeg løper nedover gata mens jeg speider fortvilet etter en drosje og det kommer en drosje og jeg kaster meg inn i den og maser på sjåføren om å kjøre fortere fortere fortere og ti minutter senere hiver jeg meg inn i kaoset på Oslo City og en dame sier i høyttaleren: Kjære kunder klokken er nå sytten tretti og senteret stenger om tretti minutter, jeg presser meg frem gjennom mylderet av maniske likesinnede til lekebutikken og platebutikken og bokhandelen og mens panfløyteversjonen av snemannen Kalle nesten driver meg fra vettet klarer jeg faktisk på underfullt vis å få kjøpt en badeand av plast til tretti kroner til nevøen min før en vekter sier at nå må jeg komme meg ut, det har vært stengt i ti minutter alt og jeg kan bare passe meg, jeg ypper vel ikke, og jeg forsikrer så inntrengende jeg kan om at jeg absolutt ikke ypper, så han bender armen min bak på ryggen og dytter meg hardt ut på gaten, og jeg slår kneet mitt ganske kraftig, egentlig, og halter hjem, og setter meg i en stol i gangen, og sovner og våkner ikke før det ringer på døren dagen etter, det er faren min som kommer for å hente meg, og jeg skjønner at det er julaften allerede og kaster på meg findressen og stapper slipset til pappa og badeanda til nevøen min i en pose og setter meg inn i pappas bil og bruker et drøyt kvarter på å overtale ham til å låne meg kredittkortet sitt og stoppe på en bensinstasjon, og vi stopper og jeg halter ut og et kvarter senere er jeg ferdig med julehandelen og åtte timer senere, når julekvelden går mot slutten, har pappa fått nytt slips og et gavekort på oljeskift, mamma har fått fire piggfrie vinterdekk, vennene mine hver sin Lynni Treekrem-cd (Lynni’s aller beste, om igjen, vol. 2), kjærsten min har fått et romantisk gavekort på utleiehenger, broren min har fått en koffert med tolv brannbiler med mannskap som var til nevøen min men som jeg satte feil post-it-lapp på, nevøen min har fått en badeand og en fin gassgrill som han leker henrykt med på stuegulvet, kona til broren min har fått et festlig juletre i plast, med elektriske blinkende lys, som er til å ha i førerhuset på lastebiler men som kan være like artige hjemme i stua, og alt var pakket inn i festlige hvite poser det sto Statoil på, og hele gildet kom på femtusennihundreogsytti kroner og verken pappa eller jeg skjønner helt hvordan jeg skal få betalt tilbake det, men den tid den sorg, nå har alle fått presang og det er jo det viktigste, jeg synker langsomt ned i godstolen, skreller en clementin, og er lykkelig.

Det var min julefortelling. Ha en fredelig advent!

About these ads
  1. #1 by Tanja (@frk_madsen) on 04/12/2012 - 14:42

    Sliten i både kinn og mage. Takk!! :D

  2. #2 by Hanne on 05/12/2012 - 00:53

    Takk for en god glis! Ha en hyggelig og forhåpentligvis lugn adventstid! :)

  3. #3 by Baronesse von Krogh on 05/12/2012 - 11:51

    En slik historie kan godt brukes igjen -og igjen -og igjen… :)

  4. #4 by aftenposten on 06/12/2012 - 19:42

    jøsses, hvor ble det av punktum?!

  1. Lilly Apps | Julegavetips – gi noe nyttig som ikke tar plass!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: