Vi synker i samme båt – klagesang for nettredaktører (kåseri på Webforum 2010)

Det finnes sikkert arbeidsplasser der nettredaktørene rapporterer direkte til virksomhetens toppledelse og har helt frie hender til å gjøre akkurat det de ønsker av videreutvikling og endringer, med ubegrensede budsjetter. Det finnes sikkert firmaer og organisasjoner der alle ansatte kan masse om web samtidig som ingen av dem noen gang prøver å overkjøre nettredaktøren.

Og det finnes sikkert et sted der markedsfolkene faktisk har lært seg noe om web, der salgssjefen er mer opptatt av brukervennlighet enn av store, lysende ting som bråker og sier BILLIG!, og der toppsjefen ikke synes at et stort, signalrødt banner som dekker det meste av forsiden, med virksomhetens kjerneverdibuzzwords i krigstyper og med umotiverte punktumer og store forbokstaver (Dynamisk. Underholdende. Tøff.) er selve lykken i livet.

Det finnes sikkert et slikt sted, og hvis vi alle sammen er flinke nettredaktører og bruker riktige fonter og kjører hyppige brukertester og tenker på triggerord og gjør det til en vane å søkemotoroptimalisere nettstedet vårt hver morgen og tar tranen vår og ellers er flinke og kjekke piker og gutter, så kommer vi nok aldri dit allikevel, dessverre, for mye tyder på at det er for sent og at vi allerede er havnet down below.

For renner ikke verden over av folk som allerede har avtalt med sjefen vår (som ikke kan noe om web men ikke vet akkurat det) at de skal få et nytt toppmenypunkt midt i vår brukerorienterte, scent-of-information-optimaliserte supermeny, og at det punktet skal ha en tekst som er helt lik navnet på den personens avdeling, som ingen brukere skjønner, og som er lang at den vil gå over tre linjer?

Og er det ikke nesten bestandig slik når marketingavdelingen (vår ”egen”) og reklamebyrået (det Store, Prisbelønte) har klinket glass og hoder sammen i kampanjeprosessene sine, så har ingen tenkt på web før helt i siste liten, og da smeller de sammen noe dritt i flash, med uleselige fonter, merkelig internnavigasjon og til en pris som kunne kjøpt oss et middels norsk webbyrå, med ansatte og fullt inventar? Og er det ikke enda verre når de har tenkt på web, og fått en eller annen juniordesigner med kraftig mac, stort ego og lite annet til å lage en microsite vi må få teknikerne våre til å implementere? En microsite der den overordnede føringen for så vel design som navigasjon er den mye omtalte, men sjelden dokumenterte Gjenkjennelseseffekten, og der både våre ”egne” markedsfolk og superdesigneren har som høyeste prioritet at folk skal se vårt fine, grønne (eplegrønne, ikke irsk grønne) superboard med hvit skrift og et kult bilde, for så noen timer etterpå å forville seg inn på nettsiden vår, plutselig kjenne seg igjen og skjønne hvem som var avsender, og endelig, når de blir ringt opp to dager etter av gallupbyrået, svare (uhjulpet) at jo, jeg har sett annonse for Firmaet, og ja, jeg likte den godt eller svært godt.

Og er det ikke slik at alle salgsfolk som kontakter oss, via epost med kopi til sjefen og de fleste andre de vet om, aller helst vil ha en utrolig stor plakat som sier KJØP, midt inni nettbutikken, i veien for produktlista? Jo, slik er det. Den som ikke er desillusjonert i vår bransje, er mest sannsynlig uerfaren. Og likevel står vi opp om morgenen og går på jobben. Hva er det som driver oss, arme mennesker? Finnes det folk som ganske enkelt liker å lide litt, og er de i så fall overrepresentert i vår yrkesgruppe?

Det er ingen grenser for hvor lite empati folk (særlig markedsfolk og salgsfolk og sjefer) kan ha med oss stakkars, stakkars nettredaktører. Men vi gir ikke opp. Det kan jo hende at vi ikke er helt fortapte ennå. Det kan tenkes at de alle sammen en vakker dag vil høre på oss, at både sjefer, selgere og markedsfolk til sist skjønner at det er vi som har rett.

Den dagen skal vi lage verdens beste nettsted, der alt design, all tekst og all navigasjon er Helt Riktig. Og hvis brukertesten av verdensbestenettsted.no dagen etter viser at brukerne i grunnen har vent seg til flashmicrositeskitt, at de har lært å elske gjenkjennelseseffekten og at de synes at nettopp Firmaets egenutviklede papiroptimaliserte seriffont er den fineste og mest lesbare fonten de vet om, da får vi gjøre som vi pleier. Smile det innbitte smilet vårt, bite tennene hardt sammen, og holde ut i stille desperasjon.

Hadde vi ment at det viktigste er å oppnå resultater, hadde vi vært salgsfolk. Hadde vi ment at det viktigste er å holde stilen, hadde vi vært markedsfolk. Og hadde vi ment at det viktigste er akkurat det vi helt personlig og i dette øyeblikk synes og føler, da hadde vi vært sjefer.

Men vi er altså nettredaktører, og synes at det aller, aller viktigste er å skape gode brukeropplevelser for folk vi ikke aner hvem er, koste hva det koste vil. Vi er enten veldig, veldig snille, eller rett og slett bare gærne. Jeg holder en knapp på det siste.

  1. #1 by Hege on 12/03/2011 - 15:09

    Hei gamle kollega, jeg har ledd så tårene har trillet! Dette var glitrende – videreformidlet på FB og latt meg rått og frekt inspirere på statusfeltet. (med full kreditering selvsagt! yrkesetikken er da i behold selv på sosiale medier!)Takk for at du gjorde lørdagen enda bedre:-)

    Hege – Bistandsaktuelt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: