Et par småting, bare

1. Jeg har blogget i arbeidstiden, mot betaling, om språk. Eller egentlig om uspråk. På Statens vegvesens klarspråkblogg har jeg skrevet om “i forhold til“.

2. Kåseriet “Hvameræsjæl osv.” som mange av dere har lest, er nå lagt ut på video, i kontekst, med Jostein Magnussens utmerkede, om enn i overkant personangripende foredrag først og mitt etterpå. Dessverre er lyden i ekstrem usynk, men det fikser de nok etterhvert. Her ser du videoen.

Hvameræsjæl? En webbyråkundes beklagelser.

(Dette latterlig lange manuset ble ikke skrevet for lesning. Ikke denne gangen heller. Det ble skrevet til Webdagene 2011, der jeg skulle duellere med konsulenten Jostein Magnussen (@josmag) fra Netlife Research under tittelen “Kunde vs. konsulent”. Det publiseres her utelukkende for de få spesielt interesserte som gikk glipp av fremføringen og gjerne ville lese det. Du er herved advart.)

I serien ting det ikke er så smart å være, noterer vi en foreløpig førsteplass til  “tøff i trynet på Twitter”. Ved opptil flere anledninger har undertegnede uten underliggende dokumentasjon men med svært spissformulerte, vel, formuleringer, arrestert webkonsulentbyråansatte når disse har våget å kritisere websider og deres redaktører, og da særlig STATLIGE websider og deres statsansatte redaktører. Dette har selvsagt ikke hatt noe å gjøre med at undertegnede arbeider med websider, og da særlig STATLIGE websider. Eller kanskje litt, men bare fordi dette har gitt inngående kjennskap til feltet. Det det har hatt vesentlig mer å gjøre med, er at undertegnede etterhvert har hørt FOR mange eplekjekke konsulenter si FOR mange eplekjekke ting om hvordan store nettsteder enkelt og greit kan bli veldig små og oversiktlige, og at alt webredaktører gjør er crap, selvsagt utenom det de webredaktørene som overlater hele siten sin til selvsamme konsulenter gjør, de lager nemlig ALDRI crap, bare se på Altinns grenseløst populære MinID, den forrige versjonen, som i alle fall hardnakkede rykter skal ha det til at et herværende konsulentselskap har vært litt borti. DER snakker vi flaggskip. Uten at noen flagger, selvfølgelig. Så på et tidspunkt ble det plutselig nok, og jeg slang med min akk så overdimensjonerte underleppe, og invitasjonen, eller egentlig utfordringen, nærmest i spaghettiwesternbetydningen av ordet, kom, og det er en naturlov at ALLE dårlige ideer høres gode ut når det bare er lenge nok til de skal settes ut i livet, så jeg syntes selvsagt det var en aldeles STRÅLENDE idé. At jeg skulle komme hit, altså, og fortelle konsulentene hvor skapet skal stå. Først nylig kom jeg på at jeg ikke vet hvor skapet skal stå i mitt eget hus engang. Jeg blir i alle fall sjelden spurt til råds om plassering av skap spesielt eller møbler generelt.

Men her er jeg, og sånn er det blitt, i verdens rikeste land i 2011, at mens halvparten av dere nå tvitrer, sjekker epost, oppdaterer face og spiller mobilscrabble (som jeg kaller det fordi jeg ikke er helt sikker på hvordan man uttaler wordfjud? wordfåid? wordfæud?), altså det spillet vi sløser bort tid på når vi ikke tvitrer, så sitter den andre halvparten og lurer på hvor det er blitt av foilene mine. Vel, i serien av dårlige ideer, så tenkte jeg at når jeg skal verbalduellere mot Norges flinkeste webretoriker, som dessuten er et råskinn i powerpoint, så er det sikkert innmari lurt å stille med … ark. Ark med tekst. For DET er sånt som gjør inntrykk på webdagene, vøtt, der de aller fleste prøver alt de kan å late som papir ikke fins lenger i det hele tatt siden internett er så innmari kommet for å bli. Så her, som et gufs fra forrige årtusen, står jeg med en bunke med ark, rett etter lunsj dagen etter fest, og skal si noe om hva som feiler konsulentbransjen. Vi tar en liten pause slik at folk får anledning til å forlate salen. Vi kan også eventuelt ta ett minutts stillhet til minne om energien deres som nettopp forlot dere så altfor tidlig og så altfor brått.

Vel, det ser ut til at de fleste allerede er blitt for apatiske til å gjøre noe annet enn å bli sittende. Da er det bra om dere dupper av litt nå, tror jeg. For nå kommer nemlig sannheten om den virkelige virkeligheten.

Sannheten er at virkeligheten, den virkelige virkeligheten, den du og jeg og mange andre, men ikke konsulentene, særlig ikke de her, lever i, den er ganske traurig. Den er grå og trist og rent webfaglig nokså tung og komplisert i tillegg. De av dere som ikke har vett til å disponere fritiden med omhu, har kanskje hørt eller lest ting jeg har sagt om dette før. Om hvor uendelig stusslig det kan være å være webredaktør, for helt tilfeldig eksempel. For webredaktører, og la meg her skyte inn at det har jeg vært, men jeg har sluttet til fordel for noe mindre glamorøst men med mindre innflytelse, nå er jeg webrådgiver og rapporterer, i beskjeden grad, til en webredaktør, webredaktører har altså en av de vanskeligste og mest utakknemlige jobbene som er å oppdrive, i det minste innenfor kommunikasjonsfaget med tilliggende herligheter. Ikke bare plasseres de rutinemessig så lavt i organisasjonen som overhodet mulig, ikke bare sliter de dag og natt med å holde orden på store mengder med viktig informasjon – JO, sier jeg: VIKTIG informasjon, for NOEN, vi skal komme tilbake til dette, alle kvikkaskonsulentene kan spare snøftingen til senere – ikke bare skal de selge inn et egentlig ganske komplekst budskap til en virksomhet som har sin kjerneproduksjon innenfor helt andre fag og ikke engang kjenner sin egen, i mange tilfeller nesten grenseløse webmessige inkompetanse, ikke bare skal de slite med ledelser som FØLER ting om forsider, knapper og farger, og ikke bare skal de forsøke å få IT til å forstå marked, marked til å forstå salg, salg til å forstå IT, alle til å forstå ledelsen, og ledelsen til å FORSTÅ. Ikke bare alt dette, men i tillegg, og hadde jeg nå vært en av det tidlige nittitallets gateselgere av knivsett og geniale kjøkkeninnretninger, hadde jeg nå sagt IKKE NOK MED DET, i tillegg får du også med et DIGERT sett med konsulenter som VET hvordan de skal komme seg i avisen med HELT urimelig kritikk og som GJØR det. Og som etterpå tar noen raske tusenlapper for at du skal få komme på konferanse med dem og få enda mer kjeft.

Er jeg bitter? Så klart jeg er bitter, men er jeg bitter på grunn av dette? Nei. Jeg har ikke jobbet hverken med politi.no eller nav.no, for å nevne to helt utilfeldige eksempler. Men det har noen gjort. Og JA, det kostet selvfølgelig kjempemye penger, og JA, det er langt igjen til disse nettstedene er perfekte, og JA, det er bra at vi debatterer disse tingene, men alvorlig talt. Kan noen vise meg et nettsted av den størrelsen som er i mål, som er blitt perfekt? Og da særlig som er blitt perfekt takket være konsulenter?

Der kom den snøftingen igjen. Størrelsen, selvfølgelig. Noen, og da snakker jeg om noen HER, har nemlig blitt veldig opptatt av dette med størrelsen. De er sikker på at liten er den beste størrelsen. Minst er best, sier de. Kutt og slett. Fjern innhold. Fjern linker. Fjern menyer. Mindre, mindre, mindre. Kilde: En artig ire med underlige slips. Oftest gule. Og han igjen har det fra et prosjekt der han hjalp Microsoft med å gjøre microsoft.com til et mye mindre nettsted. Har noen vært på microsoft.com? Altså, gratulerer til Gerry McGovern og alt, men det er jo ikke som om vi snakker om noe som er blitt til et BITTELITE nettsted, akkurat? Og IKKE NOK MED DET. Dere som har vært på microsoft.com – har dere lagt merke til den nokså store linken oppe til høyre? Der det står: All Microsoft sites? Jepp. All. Slankere nettsted? Ja. Slankt? Nei.

Altså, all respekt for Gerry McG, han fikk slettet eller i alle fall identifisert 3 millioner sider som aldri var blitt besøkt av andre enn dem som hadde lagd dem, men hva så? Det er KLART Microsoft hadde masse unødvendige greier. Unødvendige ekstrafeatures er det som får dem opp om morran i Seattle. Dere har sett Word, ikke sant. Menyene der? Software fra Microsoft er som moderne fasttelefonapparater. Det er fullstappet av avansert funksjonalitet som ingen orker å finne ut hvordan skal brukes.

Men finnes det ikke flere eksempler? Joda. Vi har Innovasjon Norge. Jeg har stor respekt for arbeidet som ligger bak slankingen av Innovasjon Norges nettsted. Det var helt sikkert nødvendig, og resultatet er helt sikkert blitt bedre for brukerne, og etterhvert har også linken “Finner du ikke det du leter etter – gå til vårt gamle nettsted” blitt fjernet fra forsiden, så nå tror til og med ledelsen der på sin egen idé. For de av dere som er ukjente med historien, så er Innovasjon Norge hyppig, for ikke å si bestandig, brukt som eksempel på hvor viktig det er med oppgaveorienterte nettsider, hvor man prioriterer vekk alt som ikke er aller viktigst, og ikke minst: Hvor man sletter innhold. Det var et kjempeflinkt konsulentselskap jeg vet om som var med på denne jobben. Og all ære til dem for alt, unntatt at de tror eksemplet er enkelt overførbart. Innovasjon Norge har ETT eneste viktig brukerscenario, brukerne lurer på én eneste ting “Kan jeg få penger?” Da kan man jo slette de sidene som ikke svarer på det, eller hva? Joda, og det er fornuftig og bra. Og det var sikkert en vond og vanskelig prosess som man likevel lyktes med takket være strålende flinke konsulenter og knalltøffe webfolk internt i organisasjonen. Som sagt, ære være dem alle sammen. Dette er en inspirerende historie, ikke sant? Du blir litt motivert til å prøve noe lignende? Det er bra.

Men i den litt forenklede versjonen av virkeligheten konsulentene lever i, der nøyer man seg ikke med litt inspirasjon. Neida, vi vil, eller DE, altså, vil at du skal vite at hvis du er webredaktør og IKKE klarer å gjøre det samme som Innovasjon Norge såvidt greide med masse konsulenthjelp fra de flinkeste i bransjen OG et nettsted der hvem som helst kan definere det ene, eneste viktige brukerscenariet, da er du helt dust og burde slutte. I alle fall burde du slutte å kalle deg redaktør. Du burde kalle deg sekretær. Og det er ikke en hedersbetegnelse, må du tro. I konsulentlingo, altså.

Tenk deg at du er webredaktør for NAV, da. Du klarer å koke ned det hele til ett enkelt brukerscenario, ikke sant? Ikke? Da er du dust. Og feig. Bare så du vet det.

Jeg har stor sans for tankegodset som ligger til grunn for ideen “slett innhold for å få et bedre nettsted”, misforstå meg ikke. Det er retorikken jeg synes ikke henger på greip. Og forsåvidt pedagogikken. Vi har TO eksempler, hvorav ingen er naturlige å sammenligne seg med. Eller forresten, vi har tre. Vi har Telenor også. Der har man gjort en kjempejobb, det skal man ha. Men da må det også nevnes at man har holdt på med den kjempejobben siden lenge før folk som har lagt siste hånd på verket kom inn i bildet, for eksempel har folk her i salen, ja folk som i dette øyeblikk befinner seg på denne talerstol gjort et helt usedvanlig godt forarbeid for konsulentene som senere skummet fløten. Men som sagt, Telenor, kjempebra. Microsoft, kjempebra. Innovasjon Norge, kjempebra. Men gjør greia deres på nettsidene til en stor kommune, eller et stort statlig direktorat, så skal jeg la meg imponere og overbevise nok til at jeg slutter å gnage om den virkelige virkeligheten.

Legg merke til at jeg IKKE ber dere om forskning som underbygger det dere sier. Det har jeg sluttet med for lenge siden. For dette er ironien i det hele: Konsulentbyråer som holder seg med ordet “forskning” i navnet sitt, om enn på et annet språk, de driver sikkert med forskning, eller hva? Joda, de gjør det. Og de har gullfine metodeverktøy de bruker når de tester og analyserer websider for oss, vitenskapelig og bra alt sammen. Men når de argumenterer og debatterer og foredrar, hva er det de serverer oss?

Anekdotiske bevis. Anrettet på en seng av føleri følera, servert med gratinerte sarkasmer. Og en stor slurk bitter satire til å skylle ned med.

Hva er det jeg sier? Dette er alvorlige påstander, er det ikke? Neida, her er det ingenting som er så innmari alvorlig. Men påstander er det. Og sanne er de. Har jeg bevis? Trenger man dêt, nå? Jeg har vage og mindre vage minner, og det holder i massevis. For eksempel har jeg hørt en av mine absolutte favorittkonsulenter, og det sier jeg helt uten ironi, han ER virkelig det, jeg har hørt ham skjelle ut Oslo kommune for ikke å være på Facebook med info for vordende mødre som lurer på hvilke rettigheter de har. Basert på forskning? Langtifra. Basert på personlig erfaring, eller egentlig, INNBILT personlig erfaring. Jeg kjenner nemlig også den ved tilfellet vordende moren, og vet at hun er utmerket godt i stand til såvel å google som å besøke hjemmesider. Hadde Oslo kommune på det tidspunkt optimale websider? Slett ikke. Burde de vært på Facebook? Det kan godt være. Men personlige erfaringer, synsing og gjettverk blir ikke mer gyldig selv om man ELLERS bedriver forsvarlig metodikk. Med mindre det er jeg som presenterer dem, selvfølgelig. En ferskere erfaring: Jeg har hørt en ANNEN konsulent fra samme selskap, en jeg også liker kjempegodt og synes er veldig flink, fortelle meg og kollegene mine at INGEN noen gang bruker søkeordet “trafikkstasjon”. Han understreket INGEN. Det riktige tallet er to og et halvt tusen mennesker siste måned. For all del, alle kan ta feil, særlig når de gjetter. Det er det AT dere gjetter som er problemet. Særlig når dere skal fortelle oss hvorfor alt er galt med nettsidene vi har ansvaret for, og hvorfor vi er noen feige sekretærer.

For dere HAR sikkert forskning og dokumenterte analyser og eyetrackingrapporter og all verdens som understøtter det dere sier, og det er det vi trenger. Ikke lettvint gjettverk og føleri. På militært: Gi oss ekte ammunisjon, ikke knallskudd og rødfis. Og mens vi snakker om skyting. Hvem ER det dere skyter på, egentlig? Har NAV for store og uoversiktlige nettsider? Sikkert. Som alle vet er jo NAV en liten og smidig organisasjon. Vis meg et tnettsted som IKKE på noen måte speiler organisasjonen det representerer, så skal jeg gå med på at nav.no med enkle grep kunne ha blitt å, så mye bedre. Det er bra med debatt, og det er bra med kritikk. Det er mindre bra at man angriper de tingene som ikke kan gjøres så innmari mye med, på webredaktørnivå. Fokus, konsulenter, fokus. Og dere. Sett dere nå inn i hvordan offentlig sektor fungerer, hva?

Åjada, det ER så mye tungvint byråkrati og kommuner og direktorater og departementer og tilsyn er så firkanta og vriene og tungrodde og treige, atte. Lange beslutningsprosesser, kjipe regler, vanskelige anbudsregler. Stakkars dere. Vet dere hva? LEV MED DET. Det gjør vi. Hver eneste dag. Vi klarer til og med å få GJORT ting, vi, inni disse håpløse vanskelige fæle tunge systemene. For det er ikke SÅ fordømt vanskelig. Jeg skal gi dere noen gratis tips til hvordan vinne og få gode avtaler med offentlig sektor. Først, når dere vil selge oss noe. Vi er offentlig sektor, vi må ha konkurranser. Det skal dere være glade for.

Så kom gjerne og presentér dere, men vit at vi ikke kan kjøpe noe over bordet, og følg tre regler hvis dere vil at vi skal sette i gang en konkurranse.

Tre veldig enkle regler som jeg har opplevd så altfor ofte at byråselgere ikke klarer å følge:

1. Les Om oss på websiden vår før dere kommer. Da får dere vite at Norad ikke er en frivillig organisasjon som samler inn penger til bistand, eller at Statens vegvesen ikke selv, rent fysisk, bygger veier. Så slipper dere å servere pinlige eksempler på hvordan vi kan løse ikkeeksisterende behov på web.

2. Stryk ut den setningen fra første foil i firmapresentasjonen deres, den som sier at dere er markedsledende. Det kan ikke være riktig at dere er markedsledende ALLE SAMMEN.

3. Ha med en tekniker, eller en ekspert, eller en eller annen som kan mer enn å vise powerpoint og si at han skal sjekke opp alt vi lurer på.

Ok? Kjempefint.

Så, seks råd om kontrakter:

1. Les anbudsdokumentene. Les dem ordentlig. Alt viktig står der.

2. Svar på det vi spør om.

3. Svar på den måten vi sier. Hvis vi sier at prisene skal oppgis samlet på ett ark, så skal vi ikke ha fem priser på fem ark og regne det ut selv. Hvis vi sier at dere skal beskrive et konkret forslag til prosess, med tidsplan og milepæler, så skal vi ikke bare ha et overdesignet metodehjul med noen buzzord som sier hva prosjektfasene skal HETE.

4. Ikke oppgi for lave priser. Vi har handlet før. Vi vet hva konsulenter koster. Vi kjenner igjen et narreestimat når vi ser det.

5. Når vi sier at dere skal levere noen relevante referansecaser, så mener vi at dere skal levere referansecaser som er RELEVANTE for OSS. DiplomIS er ikke relevant for NAV. Kirkens Nødhjelp er ikke relevant for Statens vegvesen. Ta kontakt med meg for ti tusen andre eksempler, hvorav de fleste høyst reelle.

Og endelig, 6, når vi velger dere fordi dere gjør alt dette riktig – LES kontrakten og kravspekken. Ordentlig, og sakte.

Videre, når det gjelder kontrakten, et personlig ønske fra meg: Still krav. Si nei. Si at “vi tilbyr oss å ta dette oppdraget forutsatt at det løses slik vi blir enige om, og ikke ender ut i en verdiløs mellomløsning som hverken er fugl eller fisk.” Jobb gjerne litt med den formuleringen, altså, men still krav. Det er nemlig slik at det blir veldig mye lettere for oss å få ting igjennom i egen organisasjon når vi kan peke på at dette er kontraktfestet. I offentlig sektor er vi veldig redde for jurister, nemlig. Det er derfor vi har de innkjøpsreglene vi har.

Ett tips til. Kanskje det siste tipset. Sjekk hvem kundene er. Sørg for å matche kompetansen deres. I dette rommet sitter mange høyst kompetente webhoder. Vi har i svært liten grad bruk for konsulenter som informerer oss om at det er viktig med triggerord, bulletpoints og gode mellomoverskrifter. Vi vet hva en brukertest er. Osv. Så med mindre vi eksplisitt har sagt at alt vi trenger er at en som heter ekspert har satt navnet sitt på noe vi selv har strevd med å få gjennomslag for, så send oss konsulenter som kan mer enn oss, som kan lære oss noe, og ikke minst: som tør. Som ikke sitter i møter med sjefene våre og jatter med. Dere skal ikke jatte, dere skal være tøffe i trynet. Det er DA dere skal være tøffe i trynet.

Det får greie seg med tips, jeg vet at mange av dere ikke vil høre dem. Jeg tok dem med mest for at webredaktørene her skulle få sjansen til å humre gjenkjennende.

Det er snart på tide å runde av, men det er en viktig ting vi har glemt å snakke om. Vi har glemt å snakke om menyer. Det er nemlig noen som sitter her i salen som synes at vi godt kan klare oss uten menyer. Eller tradisjonelle menyer, da. Eller tradisjonelle menyer på en tradisjonell og trist måte, i det minste. Dette synspunktet endres nemlig litt hver gang vi kommer med motargumenter.

Vet dere hva tidligere nevnte flaggskipseksempler på gode, fettreduserte nettsteder har til felles? Menyene er borte. Meeeen … ikke HELT. De er ikke borte som i “borte vekk”, de er borte som i “borte…TITTEI”. På Innovasjonnorge.no, for eksempel, har man benyttet et artig lite triks som vi gamle webringrever kaller for “scroll”. Se DER, ja, der nede VAR jo menyen. Den hadde bare gjemt seg litt. På Telenor.no, samme greia. På Microsoft.com har de valgt en annen, sannsynligvis irskinspirert, variant, der må man trykke på et av menypunktene som ikke er menypunkter for å få frem menyen. Men meny, det har de der også, altså. Og finner du ikke det du leter etter, kan du alltids klikke All Microsoft sites. Én av dem har sikkert en fin meny du kan bruke.

Omtrent nå er det antagelig på tide å si “det er ikke meningen å harselere”. Dette er like oppriktig ment som setningene “Dette er ikke kritikk, men..” eller “Ikke for å klage, men…” Det er ALLTID kritikk, det er alltid for å klage. Og det er selvsagt for å harselere. Men ikke for mye. For jeg er enig i mange av de gode poengene. Jeg VIL ha slankere nettsteder, færre menyer, bedre innhold. Men selv jeg er for intelligent til å la meg lure av anekdotiske bevis, hemningsløst føleri og hul retorikk. Kom med substans, med fakta, med forskning, med overførbare eksempler, og ikke minst: Kom med historiene om hva som gikk galt. Hva dere ikke fikk til. Vi er nemlig oppriktig interessert i å unngå de feilene som unngås kan. Selv om det ikke alltid ser sånn ut.

Jeg representerer et kjempestort nettsted. Det kan sikkert med fordel gjøres mindre, enklere og bedre. Men jeg skal si dere noe – vi VET at det er mange som klarer å bruke det, vi. Som finner frem til den infoen de leter etter, og JA, de leter etter sære, smale ting enda ingen konsulenter føler at noen vil lete etter akkurat den infoen. I forrige måned leste 112 mennesker seg opp på håndbok 53s kloke ord om Vegnormaler, og da særlig kapittelet som omhandler Tofeltsveger. Siden vi allerede vet at enkelte konsulenter synes at cirka 2500 er absolutt ingen, kan vi jo si at dette er helt ubetydelig. Men JEG synes det er en god idé at de som skal bygge veiene våre har tilgang til de håndbøkene de trenger. På internett. Og at de 900 som er interesserte i å lese om vegprosjektet E39 Kvivsvegen får sitt. Og så videre. Klart de klarer seg uten, på samme måte som vi strengt tatt faktisk kan klare oss uten det aller meste av det vi har. Internett, for eksempel.

Men de vil ha denne informasjonen, og vi har den. Så lenge vi velger å gi den til dem, blir nettstedet stort. I alle fall større enn det enkelte mener det bør være. Men vi kan jo selvsagt løse det slik de har gjort det selv.

Netlife Research, vet dere, de er ikke de som ikke lever det de lærer. Brukerscenario nummer en på netliferesearch.com er tydeligvis å finne kontaktinfo. Nummer to er å dekode ikoner, det er brukerne åpenbart veldig glade i, siden de har plassert artige, uforståelige ikoner på forsiden sin. Men så, vet dere, så har de en kalender. Bad Usability Calendar. Og den, vel, den har en egen site. Det er best slik, så blir ikke byråsiten så stor. Også har de blogg, da. Iallenkelhet. En av mine absolutte favorittfagblogger. Men de kan jo ikke rote til byråsiten med en blogg, eller hva? Neida. Så den er OGSÅ på en egen site. Det er jo ikke sikkert dere vet dette bare fordi dere sitter her, for dere har jo bare meldt dere på Webdagene. Og DE har jo selvfølgelig et helt eget nettsted. Dere ser hva de gjør her, ikke sant? Dette selskapet har 34 ansatte og fire nettsteder for å dekke sitt eget og brukernes informasjonsbehov. Regner vi litt tabloidjournalistisk, og det gjør vi jammenmeg når vi er helt på slutten av et dritlangt kåseri, betyr dette at vi i Vegvesenet kan lage 647 nettsteder. Og hvis vi følger konsulentenes eksempel og GJØR dette, da lover jeg her og nå og uten engang å være webredaktør, bare en skarve webrådgiver, at disse sidene skal være kjempeslanke og fine og ha veldig lite innhold. Og en av dem, eller søren heller, 34 av dem, en for hver Netlife researcher, skal være HELT uten menyer.

Nå skal jeg slutte. Jeg skal slutte med en disclaimer. Meningen med dette har ikke vært å slakte et av de beste, kanskje det beste, webbyrået jeg vet om. Jeg har i flere jobber hatt stor glede av Netlife og andre webbyråers tjenester. Og nettopp derfor vil jeg at de skal skjerpe seg. For Norge, både offentlig og privat sektor, har bruk for knallgode webbyråer som våger å være kritiske, som klarer å se fremover, som kan peke ut retningen for oss grå, statlige semibyråkrater når vi går oss vill i våre egne, mastodontiske nettsteder. Og skal dere komme i den posisjonen, må dere oppføre dere som folk og gjøre dere fortjent til å bli heltene våre. Det var i grunnen alt jeg hadde å si. Takk.

Fusevalg

I dag leste jeg en tweet (det starter alltid på Twitter, liksom) som sugde tak i meg og holder meg fast ennå. Det hender det skjer. Tvitreren med det interessante nicket @ettertanke, skrev “hver gang det er #ffnor får jeg flashbacks fra den tida da det skulle velges lag i gymtimene på skolen. stod der og venta og venta og venta.”

(For deg som er uinnvidd: #Ffnor står for FollowFridayNorway og er en sånn greie der man anbefaler sine følgere å følge noen utvalgte tvitrere. Stas å bli anbefalt, ustas å aldri bli det.)

Jeg ga henne en #ffnor – alternativet var å la min indre femteklassing få felle en tåre ut gjennom mine 41 år gamle øyne, der midt på tbanen en regnvåt ettermiddag i Oslo, og det kunne jeg ikke ha noe av. Nå vet jeg ikke om jeg nesten gråt mest for henne eller for han femteklassingen som var meg, sannsynligvis for oss begge. Om @ettertanke mente det så alvorlig som jeg tok det, aner jeg ikke. Poenget er at inni meg, like under et eller annet tynt lag av noe, der ligger den følelsen man får når man BLIR valgt sist gang etter gang etter gang i gymtime etter gymtime etter gymtime igjennom alle barneskolens triste regnværsdager, der ligger DEN følelsen og slumrer, såvidt, og våkner med en gang noen dulter borti den. Også tar den tak og blir der en stund.

Jeg var nemlig alltid lagkaptein og fus i alt, ikke minst fusevalg. Den så du ikke komme? Det var ikke så rart, det er blank løgn. SELVFØLGELIG var jeg ikke det. Utenom Jo Nesbø er det ikke en eneste skrivende person i dette landet som er god til å kaste liten ball, og da må jeg forresten spørre:

Hvorfor i (nei, DET kan jeg jo ikke si), men HVORFOR er det viktig å kunne kaste langt med liten ball? Når trenger man DET? Er det for at barna skal forberede seg på å bli gode til å kaste håndgranater i tilfelle det blir krig når de blir voksne? Og stille lengde? I tilfelle de må stå på en skikkelig smal fjellhylle og kaste seg over en kløft, uten tilløp?

Jada, typisk teoretikere og akademikersnobber å stille sånne spørsmål. Men jeg spurte om det samme da de ville lære meg om eruptive bergarter på videregående; jeg satte tappert foten ned og sa at DETTE, dette ville jeg gjerne vite hva jeg skulle bruke til før jeg eventuelt tok det inn i kunnskapsbanken.

Det viste seg at jeg skulle bruke det til en tentamen. Rombeporfyr. Er det en eruptiv bergart? Jeg synes ikke det høres sånn ut. Den tentamenen gikk ikke så bra.

I og med at jeg slett ikke har fullført noen akademisk karriere i form av noen sånn helt liksom formell utdannelse akkurat, kan man jo anta at det er lurt å følge med i de ikke innlysende nyttige fagene også, men det er det litt sent å tenke på nå.

Dette var bare for å vise at jeg slett ikke er spesielt negativ til gymnastikkfaget. Jeg er negativ til mye mer, i perioder er det nærmest en livsstil. Men hva gym angår, alvorlig talt: Medisinball? Stille lengde? Hæ?

Men det fine med stille lengde, og nesten unikt i gymsammenheng, var jo at det var ikke lagspill. Jeg hatet lagspill. Ikke at jeg ikke vil være på lag, men jeg vil ikke ØDELEGGE for lag. Kanonball. Basket. Fotball. Håndball. Stafett. Jeg er elendig i alt dette. Eller var, da, sist jeg sjekket. Lenge siden jeg har spilt kanonball. Tror dere det finnes bedriftslag i kanonball? Kunne jo vært artig å finne ut om det er like ille ennå.

Men det var velgingen. Gymvelgingen. Noen må jo bli valgt sist. Det MÅ ikke være den samme hver gang, men det er jo praktisk og forutsigbart, da.

Det gjør noe med en å være den som ingen vil ha. Noen av oss ble så skadet at vi bruker masse tid på å tvitre eller å blogge eller begge deler, i håp om å få ros og om å bli valgt. Noen gikk det enda verre med, de prøver via enorm innsats på Facebook å få ungen sin til å pryde leverposteibokser.

Forhåpentlig er det noen som fanger opp dette og sørger for at de som trenger hjelp, får det.

Så til dere som følger meg på Twitter, eller som kommenterer på bloggen, eller bare LESER den, takk for at dere velger meg. Det føles godt å bli valgt.

(Nå tror dere jeg var mobbeoffer. Det var jeg ikke. Eller, ikke så mye, i alle fall. Jeg hadde gode kamerater. Særlig én, som jeg fortsatt har. Han var veldig god i gym, særlig i fotball. Når vi lekte i gata, var han fusevalg. Jeg var andevalg. Vi hadde ingen å velge, men vi VAR fusevalg og andevalg likevel. Rutinen var at han ropte “Fus!”, og jeg ropte “And!”. Selv når jeg ropte først, ropte jeg “And!” Så han fikk være Ænsjester aitid, mens jeg var, jeg vet ikke, Darbi eller Stouk eller noe. Så spilte vi fotball. Han vant. Hver. Eneste. Gang. Han er ellers en fabelaktig fyr. Og vet dere hva? Sånn utenom akkurat i gym den gangen, og mer sånn her i LIVET, har han valgt meg helt siden den gangen. Ofte. Og slett ikke sist.)

En blogg TIL, nå

Noen av dere sa dere ville lese gamle tekster jeg har skrevet, og ting som er blitt refusert og sånn. Jeg har lagd en egen blogg for utdaterte og refuserte manuskripter. Tre manus er lagt ut, flere kommer etterhvert. De er enda mer uleselige enn disse. Kom ikke å si at du ikke er blitt advart.

Gå til Kåseriarkivet likevel

Prestasjonsangst (™)

Dere lesere er så altfor vennlige. Jeg får så mye ros. Dette gjør det nesten umulig å skrive, fordi jeg er så redd for at det skal bli dårligere neste gang. Men det går nok over. I mellomtiden tenkte jeg at jeg kanskje skulle legge ut noen gamle greier, ting jeg har skrevet for årevis siden, og kanskje også noen greier som er blitt refusert andre steder. Vil noen lese sånt? Halvbra kåserier som er gått ut på dato, liksom? Si ja, da.

Bitter™

Du skal ikke ha fulgt meg mange sekundene på Twitter i dag før du har fått med deg hvor hjertelig fornøyd jeg er med mitt eget supergeniale konsept Bitter™.

Tusenvis lurer nå på om de kan få invites til betaversjonen, om de kan få jobb i det nye firmaet (som ikke er etablert akkurat sånn rent juridisk flisespikkeraktig ennå), og ikke minst på hva i alle dager Bitter™ rent faktisk liksom ER. De får svaret her.

Asosialt medium

Jo, det HETER et medium, flere media. (Det samme gjelder for øvrig forum/fora, og alle som sier “et fora” skal etter Den (litt) voldelige språkrevolusjonen tilbringe årevis i fengsel sammen med de som feilbruker “i forhold til” , men dette er en helt annen skål.) Altså et medium, et asosialt medium, i motsetning til sosiale medier som Twitter og Facebook. (Funfact: Alle som sier “sosiale medier som Twitter og Facebook” vet bare om akkurat de to.)

For deg som ikke vil dele med NOEN

Alt skal deles med alle, ikke sant? På face, på Twitter, Flickr, LinkedIn, Google+ (og jeg kan MANGE flere, jeg har vært på kurs). Vel, noen ting er det best å bare holde for seg selv. En kjernefunksjon i Bitter™ blir å kunne poste ting som ikke deles med NOEN.

Føkk de glade

Noen av oss er mer gretne enn vi vet vi burde være. Da hjelper det ABSOLUTT ikke at mange rundt oss synes det er best å være skikkelig glade. Bitter™ er for alle de millioner av mennesker som går rundt og ikke klarer å leve opp til omgivelsenes forventninger til uttalt og utstrålt lykke. ALT som skrives bør og skal tas i verste mening på Bitter™. Merker du hvor befriende tanken er? (Hvis ikke kan du gå tilbake til Facebook-siden din og melde deg inn i enda en gruppe med hjerte i navnet.)

0 followers

I Bitter™ blir det ingen followers, bare stalkers. I utgangspunktet stalker alle alle. Man kan ikke velge å “følge” noen, man kan bare avfølge eller blokkere. Begge deler med en lydeffekt.

Rebitring med hermestemme

En annen lydeffekt blir også viktig: Når man rebitrer (altså sender et bitt videre til sine stalkers), kan man velge mellom uten lydeffekt, opplest med bitter stemme (min, antagelig), eller opplest med barnslig hermestemme – sistnevnte tenkt brukt når man synes noe er teit sagt. Reply-funksjonen (biteback) kommer også med hermestemme-option. Det er mulig at lydeffektene ikke blir klare til betalanseringen. Kanskje ikke før til echo- eller foxtrot-lanseringen, faktisk. Bittert, men sånn er det.

Et firma med en drøm

Eller et mareritt, kanskje. Men vi skal klare det. Vi er det eneste firmaet i Norge, kanskje i verden, som har både psykolog, bartender, milliardær og lyriker på plass FØR vi har fått eget organisasjonsnummer. Så bare vent. Betaen lanseres any day now.

Hymne

Som sagt, vi har lyriker. Han heter Helge Torvund og har skrevet mye bra. Ikke minst har han skrevet en “hymne til bitter”. Her er den (gjengitt MED forfatterens tillatelse, tro det eller ei):

Hymne til bitter

Og så kjem det dagar

då ein ikkje vil treffa nokon

bare gå gjennom snøen

Gå og halda kjeften

godt lukka

kring det ein veit

og trur

Gå og gå som ein teiar

Som ein mørk tagal pustar

i det kvite

Alle ein ser

jagar ein spinal angst

gjennom ryggen

Ei skjelving av avmakt

for det vulgære

og eit uendeleg mismot

ved tanken på ufølsame

replikkar og gestar

Bare gå i snøen

Tagal som granskog

og halda seg borte

Halda seg mørk

og grøn

- Helge Torvund

 

Men når får jeg Bitter™?

Betaversjonen blir kun for inviterte, på den vanlige kjipe måten. Men vi skal ikke være kjipe på invitasjonene. Bare trege. Følg med på hashtaggen #bitter på Twitter for oppdatert info, eller bare heng rundt her på bloggen.

Førti

(Det følgende ble skrevet for fremføring på en 40-årsdag i går. Det ble forsåvidt også fremført. Men noen som ikke var der sa de ville lese det, så derfor ligger det her.)

Du vet du begynner å bli gammel når du lurer på hva du kan finne på som kan være morsomt på fest, og svaret er at du spør en som er enda eldre om å holde et kåseri, for sikkerhets skyld et kåseri om å bli gammel. Det er ikke det at alle fester må ha, ja, hva de nå har på ungdomsfester, kokain kanskje, eller housemusikk, for all del, men ett sted går grensen. Aldersgrensen, altså. Og den går før kåseri. Men hva vet jeg, kanskje var de desperate. Og for alt jeg vet, som er nesten ingenting, er det helt vanlig med kåserier på ungdomsfester. Som en litt sånn trippelironisk retroting. Jeg forstår ikke noe særlig av ungdommer, og jeg er definitivt aldri på fest med dem. Når det er sagt, så forstår jeg ikke all verdens av førtiåringer heller. Mer enn før, tror jeg, men fortsatt lite. Heldigvis var ikke dette min idé. Dette her altså, at jeg skulle stå her å snakke. Men sånn har det blitt.

Nå er det sikkert forresten noen som lurer på hvorfor jeg bare sier sånne generelle ting, og ikke sånne spesielle ting om dagens, eller i alle fall inneværende års, jubilanter. Og det er altså fordi dette ikke er en tale. Det bare høres sånn ut. Men de har bedt meg om å holde et kåseri om å bli førti. Når jeg tenker meg om, burde dere ha skjønt det ut fra innledningen. Men jeg tenker meg ikke om hvis jeg ikke absolutt må. Og DET tror jeg skal bli et sentralt kapittel hvis jeg noen gang skal skrive en bok om hvordan man kan bli førti uten å bli deprimert av det – man må ikke tenke seg om mer enn man absolutt må. Førti er nemlig svære greier. Alvorlige, svære greier. Det er ikke nødvendig å kjenne etter, det blir svære, alvorlige og gjerne litt dystre greier helt av seg selv.

Den første gangen jeg holdt tale i førtiårsdag, var jeg cirka trettito og et halvt. Da var det morsomt. Da fant jeg ut hva som var gjennomsnittlig levealder for kvinner, også sa jeg gratulerer med førtiårsdagen og lykke til med de neste trettisju, også lo alle vi som var godt under førti veldig hjertelig og lenge. Jubilanten selv lo ikke fullt så mye som jeg hadde håpet, men det gjorde ikke noe, for jeg syntes selv at det var et så aldeles strålende artig poeng. Nå er jeg førti. Nå vet jeg hvorfor hun ikke lo. Og det er derfor jeg nå skal gjøre rede for sammenhengen mellom uønsket hårvekst i ørene og dødsangst.

For det er som sagt alvorlige greier, dette her. Nå er ikke herværende jubilanter de jeg tenker på som Verdens Aller Mest Førtiårskrise-utsatte mennesker, og det er jo bra for dem. Men det gjør det ikke mindre alvorlig. For en eller annen gang, før eller etter men alltid rundt førti, er det at det går opp for oss at vi en gang skal dø døden på ordentlig. Ikke det at vi alle nødvendigvis tenker sånn, men det er det som ligger under.

Det vi nemlig oppdager sånn omtrent nå, og med oppdager mener jeg at vi virkelig får øynene opp for det, og ikke bare liksom går rundt og vet det sånn helt ureflektert, er at det er for sent å bli fotballproff.

Altså, for min egen del begynte dette å ane meg allerede da jeg på tredje året slet benken på Lørenskog IFs småguttelag i fotball som tolvåring. Men så lenge man er barn, kan man bli ALT. Når man blir ungdom og ung voksen, begynner man å velge, men man føler allikevel at man når som helst kan velge noe annet, ta en annen utdannelse, skifte livsretning. Som tredveåring har mange nok med å kjøpe møbler på IKEA og skifte bleier, men likevel, man er ung, man har frihet, man kan velge om igjen. Trene litt mer, så plutselig viser man seg å være et supertalent. Kanskje ikke som fotballspiller da. Men som noe annet. Noe man helst bør starte litt tidlig med. Og så, BANG, er man førti og det er for sent, og det har det vært lenge, men det er AKKURAT NÅ man skjønner det, og det kan være helt greit, eller det kan gjøre innmari vondt. For en del dører er nemlig nå stengt. Noen ting er for sent. Noen ting ble sånn som dette og ikke annerledes og det kan man ikke endre på. Man ble ikke fotballproff, men det trodde man kanskje aldri at man skulle bli.

Men kanskje man trodde man skulle få reist jorden rundt med ryggsekk, eller haiket til Italia, eller spilt i et band som fikk gitt ut plater, eller skrevet en bok, eller fått mange, mange barn eller noe annet, som man drømte om, som i teorien fortsatt går an, men som man nå, inni seg, vet at er blitt for sent, fordi sånn er det bare.

Mange som driver og blir førti gjør desperate ting, og alle som er en del yngre eller en del eldre synes det er patetisk. Patetisk å kle seg som fjortis, eller å sykle i Birken i kondomdrakt, eller hva som helst annet vi gjør. Og på en måte har de rett. Mennesker er ofte ganske patetiske. Det skulle da også bare mangle.

For det er lett nok å være tjueto og vite, eller i alle fall tro, at man har hele livet foran seg, og noen dager griper man og klemmer til de spreller, mens andre dager kan man sove bort i sin helhet uten snev av anger. Det virker også som det er greit nok å være femti og rundt der, kanskje klarer man da å kose seg hemningsløst med å være aller yngst av de gamle og le av det meste. I alle fall ser det sånn ut.

Men midt i mellom der, er det faktisk litt krise. Og det er nå. Og det er her ørehårene kommer inn i bildet.

En eller annen gang før eller etter men alltid rundt førti begynner nemlig det store forfallet. En eller annen gang rundt førti begynner kroppen å gi litt blanke. For noen av oss synliggjøres dette gjennom interessante vektøkninger, knær som plutselig begynner å lage lyder, hodehår som sier pent takk for følget, og hud som, hva skal vi si, plutselig ikke ser så fresh ut som før.

Ikke at den så så fresh ut før da. For noen av oss. Eventuelt for noen få av noen av oss. For noen få av noen av oss har nemlig vært igjennom en periode med fullstendig irrasjonell hud en gang før. Og de noen få av noen av oss som har denne erfaringen, tar denne nye runden med hudelig forfall med stoisk ro, i vissheten om at det er ekstremt lav sannsynlighet for at folk på jobben kaller oss pizzatryne sånn rett opp i ansiktet på oss. Og det må man jo kunne notere som en kraftig forbedring.

Men altså, kroppen begynner å svikte. Og dette gjelder alle, tro ikke noe annet. Så kan man jo se seg rundt i forsamlingen og få øye på opptil flere både rundt og godt over førti som ser uforskammet veltrente og friske og kjekke og treningspropagandaplakataktig sunne ut. Og gjør man det, kan man jo, hvis man er en unødvendig kritisk person, og det BLIR man gjerne når man blir førti, innvende at jammen. Denne gjengen ser jo bedre ut enn for ti år siden? Mulig det. Men skinnet bedrar. Eller ikke skinnet egentlig, jeg tror dere skal være glade for at skinnet ikke synes, faktisk. For skinnet blir nemlig som nevnt litt dårlig til å bedra når det har bikket førti. Så veltrente kropper og våkne øyne som oser av overskudd? Joda. Men se nøyere. Se på mennene. Se på ørene deres. Og på nesene. Skjønner dere?

SAMME HVA MAN GJØR, så hjelper det ikke. Jeg har en teori, og en vakker og helt annen dag skal jeg bevise den, om at det er en direkte sammenheng mellom sunt kosthold, trening, fornuftige leggetider og tilbøyelighet til å påta seg FAU-verv på den ene siden, og voldsom, ukontrollert hårvekst på deler av kroppen som så absolutt ikke trenger hår på den andre siden. De drøyeste nesehårene jeg har sett, relativt sett, altså tetthet og lengde sammenlignet med personens øvrige ansiktshårvekst, har jeg sett hos folk som går Birken. Litt mindre tydelig hos de som sykler Birken, men ikke mye mindre tydelig. Selv begynte jeg å få hår i ørene da jeg begynte å sykle til jobben. Holder jeg meg til sommersykling, to-tre ganger i uka, kommer det bare lyse hår, og mest på øreflippen. Tar jeg i litt ekstra, sykler i regnvær og sånn, kommer det sorte hår fra inni øret. Dette er kroppens måte å si ifra på: Du kan gjerne trene og bli freshere enn før, men det er jeg som bestemmer.

Så napper man dem ut da, og prøver å si til seg selv at man slett ikke er en ekkel gammel mann bare på grunn av litt mye hår i ørene. Og så ser man i speilet at neida, ingen ørehår her. Men hva er DET? Der i nesen? Bor det en liten nisse med langt skjegg i NESEN min? Man prøver å dra ut nissen, ingen vil ha nisser i nesen. Også finner man ut at det er samme historien der, og rensker opp så godt man kan. Ah. Endelig ser man i det minste ut som en skygge av sin tidligere nokså tiltrekkende person, i alle fall hvis man kniper øynene litt sammen og det ikke er altfor skarpt lys. Og DA er det man oppdager det.

Akkurat der, midt mellom øynene, begås det høyforræderi. Akkurat der har kroppen bestemt seg for at HAHA, du kan gjerne trene deg slank og sole deg brun og nappe deg øre- og nesehårløs for en stakket stund, men du kan ikke vinne over MEG, kroppen din, så VÆR SÅ GOD, her får du MONOBRYN.

Og det er så KJIPT gjort, synes jeg. Magen eser ut. Håret blir grått og faller av. Man trenger ikke små, svikefulle øyenbrynhår som begynner å vokse MELLOM øyenbrynene, man gjør ikke det. Og dette var bare litt om hvor ille det er, og bare om hvordan det er for menn. Noen tror kanskje det er verre for kvinner. Noen tror alltid det. Noen burde i så fall tenke seg om, og innse at denne gangen er det ikke slik. Denne situasjonen har kvinnene trent på i årevis.

De begynner allerede tidlig i tenårene med all verdens produkter som skjuler alt de ikke er fornøyd med. Og når de nå for første gang i livet faktisk trenger det, er de forberedt. De vet hva som skal til, og de klarer seg fint. Det er derfor de fortsatt er så pene, mens vi blir stadig styggere. I parentes bemerket tror jeg forresten vi, altså vi som er menn, burde slutte å klage over antallet kosmetikkprodukter våre kvinner fyller badehyllene og resten av huset med. Det er slett ikke sikkert vi faktisk ønsker å få vite hvordan de egentlig ser ut nå.

Men vi kan ikke snakke om triste ting hele kvelden, vi skal jo egentlig feire og være glade. Så det er på tide med en avslutning.

Kjære jubilanter. Det kan godt hende dere har mer enn 37-38 år igjen. Vi snakker tross alt om forventet levealder, her. Ting kan gå over all forventning.

Noen ting er sikkert for sent. Noen dører er stengt, og noen drømmer kommer aldri til å bli noe annet. Det kan være trist og vondt, og det skal det være. Men det går over. Faktisk blir det mye bedre allerede i god tid før man fyller førtien, skal man tro det herværende anekdotiske bevis, og det må man nesten gjøre hvis man først har trodd på alt det andre som er blitt sagt her og som har samme kilde.

For noen, eller kanskje egentlig for ganske mange, blir livet rundt førti litt mer alvorlig. Det gjør ikke noe det. Det er ikke nødvendig å bli desperat. Dette er ikke tiden for å gripe dagen og klemme til den spreller. Dette er tiden for å holde dagen varsomt i hånden og være oppmerksom på livet.

Vi kommer ikke til å dø av ørehår. Ørehårene er der for å minne oss om at samme hva vi gjør, kommer kroppen til slutt til å si takk, nå holder det, takk for følget og vel hjem. Så kan vi jo håpe at det finnes et hjem.

Mr. Kesuke Miyagi, du er en jugafant

Alle som har hengt en stund på Twitter, vet at det alltid er noen som lar seg sjokkere og overraske av selv de aller trivielleste (jo, man kan si det, man kan si HVA man vil) trivialiteter. Det KAN være fordi journalister er en sterkt overrepresentert yrkesgruppe akkurat på Twitter.

Jeg er sikker på at journalist-headhuntere (hvis de finnes) alltid har som mål å finne den som har den mest lettutløste heve-øyenbrynene-sjokkert-refleksen. Intervjuer: “Visste du at statsansatte bor på HOTELL når de reiser i jobben?” Jobbsøker: (sperrer opp øynene, faller av stolen, setter seg opp igjen, begynner å sikle. Hele tiden måpende). Intervjuer: “Gratulerer, du er ansatt”.

Men det kan også være fordi markedsførere (eller markedsfølere, da) og kommunikasjonsfolk, og da kanskje aller særligst våre alles kjære SoMe-eksperter, vet så inderlig lite om virkeligheten bortenfor puterommet og dermed lar seg sjokkere av stort sett hva det skal være.

Uansett er det slik at på Twitter, eller i alle fall på MIN Twitter, kan man rett som det er snuble over utsagn av typen: “Kjære @ruter, tusen takk for at dere ødela den nye semskede jakka mi med forsinka buss i regnværet #fail” og “WTF? Kassadama ga meg TRE poser når jeg sa FIRE?? #rimifail Please RT”.

Og det var antagelig dette fenomenet som gjorde at tidligere journalist, nufortiden sosiale medier-forsker og mikroblogger yours truly, akkurat nå ble sittende på lørdagskvelden for å blogge om den EKSTREMT sterke opplevelsen det var å POLERE HELE BILEN MIN alene, for hånd, i nesten hele dag. Hadde jeg vært SoMe-ekspert, hadde jeg nok nøyd meg med en tweet: “WTF? Den fire år gamle bilen min må POLERES for å bli blank? For HÅND? #citroenfail”

Heldigvis er jeg forsker, ikke ekspert eller journalist. Så i stedet for å henholdsvis klage og sutre på Twitter, eller lage toppsak på tabloidavis.no med overskriften “Slik blir du LURT” og stikktittel “FrP krever granskning”, vil jeg her øse ut min nyervervede, dyrekjøpte, grunnfremforskede kunnskap til glede for lesere over det ganske land. Så altså, OMSIDER, til saken:

Slik polerer du bilen din

1. Inspiser bilen nøye. Er den nypolert? Hvis ja, trenger du ikke å polere den før til høsten igjen. Hvis nei, gå til punkt 2.
2. Start datamaskinen din, start nettleseren, gå til google.no og skriv “profesjonell bilpleie” i søkefeltet.
3. Kjør til firmaet som så mest profesjonelt ut i trefflista du fikk under punkt 2.
4. Be dem om å polere bilen din. Be på dine knær, om nødvendig.
5. Betal dem hva som helst, selv om det betyr at du ikke har råd til mat til familien på noen dager. Familier idag spiser MYE mer enn de trenger for å overleve.

Eventuelt kan du gjøre som jeg og gjøre jobben selv. Du kommer til å angre. Men i alle fall, dette har jeg lært i løpet av dagen:

• Går man ut for å vaske bilen en gråværspinseaften på formiddagen, vil det med 90% sannsynlighet begynne å pøsregne akkurat idet bilen er ferdig såpet inn.
• En vanlig familiebil har et polerbart areale tilsvarende en og en halv fotballbane.
• Når bilen tilsynelatende er helt tørr, slik den MÅ være før du polerer, vil det på et hvilket som helst sted der det er en skjøt FOSSE frem minimum femti liter vann hvis du berører bilen mindre enn fire meter fra skjøten. Alt dette vannet vil blande seg med poleringsvoksen som absolutt ikke skal blandes med vann. Moderne biler består av anslagsvis 70% vann, det meste av det oppbevares bak skiltplatene og inni dørhåndtak og speil.
• Sånn svart, seigtflytende vinyl- og plastfornyer må kun brukes av en voksen. En ANNEN voksen, that is.
• …FØR du polerer den delen av bilen som IKKE skal vinyl- og plastfornyes. Ikke etterpå.
• Sånn svart, seigtflytende vinyl- og plastfornyer er forresten et glimrende hjelpemiddel til å finne ut om det er på tide å klippe neglene. Det blir VELDIG svart bak neglene.
• Fra du går ut for å vaske bilen til bilen er ferdig polert og du ikke engang har BEGYNT med å støvsuge og vaske inni, tar det 7 timer.
• Og da blir resultatet litt sånn passe.

Dette var høydepunktene, men vi har tid til noen spørsmål til slutt.

Spørsmål: I Karate Kid må Karate Kid polere bilene til Mr. Miyagi. Han gir uttrykk for at han synes dette er kjedelig. Er det så kjedelig som Karate Kid sier?

Svar: Ja.

Spørsmål: Men det viser seg jo at takket være at Mr. Miyagi er streng med poleringen, blir Karate Kid veldig god i karate. Gjør ikke det at poleringen er verdt bryet likevel?
Svar: Mr. Miyagi var en jugafant. Hadde man blitt god i karate av å polere bilen, hadde dine lokale kampsportforeninger slåss om å tjene dugnadspenger til Polen-tur gjennom å polere biler for folk for en billig penge. Men det gjør de ikke. Det bør være svar nok for deg.

Spørsmål: Men Mr. Miyagi sier jo at…
Svar: Det eneste polering gjør for deg rent kampsportsfaglig er at den bygger opp et DIGERT reservoar av aggresjon. Sier du Mr. Miyagi én gang til, moser jeg deg.

Nå har vi ikke tid til flere spørsmål. Til slutt vil jeg bare kort understreke at når det står på polishflaska “Hell en LITEN dråpe på kluten”, så er det AKKURAT det de mener, og ikke “halve flaska”. Hvis du er mann og noen gang har lånt din kones ansiktskrem fordi du var blitt så tørr mellom øyenbrynene og hun har kommet inn på badet akkurat når du har tatt krem på fingrene, og du har SETT ansiktsuttrykket hennes da og HØRT på hva hun sa etterpå, skjønner du hva jeg mener.

Hvis du ikke har opplevd dette selv, kan du slite deg igjennom den norske filmen 37 1/2, der er det en scene som minner om nevnte situasjon. Den kvinnelige delen av Statens Filmsensur holdt faktisk på å få gjennomslag for 23-årsgrense og kategorisering som “ekstra grusom skrekkfilm” bare på grunn av den scenen. Men det var en DYR krem, altså. Hva bilpolish angår, er det mest fordi det blir så SINNSYKT tungt å få gnidd skiten vekk igjen etterpå, at du bør moderere mengden en hel del.

Men uansett. Bilen MIN er ganske blank nå. Og det er jo veldig, veldig vanskelig å finne noe som er viktigere enn det. Bare spør Mr. Miyagi. Jeg skal forresten hilse og si at alle som ikke polerer bilen skal møte på kjøkkenet med chop sticks umiddelbart etterpå. Dere skal trene på å fange fluer med bind for øynene. Lykke til, og takk.

Kaffeskål i lydformat

Kaffeskål – det skulle tatt seg ut

Noen ba om å få dette i lydformat. Noen får det de vil ha. Det nærmeste jeg kom en podcast, om ikke annet. Det er forfattaren sjølv som les, og det er den vennlige Andreas Opsvik, aka @tanketom, som gjør det hele mulig.

#kaffeskål – det skulle tatt seg ut (kåseriforedrag Webforum 2011)

(FORHÅNDSVARSEL: Dette er et KJEMPELANGT kåseri. Det publiseres bare fordi noen har sagt at de virkelig, helt oppriktig, er interessert i å lese det KJEMPELANGE kåseriet mitt. Det ble ikke skrevet med tanke på skriftlig publisering, det ble skrevet for å fremføres på et bestemt tidspunkt på en bestemt konferanse. Så kom ikke etterpå og si at jeg ikke advarte deg.)

—

Aller først, et tips. Ikke si ja til å sitte i en komité hvis du kanskje ikke har tid til å møte opp på komitémøtene. Før du vet ordet av det har du fått i oppdrag å si noe rasende morsomt tidlig om morgenen. I en halvtime. Jeg sier ikke at det nødvendigvis MÅ skje, men jeg vet at det KAN skje. Det skjer ikke meg, tenker du kanskje. Det tenker alle. Og så står de der. Eller her, da. Og har fått i oppdrag å holde et artig kåseri. Nok sutring.

De ville jeg skulle snakke om sosiale medier og sånn. Det er jo liksom det man snakker om i våre dager. Eller, egentlig snakker man ikke om sosiale medier. Egentlig snakker man om facebook og twitter.

Og det er det jeg skal gjøre også. Som mange av dere vet, har jeg gjort grundig research til dette foredraget. Jeg kan faktisk aldri huske å ha gjort så god research noen gang før, ja det kan faktisk godt tenkes at jeg nå innehar norgesrekord i research før foredrag. Den kritiske tilhører vil selvfølgelig si “jammen, research og research, det er jo ikke akkurat forskning å henge rundt på twitter, da”. Vel, si det til SM-ekspertene. Altså Sosiale Medier-ekspertene. Ikke de andre, hvis det finnes sånne eksperter. Da vil de forsvare seg med at de henger ikke bare rundt på twitter, for tenk, de leser en masse blogger også. Masse, masse blogger, leser de. Av sånne som dem selv, men som er fra Amerika og England.

Hvordan jeg vet det? Jeg henger på twitter. Og den aller vanligste starten på en melding fra en SM-ekspert er “Reading:”. Det er rett og slett ikke grenser for hvor mye enkelte leser i jobben sin. Og så deler de linken til det de leser. Ikke at det er noe galt i det, altså, for all del. Det er helt supert at noen deler det de leser. Skulle bare ønske jeg hadde tid til å lese alt de deler at de leser. Eller, helt ærlig, jeg skulle ønske at jeg gadd å lese alt det de deler at de leser, for det er sikkert interessant, hvis man bare er interessert, hvilket jeg altså skulle ønske at jeg var.

Men altså, de av dere som følger meg trofast på twitter, velsigne dere, vet at jeg ikke er typen som slår om meg med løse påstander. Det mange av dere vil kalle å henge rundt på twitter, er egentlig forskning. Og det meste av det følgende er basert nettopp på min egen forskning. Hvor mange av dere er på twitter, forresten? Og hvor mange er det som følger meg trofast? Hvor mange er det som har avfulgt meg? Hvor mange har avfulgt meg fordi de ikke anser meg som seriøs forsker? Der kan dere se. Jeg har altså stillingstittel webrådgiver, men dypest sett er jeg forsker. Jeg har spesialisert meg innenfor disiplinen fiktivforskning på sosiale medier. Og jeg la merke til at da Eric Qualman slo om seg med tall om sosiale medier i går, var det faktisk OVER 99 prosent som IKKE stilte spørsmål om kilden til disse tallene. Det er sånt som gleder en stuntforsker.

Nå har nok enkelte av dere fått inntrykk av at dette kommer til å handle mye om meg. Det er egentlig ikke meningen. Men når man forsker seriøst på sosiale medier, slik jeg gjør, er man helt nødt til å gå inn i det med hele seg. Man må BLI forskningen, så å si. Så når dere hører at jeg snakker mye om meg selv, kan dere altså tenke at det jeg sier er allmenngyldig og overførbart til alle, jeg har bare valgt å eksemplifisere det gjennom å gi av meg selv. Det er viktig å gi av seg selv i sosiale medier, det har jeg funnet ut gjennom forskningen min, dessuten har jeg lært det på kurs. Jeg har nemlig vært på KURS i sosiale medier jeg, ikke bare foredrag, så jeg vet hva jeg prater om.

Det er litt over to år siden jeg var på mitt første kurs. Jeg fant ikke på det selv, siden jeg er en såkalt late adopter, det er engelsk og betyr bakstreversk gamlis, nei, jeg ble sendt på kurs, gjorde jeg. På statens regning ble jeg fraktet til en helt annen BY for å lære om sosiale medier.

En hel dag med Ingeborg Volan, en av de aller triveligste sosiale medier-ekspertene Norge har fostret, det må det være lov å si, som Arne Scheie ville ha sagt, og ikke minst er hun en ekte ekspert, som mange av dere fant ut i går, og i løpet av den dagen ble jeg altså tvunget til å registrere meg på denne kvitrekanalen som vi alle er så glade i.

Hvis noen av dere ikke er på twitter, forresten, så kommer dere til å kjede dere enda mer enn de andre igjennom resten av dette kåseriforedraget. Ikke bare fordi alt jeg sier blir enda mer irrelevant, men også fordi dere ikke kan baktvitre meg med de andre i salen mens jeg snakker.

Hvor mange er det som har tvitret om noe av det jeg har sagt så langt? Hvor mange av dere ville blitt ukomfortable hvis jeg hadde lest det dere hadde skrevet akkurat nå? Der kan dere se. Baktvitring er kommet for å bli, samme hva Trine Grung sier. Hvis dere som ennå ikke har egen konto er lynkjappe nå, så kan dere gå til twitter.com og søke på #webforum11. Eventuelt på #eivindfail, så ser dere hva jeg mener. Jeg skal forklare det der med fail etterpå, hvis noen er usikre. Eller forresten, det gidder jeg ikke. Det er egentlig ganske intuitivt.

Men i alle fall, Ingeborg sa at Twitter var kult, og lærte oss om mentions og retweets og DMer og hashtagger. Jeg skjønte ikke så mye av dette, men jeg skjønte at noen hadde greid å lage et opplegg det var noe MED. For meg så det jo selvfølgelig helt dust ut. Begrensa antall tegn? Elendig søk? Dette var jo på den tiden da statusfeltet i facebook ikke var så viktig for oss, og mange av oss fortsatt ikke hadde unfriendet alle som drev med mafia wars og hvilket krydder er du og sånt.

Parentes: De fleste av mine fb-venner som gjennomførte hvilket krydder er du-testen OG delte den, ble grillkrydder. Det henger på greip, synes jeg. Parentes slutt. Men det var altså ikke sånn helt intuitivt for meg at det var kult å fjerne ALT facebook handlet om, innføre en tegnbegrensning, og så ha en kanal som KUN var et statusfelt.

Dette var forsåvidt også før den store facebookstatuskonkurransen startet for alvor, den som handler om å fremstå mest mulig vellykket overfor de som erta deg på skolen. Eller de du erta. Eller begge deler. Selv mener jeg å ha vunnet denne konkurransen en gang for alle i januar i fjor, og er derfor ikke SÅ ofte på facebook lenger.

Facebookstatus. En gang for alle.

Men det var et sidespor. Vi skulle ikke snakke om Facebook, vi skulle snakke om twitter. Og dette med Twitter ble egentlig ikke noe særlig mer krystallklart av at Ingeborg fortalte at Twitter var som en fest. Altså, folk er jo så forskjellige, og jeg har vokst opp i frikirkelige miljøer, så jeg er definitivt kjent med at folk kaller svært forskjellige ting for fest, men ett sted må da grensen gå, tenkte jeg. En FEST? En fest der folk skriver meldinger på 140 tegn? Jo takk, det må jo bare ta HELT av.

Men det hjalp jo ikke at jeg var skeptisk, alle på kurset MÅTTE registrere seg. Det ble nemlig også opplyst at Twitter var en skikkelig viktig nyhetskanal som ble oppdatert raskere enn alle andre. Det er festen sin, det. Det der er forresten et morsomt resonnement, som jeg har støtt på flere ganger når ekspertene viser powerpointene sine og skal selge inn at for eksempel store, statlige direktorater er nødt til å komme seg på twitter og facebook.

Og nå snakker jeg ikke om de VIRKELIGE ekspertene, som for eksempel Ingeborg Volan, men om alle de som plutselig, bare et par timer etter at de var registrert på twitter, hadde mye å tilby på disse feltene. For eksempel enkelte store, velrenommerte byråer som er veldig gode til helt andre ting.

Kortversjonen er slik:

1. Hudson river
Under nødlandingen på Hudson river, ble Twitter raskere oppdatert enn de ordentlige nyhetskanalene, fordi folk tvitret fra flyet.

2. Mumbai terror
Under terroraksjonen i Mumbai, ble twitter oppdatert underveis i aksjonen, mens den ennå pågikk, fordi folk som gjemte seg for terroristene tvitret om hvor de hørte skyting fra og sånn.

3. Drittungen
En gang Even Sandvold Roland klagde på at en plate han ville ha, kun var tilgjengelig på amerikansk iTunes, ble han kalt for drittunge av en fyr i Warner. Eller, egentlig gjorde han ikke det, men Warner-typen kalte bloggen til Even for en drittungeblogg. Da fikk han masse tyn på Twitter, og Warner-ledelsen tvang ham til å be offentlig om unnskyldning. Warner-typen, altså, ikke Even.

4. Konklusjon
Din virksomhet må på Twitter så snart som mulig, det er ingen vei utenom. Tenk på Hudson river, og på drittungesaken.

Og så, 5. Resonnementet slutter nemlig ikke med konklusjonen. Nei, 5 er som følger: Det er kjempevanskelig å ikke si eller gjøre noe galt på twitter, noe som kan ødelegge hele omdømmet ditt for all fremtid.

Ta for eksempel Wimpgate. En fyr som jobba med Wimp, utga seg for å være uavhengig i en hissig nettdebatt og bedrev såkalt trolling. Så ble han ferska, selvfølgelig, og så ble det flaut. Kjempeflaut. Allikevel snakker vi nok om den klart minst dramatiske av alle saker som er blitt kalt “gate”. Jeg vet ikke engang om han trollemannen fikk sparken. Sånn sett i lys av Nixon og Watergate, i den STORE sammenhengen, liksom, gikk det jo ganske greit. Men det siste her er absolutt ikke en del av standardresonnementet.

Nei, standardresonnementet slutter selvfølgelig slik, med punkt 6: Siden det er nesten umulig å ikke drite seg ut i sosiale medier, bare tenk på Wimpgate, og siden du MÅ være der, bare tenk på Hudson river, anbefaler vi deg sterkt å knytte til deg kompetanse på dette feltet. I verste fall ved at du leier noen, for eksempel meg, til å holde kurs for alle ansatte, i beste fall ved at du setter ut det hele til et fritt valgt ekspertbyrå. For eksempel mitt. Altså ikke mitt, da, men ekspertens.

Og så gjør man jo det. Leier byrået, altså. Det neste som skjer, er at virksomheten man jobber i plutselig er på twitter med en autofeed fra facebook, som igjen autofeedes fra nyhetsfeltet på hjemmesiden vår, som dermed pøser ut 15 tweets i døgnet, i en bulk, samtlige er for lange. Klikker noen på linkene, kommer de til facebooksiden vår, de må bare logge inn først, og DER ligger det link til nyhetsfeltet på vår egen hjemmeside. En varm takk til byrået som hjalp oss. Det var jammen bra vi kom oss på sosiale medier, bare tenk på Hudson river og drittungen. Nå, vet du, nå er vi der folk er, nå er vi PÅ.

Så jeg registrerte meg, da, og fant noen å følge, og skrev min obligatoriske ”tester twitter”-førstetweet, og oppdaget ganske raskt at hvis twitter var en fest, var det en fest der man først og fremst snakket om fest, og de kuleste på festen (eller sosiale medier-ekspertene) var, som jeg nevnte innledningsvis, veldig opptatt av å fortelle oss andre hva de LESTE. I starten trodde jeg at det var meningen at alle tweets skulle starte med ”reading,” og helst linke til en lengre artikkel om twitter.

Det der er forresten litt fascinerende: Etterhvert har jo mange eksperter behov for å si noe selv om alt dette de vet. Og de som primært bruker sosiale medier til å snakke om sosiale medier, og tilfeldigvis også selger rådgivning om sosiale medier, de må alltid skrive bloggposter eller kronikker når de har noe å fortelle. I glassklar klartekst: De som lever av å fortelle deg om hvordan du kan få frem budskapet ditt på 140 tegn, føler at det er helt umulig å få frem budskapet sitt på 140 tegn, og det enda budskapet er superenkelt: Jeg vet noe du ikke vet, gi meg penger så skal jeg fortelle deg. Det andre jeg satt igjen med, var som nevnt altså at twitter først og fremst var et sted for folk som hadde skikkelig god tid til å lese på jobben.

Men det var dette med fest. De sa, når de skulle forklare hvordan man skulle oppføre seg, at dette var som en fest. Du kan gå rundt og mingle litt, snakke litt med noen her, lytte til noen andre der, snu deg og svare når du hører noen nevne navnet ditt i klyngen du akkurat passerte. Så sier du noe smart, og så er det noen som siterer deg, og noen siterer dem igjen. Innimellom samles flere rundt deg for å lytte. Og så videre – altså en fest som kanskje minner mer om et sånt stort cocktailparty jeg aldri blir invitert til, enn om sånne fester jeg faktisk er på av og til – jo, jeg HAR et analogt liv, jeg har det.

Men cocktailparty, vet du, det er jo ikke for hvem som helst. Så i starten ble jeg, slik jeg ofte gjør i store sosiale settinger, stående i et hjørne og klamre meg til en drink. Av og til mumler jeg lavt at “nå har arbeidsgiveren min lagt ut en nyhet på websiden vår” eller “deilig med helg”. Etterhvert oppdaget jeg at det hendte at folk svarte meg. Det syntes jeg selvfølgelig var veldig rart, men ikke desto mindre ganske hyggelig. Så hang jeg rundt, da. Lærte litt her, fikk noen nye impulser der, tok av og til mot til meg og responderte på tweets fra de helt store. Øyvind Solstad og Eirik Hafver Rønjum og sånn.  Jeg ble ikke ordentlig ivrig før en eller annen nisse slaktet hele Twitter i en papiravis – det er der de foretrekker å gjøre det, så slipper de brysom nettdebatt etterpå – og kritiserte det for å være et elitesamfunn. Jeg vil KJEMPEGJERNE være med i et elitesamfunn, det pleier jeg ikke å få være. For eksempel er det slik at det nærmeste jeg kommer Underskog er at jeg følger en på Twitter som jeg tror er med der. Jeg er ikke en sånn som eliter pleier å drømme om å ha med, akkurat.

Men i alle fall, etter en stund begynte det å bli litt gøy. Jeg spurte noen om hva en ffnor var, også fikk jeg svar av en jeg ikke kjente fra før også GA vi hverandre en ffnor (for de uinnvidde er dette altså en måte å anbefale andre tvitrere på, eventuelt en måte å klø hverandre på ryggen på – virtuelt, altså) og fra da av begynte det liksom å bli litt fart i sakene. Jeg begynte å bruke Twitter til å spørre om ting jeg lurte på, og jeg opplevde stadig oftere å få svar. Og så skjedde det som er det magiske med Twitter, og dette visste dere kanskje ikke, men jeg kan her og nå avsløre at forskning påviser at Twitter inneholder et NARKOTISK STOFF som er ekstremt avhengighetsskapende.

Dette var i de gode gamle dager, da nesten alle på twitter var enige. Jeg har altså vært med helt siden 2009. På den tiden var vi for ytringsfrihet, imot Nina Karin Monsen, for Muhammed-karikaturer, imot regimet i Iran, for Earth Hour og så videre. Først og fremst var vi for sosiale medier generelt og Twitter spesielt. Og aldri ble vi mer aggresive enn når noen kritiserte nettopp vår elskede kvitrekanal. For eksempel Jarle Aabø. Han syntes vi kort sagt var helt dust. Han skrev en tipunkts liste over hvorfor Twitter var dusteri, i alle fall for journalister og inforådgivere:

“1 En lite målrettet kanal for informasjon
2 Åpner for og delvis betinger det jeg vil kalle private «betroelser».
3 Kortformen krever et unyansert språk som lett blir for konstaterende.
4 Kortformen åpner døren på vidt gap for misforståelser
5 Effektiv bruk krever mye tid og tar fokus bort fra «det som er viktig» for meg som informasjonsrådgiver eller journalist
6 Krasjer med rollen som rådgiver eller journalist
7 Avhengighetsskapende
8 Skaper irritasjon fra omgivelsene
9 Løpende overhengende fare for «å dumme seg ut».
10 Kan føre til presseomtale og twittermeldinger i VG ser sjelden særlig smart ut.”

Dette er en ganske treffende oppsummering av Twitter. Uten at det dermed er gode argumenter IMOT.

– Da dagbladets samfunnsredaktør Martine Aurdal på død og liv skulle fortelle dem som fulgte henne at hun ikke kunne fatte og begripe hvorfor regnfrakken hennes ikke hadde innerlommer fikk jeg nok, sa Aabø i samme artikkel.

Sjelden er noen blitt mer samstemmig utskjelt på Twitter, i alle fall i min feed, enn det Aabø ble den gangen. Det gjorde neppe særlig inntrykk på ham, men vi fikk nå i alle fall utløp for vår felles vrede. Nå skal det vel innrømmes at Aabø hadde helt rett i de fleste av påstandene sine, uten at det gjør dem til gode motargumenter mot twitter som sådan. De fleste av punktene er nemlig også gyldige for helt andre kanaler, såvel digitale som helt analoge.

Men det til side, jeg plasserte nettopp noe som egentlig er ganske viktig i en bisetning. Det bør man ikke gjøre. Bisetningen var: “I alle fall i min feed”. Og DET er det mange på Twitter som tilsynelatende ikke forstår. Det er sjelden jeg humrer mer, enn når viktige, tunge, etablerte mediefolk kan fortelle at Twitter, det er et sted der det bare henger journalister og kjendiser, herunder politikere, og derfor er dette en elitekanal for de få, og det eneste de gjør er å klø hverandre på ryggen, så dette er også demokratisk betenkelig.

Hvorfor det er morsomt? Jo, fordi de baserer det på hva de sitter igjen med etter å ha lest SIN EGEN FEED, der de selv har valgt hvem de skal følge. Og da har disse presumptivt intelligente menneskene først valgt å følge bare kjendiser og journalister, og så bestemt seg for at de gidder ikke å være et sted der det bare er … kjendiser og journalister.

Twitter er liksom en fest der alle er invitert. Men hvis du på denne festen velger å oppholde deg på dametoalettet hele tiden, kan du ikke klage etterpå på at alle på festen bare var opptatt av hår og sminke og sånt. Her gjetter jeg selvfølgelig vilt. For alt jeg vet, er grunnen til kvinners sykelige interesse for felles toalettbesøk at det er nettopp der de kan diskutere livets store filosofiske spørsmål i ro og mak. Men i så fall kan du altså ikke klage på at det blir for mye filosofi.

Fra tid til annen dukker det opp noen som gjerne vil være twitterpoliti. De vil gjerne lage regler for hva det skal og ikke skal tvitres om. Noen er veldig imot at man tvitrer om hva man skal ha til middag og at man har gått tur i skogen, for de vil gjerne at twitter skal være et fagsted og bare det. De sier at man godt kan være personlig i kanskje hver fjerde tweet, men at selv da bør man unngå de rene trivialiteter. Det kan være de har rett. Det kan også være at dette er mennesker som strengt tatt ikke forstår ordet “sosial”, langt mindre ordet “relasjon”.

Det skal sies at da jeg kom hit, eller til Twitter, altså, da var det mest webfolk og mediefolk som var der. I alle fall var det de jeg fant. Og de hadde jo lagd seg noen omgangsformer, selvfølgelig, og de hadde sikkert vært på kurs med noen utlendinger. I det minste hadde de read en hel del blogger om hvordan man skal oppføre seg på twitter. Og det er klart det er nedtur når det kommer inn en helt ny gjeng på festen og plutselig skal ha dans og allsang midt mens vi konverserte høflig om utenrikspolitikken, så det er ikke rart de ble litt sure.

Men sånn er livet. Livet, og for den saks skyld twitter, er organisk. Ting endres. Folk som har valgt å gjøre en splitter ny arena til sitt levebrød, må tåle endringer. For all del, de må gjerne klage på at sånne som meg tvitrer trivialiteter. Men de kan jo også tenke på hvor grenseløst verdiløst det er for sånne som meg å høre at de er på vei til et møte med en viktig kunde. Smooth.

Jeg tror nemlig at Twitter, og for den saks skyld andre sosiale medier, på et vis er sårbare. Jeg tror det er mulig, som markedsfører, selger, rådgiver eller guru, å ødelegge hele greia.

La oss tviholde på festanalogien litt til, siden jeg trenger den til mitt neste poeng. Jeg ER jo forsker. Og jeg har faktisk forsket litt på dette med kvinner og sosiale situasjoner. I en ganske stor undersøkelse som jeg fant på mens jeg skrev dette manuset, uttalte hele åtte av ti kvinner at du gjetter aldri hva den vanskeligste sosiale situasjonen de vet om er. Eller, det uttalte de jo ikke, det var det jeg som uttalte.

Det de uttalte, de åtte, altså, var at den vanskeligste sosiale situasjonen de vet om i hele verden som fins, er den hvor en LITT perifer venninne inviterer til homeparty der det skal selges noe de absolutt ikke har lyst på. Kvinnene i undersøkelsen følte at de MÅTTE gå, at de ikke turde å si nei, men at de syntes det var skikkelig kjipt å måtte bruke en hel kveld på det og attpåtil kjøpe noe, for det må man visst gjøre for ikke å sette vertinnen i forlegenhet.

Over litt tid tilgir man antagelig sin venninne. Eventuelt hevner man seg ved å invitere til homeparty selv. Men hvor lenge fortsetter en venninne å være en venninne hvis den eneste sosiale omgangen hun er interessert i å ha, er å tjene litt penger på å ha deg i stua?

Mitt ringe poeng, er at den dagen ingen inviterer til fest lenger fordi alle inviterer til homeparty i stedet, da blir det ikke noe kult for kvinner å ha venninner. Nettverkssalg har noe av den samme tristessen over seg, synes jeg. Du er ikke lenger bare min venn, du er nå også min målgruppe, en potensiell kjøper av magnetsåler, krill eller hva pokker som helst som ingen går til butikken for å kjøpe frivillig, de må faktisk overtales av en de stoler på.

Den dagen alle som er på denne twitterfesten har en nøye uttenkt strategi for hvordan de skal BRUKE festen, da er faktisk festen over. Noen må nemlig være målgruppa også. Eller folket, om man vil.

Er det noen her som husker hjemmesider? Altså, de som fantes for lenge siden og VAR akkurat det de hørtes ut som; sider folk lagde hjemme? På de sidene skrev man litt om seg selv. Man la ut bilder av ungene sine. Man hadde en gjestebok der folk kunne legge inn en hilsen, og man la ut linker til sine favorittnettsteder. Også skrev man gjerne noe om noe man var engasjert i. Ofte hadde man noen enkle annonser. Husker dere sånne hjemmesider? Eller trodde dere at det var facebook som fant opp dette?

Hva skjedde med hjemmesidene? Publiseringsverktøyene har bare blitt enklere og enklere. Mange nettleverandører tilbyr gratis hjemmeside som en del av løsningen. Det har ikke blitt vanskeligere å lage seg hjemmeside, så langt ifra. Men hva skjedde, da? Ble det UT å fortelle om seg og sitt på nett?

Vet dere hva min teori er, som forsker må man ha noen teorier, og dette er en av mine absolutte favoritt-teorier, vet dere hva jeg altså tror at skjedde?

Jo: DET KOM NOEN OG ØDELA. Sånne som oss kom. Sånne som så world wide web som en fantastisk markedskanal. Vi kom med alle pengene våre og alle konsulentene våre, og en hjemmeside er nå noe man først og fremst forbinder med virksomheter, ikke med folk. Litt sånn som ting i matbutikken som heter hjemmelagd.

Og folk flyttet seg. Nå er alle på facebook. Det vil si, hvis Nina siterte Thomas Moen riktig i går, er også nesten alle på blogger. Tallet som føk forbi i twitterfeeden min var 800000 bloggere i Norge. Her nærmer vi oss min egen omgang med tall, og jeg er glad for å se at ektere eksperter enn jeg lar seg inspirere av mine vitenskapelige metoder, men dette var en digresjon.

Vi kan tillate oss det nå, når vi forhåpentligvis snart er ferdige, men vi kan ikke dvele for lenge, for vi må videre til neste retoriske spørsmål: Hva skjer den dagen vi alle sammen, på vegne av våre direktorater og butikker og veldedige organisasjoner og multinasjonale selskaper og kommuner overtar det meste av trafikken på sosiale medier? Kommer vanlige folk til å henge rundt på facebook hvis alt som møter dem dypest sett er annonser? Kommer folk til å ha glede av twitter den dagen hele greia plutselig bare er et homeparty?

Jeg tror ikke det. Jeg tror noen kommer til å finne opp noe nytt, der folk kan ha det kult en stund, mens vi vrir hodene våre for å finne ut hvordan vi kan utnytte dette nye og Dette Nye-ekspert-byråer spretter opp som paddehatter.

Folk spør meg ofte om de trenger en strategi for å være i sosiale medier. Eller, selvfølgelig gjør de ikke det, men jeg skulle ØNSKE at de gjorde det. For da skulle jeg svart at nei, du gjør ikke det. Oppfør deg skikkelig, vær ærlig, prøv å bidra med det du kan bidra med, svar når du blir spurt, spør når du lurer, kort oppsummert, vær EKTE.

Det er selvfølgelig lurt å vite noe om hvordan man oppfører seg på fest. Noen av oss har det også slik at vi med fordel kan tenke igjennom om ting litt før vi drar på festen, slik at vi slipper å få konstruktiv kritikk av kona vår i drosjen på vei hjem fordi vi for eksempel snakket ALTFOR mye på denne festen også, for å ta et helt tilfeldig eksempel.

Men la det bli med det. Som beleven selskapsløve – jeg vet ikke helt hva det betyr, men jeg synes det høres så flott ut – kan jeg gi deg som er ung og fremadstormende det råd at du ikke legger en FOR detaljert plan for hva du ønsker å oppnå med å gå på akkurat denne festen. Du kan høste noen kortsiktige fordeler, men det lønner seg ikke i lengden. Trenger du en strategi for å gå på fest, så lag endelig det. Et tips, i så fall, hvis du skal få hjelp, få det av noen du syns er kule å feste med. Ikke av noen som bare har vært på fest en gang, og da ble de kastet ut.

Jeg skulle egentlig holde en kaffeskål. For de uinnvidde, så er det slik at på denne twitterfesten er det Noen som har valgt å BLI den gjengen som sitter i et hjørne, roper altfor høyt, og ikke har noe annet å si enn SKÅL. Bare at KAFFESKÅL, da. De har altså funnet en måte å miste hodet på UTEN alkohol.

Er det god bruk av twitter? Det KAN selvfølgelig være innmari irriterende når noen kaffeskåler hele tiden og ikke har noe å si, liksom. Men man KAN avfølge. Verre er det ikke.

Selv jeg, anerkjent forsker på sosiale medier som villig deler min kunnskap, blir av og til avfulgt. Ofte får jeg sove om natten etterpå allikevel. I alle fall etter et par-tre netter.

Bruk gjerne twitter og facebook til kundeservice, eller salg, eller som arena for kunnskapsdeling med de andre i din bransje, det funker supert til det også. Men ha ingen illusjoner. Forskning viser at hele 110 prosent av alle på twitter egentlig er der bare for å ha det moro. De resterende tre prosentene er der for å drikke kaffe. Kaffeskål til dere. Takk til dere andre.