Lærere. Nesten som oss mennesker.

(Dette kåseriet ble fremført på en sommerfest for de ansatte ved Mailand videregående skole i Lørenskog. De hadde “kropp” som tema for festen sin. Det er det verste temaet jeg har fått, så jeg snakket om noe annet i stedet. Jeg har alltid vært en sånn som har valgt den frie stiloppgaven, også når den ikke var et alternativ. Som vanlig er manuset skrevet for fremføring, ikke for lesning, så du får skylde deg selv hvis det blir kjedelig. Mailand-lærerne lo, altså. Men de hadde nok drukket endel. (Dessuten hadde de kanskje brukt narkotika også. Skolen har en visjon, som lyder slik: “Flest mulig, lengst mulig”. Det kreves mer enn øl for å komme på noe sånt.))

Hei, jeg heter Eivind Lund, og er av mystiske årsaker blitt bedt om å holde et kåseri. Ikke det at jeg ikke gjør slike jobber fra tid til annen, men dette er første og sikkert også siste gang jeg blir bedt om å snakke for lærere. Det pleier nemlig å være helt motsatt, lærere pleier i all hovedsak om å be meg om å la være å snakke. Mine karakterbøkers omtaler av fenomenet strekker seg fra “noe prat i enkelte timer”, via “prat” til “mye prat i de fleste timer”. Hvilket bringer meg til min første digresjon i en nærmest endeløs rekke: her er et tilbud til de av dere som har elever av denne typen, altså som dere semester etter semester per karakterbok må oppfordre til ro i timene: Jeg kan gjerne komme i en skoletime og fortelle hvor galt det kan gå hvis man ikke slutter å prate i timene. Litt sånn som narkomane, vet dere, eller rullestolbrukende trafikkofre. “Det begynte med at jeg hvisket til sidemannen i mattetimene. Nå sitter jeg der og er kommunikasjonsarbeider i staten.”

Ja, for det er jeg, nemlig. Jeg er inntil videre ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Statens vegvesen. Det kunne jeg jo fortalt mye om, men jeg er dessverre i streik, og fagforeningen har øyne og ører overalt. Bråk med fagforeningen er det siste jeg trenger. Når det er sagt, så må jeg som statlig kommunikasjonsrådgiver få si at jeg er veldig glad det ikke bare er statlige kommunikasjonsrådgivere som streiker. Vi som jobber med sånt er nemlig ganske engstelige for at det skal vise seg at det aller meste går fint uten oss. Men jeg skulle ikke snakke om meg. Jeg skulle snakke om dere. Eller til. Jeg vet ikke helt. Det litt vanskelige, oppdaget jeg da jeg forsøkte å skrive noe morsomt om skolen og å være lærer og sånt, er at alt jeg vet om videregående skoler er veldig gammelt, det er helt fra forrige årtusen. Jeg vet ikke engang om dere har FAG, lenger. Eller klasser, eller timer, eller friminutt? Det sier seg selv at det ikke er enkelt å si noe relevant under sånne forhold.

Men nettopp derfor, og SÆRLIG hvis enkelte ting er akkurat som det var på åttitallet, vil jeg gjerne benytte anledningen til å melde fra om et par-tre ting. For det første, en melding til alle geografilærerne: Nei. Det er ikke sant. Man FÅR ikke bruk for å vite om rombeporfyr og kambriosilurtiden, ikke på quiz engang.

For det andre, en melding til alle gymlærerne: Cooper-testen gir dere kanskje en kortvarig tilfredsstillelse der og da, men det finnes ikke noe redskap i verden som er bedre egnet til å frata generasjon etter generasjon lysten til å løpe for å holde seg i form.

Og for det tredje, dette med rådgivere. Har dere fortsatt rådgivere? Er det noen her som ER rådgivere? I alle fall, da jeg gikk på skolen, fantes det noen som var rådgivere. De var de eneste som visste enda mindre enn lærere om hvordan samfunnet der ute fungerte. Jeg tror kanskje det var slik at rådgivere bare fikk gifte seg med andre rådgivere, og at man ikke kunne bli rådgiver hvis ikke begge foreldrene også var det. Sannsynligvis var det en slags odelsordning. Det var i alle fall veldig viktig å unngå impulser utenfra så godt det lot seg gjøre.

Man har sikkert endret på dette, nå leser rådgiverne, eller kanskje de heter studieveileder eller noe sånt nå, forresten, nå leser de sikkert aviser. Men allikevel må jeg si fra: det aller siste usikre sekstenåringer trenger, er råd fra en person som 1) ikke kjenner dem i det hele tatt og 2) henter all sin kunnskap fra Aftenpostens søndagsutgaves jobb-bilag. For med all, eller i alle fall litt, respekt for Aftenposten: De eneste som vet mindre enn rådgiverne igjen, er journalistene. Jeg har ikke noe imot rådgivere, altså. For alt jeg vet driver de mest med helt andre ting enn yrkesveiledning, og det gjør de sikkert både grundig og godt. Men den yrkesveiledningen, den kunne man ha klart seg godt uten. Det er ikke det at jeg er bitter eller noe, det er bare det at jeg fikk så innmari dårlige karakterer i bedriftsøkonomi, matte for samfunnsfag og, på bunnen, verdens ALLER kjedeligste fag, med en tittel som kan suge livsgnisten ut av selv de mest vitale iblant oss: Sosialøkonomi. Man må ikke råde noen til å velge sosialøkonomi. Tenåringer er i en sårbar fase og kan få sår som aldri gror.

Og når vi snakker om det. Holder den videregående skolen fortsatt fast på prinsippet “Ansvar for egen læring?” Jeg håper ikke det. Man må ALDRI gi noen ansvar for egen læring. Særlig ikke ungdommer. De er som sagt i en sårbar fase, og kan for eksempel komme til å stryke i tysk muntlig, hvis de da ikke har så griseflaks at hele klassen kommer opp i tysk muntlig utenom akkurat dem, siden de ved en feil har falt ut av klasselista, og videre har så griseflaks at læreren deres er en klok, gammel mann som for eksempel sier til dem: “jeg hørte ikke at du ble ropt opp til tysk muntlig-eksamen. Du har visst falt ut av klasselista. Jeg tror ikke vi nevner det for noen”, for hvis de har så flaks, da blir de stående med en svak treer istedenfor en sterk ener. Jeg kjenner, som de skarpeste av dere kanskje allerede har skjønt, til minst ett tilfelle der akkurat dette har skjedd, på akkurat denne måten. Men TENK hvis feilen ikke hadde skjedd. Da hadde jeg kanskje stått her nå og vært håndverker og eid mitt eget hus og tjent gode penger og kunnet være stolt av å ha ekte arbeid, istedenfor sånn som det ble. Bare på grunn av ansvar for egen læring.

Som de skarpeste av dere har forstått – og jeg ser at norsklærerne allerede nikker bekreftende, norsklærere er som regel veldig sikre på at det er de som er de skarpeste, siden de nesten bestandig kan finne noe å rette på hos andre – har jeg altså ikke fått så veldig klare føringer på hva jeg skal snakke om, og jeg tipper at festkomiteen ikke vet det helt selv. De har antagelig bare tatt en kikk på budsjettet sitt og på denne programposten, strøket ordet “profesjonell” foran “underholdning”, tenkt seg om, strøket “underholdning” også, og skrevet inn “tidtrøyte” i stedet. Det er derfor jeg står her og vaser. Komiteens håp er kanskje at dette vaset skal muntre dere opp litt. I den grad dere trenger det.

Jeg tror jo egentlig at dere allerede er muntre som bare det, eller i alle fall burde dere være muntre, ved tanken på alle de kjipe russeelevene som snart får vite at de har strøket til eksamen og må ta seg en kjedelig sommerjobb for å få råd til et helt år på Bjørknes, hvis det fortsatt er der man går for å ta opp fag, det var det i alle fall i min tid. Ikke at jeg gikk der, forsåvidt, men det skyldtes egentlig som nevnt bare ren, skjær flaks. Men det var mange andre som gikk på Bjørknes, og så man at noen hadde klær eller sekk med Bjørknes-logo, visste man sånn omtrent hvor gøy de hadde hatt det i russetiden, og hvor mye de kom til å angre på at de ikke hadde giddet å følge med på det sånne som dere hadde forberedt seg godt på og fremført med innlevelse for selvsamme utakknemlige publikum. Og nå kunne de altså ha det så godt. Og jeg vet jo ikke noe særlig om å være lærer, men jeg vet i alle fall at personlig hadde jeg i denne deilige forsommertid kost meg godt ved tanken på de giddeløse elevenes nokså kjipe nære fremtid. Og det synes jeg dere også godt kan gjøre. Jeg ser jo av hjemmesiden deres at dere ønsker at færrest mulig skal gjøre seg fort ferdige med videregående skole, så jeg antar vi er enige om dette.

Jeg har antagelig snart brukt opp tiden min. Norsklærerne vil ha merket seg at jeg så langt behendig har unngått aftenens egentlige hovedtema: Kropp. For som tidligere videregående skoleelev må jeg altså si, at LÆRERE og KROPP, DET er et vanskelig tema, det. Jeg har millioner av elever over hele verden med meg når jeg sier at bare det faktum at lærere HAR kropp, er noe vi helst ikke vil tenke på. Altså, jeg vet jo at dere alle sammen egentlig er nesten som oss mennesker, og at det ikke er noe rart eller ekkelt med det, men allikevel. Dessuten blir jeg kjempelett flau, og med en gang jeg begynner å tenke på kropp i konteksten videregående skole, husker jeg med gru en naturfaglærer jeg hadde som så til de grader IKKE ble flau over å snakke om absolutt hva som helst, og villig fortalte om sine mange personlige erfaringer.

Til de av dere som eventuelt er akkurat en sånn lærer, kan jeg tipse om at elevene vet det meste fra før, men de vil helst ikke få denslags bilder av akkurat dere i hodet.

Ikke at kropp bare har med seksualitet å gjøre, for all del. Kropp er en naturlig ting, og vi bruker den jo kjempeofte og alt det der. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er så mye å snakke om. Dessuten føler jeg meg trygg på at både bygdas mye større syngende sønner i Bjelleklang og resten av kveldens program behørig dekker temaet i rikt monn. Men det er ett lite, kroppslig aspekt som kanskje ingen andre tar opp, og som jeg derfor må berøre. For dere som er lærere er jo stort sett alle sammen velsignet med en usannsynlig god, og dessuten svært selektiv, hørsel. Dere klarer å stenge ute flere tusen desibel når dere vil, samtidig som dere uten problemer kan fange opp den aller svakeste lyd fra bakerst i et klasserom, enda dere står med ryggen til. Og dette er jo fint og flott. Men mye tyder på at mange lærere ikke er klar over at denne superevnen også bærer med seg en svakhet. De fleste kjenner til dette fenomenet der folk som mister en sans, utvikler en annen til det ekstreme som kompensasjon. For eksempel er det en populær myte jeg ikke har orket å sjekke gehalten i at de fleste blinde får veldig god hørsel. Men dette virker begge veier, dere. Og når det gjelder fenomenet lærerhørsel, som det kalles på populærvitenskapelig, er det dessverre slik at mange lærere med ekstrem hørsel helt mister luktesansen. Det vil si, ikke alle deler av den, men ganske særlig den delen som registrerer lærerens egen kroppslukt. Jeg sier ikke at alle lærere lukter vondt, jeg sier bare at alle som har vært elever og hatt lærere stående bøyd over seg, tett inntil pulten, har sterke synspunkter på dette. Når det er sagt, så tyder nyere forskning på at det er en tett korrelasjon mellom lærere som mangler intimgrenser og står altfor nærme når de forklarer ting, og lærere som lukter såpass interessant at det snakkes om blant elevene.

Ikke at dere kommer utenom at dere snakkes om blant elevene. De har en pågående konkurranse om å ha de verste, rareste, ekleste lærerne, og allerede Sokrates skrev sikkert noe om dette fenomenet rett etter at han skrev om dette med tidens ungdommer som var så frekke og alt det der. Det kan umulig være lett å være dere. Og det viktigste er tross alt at dere trives i deres egen kropp, med de menneskene dere er. Utenom gymlærere, da. Enkelte veltrente gymlærere kan godt trives LITT dårligere i sin egen kropp, eventuelt bare vise litt mindre hvor til de grader godt de trives.

Det er snart ferie. Jeg har snart holdt et helt kåseri om lærere og skoleverk helt uten å nevne lærernes sommerferie og høstferie og juleferie og vinterferie og påskeferie. Og det er sikkert best slik. Jeg har vært lærervikar i videregående skole. Jeg unner dere all den ferien dere kan få.

Det aller vanskeligste vikaroppdraget hadde jeg da jeg fikk ansvaret for en dobbelttime i fransk i 3. gym på KG. Etter at jeg hadde sagt “bonjour, je mapelle Eivind”, kom jeg nemlig på at jeg aldri har lært noe fransk, og at jeg nettopp hadde brukt opp hele ordforrådet mitt. Og litt sånn har jeg det nå også, bare at denne gangen tok selverkjennelsen atskillig lenger tid. God fest videre, og god sommer. Takk for meg.

Fly away

På et eller annet tidspunkt ble det slik at hvis jeg hadde vært en sånn som husket på å registrere bonuspoeng og sånt, så hadde jeg fått massevis av bonuspoeng jeg kunne brukt på å kjøpe for eksempel et ganske dyrt smykke til min kone fra “cloud shop” til sterkt rabattert pris. Jeg flyr endel, altså. Ikke sånn at jeg er på hils med folkene i sikkerhetskontrollen eller noe, hvem er vel det, forresten, sikkerhetskontrollfolk hilser ikke i utide, men såpass mye at jeg har fått litt rutine. Jeg er lynrask med å sjekke inn når sms-en fra SAS kommer, og får nesten alltid sikret meg vindusplass ved nødutgangen.

Det er ikke fordi jeg er så innmari redd for overleve en flystyrt og så ikke komme meg ut, altså, det er mer det at jeg liker så veldig godt å ha god plass til bena. Dessuten er jeg akkurat en sånn passasjer som flyvertinnene aller helst vil ha ved nødutgangen. Ikke gammel, ikke svakelig (det synes ikke på meg, i det minste), ikke kranglete, og normalt intelligent. Jeg blir barnslig glad inni meg hver gang de snakker lenge, langsomt og tydelig til passasjeren som sitter ved motsatt nødutgang, forklarer detaljert hvordan døren åpnes, forhører seg om han har sittet ved nødutgang før, og det ene med det andre, for så å snu seg mot meg, nikke og smile forbindtlig, og gå sin vei. De ser det. Jeg vet hva jeg driver med. Jeg kan få ansvaret for evakueringen av den midtre delen av flyet.

Og når jeg ser at de ser at jeg vet hva jeg driver med, at jeg er flyvant, da blir jeg, inni meg, akkurat så barnslig glad at jeg skjønner at jeg aldri kommer til å bli blasert når det gjelder akkurat dette, jeg vil alltid håpe at flyvertinnene ser at jeg er flyvant og nikker anerkjennende, og jeg vil alltid glede meg på denne måten. For det er noe med fly, alt med fly, ikke bare selve flyet og flyvertinnene og flyverne, det er noe med flyplasser også. Aller mest er det noe med flyvningen, med dette at vi faktisk FLYR. Og jeg tror det er der det ligger.

Å fly er helt naturstridig. Det går ikke an for noen å fly. Likevel, eller nettopp derfor, drømmer vi om å fly, har vi alltid drømt om å fly. Og etter sikkert fabelaktig mange forsøk, så fikk vi det til. Eller de, da. De brødrene. Tenk forresten på alle de andre, alle de som akkurat IKKE fikk det til. De som holdt på med akkurat det samme som brødrene Wright, men som bare nesten greide det. Jeg lurer på hvordan det gikk med dem. Kanskje de døde i forsøket. Eller kanskje de endte på gamlehjem, bitre og ensomme. Kanskje satt de der på en stol i gangen, hele dagen, med et pledd over knærne, og ropte ukvemsord til alle som gikk forbi. Og når kvelden kom, og de lå i sengen alene, da gråt de stille for seg selv. Og rett før de sovnet håpte de at de kom til å drømme drømmen. Drømmen om at de fløy. Helt selv, uten fly. Hvor de ville. Høyt over jorden. Og av og til, en sjelden gang, drømte de akkurat det. Selve drømmen. Da ble de milde og myke inni seg, og dagen etter satt de kanskje akkurat som dagen før, på stolen i gangen, med et pledd over knærne, men de ropte ikke. De bare satt og drømte.

Brødrene Wright vet jeg forresten heller ikke hvordan det gikk med. Jeg vet at jeg bare kan gugle det, men sånn er det med alt. Alle kan finne ut alt. Det vil si, NESTEN alt. For noen mysterier er igjen. Særlig når det kommer til dette med å fly.

Jeg forstår ikke hvordan fly kan fly. Riktignok har jeg hørt fra folk jeg ellers stoler på, som hevder å forstå hvordan fly kan fly, at det går an å forstå. At det IKKE er naturstridig. Men alvorlig talt. Alle som har sett et fly på bakken, skjønner at det egentlig ikke går an. Og da finnes det bare én mulig forklaring: Magi.

Det er magisk. Og det er selvfølgelig derfor de har satt opp dette store teateret det er. Store tryllekunstnere gjør sånn. De lager en masse drama som gjør at man ikke får med seg hvordan de egentlig utfører tricket sitt. Det vil si, det er det de vil ha oss til å tro.

For de har lovt dyrt og vanhellig at de aldri, aldri skal avsløre at de faktisk driver med magi på ordentlig. Dramaet skal ikke skjule hemmelige luker og raske klesskift. Dramaet skal få oss til å tro at de magiske ordene de sier, de merkelige gestene og tryllestavens bevegelser bare er nettopp drama. Ved å overspille magien får de oss til å tro at magien ikke er magi, bare staffasje.

Det samme gjelder for flyvning. De setter opp dette store teateret som skal fortelle oss at det hele er helt trygt, det er matematikk og naturvitenskap involvert, ingeniører og beinharde realister står bak det hele, men egentlig, EGENTLIG har hver flyplass sin magiker. Han er i tårnet, akkurat som magikere pleier å være, og det er selvfølgelig derfor tårnene har speilglassvinduer. Ingen må se hva som foregår der inne. Og magikeren gjør sine ting, og flyene letter og lander, og ingen forstår hvordan det egentlig kan skje. Ikke engang magikeren selv. Og derfor fortsetter det å være uforutsigbart. Noen ganger virker ikke magien, og et fly blir stående på bakken, klar til avgang, i to timer uten at noen får vite hvorfor.

Det er greit for meg. Jeg tror ikke jeg vil vite hvilke svartekunster de holder på med der oppe i tårnene. Så lenge jeg kommer meg trygt og fort fra flyplass til flyplass, skal jeg ikke være kranglete og stille kritiske spørsmål. Utenom ett eneste, forresten.

På Gardermoen, når man lander. Jeg har landet der mange, mange ganger. Og HVER gang, samme hvor jeg kommer fra, Paris, London, New Delhi (jepp, faktisk) eller Trondheim, skjer det samme. Flyet lander, taxer inn mot selve terminalen, og kjører nesten HELT forbi, til den ytterste enden. Der parkerer det, og lyset som sier fest setebeltene slukkes (vi venter til det, ja), og vi får gå ut. Helt i enden av flyplassen, med kanskje to-tre kilometer å gå til bagasjebåndet. Dette skjer ALLTID, og selv om ALLE parkeringsplassene (eller hva det heter) som er nærmere er ledige. Jeg vet at jeg burde la være, men jeg spør allikevel HVORFOR ER DET ALLTID SLIK?

Og neste gang jeg er i sikkerhetskontrollen og blir plukket ut for en “tilfeldig kontroll”, og dere ikke hører mer fra meg, og jeg blir meldt savnet, da vet dere hva som har skjedd. Hokus pokus filliokus.

Spar

(Disclaimer: Denne historien har jeg funnet på selv. Alt er tatt rett ut av luften. Enhver likhet med virkelige hendelser, steder, firmaer, etater eller personer, døde eller nålevende, er ren, skjær griseflaks. Ingen dyr ble nevneverdig skadet under innskrivingen av denne teksten.)

Det er tirsdag rett etter lunsj. Ledergruppa er samlet til møte. Én sak står på agendaen: Presentasjon av et helt nytt digitalt konsept. IT-sjefen er den som har tatt initiativet, han har vært på europeisk digitaliseringskonferanse, blitt inspirert og ivrig, og har allerede hatt flere møter og en liten seiltur med salgsledelsen i Det Store Datafirmaet (DSD), avdeling Norden. Selgerne fra DSD er litt yngre enn ledergruppa. De har litt kulere klær, litt friskere frisyrer. De synes ledergruppa ser ut til å være noen trauste, kjipe offentlig ansatte, men de skjuler forakten godt. Trauste, kjipe offentlige ansatte har nemlig masse penger, og er det en ting DSD trenger, er det masse penger. Lyset dempes. Presentasjonen starter.

Nordic Sales Manager i DSD, en stockholmer, takker for at de fikk komme. Han sier det er spennende og viktig for dem å få være der. De har gledet seg veldig til å gi denne presentasjonen. Først skal han si litt om dem. De er et visst antall ansatte. De har eksistert i et visst antall år. De er ganske nye i Norge, men de er blant de markedsledende bedriftene i sitt slag i Nord-Europa. De har som mål å bli nummer én. De har verdier. “Kunden i fokus” er deres mantra, kommer det frem. IT-sjefen fanger blikket til de andre lederne, én etter en. “Kunden i fokus, dere. Det er oss, det.” prøver han å si til dem med øynene. Dette er fine saker. Han har allerede kjøpt endel av det de skal få presentert, men han har ikke informert de andre ennå. Det skal nok gå greit. De skjønner snart hvor stort dette er.

Stockholmeren fortsetter. HR-direktøren liker så godt den måten å snakke svensk på. Det lyder så profesjonelt, samtidig trygt, solid. Og det som sies er spennende. Uvant, nytt, annerledes, men spennende. De vil ikke være sånne som gjør ting bare fordi de alltid har gjort det sånn, vil de vel? “Digitalization, ” sier stockholmeren. “det är framtiden”. IT-sjefen ser seg rundt. Direktøren, selveste direktøren, nikker samtykkende. Dette går bra. Dette går veien.

Presentasjonen er profesjonell. Imponerende. Det vises flotte bilder med tekst på, akkurat som på konferanser. Ingen trege tekst-powerpointer her. Stockholmeren snur seg ikke engang og ser på bildene, han har kontroll, han ser dem i øynene mens bildene skifter. Han kan dette. Han snakker om dem. Han bruker eksempler fra deres virksomhet, fra busser, t-baner og trikker. Han tegner opp scenarier som strengt tatt ikke finnes, men det bærer de over med. De har jo ikke konduktører bakerst i trikken lenger, og t-baneførerne selger ikke billetter, men prinsippet er jo det samme, selvfølgelig, og da har han mange gode poenger.

Nå er grunnen beredt. Nå er det Dagges tur. Dagge er norsk og heter egentlig Terje Dag. Svenskene har døpt ham Dagge, og det høres mye friskere ut, det gjør jo det. Dagge er han som ikke har jakke, og en tatovering som titter frem over skjortekragen. Og Dagge presenterer ideen. “Se for dere en bussjåfør,” sier han. Noen i ledergruppa lukker øynene halvt igjen, og ser for seg Svendsen, hovedverneombudet. Han er den eneste bussjåføren de vet om, alle i ledergruppa har firmabil. Svendsen er en masekopp. HR-direktøren skjærer en grimase. “Se for dere en bussjåfør, og en stresset passasjer. Passasjeren, la oss si at hun heter Hege, kjenner dere forresten til begrepet personas?” – kommunikasjonssjefen nikker usikkert, sa ikke webredaktøren noe om personas her en gang?  ”personas er veldig nyttige. Vi lager karakterer som vi tillegger egenskaper, interesser, livssituasjoner, også blir alle godt kjent med dem, også kan vi si “ville Hege ha likt dette?” og hvis hun ikke ville det, så kan vi si “ok, da får vi endre på det”, for det er sånn vi jobber. Med brukeren, med kunden i fokus.” IT-sjefen nikker ivrig, flere ganger.

“Hvor var vi? Jo, Hege. Hege er stresset. Hun har tunge handleposer i hendene, hun er sent ute for å rekke og hente i barnehagen, og hun husker ikke hvor hun har lagt månedskortet. Sjåføren blir utålmodig. Passasjerene bak henne presser på for å komme inn i bussen. Hege leter i veska etter lommeboka, leter i lommeboka etter månedskortet, finner det frem, viser det til sjåføren, og idet hun møter blikket hans kommer hun på det – det skulle vært fornyet i går. Sjåføren må be henne betale, men hun har ingen kontanter. Hun ber pent om å få sitte på likevel, siden barnehagen stenger om tre kvarter og hun kommer for sent hvis hun må ta ut penger og vente på neste buss, og dette blir jo veldig ubehagelig for sjåføren, ikke sant?”

De nikker usikkert. HR-sjefen og direktøren synes ikke det ville vært verdens undergang om hovedverneombud Svendsen opplevde litt ubehag på jobb, han skaper da sannelig nok ubehag for andre. På den annen side – passasjerer som Hege er det verste de vet. Folk som ikke engang klarer å holde rede på når månedskortet går ut på dato, fortjener ikke å få kjøre buss, synes de.

“Tenk dere,” sier Dagge, “at Hege istedet har en ELEKTRONISK billett! At hun kommer på bussen, blid og fornøyd, sveiper kortet over kortleseren, smiler til sjåføren, og rekker barnehagen med god margin. Tenk hva det betyr for sjåføren å få et smil når vakta går mot slutten. Tenk hva det betyr for barna å ikke bli hentet sist. Å bli hentet av en blid og opplagt mamma. Barna ER jo det viktigste vi har, eller hva?” Han har dem nå. Nesten, i alle fall.

Kommunikasjonssjefen har et spørsmål, ser det ut til. Og Dagge har ikke mer å si, det var her de skulle klappe, etter planen. “Men,” sier kommunikasjonssjefen, og Dagge er engstelig for at han skal ha funnet en svakhet i resonnementet, “hva hvis den elektroniske billetten har gått ut på dato, da?” Stockholmeren smiler overbærende. “Webben” sier han. “Hon kan förnya sin biljett på eran hemsida. Problem solved”. Men kommunikasjonsdirektøren gir seg ikke “Men HVIS,” driver han på “HVIS hun har glemt det likevel?” “Da er vi tilbake til utgangspunktet”, sier Dagge, “og da har vi lagd en løsning der kortleseren sparer sjåføren for ubehag. Legger man på et ugyldig kort, altså PRØVER MAN Å SNIKE,”  - økonomidirektøren lener seg frem – “sier maskinen “APPAPPAPPAPP” og alle de andre passasjerene skjønner hva som foregår. Hvis vi nå ser for oss at den arbeidsledige Hege, som har vært i byen og shoppet til seg selv mens barna må være i barnehage hele dagen lang, kommer inn på bussen nedlesset av handleposer med dyre merkeklær kjøpt for trygd og forsøker å SNIKE, da vil vi gjerne gi både henne og resten av passasjerene en beskjed, ikke sant? Denslags finner vi oss ikke i, nemlig. Og det beste av alt – sjåføren slipper å si noe. Han kan bare peke rolig mot døren.” De nikker langsomt. Den Dagge var klokere enn tatoveringen hans skulle tilsi.

Direktøren griper ordet. “Vanligvis,” sier han. “Vanligvis skulle vi nå ha sagt takk for at dere kom, og så kjørt en intern prosess i forhold til anskaffelsesrutiner. Men jeg er sikker på at jeg snakker for alle når jeg sier at dette er noe helt unikt, og her må vi kunne tenke på virksomhetens beste fremfor å skulle tilfredsstille et tungrodd og tregt byråkrati. Vi har bare ett spørsmål: Når kan vi ta dette i bruk?”

IT-sjefen er så lettet at han kjenner tårene presse på. Aldri før har han handlet for flere millioner uten ryggdekning. Men det gikk bra. Kommunikasjonssjefen gleder seg til å fortelle teamet sitt, de som alltid maser om at man skal tenke digitalt og henge med i tiden, at de endelig skal bli heldigitale, attpåtil ved hjelp av personas. Økonomisjefen er allerede i gang med avansert hoderegning (produksjonskostnader for månedskort + lønnskostnader til de som selger dem + antatt tap på grunn av sniking osv). Nordic Sales Manager og Dagge highfiver hverandre med øynene. Dette gikk bedre enn de kunne forestilt seg. “Nå BLIR det hytte i Trysil”, tenker Dagge. Ski in, ski out.

Det er onsdag ettermiddag, åtte år senere. Passasjeren Hege er på vei hjem fra jobb med tunge handleposer i hendene. Hun er sent ute, hun løper, rekker hun denne bussen rekker hun barnehagen før den stenger, bussen skal til å kjøre, men hun rekker akkurat å komme seg inn i tide. Hun leter i veska etter lommeboka, leter i lommeboka etter kortet. Finner det frem, og legger det på leseren. “APPAPPAPPAPP”. Sjåfør Svendsen ber henne prøve igjen. “APPAPPPAPPAPP”. De nærmeste passasjerene stirrer på henne. “Jeg skjønner ikke, jeg fornyet det jo i morges, ” sier hun.  Sjåføren peker på displayet: “Ikke gyldig billett”.

“Jammen,” sier Hege fortvilt “- jeg fornyet den jo.” Sjåføren åpner døra igjen, peker ut. Hege ber så pent hun kan. “Jeg LOVER at jeg har fornyet den,” men sjåføren er urokkelig. Han har sine instrukser. Hege må gå av. Svendsen har ikke kommet dit han er i dag ved å ikke gjøre jobben sin skikkelig. Han trykker hardt på lukkeknappen, og døren går igjen. Svendsen kjører. Hege står i regnet med handleposene.

Hun finner en drosje, og hun rekker barnehagen med et skrik. Dagen etter skriver hun en epost til busselskapet. Hun er ikke en sånn som klager, men hun har ikke egentlig råd til den drosjeregningen. Etter to uker kommer det svar. “Vi beklager hvis du ikke opplevde din reiseopplevelse som tilfredsstillende. Overgangen til elektronisk billettsystem har vært en utfordring for enkelte av våre passasjerer, særlig gjelder dette de som av ulike grunner ikke er vant til å bruke moderne teknologi. Dersom du kan dokumentere at ditt reisekort var gyldig på reisetidspunktet, kan du klage ved å fylle ut og sende inn klageskjema som du finner på vår webside. Husk å føre inn linjenummer og avgangstid for bussen.”

Hege orker ikke dette. Hun ringer til Dagge, eksmannen. Hun vet at firmaet hans har noe med busselskapet å gjøre, kanskje han kan ordne noe.

Dagge tar aldri buss. Han kjører en stor SUV, i kollektivfeltet, alltid i kollektivfeltet. Det går raskere på den måten. Bøtene han får med jevne mellomrom, fakturerer han busselskapet for. “Testkjøring av reisesystemet”, står det på de fakturaene. Nå ringer mobilen. Han ser det er Hege som ringer. Hva er det NÅ, da? Hege forteller. Han sukker oppgitt. At hun aldri kan lære seg å bruke den enkleste teknologi. For et nek. Men han lover å ordne opp.

Et par dager etter får busselskapet nok en faktura fra Dagges firma. Drøyt femti tusen kroner, for “stresstest av validatorapparater”. Dagge overfører en tusenlapp til Heges konto. Han får en overstrømmende sms – dette var jo tre hundre MER enn hun betalte for drosjen. Hege tilbyr å ha barna for ham en ekstra helg til takk.

Fine saker. 49000 er nok til en ganske ok fest på hytta, kanskje han skal invitere IT-sjefen i busselskapet. Han liker en fest, og han liker å bli vartet opp. Kunden i fokus. Alltid kunden i fokus.

HMS sett fra utsiden

Manus til kåseri på Offshore- og energibransjens HMS-konferanse 2012.

Jeg har egentlig lovt meg selv å aldri snakke for store forsamlinger om ting jeg ikke har greie på. Dessverre tyder mye på at jeg ikke er en sånn som holder alt jeg lover. I dag burde jeg antagelig heller latt være å holde løftet om å si noe her enn å la være å holde løftet om å ikke snakke om ting jeg ikke har greie på. Men det er det for sent å tenke på nå.

Og hvis jeg har forstått det riktig, er det nettopp det slike som dere er ekstra opptatt av; at det ikke skal bli for sent å tenke på ting. Ulykken skal ikke skje, man skal tenke igjennom på forhånd hvordan den skal unngås. Jeg vet jo ikke noe om hvordan dere har det på jobbene deres, men når jeg forsøker å forestille meg hvordan det er å være dere, tenker jeg at dere sikkert ikke blir så rettferdig behandlet bestandig, dere HMS-folk. Det er vel ikke alltid man takkes varmt for alle de ulykkene som ikke skjedde, vil jeg tro.

Jeg er blitt bedt om å se på HMS fra utsiden. Det er som regel derfra jeg blir bedt om å se på ting. Et av premissene her er at jeg ikke kan noe om HMS i olje- og energibransjen. Og da mener jeg ABSOLUTT ingenting. Alt jeg vet om HMS har jeg fra trygge innejobber. Jeg vet at i deres bransje, er HMS for eksempel et spørsmål om dødsulykke eller ikke dødsulykke. Det finnes ikke noe morsomt med det, og det er ikke noe å raljere over. Det skal jeg selvfølgelig heller ikke gjøre. Det jeg skal gjøre, er å slutte å snakke om hva jeg ikke skal snakke om, og komme til saken. Som er all den andre HMSen. Inne-HMSen. Den jeg kan bittelitt om. Og som det, hvis man legger vrangviljen til, og det skal jeg love dere at jeg gjør, for et sånt menneske er jeg, faktisk, så DEFINITIVT er mulig å raljere over.

Til daglig jobber jeg med webutvikling. Det har jeg gjort siden slutten av nittitallet. Det nærmeste jeg i løpet av den perioden har kommet å oppleve en arbeidsulykke, er at jeg en gang fikk litt sånn statisk elektrisitet-støt av macen min etter at jeg hadde subbet bortover et teppelagt hotellgulv. Det gjorde ganske vondt i fingeren, og i tillegg skvatt jeg ganske mye. Når jeg tenker tilbake på det, burde vel noen ha satt opp et skilt: Fare for statisk elektrisitet! Ikke subb!, og det burde ha vært en advarsel klistret på macen min også. “Advarsel: Må ikke berøres etter subbing på gulvteppe! Fare for elektrisk støt i fingeren! Og fare for sjokk! Eller i alle fall overraskelse!”. Men det hadde jo blitt et veldig stort klistremerke, da. Og så har man jo faren for at jeg ikke ville ha brydd meg om dette – hverken skiltet eller klistremerket. Selv om jeg hadde lest dem. For jeg er en sånn som ofte leser advarsler, noen ganger til og med nøye, og så ignorerer dem fullstendig.

Da jeg var marinejeger, var kallenavnet mitt “Risiko-Lund”. Eller, det kunne det ha vært. Jeg er nesten sikker på at det ville ha vært det, hvis jeg hadde vært marinejeger. Egentlig var jeg i den butte enden av flyvåpenet, og kallenavnet mitt var bare “Lund”, eller oftere “du”. Noen ganger “du der”. Men tonefallet det ble sagt i, levnet ingen tvil om at det de egentlig sa, var “risiko-Lund”. Tror jeg, da. For jeg er en sånn som tar sjanser. For eksempel med gressklipping. Jeg er ikke dumdristig, jeg stikker ikke foten inn under knivene mens de går eller noe slikt, men jeg er modig. Jeg lever med fare. Jeg klipper gresset i shorts og sandaler. Uten vernesko. Uten vernedrakt. Uten beskyttelsesbriller og hørselvern. Og uten hjelm. Den veldig, veldig nervøse personen som har forfattet det lengste og mest dramatiske kapittelet i gressklipperens brukerveiledning, det som heter “Advarsel! Warning! Achtung! Ei sää peitää!” ville antagelig fått åndenød av å se meg klippe gresset.

Ingen må misforstå meg. Det er ikke det at jeg kimser av HMS, hverken på jobb eller hjemme, særlig ikke hjemme, forresten, jeg er jo en far av vår tid, og barna mine får selvfølgelig bare lov til å la være å bruke hjelm når det er mindre fare for hodeskader enn for at hjelmen setter seg fast og kveler dem. De har tre hjelmer hver, og jeg rister forundret på hodet hver gang jeg kommer på det faktum at hjelmhylle fortsatt ikke er et begrep i IKEA-katalogen og desslike. For hvor skal man HA disse hjelmene når de ikke er i bruk? Henger man dem opp på en knagg, kommer noen til å rive dem ned, og det STÅR i bruksanvisningen, for JA, hjelmer har også bruksanvisning; slik, ikke slik, Advarsel! Warning! Achtung! Ei säa peitäa!, det STÅR at hvis hjelmen har vært utsatt for støt, skade, slag eller lignende, eller lignende på det igjen, så må den umiddelbart destrueres på forskriftsmessig vis, og vær da oppmerksom på at skadde, støtte, slagne eller lignende hjelmer IKKE må kastes i papirinnsamlingen eller matavfallet. Så nå må man kjøpe ny hjelm fordi eieren av hjelmen kom til å rive den ned da hun skulle ha tak i noe annet som hang på samme knaggrekke. For sikkerhets skyld. Noen ganger har jeg lurt på hvordan disse hjelmene skal kunne redde et barn fra skade, når de knapt er i stand til å takle et ørlite fall i entrégulvet uten å dra på seg traumer og sprekkdannelser. Hjelmhylle. Et undervurdert behov.

Men jeg snakker oss bort. Dere som har en masse ansatte som holder på med sånne ordentlige, utendørs jobbejobber, har sikkert egne hjelmhyller og det hele, og poenget var jo ikke egentlig å snakke om hjelmhyller, men å få frem at jeg ikke kimser av HMS. Det skulle ha tatt seg ut. For eksempel har jeg forskriftsmessig sikkerhetsnett rundt barnas trampoline, passer nøye på at de bare hopper én om gangen, praktiserer salto-, skru-, stift- og dobbel aksel-forbud, og har alltid en voksen til å passe på. Det vil si, jeg ER en voksen til å passe på. Som en smed. Forutsatt at smeder ofte sier ting som “ikke for høyt nå”, “pass på nakken” og “ikke for nærme kanten”. Ja, jeg HAR sikkerhetsnett, som nevnt. Men likevel. For ekstra sikkerhets skyld. Så jeg kimser ikke av HMS. Ikke av S, i alle fall.

For når jeg tenker på dette med H og M og S, så er det en ting jeg lurer på. Er det et indre hierarki, her? Er det for eksempel slik at de som jobber mest med S har høyere status enn de som jobber med H? Og at de som jobber med M er sånne Blekkulf-aktige, litt irriterende folk som henger opp strenge lapper ved returpunktene og som tvinger igjennom at alle epostene man sender ut skal ha en formaning under signaturen, i en annen font, gjerne 12-punkts Comic sans, i grønt, der det står at mottageren virkelig bør tenke grundig etter om det virkelig er nødvendig å skrive ut denne eposten? Hvis det er sånn, og hvis det er noen av dere som er rene M-arbeidere, så vit at vi er mange som setter pris på det dere gjør. Ingenting er som formanende plakater. Og kildesortering heier vi selvfølgelig på. Det eneste er den der epostsignatur-greia. For meg virker den nemlig motsatt. Jeg vurderer ALDRI å skrive ut en epost. Men så står det: “Tenk nøye etter om du trenger å skrive ut denne eposten.” Også tenker jeg: Hmmm. Kan det være at jeg trenger en utskrift? Kanskje noen krever å få se akkurat denne eposten, som bevis, også kommer jeg ikke inn på eposten min fordi jeg har glemt passordet fordi jeg har slått hodet fordi jeg falt av sykkelen og ikke hadde på meg hjelm fordi hjelmen måtte destrueres fordi den falt ned fra knaggen i gangen hjemme, også står jeg der? Det er best jeg skriver den ut, for sikkerhets skyld. Og da skjer jo akkurat det dere M-folk er mest redd for. At S trumfer M.

Legg forresten merke til at jeg ikke sier noe som helst om M sånn relatert til deres bransjer. Særlig ikke om oljesand. Jeg mener ingenting om oljesand. Eller, jeg mener det dere mener. Bare hold meg informert om vi er for eller imot. Jeg liker bedre å snakke om ting som ikke er så alvorlige. Ikke at jeg påstår at noe med oljesand er alvorlig. Jeg vet ingenting om oljesand. Master vil jeg heller ikke snakke om. Jeg kaller dem ikke det-dere-vet engang, for sikkerhets skyld. Dere vet hvilke master jeg mener. Ingen grunn til å rippe opp i økenavn og den slags. Ingen grunn i det hele tatt.

Men det var advarsler. Det er ingen jeg vet om som henger opp flere lapper enn folk som på en eller annen måte har det som jobb å passe på at andre ikke skader seg. Det kan være at HMS-folk som sådanne, og dette vet dere isåfall best selv, er sånne som gledet seg veldig til å være ordensmann i klasserommet med alt hva det innebar av rettigheter og tunge plikter til å kjefte på kameratene sine bare fordi de kastet litt viskelær og sånt. Det kan også ha å gjøre med et slags amerikasyndrom. Altså, et sånt “Caution, coffee is hot”-problem. Jeg nevnte bruksanvisningen til gressklipperen min. Den er ikke alene. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg hevder at jeg har minst tyve eiendeler med bruksanvisninger som advarer om at jeg kan dø av å bruke eiendelene på feil måte. Det er mulig det FINNES mennesker som tror at det store bobleplastflaket den nye datamaskinen deres er pakket inn i ER beregnet på “consumption”. Altså at det er til å spise. Isåfall ødelegger de menneskene veldig mye for veldig mange. For siden DE finnes, altså hvis de gjør det, så må absolutt alle som lager noe, tenke veldig nøye igjennom om det de lager på en eller måte kan drepe den som kjøper det, og hvis de kommer på noe, så må de advare mot dette. Dermed får man brødristerbruksanvisninger som advarer mot å bruke produktet i badekaret, plastposer stemplet med “This bag is not a toy. Not for consumption.”, og for alt jeg vet, elektriske tannbørster utstyrt med hissige klistremerker: “Forsiktig: Må ikke svelges.”

For ikke å snakke om advarselen mot å stikke foten inn under gressklipperen mens den er i gang. Hvem er det som GJØR sånt? Hvem ER de menneskene som tenker “Hey, den kutter jo gresstråene kjempekorte! Lurer på om den kan brukes til å klippe tåneglene med? Best å sjekke med det samme!”? Og HVIS de menneskene finnes, er det RIKTIG av oss å beskytte dem mot å blø ihjel? Jada, selvfølgelig er det det. Men dere skjønner hva jeg mener.

For dette amerikasyndromet eller “caution, coffee is hot”-syndromet eller hva vi skal kalle det, det får den konsekvensen at vi lærer oss å ignorere advarsler om fare. Det har forlengst gått opp for de aller fleste av oss at produsentene ikke MENER at vi kan dø av å riste brød eller føne håret, de bare tar alle mulige forbehold. Så har de ryggen fri. Og vi, vi innser at de har fraskrevet seg ethvert ansvar, vi orker ikke å lese dette sludderet, og velger å heller ta sjansen på å dø i en selvforskyldt ulykke i forbindelse med feil bruk av et hverdagslig produkt.

Når brødristeren, gressklipperen, sykkelhjelmen, printeren og mobilladeren min alle er utstyrt med mer eller mindre absurde advarsler, når jeg omgis av små lapper, klistremerker, plakater og brukerveiledninger som alle skriker så høyt de kan at jeg kan komme til å dø og det er i alle fall ikke produsentens skyld, da skrur jeg av. Og det er slett ikke sikkert jeg skrur på når jeg kommer på jobb. For det er gått en voldsom inflasjon i advarsler. Plakaten som forteller meg at jeg ikke må gå inn her uten hjelm, KLARER ikke å skrike høyere enn like høyt som plakaten som forteller meg at jeg IKKE må kaste BRUKTE ENGANGSKRUS i PAPIRAVFALLET.

Det er grenser for hvor stor font man kan bruke, og har man brukt opp rød skrift og utropstegn og kjempefonter og lettfattelig infografikk som illustrerer katastrofen det er fare for, så har man brukt det opp. Enten man har brukt det på hjelmpåbud eller engangskrusgjenvinning.

Eller på at folk skal holde seg i rekkverket når de går i trapper. Jeg har latt meg fortelle, av flere uavhengige kilder, at dere i denne bransjen er veldig redde for å gå i trapper. Eller er veldig dårlige til det. I alle fall skal ryktene ha det til at dere har brukt mange penger og mye innsats på å få folk til å holde seg fast i gelenderet. Det må jo bety at falling i trappen har vært et problem? Eventuelt, at dere har vært veldig redde for at det skal bli det?

Ikke misforstå, jeg skjønner godt at når man går opp bratte leidere på plattformer og skip, i stiv kuling og langt til havs, er det lurt å holde seg fast. Men i trappa på kontoret? Det høres litt rart ut, altså. For meg her utenfor, altså. Jeg har jo litt erfaring med trapper. Alle arbeidsplassene jeg har jobbet på, har hatt trapper. Jeg har aldri hørt om ulykker, og knapt sett noen holde seg i rekkverket. Ikke at det behøver å bety noe som helst, det er en masse jeg ikke vet om. Som for eksempel om denne rekkverk-kampanjen egentlig er et veritabelt vepsebol av indre stridigheter mellom H, M og S.

Jeg har nemlig hørt S-folk snakke. De sier at det er tre ting som er viktig her i livet: Sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet. Ikke Helse, Miljø og Sikkerhet. Bare sikkerhet. Det er forresten bare én ting, men sikkerhetsfolka er nok akkurat så ivrige at de kommer ut av tellingen. Og jeg kan tenke meg at de S-folka, de som alltid vinner, de fikk vilja si. Alle MÅ holde i gelenderet, alltid. “Jammen”, prøvde kanskje H-folka seg. “Hvis alle holder i gelenderet, blir det mye mer smitte! Tenk på fugleinfluensaen! Svineinfluensaen! Noro-viruset!”. S-folka tenkte seg om. Ikke lenge, for det gjør de sjelden. “Håndsprit,” sa de. Og så ble kanskje kampanjen utvidet. Med spritdispensere i toppen og bunnen av alle trapper, og egne plakater med formaninger om god håndhygiene. M-gjengen var det ingen som ville høre på, enda denne plakatmengden ville medføre et helt vanvittig papir- og blekkforbruk. Eller, kanskje de BLE hørt? Kanskje plakatene, under all den røde og sorte teksten om å huske god håndhygiene og holde seg i rekkverket, med utropstegn og gripende illustrasjoner av strekmenn som faller hodestups, har et avsnitt med mye mindre bokstaver, i grønn, vennlig, kursivert tekst, som sier “Tenk deg om. Var det virkelig nødvendig å skrive ut denne plakaten?”

Og for den som er en samvittighetsfull arbeidstager, dere vet, en sånn som møter opp på HMS-møter det er frivillig å gå på, og som leser ALL tekst på alle plakater, så blir hele prosjektet med å komme seg fra første til annen etasje nesten for stort. Sprite hendene. Ta tak i gelenderet. Gå varsomt opp, trinn for trinn, grublende på det stakkars treet som måtte bøte med livet for at han skulle få nok informasjon til ikke å falle i trappen. Komme til topps. Sprite hendene igjen. Og vite at så snart ærendet er utført og han skal ned igjen, er det hele visen om igjen. Det skulle ikke forundre meg om antallet eposter man sender i denne bransjen har økt dramatisk fordi alle kvier seg sånn for å gå i trapper i unøden. Isåfall håper jeg inderlig at man tenker seg nøye om før man skriver dem ut.

Setningen “Caution, coffee is hot” er så veldig mye mer enn en advarsel på et pappbeger. Den er fortellingen om et samfunn der det er blitt en viktig menneskerett å ikke tenke, å ikke gjøre selvstendige vurderinger, å ikke forstå risiko. Eller, i akkurat det konkrete tilfellet, en rett til å sette en pappkopp med glovarm kaffe mellom knærne, i en bil, brenne seg, og skylde på den som serverte kaffen. Takket være sånne mennesker står det advarsler og skilt overalt. Som vi overser, men som gir noen ryggen fri.

For noen ganske få – ganske mange i deres bransje, men ganske få av alle arbeidstagere i Norge – er det å følge HMS-rutinene som sagt en betingelse for helt bokstavelig talt å overleve arbeidsdagen. For ganske mange andre, kanskje inkludert de i deres bransje som tilbringer dagene i moderne, godt opplyste kontorbygg, er HMS et begrep man av og til ler litt av, i smug, når man tror at ingen av dere ser på. For det føles ganske udramatisk å ha en så til de grader beskyttet innejobb som jeg og mange andre har, altså, det gjør det. Det er derfor vi snakker om at ting brenner når de egentlig bare haster og at det er krise og katastrofe når vi egentlig bare har et lite problem – vi må kompensere for den manglende dramatikken. For fraværet av risiko.

Jeg er, som dere nå burde ha forstått, en varm tilhenger av HMS. Og likevel klarer jeg ikke alltid å ta det helt alvorlig. Av og til får jeg lyst til å være helt spik spenna gæærn, og rope til dere fra toppen av trappa: “Se på meg, jeg går midt i trappa, uten å holde meg fast! Med skitne hender! Og jeg har utskrifter av eposter i hendene!”. Hvis jeg faller for denne fristelsen, og dere hører meg, får dere lov til å håpe at jeg faller hele trappen ned og skader meg og havner på sykehus. Så kan dere komme å besøke meg og gi meg steinfrie druer og iskald kaffe, og en helt ny, helt uskadd hjelm.

Den femte vinternatt

Det aller kjedeligste er når folk som har vært i militæret begynner å fortelle hverandre historier fra militæret. For de folka som ikke har vært i militæret, altså. For dem som har vært der, er det jo helt fabelaktig. Men de andre, de som ikke har vært der, de kjeder seg noe skrekkelig. Ikke forstår de sjargongen. Ikke har de opplevd noe lignende. Og ikke forstår de hvorfor i all verdens land og rike dette er noe som må snakkes så fantastisk mye om. Alle som har vært i militæret liker å late som de nesten har vært spesialsoldater. (Det vil si, alle unntatt spesialsoldatene. De snakker helst om noe helt annet.)

Og så forteller de historier, den ene villere enn den andre, fra da de var i krigen. Eller, fra da de var i freden, men det FØLTES som krigen, for det var jo tross alt krigen man øvde på, og de som arrangerer det man opplever i det militære gjør absolutt alt de kan for at det skal FØLES som krig, ta mitt ord for det. “Så der lå vi. Hundre mil fra folk. I et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke. Det var nærmere åtti kuldegrader og vi hadde ikke spist siden i forgårs. Plutselig hører vi på sambandet at OP-en vår har sett FI på vei rett mot oss i panser. Vi ligger der med tredjegrads forfrysning over hele kroppen alle mann, og vi bare VEIT at nå er det kjørt, også smeller’e fra sjanten vår: …” Det smeller alltid noe bra fra sjanten deres.

Og nestemann har en enda drøyere historie. Særlig de som har gått befalsskolen og gjennomført en såkalt “helvetesuke” har litt av noen opplevelser å berette om. De fleste av dem har overlevd med et nødskrik. Og det der er jo litt artig, at alle som da liker å høres ut som om de nesten har vært spesialsoldater, de er altså ikke den tause sterke typen overhodet. Snarere sitter de her og arrangerer gruppeterapi, enda det egentlig er fest, og bekrefter for hverandre at de er flotte karer selv om de ikke ser sånn ut nå, for en gang lå de der, i gjørme til halsen, med en levende kylling de måtte drepe med en knekt tannpirker hvis de skulle få noe å spise den vinteren, og de kom seg igjennom det.

Forresten forteller de ikke disse historiene bare for å trøste hverandre med at de er skikkelige karer selv om de nå stort sett sitter på innejobber i inneklær og gjør inneting. De gjør det også for å imponere kvinner, som, uten å ville det oppmuntrer dem ved å gi dem positiv respons i form av mystiske smil som gutta tolker som tegn på at de, kvinnene, syns gutta er skikkelig tøffe. Men kvinnene smiler ikke fordi de syns gutta er tøffe, de smiler fordi de syns gutta er søte. Men det forteller de ikke. Kvinnene, altså. De bare smiler mystisk.

Og FORRESTEN forresten så er ikke dette militærpratet egentlig noe man setter i gang med hverken først og fremst for å trøste hverandre ELLER først og fremst for å imponere kvinner. Det ALLER viktigste er noe annet. Nemlig HEVN. For midt mens de gutta lå der i et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke på vidda, satt nemlig en av kompisene deres og drakk kaffe med sin fremtidige arbeidsgiver, tøflet rundt i islender og slippers, hadde akkurat så langt hår han ville, og hadde bare slitsomme dager de dagene kopimaskinens skuff 3 var såpass kranglete at de måtte åpne skuff 3, fjerne fastkilt papir, lukke skuff tre og trykke på restart. Kompisen var nemlig sivilarbeider, den landssvikeren. Og NÅ, nå skal han i alle fall få sin velfortjente tur i fryseboksen, mens alle vi andre snakker om hvordan det er å være MANN, kan han sitte der og ha ingenting å bidra med og føle seg utenfor og ubekvem. Har vi griseflaks, åpner bleikfisen kjeften og stotrer noe om 16 måneder, aller helst med pipestemme, også er det en av gutta som har befalsskolen og har vært inne i to år. Eller tre. For landet sitt, for pokker. Mens han sulliken fjernet fastkilt papir fra skuff 3.

Jeg har vært i militæret. Jeg har historier å fortelle derfra, det er derfor jeg vet hvordan dette foregår. Og jeg var ikke spesialsoldat. Jeg ble ikke en gang oppfordret til å søke befalsskolen. Og jeg vet jo så inderlig vel at ingenting er kjedeligere enn når de som har vært i militæret setter i gang med historiekonkurransen sin. For de andre, altså. Likevel har jeg tenkt å fortelle akkurat en sånn historie. Dere MÅ ikke lese den, men dere kan. Og nå har jeg advart dere. Nå nytter det ikke å klage. Her er historien.

Jeg HAR faktisk, til tross for hva som tidligere er blitt hevdet, vært ute en vinternatt før. Faktisk har jeg vært ute hele FEM vinternetter før. Fire av dem mens jeg var i førstegangstjeneste, og jeg skal ikke engang late som om det var tøffe tak. Vi lå i et stort, flott lagstelt med egen vedovn, på Finnmarksvidda i mars, vi hadde påskesol om dagen og nordlys og stjernehimmel om natten, og vi øvde ikke på krig i det hele tatt, bare lærte om vidda og sånn. Se for deg en litt, men ikke veldig, slitsom ofagekskursjon med klassen. Men den femte vinternatten min. DEN, altså. Den er en vinternatt før så god som noen.

Dette var lenge etter førstegangstjenesten. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på en øvelse med Heimevernet. Man har jo hørt litt av hvert, og jeg var forberedt på bål, blankt brennevin av tvilsom herkomst, og lite annet. Også viste det seg altså at de var soldater. De øvde på krig. Det var ikke en dråpe brennevin å oppdrive noe sted. De ville at jeg også skulle bli soldat. Og vi skulle være UTE. Etter en ganske lang uke med mange slitsomme aktiviteter, skulle vi runde det hele av med et feltdøgn. (Når jeg forteller denne historien i lystig lag, hender det at jeg omtaler den som “helvetesuka” før jeg trekker meg litt og modererer det til “helveteshelgen”. Men egentlig var det altså et døgn.)

Vi startet om ettermiddagen. Etablerte teltleir rundt en hytte i skogen (Befalet skulle bo i hytta. Stor overraskelse.), forberedte skytestillinger, lagde opplegg for patruljering og vakthold, osv. osv.

Det er KJEMPEMYE jobb å forberede å late som man skal forsvare en hytte i skogen mot angrep, eller for den saks skyld å gjøre det på ekte. Hvis man skal gjøre det ordentlig, og det skal man jo. Det var strabasiøst, og det var tidkrevende. Plutselig, da vi nesten var ferdige, ble jeg veldig klar over at jeg ikke hadde spist noe som helst på aldri så lenge.

Jeg fant frem en aluminiumsfoliepose jeg hadde fått utdelt, med en etikett som påsto at det befant seg torsk og poteter i hvit saus der inne. Posen skulle bare varmes opp i noen minutter i varmt vann, så var det middag å få. Jeg fant en primus, og etter mye om og men (og her vet alle som har vært i militæret hva jeg snakker om, forvarming og jeg vet ikke hva), så fikk jeg fyr på den, og jeg la maten i en vannkjele og satte den over primusen og så på klokken og ALARM ALARM ALARM ropte de, og jeg skyndte meg å slokke primusen og løpe dit jeg skulle løpe i tilfelle alarm, og jeg tok ladegrep på AG3en min og la meg ned i snøen og siktet ut i mørket, der jeg såvidt kunne skimte absolutt ingen, hverken venn eller fiende.

Etter en halvtime ble alarmen avlyst. Jeg fikk ikke vite hva som hadde utløst den, men det var ingen fiender hverken å se eller høre noe sted. Men jeg var vesentlig mer sulten enn nysgjerrig, og gjenopptok torskeprosjektet. Det gikk sånn passe.

Jeg fikk fyr på primusen (etter mye om og men osv, ja), vannet kokte, og det gjorde det i nesten halvparten av den tiden det skulle da det ble ALARM igjen, og alt gjentok seg. Så ble alarmen avblåst, og NÅ var jeg sulten, men NÅ, sa lagføreren, var det min vakt. Man spiser ikke på vakt. Man vokter. I to timer sto jeg der og stirret ut i mørket. Lyttet etter lyder. Stirret. En gang trodde jeg kanskje jeg så en fiende, men før jeg fikk ropt ALARM viste det seg å være en hare. Den var sikkert fiendtlig innstilt, men den stakk sin vei før jeg fikk hverken spurt eller skutt.

Omsider tok vakten slutt. Jeg gikk til teltet. Tenkte på torsken. Gledet meg til å endelig åpne munnen, lukke øynene og … ROPE ALARM, for DER så jeg ekte fiender, ja, de var overalt, og nå skjøt de, og krigen (nå må ingen bli redde, det var bare øvelse og vi skjøt bare med løsskudd) var over oss. Den varte i timevis, og jeg tror at jeg én gang – hvis vi hadde hatt ekte kuler – lyktes i å drepe en bjørk med et skudd i stammen og to i røttene. Da det endelig var over, grydde det av dag. Det var et underlig tidspunkt å koke torsk på. Men nå var jeg desperat. Jeg fyrte primus (med mye om og men igjen, ja), kokte vann, og trodde ikke mine egne ører da jeg IKKE hørte noen rope ALARM da maten var ferdig. Jeg spiste. I ro og mak. Det hadde bare en anelse torske- og potetsmak, det jeg spiste, men det smakte først og fremst himmelsk. Og det ble fort tomt i posen. Jeg fikk tak i en pose til. Varmet opp, spiste opp. Og enda en.

Og så skjedde det som skjer når man etter å ikke ha spist på lenge spiser veldig mye på en gang. Ting måtte ut. Det absolutt eneste siviliserte med leiren vår, var at vi hadde en utedo i et skur et stykke unna befalshytta. Jeg gikk dit. Eller løp, kanskje egentlig. Jeg låste meg inne. Satte fra meg AG3, tok av meg lue og jakke og hang det på en knagg. Satte meg ned, og påbegynte mitt ærend.

Jeg skjønte ganske raskt at dette ville ta tid. Og AKKURAT da jeg hadde innsett det, smalt det noe helt sinnsvakt rett ved siden av meg. Ingen rakk å rope ALARM. Krigen var igang igjen, og to av fiendens aller slueste skarpskyttere hadde tatt stilling i min umiddelbare nærhet. Bak dass. De skjøt jo i prinsippet ikke på meg, snarere brukte de meg som dekning – uten å vite det, håper jeg – og skjøt mot mine medsoldater inne i leiren. Enhver tapper soldat ville ha kastet seg ned, grepet sitt våpen, sneket seg ut døra og gjort ende på fienden. Og et kort sekund vurderte jeg det.

Men i min tilstand, midt i et nylig påbegynt ærend som slett ikke var avsluttet… Og det var jo FRED, for søren. Jeg VISSTE jo at de skjøt med løsskudd. Jeg vurderte frem og tilbake. Jeg liker ikke å få kjeft, og det kunne jo hende at jeg ville få kjeft. Men selv om jeg aldri har prøvd, går jeg ut fra at å ta på seg buksa og gå ut i krigen under sånne forhold ville oppleves betydelig verre enn kjeft. Så jeg ble sittende. Helt til jeg var helt ferdig.

Jeg hørte ingenting mer, det smeller godt av to AG3er på under to meters avstand. Hørselvernet mitt lå i jakkelomma, og jakka hang på knaggen, godt utenfor rekkevidde. Jeg var midlertidig døv og lettere sjokkskadd, sikkert, men jeg husket å vaske hendene. Så ble jeg stående og lure. Var krigen over? Hørte jeg ikke smell fordi det ikke var smell å høre, eller hørte jeg ikke smell fordi jeg var døv? Jeg kunne ikke ta sjansen på det førstnevnte. Jeg kneppet jakka. Tok på lue og hørselvern. Holdt geværet i ferdigstilling. Jeg åpnet kroken forsiktig og tok et skritt tilbake. Ingen kom. Jeg sparket opp døra, stormet ut, og antagelig ropte jeg noe, for alle kameratene mine som satt tyve meter unna rundt et bål og tydeligvis feiret seieren, skvatt veldig da de så meg. Så begynte de å le. I alle fall så det sånn ut. Jeg var som sagt døv, så det kan hende de bare smilte, og at de ristet og holdt seg på magen av en annen grunn. Hva visste jeg.

Og mens alt dette hendte, satt en av kompisene mine sikkert ved et bord i en kantine og drakk kaffe, mens han lurte på om han skulle orke å ordne med papirstoppen i eller i nærheten av skuff 3 idag eller utsette det til i morgen. Den landssvikeren.

Dette var min historie fra da jeg var i krigen. Beklager til alle kvinner og militærnektere og andre som nå måtte ha kjedet seg veldig. Spesielt beklager jeg fordi dette tross alt er en blogg, og rett under her er et kommentarfelt, og mange av de gutta jeg kjenner som leser denne bloggen har sine egne historier, og nå er vi, dessverre, i gang. Nå blir det en sånn kveld.

Vi lå i et høl i en grøft i en pokkers kuldegrop av et dalsøkke på vidda, og det var hundre kuldegrader. Vi hadde ikke spist siden før vi ble født, og vi hadde gått tusen mil på én natt.

Skog

Jeg har en god venn, og han og jeg deler en ganske god drøm. Vi ønsker oss en skog. Ikke en veldig stor skog, selvfølgelig, vi vil ikke gå oss vill heller. Eller jeg, da. Han er ikke så redd for det, men jeg er litt redd for å gå oss vill. Jeg har bare løpt orientering én gang, for skrekkelig mange år siden, i regi av en mildt sagt uansvarlig speidergruppe. Sammen med en fyr som kunne enda mindre om kartlesing enn jeg, skulle jeg orientere meg fra A til B via punktene C, D og E et eller annet sted ute i skogen. Han jeg løp sammen med hadde tresko og talefeil, jeg hadde ikke det engang. Vi startet ved lunsjtider, og ble funnet like etter at det hadde blitt mørkt, like i nærheten av punkt X. Hadde det skjedd idag, ville vi ha kommet i avisen. Den gangen fikk vi bare kjeft for å ha somlet. Somlet – vi? Hah. Vi løp sikkert ti ganger så langt som noen av de andre speiderne den dagen. Så fort treskoene kunne bære makkeren, løp vi. Jogget, da, i det minste. Eller travet. Ok, ok, vi gikk. Men vi gikk fort. I alle fall i starten. Det ER ikke så lett å holde høyt tempo når man ikke aner hvor man skal, altså. Ihvertfall ikke i kompaniskap med talefeil og tresko.

Han jeg vil dele skog med nå, han har ikke tresko og talefeil. Han er vant til å være ute, han har vært ute en vinternatt (før) eller to eller ti, han. Før, altså. Jeg, derimot, er litt mindre marinejeger enn mange kanskje tror. Vel gir jeg et litt sånn friskfyraktig inntrykk, og mange får nok assosiasjoner til både Nansen og Amundsen når de møter meg ute på ski i skogen, men fasaden kan lyve. Såpass ettertrykkelig kan den det, at jeg en gang nesten ble anmeldt til politiet for grov uaktsomhet i forbindelse med pass av annen manns barn. Eller, jeg ble ikke det, men hadde det vært mine barn, hadde jeg anmeldt han som var meg. Altså, han som passet. Eller skulle ha passet.

Jeg var nemlig leder for en barneklubb. Jeg bodde på en kjempebillig hybel i et hus som ble eid av Frogner menighet i Oslo. Den kjempelave leien hadde bare én hake, jeg måtte drive en barneklubb som møttes hver uke. Nå var det ikke så mye pes, det gikk mest i å spille spill og sånt, og hadde jeg bare holdt meg til det, hadde jeg ikke hatt den fjerneste anelse om hvor vondt det gjør å brekke tre ribbein. Eller briste, i det minste.

Men jeg holdt meg ikke til spillene. Jeg MÅTTE la meg lure av min egen Børge Ousland-aktige fremtoning og inviterte hele barneklubben (alle fem) til skitur. Siden de sikkert ikke var så vant til å være ute en vinternatt (før), valgte jeg en lett og ustrabasiøs tur. Banen til Frognerseteren, ski fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Nesten bare nedover, og lett å finne veien. Alle fem møtte opp og gledet seg til tur. Fra Majorstuen til Frognerseteren gikk det strålende. Så begynte problemene. Jeg ble praiet av noen skigåere av stikk motsatt kjønn og i svært passende alder, som utba seg en veiforklaring til et eller annet sted. Jeg forklarte så sjarmerende jeg kunne. Og de gikk. Det gjorde barna også. Det vil si, det hadde de allerede gjort.

Fem gutter på sånn 10-11 år KUNNE faktisk forsvinne nærmest i løse luften. Jeg hev meg på skiene og sprang avgårde for å ta dem igjen. Jeg spurte alle jeg møtte om de hadde sett fem gutter på sånn 10-11 år gå forbi, men det hadde de ikke. Guttene måtte ha gått seg vill. Hva skulle jeg gjøre? Jeg skulle IKKE tenke på hvor galt det kunne gå, så mye var sikkert. Jeg skulle FINNE dem, skulle jeg. Jeg snudde. Gikk til Tryvannsstua, i håp om at de hadde gått dit. Det hadde de ikke. Men på Tryvannsstua fikk jeg tips om en snarvei gjennom skogen til Ullevålseter. Kanskje jeg kunne ta dem igjen der? Hvis de altså hadde gått riktig?

Snarveien var snar, den. Ikke så veldig godt opplyst, kanskje, men snar. Mye nedoverbakke. Jeg suste forbi mørke grantrær, stadig fortere gikk det, stadig brattere ble det. Det fine med å kjøre utforbakke i mørket, er at man slipper å grue seg så fælt før det går galt. For BAM ut av ingenting kom bakken til bunnen, og der var det en bekk, og i den bekken stoppet skiene mine men ikke jeg, jeg stoppet i bredden på den andre siden, med et strålende mageplask rett i de frosne steinene. Jeg hørte at det knaste, og husker at det ble svart.

Etter sikkert bare noen sekunder kom jeg til meg selv og ble klar over hvor utrolig lite man plages av ribbein sånn til daglig, når de ikke nettopp har kræsjet i noen steiner. Men jeg kunne jo ikke ligge der. Jeg hadde en klubb å finne. Nevnte jeg at dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon? Dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon. Jeg hadde ingenting å ringe med, og ingen å ringe til.

Jeg kom meg til Ullevålseter. Der var det, ikke veldig overraskende, stengt. Jeg gikk til Sognsvann. Fant en telefonkiosk. Fikk ringt moren til en av gutta. Alt var bra. De hadde gått inn i restauranten på Frognerseteren for å vente på meg, de. Femti meter fra der jeg stoppet og forklarte veien. Etter at de hadde drukket kakao og soset en stund, ringte de foreldrene sine og ble hentet. Jeg trakk et lettelsens sukk. Det gjorde dritvondt. Jeg takket, la på og tok banen til Majorstua. Kom meg hjem på hybelen. Ble liggende å hoste hele natten, siden jeg hadde vært så våt og kald. Og så videre. Hele den vinteren ble en eneste lang påminnelse om at jeg strengt tatt, det friskfyraktige oppsynet til tross, ikke er noen marinejeger.

Forresten tilbød jeg guttene i klubben en ny tur noen uker senere, i og med at den første ble litt amputert. Bare én fikk lov av foreldrene sine. Han og jeg hadde en helt fin, helt udramatisk tur fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Og jeg er stolt av å kunne fortelle at han faktisk ble marinejeger.

Jeg, derimot, bestemte meg for å etter beste evne unngå å gå meg vill i skogen mer. Og det har jeg holdt. Til gjengjeld gikk jeg meg en gang litt vill i Polen, men det er en annen historie.

Men jeg liker skog, altså. Jeg liker skog veldig godt. Jeg liker å være ute, jeg liker å sove i telt, jeg liker å brenne bål og sitte stille og høre på fuglesang og vindsus og lite annet. Og jeg liker å drive med ved. Kjøre motorsag, hugge ved, stable ved. Sånne ting. Jeg likte det LENGE før den derre vedboka kom, bare så det er sagt.

Så jeg ønsker meg en skog. En liten skog der jeg ikke kan gå meg vill, men der jeg kan VÆRE. Bare sitte ved et bål. Henge rundt, uten noen spesiell grunn. Eller drive med ved. Felle trær. Kviste. Kløyve. (Ja, jeg HAR gjort sånne ting, jeg VET at det er hard jobbing. Men jeg liker tilfeldigvis sånn jobbing.)

Må jeg EIE skog, da? Ja, det føles sånn. Jeg og han kompisen min (han som har vært ute mange vinternetter før) har lyst på en skog som skal være bare vår. Så nå prøver vi å finne ut hvordan vi kan få det til. Hva koster en skog for tiden? Kan man i det hele tatt få tak i en liten skog, uten å kjøpe et småbruk med bo- og driveplikt eller gifte seg med en odelsjente? En liten blandingsskog som det kanskje bare tar tjue-tredve minutter å kjøre til fra Lørenskog?

Jeg har spurt dette internettet. En jente jeg kjenner som er skogeier på Hadeland, sier jeg kan få låne litt av hennes skog. En annen har anbefalt meg å kjøpe et torp i Sverige. Opptil flere har påpekt at det finnes regler og forordninger, uten at jeg helt har forstått hva disse går ut på, eller hvorfor de finnes.

Kanskje kan ikke sånne som jeg få kjøpt skog, fordi myndighetene er redd sånne som jeg bare går oss vill eller skader oss eller begge deler. I så tilfelle vil jeg gjerne få anføre at en annen god venn av meg har sagt følgende: “Du Eivind, du er ikke noen feiging. Du har vært ute en sensommernatt før.” Bare så det er helt klart.

Jeg er kanskje mer innespeider enn marinejeger. Men jeg HAR vært ute en sensommernatt. Før.

Nå KOSER VI OSS, dere

- Nå koser vi oss, dere. Jeg har en mor, hun er helt super, og hun har et behov som jeg tror alle mødre har, i alle fall de fleste mødre jeg har møtt, et høyst forståelig og menneskelig behov for at når de har stullet og stelt i stand til en eller annen sosialisering rundt et bord, og du verden så viktig det er for disse kvinnene at man har noe å spise hele tiden, altså HELE tiden, det er som om de en gang har opplevd at det var en gjest som ikke ble tilbudt noe å bite i umiddelbart etter middag og DØDE av sult der og da og måtte bæres ut og graves ned i hagen uten at de andre gjestene merket noe, litt sånn Fawlty Towers goes skrekkfilm-aktig, så nå passer de på som smeder at absolutt alle absolutt hele tiden har noe å spise og noe å drikke, og det er jo et svare strev, selvfølgelig, så de blir litt sånn – altererte, tror jeg det heter, litt hektiske og rødkinnede, og er det ÉN ting de er opptatt av når de har gjort alt det som gjøres må for at folk som gjester deres hjem med hundre prosent sikkerhet skal unngå å dø brått av sult, så er det at det skal være KOSELIG, det er INGEN vits, hvis det ikke er koselig, hvilket minner meg om at jeg har en svigermor også, og hun er nok enda mer glad i at det skal være KOSELIG enn min egen mor, ikke at min mor ikke vil ha det koselig, men hun har vært lærer i ungdomsskolen og tåler en konfrontasjon over vannbakkelsen, svigermor, derimot (svigermor som i motsetning til min mor IKKE leser denne bloggen, forresten), HUN er glad i å ha det koselig, hun, og det er jo ikke noe galt i det, koselig er mangelvare mange steder i verden, kanskje sågar de fleste steder i verden, og det er nettopp dêt.

For selv om jeg av og til veldig gjerne kunne tenkt meg å starte en ganske heftig diskusjon med for eksempel noen i svigerfamilien (skrev han, som om han aldri hadde gjort akkurat det), og selv om jeg synes det kan bli litt krampaktig av og til med all denne koseligheten, så ser jeg meg rundt der jeg er, på jobben, på facebook, på twitter, i avisen, rundt i verden, også tenker jeg at søren heller. Det alle disse stedene trenger, og da tenker jeg spesielt på verden generelt, det er en litt rødkinnet, hektisk mor eller svigermor eller noen andre som de fleste er litt redd for at skal begynne å gråte, en litt alterert, godt voksen kvinne som alle har respekt for og gjerne vil gjøre til lags, altså en sånn kvinne som oppfatter at her er det ting som ulmer, gitt, og det enda hun har stullet og stelt og dekt bordet og beregnet nok å spise til alle og alt tingen, og hun skjønner at det kan bli ugreie, det kan bli konflikt, det kan bli såre følelser og ømme tær, ja det kan til og med bli åpen konfrontasjon, og hun ser det akkurat når hun kommer inn med nyfylt kaffekanne, akkurat når hun sier, eller kvitrer, egentlig, “her kommer jeg med mer kaffe” ser og forstår hun at det er like før den gode stemningen hun har gjort alt for å skape er i ferd med å få seg et grunnskudd for baugen og AKKURAT da, med en hektisk, lett oppskjørtet og litt for høy stemme, bryter hun med tyngde, overbevisning og en ørliten trussel langt der inne et sted ut i de magiske ordene: NÅ KOSER VI OSS, DERE!

Så da gjør vi det.

Ein amish, amishar, amishane

For ganske lenge siden, altså mer enn tre uker men jeg husker ikke om det var i fjor eller i våres eller når det var, var jeg dum nok til å kaste meg ut i en språkdebatt på Twitter.

- Appappapp. Det heter ikke SPRÅK! -

Nei, beklager, debatten handlet altså om bokmål og nynorsk, og det er ikke to ulike språk, bare to ulike målfører

- Appappapp: Det heter MÅLFORM, ikke målføre. Målføre betyr bare dialekt, nynorsk er ikke noen dialekt, hvis det er det jeg tror, jeg arrogante “Norge-nord-for-Sinsenkrysset-snakker-grautmål” østlandselitist som ikke skjønner at smør og melk kommer fra kua og at hadde vi ikke hatt bønder og fiskere som snakket annerledes hadde vi ikke hatt noe å SPISE, og tror jeg kanskje at sushien jeg hipper meg med kommer fra en fabrikk ved Akerselva? -

Nei, jeg tror ikke det, beklager igjen. Målform. En målformdebatt. Og egentlig var det ikke så mye til debatt, for de var stort sett enige. Jeg satt og så på at noen sånne målformere klappet hverandre på skuldrene (eller akslane, da) og gratulerte hverandre med språklig (målformelig?) fortreffelighet, og så gikk det en, vel, ikke en djevel, egentlig, mer en idiot, det gikk en idiot i meg og jeg kastet meg inn og protesterte på at alt de fremholdt som så fortreffelig egentlig VAR så veldig fortreffelig.

For eksempel? Jo, de er veldig opptatt av at vi skal lage norske ord om alle sånne datagreier. Det skal ikke hete “internett”, det skal hete “verdensvev”, eller aller helst “verdsvev”. De vil gjerne kalle det “fjesboka” (Facebook), “en kvitring” (en tweet) og “lysark” (ppt-presentasjoner). For ikke å snakke om “skjermbrev”. Den siste må jeg alltid tenke en stund på, før jeg kommer på at de mener epost. Og der er vi ved kjernen. Epost. Det er greit at det ikke bør hete “email” på norsk, for all del, men hva er galt med “epost”? Altså som i “elektronisk post”? Jeg skal si dere hva som er galt: Epost er ALTFOR lett å FORSTÅ. Dette er en gjeng som (jeg skal nå skjære alle over en kam (og det heter skjære, ja, ikke ta, holde e.l.)) tilsynelatende er MER opptatt av å få frem et poeng og holde de prinsipielle fanene høyt, enn de er av å faktisk kommunisere. Hvilket jo er litt artig, siden språk, i alle fall etter mitt ringe skjønn, først og fremst er et kommunikasjonsredskap.

For denne gjengen er det ikke så viktig om du forstår, det er mye viktigere at språket, eller målformen, eller MÅLFORMA, da, holdes klar og ren og uutvannet, enn at den virker. Så hva vil de at epost skal hete? Her deler de seg i to, viser det seg. Den moderate fløyen går for “skjermbrev”. Fundamentalistene, og JA, det er en HELT presis beskrivelse av dem, fundamentalistene vil det skal hete: “straumbrev”. Som i elektrisk post, altså. Kjempelurt funnet på. Du får brev, åpner og KAZAMM, 220 volt rett i klikkefingeren. Elektrisk. Det beste av alt? Ingen kommer til å forstå hva de mener, også kan de klage over de arrogante, språkbevisstløse østnorskarrogante engelskelskerne som ikke engang forstår sitt eget språk.

I USA finnes det en litt (ok, litt mye) sektaktig variant av kristenheten som kalles amishbevegelsen. Du har sett dem på bilder. Mennene har 1800-tallshatter og talibanskjegg, kvinnene ser ut som de strenge avholdsdamene i Lucky Luke (og absolutt ikke som de ANDRE damene i Lucky Luke) og de er dypt skeptiske til all teknologi. Eller, ikke all teknologi, da, bare nesten all.

Egentlig er de nok helt imot elektrisitet. Men det er jo veldig upraktisk, så det er blitt til at det er greit å bruke strøm, så lenge strømmen ikke blir levert over strømnettet. De kan ikke eie biler, men mange (ikke alle) mener det er akseptabelt å bli kjørt i andres, og i buss. Selv foretrekker de fleste av dem hest og vogn. Selvfølgelig vasser de i dilemmaer. Hva er innenfor, hva er utenfor? Skal man kunne bruke moderne helsetjenester? Hva hvis noen holder på å dø og bare kan reddes av teknologien? Enkelte slike spørsmål har ført til dyp og varig splittelse, og om dette kan du lese mer et helt annet sted enn her.

Her handler det nemlig ikke egentlig om amish, men om målfolk. Det er bare at inne i mitt forkvaklede sinn, der er dette omtrent det samme. Ta straumbrevet. Vi vil ikke ha denne anglodritten, ikke sant? Det norske språk skal røktes og pleies og holdes rent og upåvirket. Vi vil ikke ha “elektronisk post”, det er jo bare en direkte oversettelse av det engelske (grøss) email. Men “brev” er greit, for det er jo et godt, norsk ord, ikke sant? Sånn utenom at vi har tatt det fra latin, da.

Språkamishene har stoppet på en eller annen tid. Noen av dem er som de mest fundamentalistiske amishene, det skal og må hete straumbrev. Teknologi, eller i dette tilfellet import av ord, er ok frem til et visst tidspunkt, men IKKE senere. Sjåfør, direkteimportert fra fransk, er greit. Drosje (russisk, tror jeg) er også greit. Taxi, derimot, er ugreit.

Noen andre, mer liberale språkamisher, synes man godt kan bruke “service”, bare man skriver det “sørvis”. Men det skal pokker ikke hete “server”, eller “sørver”, det skal hete “tjener”, eventuelt “tenar”. Service, server, samme ord, hva er problemet? Tidspunktet. Språkamishene, de litt liberale, lever godt med ord som kom slengende sånn på femti- og sekstitallet (jeg tipper det var da, gidder ikke å sjekke), men nyord fra nittitallet skal vi ikke ha noe av. SELV om ordet er veldig likt og har samme rot og betydning.

Bokmål er fullt av ord fra andre språk. Latin, gresk, senere engelsk, tysk, fransk og dansk. Det er dette språkamishene har imot det. Det er derfor de elsker landsmålet. Og det er det som gjør dem amish. For det er ikke slik at landsmålet er ubesudlet og rent lenger. De bare later som. Selv på landsbygda, ja særlig der, må en nemlig fylle diesel (tysk, etter motorkonstruktøren av samme navn) på traktoren (latin, “trekk-kraft”) og betale kontant (italiensk, av “computare” – å regne sammen). Det ubesudlede landsmålet er en illusjon. Man må være litt religiøs for å tro på den. Man må ville stoppe tiden. Og man må være villig til å leve med en hel haug med dilemmaer. Men holder man ut, lar skjegget gro og lar være å bruke telefonen utenom når man absolutt må ringe etter sykebil fordi naboen har fått et straumbrev og 220 volt rett igjennom kroppen, får man gleden av å heve seg høyt over oss språkbevisstløse (MÅLBEVISSTLØSE!) østnorskinger både på fjesboka, på kvitter, på resten av verdsveven og, ikke minst, i sjølve røynda.

(Teksten du nettopp har lest, er sannsynligvis ikke et blogginnlegg, men en vevnad. Den er antagelig ikke skrevet med et tastatur, men på en bokstavfjøl. Og hvis du på død og liv skal komme med en kommentar, så vit at kommentar er latin. Det norske ordet er merknad. Kom gjerne med merknader til teksten (fra norrønt “textr”, som igjen kommer fra latin “textus”, som betyr sammenføyning, eller, tro det eller ei – vev) hvis du absolutt må.)

Seks stjerner? Takk skal dere f… meg ha.

(Dette fremføres 01.12.2011 kl. 14.40, på DIFIs konferanse om nettkvalitet. Originaltittelen var “Seks stjerner? Det skulle tatt seg ut.” Men i denne stund fikk jeg vite at nettstedet jeg er med på å lage faktisk FIKK seks stjerner, og da ble jo tittelen litt teit. Takk til Anniken Hogstad for den nye.)

De fleste mennesker har det slik at de innser sine begrensninger og ikke oppsøker situasjoner der de VET at det såvidt gikk bra forrige gang.

Jeg, derimot, har det slik at når jeg for eksempel utfordrer webkonsulentbransjen til duell på webkonsulentbransjens egen fagkonferanse, og overlever med et nødskrik, så er det hundre prosent sikkert at neste gang jeg blir spurt om jeg kan komme til noen som har konferanse og klage på dem, så sier jeg … ja. Og derfor er jeg her. Det som antagelig begynte med en dårlig idé på et skjenkested uten spiseplikt et sted i Sogn og Fjordane, er nå i ferd med å ende i et slags altfor langt kåseriforedrag en ettermiddag i desember når alle helst vil hjem.

Men jeg skal ikke snakke mer om meg. Nå skal det handle om litt, men bare litt, av alt det som er galt med en liten del av resten av staten. I hele dag har det jo handlet om de fleste av oss. Oss som ikke gjør verdensveven tilgjengelig nok og brukervennlig nok og nyttig nok fort nok. Ifølge visse mennesker langt vest i landet.

Allerede nå må jeg ile til og si at jeg synes dette nettkvalitetsopplegget i utgangspunktet er en god idé, og at mye er blitt bedre, og at alle jeg kjenner i DIFI er noen ordentlige kjernepersoner som helt sikkert har de aller beste intensjoner. Og nå som det er sagt, skal jeg snakke om det jeg egentlig skal snakke om. Som jeg ofte snakker om. Kjære DIFI, HVA ME RÆ SJÆL?

Jeg har gjort en kvalitetsmåling av kvalitetsmålingen, og jeg har tenkt å presentere resultatene av dette.

Resultatmålingen ble gjort i henhold til den internasjonale standarden for slikt, EQACC. Eivinds Quality Analysis of Certain Consultants. Og jeg kan røpe allerede nå at det er et stykke igjen til seks stjerner. Men vi som har vært med på kvalitetskonferansen noen ganger, vet godt at stjernedommen alle venter på ikke kunngjøres før etter at man har hørt på foredrag og sånt, så jeg kan ikke fortelle hvor mange stjerner det ble før etter at dere har hørt på …og sånt.

I god direktoral ånd skal jeg aller først greie ut og gjøre rede for selve prosessen. Det er veldig viktig å ha en skikkelig prosess, og en skikkelig prosess bak den skikkelige prosessen. Jeg vil gjerne sette et bredt og høyt fokus i forhold til dette.

Først hadde jeg tenkt å lage en forskrift, men så fikk jeg vite at jeg isåfall måtte lage en forskrift om endring av forskrift om endring av forskriften hvis jeg skulle endre på den etterpå, så derfor lot jeg være og skrev et notat om en forprosjektanalyse i stedet. Etter retningslinjer som er skrevet etter retningslinjer for retningslinjer. Og det var ikke lett, skal jeg si dere. Men jeg greide det, fordi jeg er en topptrent byråkrat, jeg vil nesten gå så langt som til å kalle meg ninjabyråkrat. Dette siste baserer jeg på at jeg a) har greid å opprette mer enn fem Saker i statlige saksbehandlingssystemer og b) har greid å fylle sakene med dokumenter og vedlegg én til tretten og endelig c) har greid å få det hele til å forsvinne sporløst, lydløst og ugjenkallelig i det sorte hullet, eller “arkivet”, som de kaller det på fleip, og DESSUTEN har jeg altså klart å få til en skikkelig prosess rundt prosessen rundt og i forhold til høyt fokus på evaluering av DIFI etter EQUACC-standarden. Det eneste jeg ikke har gjort, er å gjennomgå rutinene mine, og det bare for at en eventuell statsråd skal kunne ha en grei nødutgang hvis alt går galt og media finner utav det og det ikke er tilstrekkelig å love en handlingsplan fra regjeringen, siden det eneste som da er godt nok er å legge seg flat og love å gå igjennom rutinene. Så det siste har jeg altså spart til en regnværsdag. Men ELLERS. Ellers er alt i henhold og ninjabyråkratenes store mester, jeg går utifra at en sånn finnes, ville vært stolt av meg.

Vi skal gå igjennom EQUACC- standarden litt senere, i alle fall litt av den. Først må vi snakke om den skikkelige prosessen. Jeg har selvsagt forsøkt å gjøre akkurat som DIFI i alle situasjoner der dette har vært mulig, jeg har ikke What Would DIFI Do tatovert på innsiden av øyelokkene for ingenting.

Aller først måtte jeg selvsagt ha en ekstern partner for å gi det hele et skinn av uavhengighet og nøytralitet. Jeg gjennomførte en åpen anbudskonkurranse som jeg la ut på EDOFFIN.

EDOFFIN er ikke akkurat det samme som DOFFIN, men det er ikke langt unna. Det står for “Eivinds database for omtrent fem fiktive innkjøp” og alle mine anskaffelser over 500000 legges ut der.

Jeg ville ikke at det skulle bli noe juks, så jeg gjorde anskaffelsen så åpen som mulig. Leverandøren kunne være fra et hvilket som helst land, og levere leveransen på et hvilket som helst format, og i det hele tatt være akkurat hvem som helst. Samt være bosatt på Hammer i Lørenskog og være svært kompetent på akkurat mine egne systemer og akkurat mine egne datamaskiner og akkurat mine erfaringer med DIFIs stjernekart. Etter en veldig spennende prosess, endte jeg med å gi kontrakten til Østforsk. Østforsk er for øvrig mitt eget byrå, lokalisert på kontoret i østenden av huset jeg bor i. Og Østforsk, eller jeg, da, har gjort en veldig grundig evaluering. Først følte jeg litt på dette med stjernene og sa DIFIs kvalitetsmåling høyt mange ganger med trykket på forskjellige stavelser og i ulike tonefall, og til slutt sendte jeg min foreløbige vurdering til DIFI for at de skulle kunne rette opp misforståelser og sånt, flere minutter før fristen for innmelding av innvendinger gikk ut. Jeg fikk ingen innvendinger. Jeg kunne jo ikke sende vurderingen til DIFIs nettredaktører eller andre ansatte, av hensyn til Østforsks juridiske integritet, så jeg sendte den istedet til en epostadresse jeg fant på i farten: stjerneredaktor@difi.no. I og med at jeg ikke fikk svar, regnet jeg selvfølgelig med at DIFI ikke hadde noen innvendinger overhodet. Og det var jo bra, siden dommen egentlig var nokså streng.

Men før – lenge før – jeg røper antallet stjerner, som jeg kan avsløre allerede nå at ikke ble fem, må jeg greie ut om kriteriene. Først hadde jeg tenkt å gå igjennom alle kriteriene DIFI måler oss med, også måle dem på det samme. Det er en morsom øvelse som jeg kan anbefale varmt, særlig anbefaler jeg å gjennomføre den på kvalitet.difi.no, der for eksempel kriterium 2.4 “Søkjeresultat blir presentert på ein god måte” er en liten fest av en test. Men så fant jeg ut at egentlig er det endel av kriteriene jeg er litt usikker på om jeg synes er så bra, også er det noen som jeg er sikker på at jeg ikke synes er så bra, også er det noen ganske viktige noen som mangler. Ikke misforstå, når det gjelder tilgjengelighet har jeg ingen innvendinger mot kriteriene. Tilgjengelighet er et fagfelt jeg bare kan til fingerspissene i jobbintervjuer, ellers kan jeg sånn passe mye om det, bare. Men brukertilpasning, altså. Og nyttige tjenester. Der har jeg litt mer å fare med. Tilsynelatende vel så mye som DIFI. For under de kriteriene, der synser de egentlig friskt i vei om hva som gjør et nettsted bra. Og for all del, noen av de tingene de er opptatt av er definitivt sånt som gjør et nettsted bedre, og de fleste av de andre tingene er i seg selv bra ting, men hverken brukertilpasning eller nyttig innhold lar seg egentlig måle på den måten DIFI legger opp til.

Og det er synd av to grunner. For det første fordi folk som ikke vet bedre, kan komme til å bruke dette som viktigste rettesnor for webutvikling i sin del av offentligheten.

La oss se litt på for eksempel kriterium 3.2, “Nettstaden har strukturert informasjon om kjerneoppgåver” , Testmetode: “Visuell kontroll. Gje ei skjønnsmessig vurdering av innhaldet på sider som omhandlar kjerneoppgåver (tema/tenesteinformasjon). Slike sider skal vere lett tilgjengelege og skal presenterast på ein oversiktleg måte med overskrifter, boksar og kontaktinformasjon (tilsette/roller/funksjon). Nettstader som har interne og eksterne lenkjer til så vel autentiske (lov-)tekstar som konkret regelverk og tenester, samt gjev brukarane relevant aktualitetsstoff og/eller ofte stilte spørsmål knytt til kjerneverksemd skal lønast. “

Jeg har MYE å si om dette, men skal nøye meg med nokså lite: Hver evaluering varer i en time og et kvarter. På den tiden skal man igjennom 33 kriterier. Det gir litt over to minutter til å gi en skjønnsmessig vurdering av innholdet, herunder om brukerne får relevant aktualitetsstoff og/eller ofte stilte spørsmål knyttet til kjernevirksomhet. Det heter hverken evaluering, vurdering eller stikkprøver. Det heter slurvejobb, og jeg vil ikke ha noe av det. De poengene der, kan DIFI bare beholde. Jeg har MANGE måter å gjøre dette på som er vesentlig bedre, og jeg bruker dem daglig, for jeg er opptatt av å lage gode websider for brukerne mine, ikke for konsulenter som skal LATE som de er brukere UTEN å engang ha tid til å sette seg inn i hva brukerne mine ER mest opptatt av.  Spesielt fordi de eksemplifiserer slik: “På kommunale nettstader er sidene som omhandlar barnehagetilbodet i kommunen eit døme på sider med slik brukarretta kjerneinformasjon.” Det vil altså si at selv om alle vet at det er helt spesiell barnehageinfo folk vil ha, så får du AKKURAT like mange poeng for å fortelle hvor mange ANSATTE barnehagesektoren i kommunen har, som for å legge ut info om søknadsfrist. Det holder at sidene “omhandler barnehagetilbodet”. Dette har jeg vanskelig for å ta seriøst, rett og slett.

Som sagt, folk som ikke vet bedre, kan komme til å bruke dette som viktigste rettesnor for webutvikling i sin del av offentligheten. Og da får vi for eksempel enda flere nettsteder der man har oppfylt kriterium 3.2, “Nettstaden har strukturert informasjon om kjerneoppgåver” og TROR man har lagd godt innhold, men hvor brukerne ikke finner det de leter etter i all langhalmen.

Den andre grunnen til at det er synd at man legger opp til å måle brukertilpasning og nyttig innhold på denne måten, er at disse stjernene har fått litt status. Folk begynner å få dem inn i målene sine. Vi skal ha så og så mange stjerner på årets DIFI-kåring, står det i resultatavtalen vår. Og da må jeg kanskje, SELV om jeg vet bedre, prioritere å oppfylle kritierium 2.8, “Nettstaden har lagt til rette for utskrift av innhaldet” fremfor for eksempel å lage mobiltilpassede sider, uavhengig av om brukerne ofte besøker oss med mobilen og sjelden skriver ut noe.

Jeg er streng nå, jeg vet det. Og jeg vil egentlig nødig være uhøflig, som invitert gjestetaler og greier, men litt streng må jeg faktisk være. Jeg skal snart greie ut og gjøre rede for hvor mange stjerner DIFI fikk etter at jeg hadde evaluert dem, og jeg kan røpe at det ikke ble fire, men først må jeg banke inn poenget mitt om at all den tid evalueringen bare kan ta 75 minutter per nettsted, uavhengig av nettstedets og virksomhetens størrelse og antall brukere, så er det altfor mye med 33 kriterier, og jeg skal banke inn poenget ved å sitere kriterium 3.8 – “Nettstaden utnyttar teknologien til å lage gode tilleggsløysingar”.

“Indikatoren sjekkar i kva grad offentlege nettstader tek i bruk moglegheitene i webteknologien og brukar dei til å lage gode tilleggsløysingar som er nyttige for dei besøkande.”

“Eksempel på gode tilleggsløysingar kan vere elektronisk søknad på ledige stillingar, bestillingstenester, tekst-til-tale-løysingar, kalkulatorar, funksjonalitet for e-innbyggjarinitiativ og/eller ikkje minst gjere data tilgjengeleg for vidarebruk (opne data). For å finne sistnevnte vil det vere nyttig å søkje etter «datasett», «lisens» eller liknande på nettstaden. For at opne data skal gje poeng, må nettstaden opplyse om retningslinjer for bruk (lisens), samt at datasettet skal vere publisert i eit ope, maskinlesbart format (CSV, XML, JSON, etc).”

Er det noe galt i det OGSÅ, nå? Vel. Det er fint at man belønner initiativ og videreutvikling. Men kriteriet er faktisk verdivurdert, det sies ikke bare “tilleggsløysingar”, det sies “gode tilleggsløysingar”. Hvordan avgjør man om de er gode? Det skulle vel aldri være at evaluererne, de arme evaluererne, er henvist til å synse noe i full fart? Om ting det kanskje tar en halvtime å brukerteste skikkelig? Det aller tristeste med dette kriteriet, er at legger man godt tilrette for deling av data, kanskje den aller viktigste og mest krevende utfordringen offentlige nettstedseiere ikke lykkes særlig godt med for tiden, så kan man, hvis evaluereren får treff på søkeordet datasett eller lisens, få akkurat like god uttelling som hvis man for fem år siden kjøpte Easycruit eller et annet møkkasystem som får nye søkere til å tenke seg om en ekstra gang. Elektronisk søknad på ledige stillinger gir poeng, samme hvor dårlig søknadsløsningen er – evaluereren har jo ingen mulighet til å avdekke dette. Og når det er sagt, la oss nå si at du HAR en god jobbsøknadsløsning, men at virksomheten din er så liten at du ikke har noen ledige jobber i august-september når evalueringen skjer? Da ryker det fort et poeng, da. Synd det, nå som du hadde los på sekseren. Du får huske til neste år at HR må tas med i stjerneplanen.

Kriterium 3.8 gir forresten maks 2 poeng. Helt uavhengig av det faktum at utvikling av “gode tilleggsløysingar” kan være enormt krevende OG være hele forskjellen på nyttig og unyttig nettsted. Kriterium 2.2, “Alt innhold er merkt med dato”, gir maks 3 poeng. Og det ER jo ikke så viktig om Vegvesenet tilbyr hjelp til reiseplanlegging, eller om Statens kartverk tilgjengeliggjør dataene halve nerdenorge venter så veldig på å få omsette i verdifulle tjenester for folket, bare alt innholdet er DATERT.

Jeg kunne holdt på sånn hele dagen. Helt siden jeg for første gang som fersk, statlig nettredaktør med lang fartstid fra privat sektor fikk en nærmest uforståelig epost fra et direktorat jeg knapt hadde hørt om, om at nettstedet mitt var blitt vurdert uten at jeg hadde bedt om det og at jeg kunne KLAGE på vurderingen innen en dato, har jeg holdt på sånn. Jeg har sendt mange, lange eposter til de arme stakkarene i DIFI som tross alt gjør så godt de kan, så ofte jeg kan. Men nå MÅ jeg snart fortelle litt om vurderingen min.

Jeg skal bare skyte inn at eksemplene jeg holder frem er verstingene. Det meste med kriteriesettet er bedre enn jeg får det til å høres ut som akkurat nå. Men min store innvending, som er det siste jeg skal si før jeg røper hvordan DIFI klarte seg da jeg målte dem etter EQUACC-standarden og hvor mange stjerner de fikk, er at kriteriesettet er for tilfeldig og ALTFOR omfattende, og det på en måte som innimellom gjør at det gode blir det bestes fiende. Det har vært påstått at man teoretisk kan klare å følge alle kriteriene, få seks stjerner og likevel lage et ganske dårlig nettsted. Jeg vet ikke om jeg tror helt på det, og jeg er i alle fall helt sikker på at jeg ikke kommer til å prøve. Mitt kriteriesett, derimot, er perfekt.

Jeg har evaluert DIFIs stjernedryss etter tre hovedkategorier, og hver av dem har femten underpunkter, men siden jeg er meg (og Østforsk) og ikke DIFI, skal jeg bare gå igjennom noen svært få eksempler. For å unngå en objektiv, presis vurdering, har jeg sauset sammen alle slags temaer og lagd kriterier av dem.

Den første hovedkategorien er Grundighet og seriøsitet

Jeg sitere fra vurderingens kriterium 1.3, “Grundighet – evaluerer de ordentlig?”

Poengsummene er

• Nei, de bare gjetter – 0 p
• De bruker 75 minutter i snitt per nettsted og sjekker for eksempel om forsiden og én eneste underside validerer, dessuten finner de ikke ting som alle andre finner og det har vi statistikk og tester som bekrefter – 1 p
• De reduserer antallet kriterier, fjerner de kriteriene de ikke er kvalifiserte til å evaluere, og gjør en grundig evaluering – 3 p

Testmetode: Jobbe som nettredaktør i staten i minimum tre år og observere hva som skjer.

Her fikk DIFI ett poeng.

Vi kan også se på kriterium 1.12, “Evne til dialog – er det mulig å få kvalitetsvurdererne i tale når de har begått åpenbare feilvurderinger og statistikk og brukertester forteller oss at de virkelige brukerne faktisk finner lett det de som evaluerer ikke finner i det hele tatt?”

• Ja, det inviteres til dialog – 3 p
• Nei, man kan overhodet ikke ha dialog om dette – 0 p
• Man har lagt tilrette for en skinndialog – 1 minusp.

Testmetode: Jobbe som nettredaktør i staten i minimum tre år og klage mye på den såkalt “foreløbige” vurderingen.

Her fikk DIFI ett minuspoeng.

For de øvrige kriteriene, som omhandler blant annet tiden de bruker på hvert kriterium, måten de evaluerer på, om man kan stole på at de gjør så godt de kan og en rekke andre ting, fikk DIFI til sammen 33 av 49 mulige poeng.

Den andre hovedkategorien er Dialog, evne og vilje til -

Her har jeg valgt å trekke frem kriterium 2.4: “Kan en helt fersk nettredaktør i staten enkelt få vite at nettsidene vedkommende er ansvarlig for blir evaluert?”

• Ingen proaktiv informasjon fra virksomheten 0 p
• Epost til en felles postboks om at evalueringen har funnet sted 1p
• Egen guide for ferske nettarbeidere i staten på virksomhetens hjemmeside 3p

Testmetode: Jobbe som nettredaktør og se hva som skjer.

Her fikk DIFI 1 motvillig poeng.

Under kriterium 2.6, “Har virksomhetens hovednettsted lett tilgjengelig informasjon om kvalitetsmålingen?”, er poengberegningen slik:

• Ingen synlig informasjon på forsiden – 0 p
• Ja, en bitteliten link – 1 p
• Ja, et eget menypunkt – 2 p

Testmetode: Visuell observasjon med fritt valgt nettleser. DIFI fikk 1/2 poeng siden det finnes en inngang til en sak om kvalitetskonferansen.

Kriterium 2.9 “Søk: Har virksomheten et bra søk?” gir følgende muligheter for poeng:

• De har et søk som bare en Fast- eller Intellisearch-ansatt kan elske, og da bare i arbeidstiden – 0 p
• De har et søk som gir færre en én milliard relevante treff – 1 p
• De har et søk som er akkurat som Google, liksom, eller, søren heller, de HAR Google -1 p

Testmetode: Søk i søkefeltet etter ordet søkefelt.

Her får DIFI 2 poeng for søket som finnes på difi.no, men siden søket som finnes på kvalitet.difi.no er såpass ubrukelig som det er, ender de allikevel bare med 1 poeng.

Tilsammen, etter at informasjonen som tilbys om kvalitetsvurderingen via difi.no, kvalitet.difi.no, eposter fra DIFI og ikke minst norge.no, som forresten scorte poeng under kriteriet “lar være å sløse penger på å flotte seg med snobbete grafiske elementer fra vårt eget årtusen så lenge de fra det forrige virker fint”, så får DIFI 23 av 58 mulige poeng under kategorien Dialog, evne og vilje til -.

Den siste kategorien er

Nyttige tjenester

For kriteriene “Har de lagd gode standardkravspekker man kan bruke når man skal utvikle nye tjenester?”, “Finnes det et godt opplæringsopplegg for ferske nettredaktører i offentlig sektor”, “Prioriterer de å lage gode nettsteder for dem som skal lage gode nettsteder, basert på teorien om eksemplets makt?” og “Gjør de alt de kan for positivt å motivere og inspirere målgruppen”, ble det nokså dårlig uttelling.

Og aller dårligst gikk det med kriterium 3.13. “Påmelding – er det mulig for normalt oppegående personer å melde seg på kvalitetskonferanse?”

• Nei – 0 p
• Ja – 1 p
• Ja, med sinnsvakt mye plunder og heft, og jeg har screenshots som beviser det – 3 minusp

Her fikk Direktoratet 3 minuspoeng. Det får være grenser, altså.

I kategorien Nyttige tjenester, endte DIFI på en poengsum på 15 av 37 mulige poeng.

Totalt ender DIFI med 71 poeng av 144 mulige. Etter en skjønnsmessig vurdering jeg har brukt under ti sekunder på, har jeg kommet til at dette gir nokså nøyaktig to stjerner. Eller tre. To-tre stjerner.

Det er på tide med en oppsummering.

Jeg er ikke imot at DIFI måler nettkvalitet. Det gjør de nemlig bra. Det er når de IKKE måler nettkvalitet at de gjør det dårlig.

Jeg mener ikke at DIFI ikke er lydhøre og endringsvillige. Fra å være veldig vanskelige å få i tale for noen år siden, legger de nå kriteriesettet rutinemessig ut på høring og deltar, i alle fall iblant, aktivt i diskusjonen om det.

Jeg mener ikke at de fleste kriteriene er dårlige. De fleste er blitt bedre og bedre.

Jeg mener ikke at målingene lyver, eller at evaluererne ikke gjør en god jobb etter forholdene. Vi har alle sett skrekkeksemplene – de som ikke alt har gjort det, kan med stor fordel sjekke ut nettsidene til f.eks. alle som får én og mange av dem som får to stjerner. Mye god underholdning for den som klarer å holde tårene tilbake.

Men jeg mener at DIFI heller enn å legge ut kriteriesettet på høring, må ta en ny og mye større diskusjon, gjerne med oss, gjerne med resten av webfagmiljøet, om det egentlig er så lurt å ha så mange kriterier, og ikke minst om de egentlig skal ta mål av seg til å måle brukertilpasning og nyttige tjenester, eller om de heller skal konsentrere seg kun om tilgjengelighet og å gjøre det så bra som det overhodet kan bli.

Også mener jeg at DIFI må få mandat og ressurser til å innta en helt annen rolle enn de har idag. Nå er de fotoboksen som avslører råkjøring. Det vi trenger, er den supergode trafikkskolen som lærer alle å kjøre godt og å ha gode holdninger i trafikken.

For DIFI, kjære DIFI. Vi trenger hjelp. Vi vil GJERNE lære mer om hvordan vi kan lage gode nettsteder for det offentlige. Vi vil gjerne få del i kompetansen deres. Vi vil gjerne få hjelp til å gjøre alt helt tilgjengelig for alle. Vær så snill å hjelpe oss litt bedre enn dere gjør nå.

Kjære DIFI. Hva me ræ sjæl? Er du fornøyd, DIFI, er du i mål? Tar du juleferie med god samvittighet, nå som du har drysset dine stjerner og premiert dine favoritter? Eller har du innerst inne litt dårlig samvittighet? Når du tenker på alle de webredaktørene som avslutter sitt intense arbeidsår der de har gjort alt de kan for å lage skikkelig brukervennlige og tilgjengelige nettsteder med en litt svak trestjernersdom? I så fall kan du trøste deg med at jeg har OGSÅ dårlig samvittighet, for å komme hit og være streng mot deg på festdagen din. Det var på en måte ikke meningen, det bare ble sånn.

Jeg vet du har gjort så godt du kan, og ikke minst at du har lagt ned en fantastisk innsats. Jeg er takknemlig for at du vil høre på kritikken min og fordi du ikke er et du, men en gjeng med bra folk som gjerne vil bli enda bedre. Så takk for innsatsen, neste år skal jeg også takke dere for utbyttet, og ikke minst, takk for at jeg fikk komme, og en helt spesiell takk helt på slutten til alle de supre folka på Østforsk. Eller meg sjæl, da. Takk.

Damer som handler på tvers

Du skjønner det allerede når du femhundre meter fra ditt lokale kjøpesenter havner bak en for eksempel mørkegrønn Yaris som ligger godt under fartsgrensen, bremser i svært god tid før avkjørselen, legger seg godt ut til høyre og stopper. Mens blinklyset blinker mot venstre. I motgående kjørefelt er det ganske store luker mellom bilene, men det er først etter lang tid, når mange gode muligheter har kommet og gått, at Yarisen gjør en stor, treg venstresving rett foran en lastebil som må bråbremse. Det er da du skjønner hvem du har kommet bak, og hvor hun skal handle, og hvem av dere som kommer til å komme først i kassekøen, og omtrent samtidig mister du egentlig litt troen på at dette kan bli en god lørdag.

Du ser henne igjen i parkeringshuset. Hun parkerer med fronten inn, for hun er ikke så glad i å rygge. Hun parkerer litt skrått. Du trenger ikke se på henne når hun går ut av bilen. Du vet at du kommer til å kjenne henne igjen inne i butikken. Det vil si, du kan ikke vite at det nøyaktig er akkurat henne, for hun er ikke alene, men det er ikke så farlig.

Du kommer inn i butikken, etter å ha gjort den obligatoriske “gå-fra-bilen-til-en-automat-og-stå-i-kø-og-få-en-lapp-med-tre-timers-gratis-parkering-og-gå-tilbake-til-bilen-og-legge-den-i-ruta-godt-synlig-og-gå-til-butikken-og-se-i-lommeboka-etter-en-tier-og-gå-tilbake-til-bilen-for-å-hente-en-sånn-teit-pollett-som-du-veit-at-kona-di-alltid-husker-å-ta-med-inn-når-det-er-hun-som-handler-og-gå-tilbake-til-butikken-og-putte-på-den-teite-polletten-for-å-vær-så-snill-få-lov-til-å-låne-en-handlevogn-sånn-at-du-slipper-å-putte-ubeskyttet-frukt-ned-i-en-sjukt-skitten-plastkurv”-øvelsen, og du ser at de er på plass. Hun, og hennes likesinnede. Damer Som Handler På Tvers. Og du vet at du burde bare dra hjem og legge deg. I alle butikkens små gater ser du en Viss Type Damer, med omfangsrike, gjerne festlige klær, hår i innbilt naturlige farger og litt nedovermunn, kritisk granskende varene som om de leter etter lureri. Du vet inni deg at hver og en av dem kommer til å spørre noen i butikken om hvorfor de ikke fører et Annet Merke på et eller annet produkt, et som de Hadde Før og som var mye bedre. En av dem kommer sikkert til å begrunne forespørselen med sine egne fordøyelsesproblemer, som er blitt merkbart verre etter at det Andre Merket forsvant fra hyllene. Og du sender selvsagt en vennlig tanke til butikkpersonalet som er nødt til å holde ut med dette. (Uten at du dermed tilgir dem at flaskebordet alltid blir fullt akkurat når det er du som panter, samme hvor få flasker du panter, eller at de spør “Pose?” etter at du har sagt “tre poser takk”, eller at de lar båndet gå mye lenger enn nødvendig slik at alt skjørt, som man jo MÅ sende først fordi det må ligge øverst i handlevognen for ikke å gå istykker, går istykker allikevel, selvfølgelig.)

Du ser dem. Damene. Der de står. Hver eneste én med en arm i full strekk skrått bakover. I enden av armen en hånd med for mange ringer, og i hånden en handlevogn som står AKKURAT sånn plassert at enhver form for passasje er dønn umulig. Noen av dem, og dette skyldes antagelig et eldgammelt instinkt, dytter vognen lett frem og tilbake, slik man gjør med barnevogner når babyen skal sove og man ikke gidder å gå tur, for liksom å fortelle Omo Color og røkt kjøttpølse (mager, uten skinn) og Krystal Grønnsåpe og Synnøve Gulost (Lett) og alle de andre at de er trygge nå, de kan bare sove litt, de, små vennene.

Du vet godt at selv om du passerer én, så er det en til rundt svingen. Og enda en, og enda en. Og at denne handleturen kommer til å vare nesten evig.

Omsider tar det slutt. Du har ikke egentlig handlet alt du skal, for det sto Damer i veien på strategiske steder, men du bryr deg ikke lenger. Du vil bare hjem. Du kommer til kassa. Det er ikke kø. Du har tre meter igjen, og INN FRA VENSTRE kommer det en handlevogn, langsomt, men ubønnhørlig, og du må bråbremse for damen som kommer skrått baklengs gående mens hun ser etter et Blad. Du får lyst til å skrike til henne: “TA HVILKET SOM HELST, DET ER SÅNNE SOM DEG DE LAGER ALLE BLADER FOR OG DET ER INGEN FORSKJELL PÅ SE OG HØR OG HER OG NÅ! BARE TA ET, MENNESKE”, men du gjør jo ikke det. Du bare venter, mens hjernen din begynner å småkoke. Hun finner et blad. Hun siger mot kassa. Foran deg. Hun skal ha tyggis, selvfølgelig, men ikke de merkene der. Hun skal helst ha et Annet Merke. Hun tar opp dette med kassepersonen. Den arme, svenske kassepersonen.

Til slutt er det over. Hun pakker varene sine. Du LØPER mot bilen. Du hiver inn varene, sprinter tilbake med handlevogna, får ut den teite poletten, løper tilbake til bilen, setter deg inn, kjører ut, er snart ved utgangen, og må bråbremse, for VED FØKKINGS SVART MAGI har Damen rukket å sige til bilen, lesse inn, sige skrått baklengs tilbake med handlevognen, sige til bilen, puste tungt, ta på seg beltet, lete etter nøkkelen, finne den, se i ryggespeilet og friske opp nedovermunnen med lebestift i en underlig farge, og nå kommer den grønne Yarisen ryggende litt sakte ut, men ikke saktere enn at du må bråbremse.

Når du endelig kommer deg hjem, bestemmer du deg for å aldri handle på lørdager mer. Heretter er det avspasering fra jobb for å handle mandag morgen som gjelder.

(Når mandagen kommer, skjønner du det allerede når du er femhundre meter fra ditt lokale kjøpesenter og havner bak en sølvgrå Hyundai Accent. Damen har en mor. Som var nesten helt sikker på at det skulle være noen småpenger et sted i bunnen av denne nesten bunnløse veska.)