Arkiver for mars, 2011

Kaffeskål i lydformat

Kaffeskål – det skulle tatt seg ut

Noen ba om å få dette i lydformat. Noen får det de vil ha. Det nærmeste jeg kom en podcast, om ikke annet. Det er forfattaren sjølv som les, og det er den vennlige Andreas Opsvik, aka @tanketom, som gjør det hele mulig.

3 kommentarer

#kaffeskål – det skulle tatt seg ut (kåseriforedrag Webforum 2011)

(FORHÅNDSVARSEL: Dette er et KJEMPELANGT kåseri. Det publiseres bare fordi noen har sagt at de virkelig, helt oppriktig, er interessert i å lese det KJEMPELANGE kåseriet mitt. Det ble ikke skrevet med tanke på skriftlig publisering, det ble skrevet for å fremføres på et bestemt tidspunkt på en bestemt konferanse. Så kom ikke etterpå og si at jeg ikke advarte deg.)

Aller først, et tips. Ikke si ja til å sitte i en komité hvis du kanskje ikke har tid til å møte opp på komitémøtene. Før du vet ordet av det har du fått i oppdrag å si noe rasende morsomt tidlig om morgenen. I en halvtime. Jeg sier ikke at det nødvendigvis MÅ skje, men jeg vet at det KAN skje. Det skjer ikke meg, tenker du kanskje. Det tenker alle. Og så står de der. Eller her, da. Og har fått i oppdrag å holde et artig kåseri. Nok sutring.

De ville jeg skulle snakke om sosiale medier og sånn. Det er jo liksom det man snakker om i våre dager. Eller, egentlig snakker man ikke om sosiale medier. Egentlig snakker man om facebook og twitter.

Og det er det jeg skal gjøre også. Som mange av dere vet, har jeg gjort grundig research til dette foredraget. Jeg kan faktisk aldri huske å ha gjort så god research noen gang før, ja det kan faktisk godt tenkes at jeg nå innehar norgesrekord i research før foredrag. Den kritiske tilhører vil selvfølgelig si “jammen, research og research, det er jo ikke akkurat forskning å henge rundt på twitter, da”. Vel, si det til SM-ekspertene. Altså Sosiale Medier-ekspertene. Ikke de andre, hvis det finnes sånne eksperter. Da vil de forsvare seg med at de henger ikke bare rundt på twitter, for tenk, de leser en masse blogger også. Masse, masse blogger, leser de. Av sånne som dem selv, men som er fra Amerika og England.

Hvordan jeg vet det? Jeg henger på twitter. Og den aller vanligste starten på en melding fra en SM-ekspert er “Reading:”. Det er rett og slett ikke grenser for hvor mye enkelte leser i jobben sin. Og så deler de linken til det de leser. Ikke at det er noe galt i det, altså, for all del. Det er helt supert at noen deler det de leser. Skulle bare ønske jeg hadde tid til å lese alt de deler at de leser. Eller, helt ærlig, jeg skulle ønske at jeg gadd å lese alt det de deler at de leser, for det er sikkert interessant, hvis man bare er interessert, hvilket jeg altså skulle ønske at jeg var.

Men altså, de av dere som følger meg trofast på twitter, velsigne dere, vet at jeg ikke er typen som slår om meg med løse påstander. Det mange av dere vil kalle å henge rundt på twitter, er egentlig forskning. Og det meste av det følgende er basert nettopp på min egen forskning. Hvor mange av dere er på twitter, forresten? Og hvor mange er det som følger meg trofast? Hvor mange er det som har avfulgt meg? Hvor mange har avfulgt meg fordi de ikke anser meg som seriøs forsker? Der kan dere se. Jeg har altså stillingstittel webrådgiver, men dypest sett er jeg forsker. Jeg har spesialisert meg innenfor disiplinen fiktivforskning på sosiale medier. Og jeg la merke til at da Eric Qualman slo om seg med tall om sosiale medier i går, var det faktisk OVER 99 prosent som IKKE stilte spørsmål om kilden til disse tallene. Det er sånt som gleder en stuntforsker.

Nå har nok enkelte av dere fått inntrykk av at dette kommer til å handle mye om meg. Det er egentlig ikke meningen. Men når man forsker seriøst på sosiale medier, slik jeg gjør, er man helt nødt til å gå inn i det med hele seg. Man må BLI forskningen, så å si. Så når dere hører at jeg snakker mye om meg selv, kan dere altså tenke at det jeg sier er allmenngyldig og overførbart til alle, jeg har bare valgt å eksemplifisere det gjennom å gi av meg selv. Det er viktig å gi av seg selv i sosiale medier, det har jeg funnet ut gjennom forskningen min, dessuten har jeg lært det på kurs. Jeg har nemlig vært på KURS i sosiale medier jeg, ikke bare foredrag, så jeg vet hva jeg prater om.

Det er litt over to år siden jeg var på mitt første kurs. Jeg fant ikke på det selv, siden jeg er en såkalt late adopter, det er engelsk og betyr bakstreversk gamlis, nei, jeg ble sendt på kurs, gjorde jeg. På statens regning ble jeg fraktet til en helt annen BY for å lære om sosiale medier.

En hel dag med Ingeborg Volan, en av de aller triveligste sosiale medier-ekspertene Norge har fostret, det må det være lov å si, som Arne Scheie ville ha sagt, og ikke minst er hun en ekte ekspert, som mange av dere fant ut i går, og i løpet av den dagen ble jeg altså tvunget til å registrere meg på denne kvitrekanalen som vi alle er så glade i.

Hvis noen av dere ikke er på twitter, forresten, så kommer dere til å kjede dere enda mer enn de andre igjennom resten av dette kåseriforedraget. Ikke bare fordi alt jeg sier blir enda mer irrelevant, men også fordi dere ikke kan baktvitre meg med de andre i salen mens jeg snakker.

Hvor mange er det som har tvitret om noe av det jeg har sagt så langt? Hvor mange av dere ville blitt ukomfortable hvis jeg hadde lest det dere hadde skrevet akkurat nå? Der kan dere se. Baktvitring er kommet for å bli, samme hva Trine Grung sier. Hvis dere som ennå ikke har egen konto er lynkjappe nå, så kan dere gå til twitter.com og søke på #webforum11. Eventuelt på #eivindfail, så ser dere hva jeg mener. Jeg skal forklare det der med fail etterpå, hvis noen er usikre. Eller forresten, det gidder jeg ikke. Det er egentlig ganske intuitivt.

Men i alle fall, Ingeborg sa at Twitter var kult, og lærte oss om mentions og retweets og DMer og hashtagger. Jeg skjønte ikke så mye av dette, men jeg skjønte at noen hadde greid å lage et opplegg det var noe MED. For meg så det jo selvfølgelig helt dust ut. Begrensa antall tegn? Elendig søk? Dette var jo på den tiden da statusfeltet i facebook ikke var så viktig for oss, og mange av oss fortsatt ikke hadde unfriendet alle som drev med mafia wars og hvilket krydder er du og sånt.

Parentes: De fleste av mine fb-venner som gjennomførte hvilket krydder er du-testen OG delte den, ble grillkrydder. Det henger på greip, synes jeg. Parentes slutt. Men det var altså ikke sånn helt intuitivt for meg at det var kult å fjerne ALT facebook handlet om, innføre en tegnbegrensning, og så ha en kanal som KUN var et statusfelt.

Dette var forsåvidt også før den store facebookstatuskonkurransen startet for alvor, den som handler om å fremstå mest mulig vellykket overfor de som erta deg på skolen. Eller de du erta. Eller begge deler. Selv mener jeg å ha vunnet denne konkurransen en gang for alle i januar i fjor, og er derfor ikke SÅ ofte på facebook lenger.

Facebookstatus: Har gått førti mil på økologiske ski med lykkelige barn, helgrillet tiur på bål, drukket rettferdig hjemmelagd kortreist kakao med krem foran peisen, lest en vanskelig roman på originalspråket, bakt over tusen klimanøytrale boller, og dessuten rundvasket huset, nabohuset, gårdsplassen og postkassa. Og SÅNN skal en status skrives. Har jeg skjønt.

Facebookstatus. En gang for alle.

Men det var et sidespor. Vi skulle ikke snakke om Facebook, vi skulle snakke om twitter. Og dette med Twitter ble egentlig ikke noe særlig mer krystallklart av at Ingeborg fortalte at Twitter var som en fest. Altså, folk er jo så forskjellige, og jeg har vokst opp i frikirkelige miljøer, så jeg er definitivt kjent med at folk kaller svært forskjellige ting for fest, men ett sted må da grensen gå, tenkte jeg. En FEST? En fest der folk skriver meldinger på 140 tegn? Jo takk, det må jo bare ta HELT av.

Men det hjalp jo ikke at jeg var skeptisk, alle på kurset MÅTTE registrere seg. Det ble nemlig også opplyst at Twitter var en skikkelig viktig nyhetskanal som ble oppdatert raskere enn alle andre. Det er festen sin, det. Det der er forresten et morsomt resonnement, som jeg har støtt på flere ganger når ekspertene viser powerpointene sine og skal selge inn at for eksempel store, statlige direktorater er nødt til å komme seg på twitter og facebook.

Og nå snakker jeg ikke om de VIRKELIGE ekspertene, som for eksempel Ingeborg Volan, men om alle de som plutselig, bare et par timer etter at de var registrert på twitter, hadde mye å tilby på disse feltene. For eksempel enkelte store, velrenommerte byråer som er veldig gode til helt andre ting.

Kortversjonen er slik:

1. Hudson river
Under nødlandingen på Hudson river, ble Twitter raskere oppdatert enn de ordentlige nyhetskanalene, fordi folk tvitret fra flyet.

2. Mumbai terror
Under terroraksjonen i Mumbai, ble twitter oppdatert underveis i aksjonen, mens den ennå pågikk, fordi folk som gjemte seg for terroristene tvitret om hvor de hørte skyting fra og sånn.

3. Drittungen
En gang Even Sandvold Roland klagde på at en plate han ville ha, kun var tilgjengelig på amerikansk iTunes, ble han kalt for drittunge av en fyr i Warner. Eller, egentlig gjorde han ikke det, men Warner-typen kalte bloggen til Even for en drittungeblogg. Da fikk han masse tyn på Twitter, og Warner-ledelsen tvang ham til å be offentlig om unnskyldning. Warner-typen, altså, ikke Even.

4. Konklusjon
Din virksomhet må på Twitter så snart som mulig, det er ingen vei utenom. Tenk på Hudson river, og på drittungesaken.

Og så, 5. Resonnementet slutter nemlig ikke med konklusjonen. Nei, 5 er som følger: Det er kjempevanskelig å ikke si eller gjøre noe galt på twitter, noe som kan ødelegge hele omdømmet ditt for all fremtid.

Ta for eksempel Wimpgate. En fyr som jobba med Wimp, utga seg for å være uavhengig i en hissig nettdebatt og bedrev såkalt trolling. Så ble han ferska, selvfølgelig, og så ble det flaut. Kjempeflaut. Allikevel snakker vi nok om den klart minst dramatiske av alle saker som er blitt kalt “gate”. Jeg vet ikke engang om han trollemannen fikk sparken. Sånn sett i lys av Nixon og Watergate, i den STORE sammenhengen, liksom, gikk det jo ganske greit. Men det siste her er absolutt ikke en del av standardresonnementet.

Nei, standardresonnementet slutter selvfølgelig slik, med punkt 6: Siden det er nesten umulig å ikke drite seg ut i sosiale medier, bare tenk på Wimpgate, og siden du MÅ være der, bare tenk på Hudson river, anbefaler vi deg sterkt å knytte til deg kompetanse på dette feltet. I verste fall ved at du leier noen, for eksempel meg, til å holde kurs for alle ansatte, i beste fall ved at du setter ut det hele til et fritt valgt ekspertbyrå. For eksempel mitt. Altså ikke mitt, da, men ekspertens.

Og så gjør man jo det. Leier byrået, altså. Det neste som skjer, er at virksomheten man jobber i plutselig er på twitter med en autofeed fra facebook, som igjen autofeedes fra nyhetsfeltet på hjemmesiden vår, som dermed pøser ut 15 tweets i døgnet, i en bulk, samtlige er for lange. Klikker noen på linkene, kommer de til facebooksiden vår, de må bare logge inn først, og DER ligger det link til nyhetsfeltet på vår egen hjemmeside. En varm takk til byrået som hjalp oss. Det var jammen bra vi kom oss på sosiale medier, bare tenk på Hudson river og drittungen. Nå, vet du, nå er vi der folk er, nå er vi PÅ.

Så jeg registrerte meg, da, og fant noen å følge, og skrev min obligatoriske ”tester twitter”-førstetweet, og oppdaget ganske raskt at hvis twitter var en fest, var det en fest der man først og fremst snakket om fest, og de kuleste på festen (eller sosiale medier-ekspertene) var, som jeg nevnte innledningsvis, veldig opptatt av å fortelle oss andre hva de LESTE. I starten trodde jeg at det var meningen at alle tweets skulle starte med ”reading,” og helst linke til en lengre artikkel om twitter.

Det der er forresten litt fascinerende: Etterhvert har jo mange eksperter behov for å si noe selv om alt dette de vet. Og de som primært bruker sosiale medier til å snakke om sosiale medier, og tilfeldigvis også selger rådgivning om sosiale medier, de må alltid skrive bloggposter eller kronikker når de har noe å fortelle. I glassklar klartekst: De som lever av å fortelle deg om hvordan du kan få frem budskapet ditt på 140 tegn, føler at det er helt umulig å få frem budskapet sitt på 140 tegn, og det enda budskapet er superenkelt: Jeg vet noe du ikke vet, gi meg penger så skal jeg fortelle deg. Det andre jeg satt igjen med, var som nevnt altså at twitter først og fremst var et sted for folk som hadde skikkelig god tid til å lese på jobben.

Men det var dette med fest. De sa, når de skulle forklare hvordan man skulle oppføre seg, at dette var som en fest. Du kan gå rundt og mingle litt, snakke litt med noen her, lytte til noen andre der, snu deg og svare når du hører noen nevne navnet ditt i klyngen du akkurat passerte. Så sier du noe smart, og så er det noen som siterer deg, og noen siterer dem igjen. Innimellom samles flere rundt deg for å lytte. Og så videre – altså en fest som kanskje minner mer om et sånt stort cocktailparty jeg aldri blir invitert til, enn om sånne fester jeg faktisk er på av og til – jo, jeg HAR et analogt liv, jeg har det.

Men cocktailparty, vet du, det er jo ikke for hvem som helst. Så i starten ble jeg, slik jeg ofte gjør i store sosiale settinger, stående i et hjørne og klamre meg til en drink. Av og til mumler jeg lavt at «nå har arbeidsgiveren min lagt ut en nyhet på websiden vår» eller «deilig med helg». Etterhvert oppdaget jeg at det hendte at folk svarte meg. Det syntes jeg selvfølgelig var veldig rart, men ikke desto mindre ganske hyggelig. Så hang jeg rundt, da. Lærte litt her, fikk noen nye impulser der, tok av og til mot til meg og responderte på tweets fra de helt store. Øyvind Solstad og Eirik Hafver Rønjum og sånn.  Jeg ble ikke ordentlig ivrig før en eller annen nisse slaktet hele Twitter i en papiravis – det er der de foretrekker å gjøre det, så slipper de brysom nettdebatt etterpå – og kritiserte det for å være et elitesamfunn. Jeg vil KJEMPEGJERNE være med i et elitesamfunn, det pleier jeg ikke å få være. For eksempel er det slik at det nærmeste jeg kommer Underskog er at jeg følger en på Twitter som jeg tror er med der. Jeg er ikke en sånn som eliter pleier å drømme om å ha med, akkurat.

Men i alle fall, etter en stund begynte det å bli litt gøy. Jeg spurte noen om hva en ffnor var, også fikk jeg svar av en jeg ikke kjente fra før også GA vi hverandre en ffnor (for de uinnvidde er dette altså en måte å anbefale andre tvitrere på, eventuelt en måte å klø hverandre på ryggen på – virtuelt, altså) og fra da av begynte det liksom å bli litt fart i sakene. Jeg begynte å bruke Twitter til å spørre om ting jeg lurte på, og jeg opplevde stadig oftere å få svar. Og så skjedde det som er det magiske med Twitter, og dette visste dere kanskje ikke, men jeg kan her og nå avsløre at forskning påviser at Twitter inneholder et NARKOTISK STOFF som er ekstremt avhengighetsskapende.

Dette var i de gode gamle dager, da nesten alle på twitter var enige. Jeg har altså vært med helt siden 2009. På den tiden var vi for ytringsfrihet, imot Nina Karin Monsen, for Muhammed-karikaturer, imot regimet i Iran, for Earth Hour og så videre. Først og fremst var vi for sosiale medier generelt og Twitter spesielt. Og aldri ble vi mer aggresive enn når noen kritiserte nettopp vår elskede kvitrekanal. For eksempel Jarle Aabø. Han syntes vi kort sagt var helt dust. Han skrev en tipunkts liste over hvorfor Twitter var dusteri, i alle fall for journalister og inforådgivere:

«1 En lite målrettet kanal for informasjon
2 Åpner for og delvis betinger det jeg vil kalle private «betroelser».
3 Kortformen krever et unyansert språk som lett blir for konstaterende.
4 Kortformen åpner døren på vidt gap for misforståelser
5 Effektiv bruk krever mye tid og tar fokus bort fra «det som er viktig» for meg som informasjonsrådgiver eller journalist
6 Krasjer med rollen som rådgiver eller journalist
7 Avhengighetsskapende
8 Skaper irritasjon fra omgivelsene
9 Løpende overhengende fare for «å dumme seg ut».
10 Kan føre til presseomtale og twittermeldinger i VG ser sjelden særlig smart ut.»

Dette er en ganske treffende oppsummering av Twitter. Uten at det dermed er gode argumenter IMOT.

– Da dagbladets samfunnsredaktør Martine Aurdal på død og liv skulle fortelle dem som fulgte henne at hun ikke kunne fatte og begripe hvorfor regnfrakken hennes ikke hadde innerlommer fikk jeg nok, sa Aabø i samme artikkel.

Sjelden er noen blitt mer samstemmig utskjelt på Twitter, i alle fall i min feed, enn det Aabø ble den gangen. Det gjorde neppe særlig inntrykk på ham, men vi fikk nå i alle fall utløp for vår felles vrede. Nå skal det vel innrømmes at Aabø hadde helt rett i de fleste av påstandene sine, uten at det gjør dem til gode motargumenter mot twitter som sådan. De fleste av punktene er nemlig også gyldige for helt andre kanaler, såvel digitale som helt analoge.

Men det til side, jeg plasserte nettopp noe som egentlig er ganske viktig i en bisetning. Det bør man ikke gjøre. Bisetningen var: “I alle fall i min feed”. Og DET er det mange på Twitter som tilsynelatende ikke forstår. Det er sjelden jeg humrer mer, enn når viktige, tunge, etablerte mediefolk kan fortelle at Twitter, det er et sted der det bare henger journalister og kjendiser, herunder politikere, og derfor er dette en elitekanal for de få, og det eneste de gjør er å klø hverandre på ryggen, så dette er også demokratisk betenkelig.

Hvorfor det er morsomt? Jo, fordi de baserer det på hva de sitter igjen med etter å ha lest SIN EGEN FEED, der de selv har valgt hvem de skal følge. Og da har disse presumptivt intelligente menneskene først valgt å følge bare kjendiser og journalister, og så bestemt seg for at de gidder ikke å være et sted der det bare er … kjendiser og journalister.

Twitter er liksom en fest der alle er invitert. Men hvis du på denne festen velger å oppholde deg på dametoalettet hele tiden, kan du ikke klage etterpå på at alle på festen bare var opptatt av hår og sminke og sånt. Her gjetter jeg selvfølgelig vilt. For alt jeg vet, er grunnen til kvinners sykelige interesse for felles toalettbesøk at det er nettopp der de kan diskutere livets store filosofiske spørsmål i ro og mak. Men i så fall kan du altså ikke klage på at det blir for mye filosofi.

Fra tid til annen dukker det opp noen som gjerne vil være twitterpoliti. De vil gjerne lage regler for hva det skal og ikke skal tvitres om. Noen er veldig imot at man tvitrer om hva man skal ha til middag og at man har gått tur i skogen, for de vil gjerne at twitter skal være et fagsted og bare det. De sier at man godt kan være personlig i kanskje hver fjerde tweet, men at selv da bør man unngå de rene trivialiteter. Det kan være de har rett. Det kan også være at dette er mennesker som strengt tatt ikke forstår ordet “sosial”, langt mindre ordet “relasjon”.

Det skal sies at da jeg kom hit, eller til Twitter, altså, da var det mest webfolk og mediefolk som var der. I alle fall var det de jeg fant. Og de hadde jo lagd seg noen omgangsformer, selvfølgelig, og de hadde sikkert vært på kurs med noen utlendinger. I det minste hadde de read en hel del blogger om hvordan man skal oppføre seg på twitter. Og det er klart det er nedtur når det kommer inn en helt ny gjeng på festen og plutselig skal ha dans og allsang midt mens vi konverserte høflig om utenrikspolitikken, så det er ikke rart de ble litt sure.

Men sånn er livet. Livet, og for den saks skyld twitter, er organisk. Ting endres. Folk som har valgt å gjøre en splitter ny arena til sitt levebrød, må tåle endringer. For all del, de må gjerne klage på at sånne som meg tvitrer trivialiteter. Men de kan jo også tenke på hvor grenseløst verdiløst det er for sånne som meg å høre at de er på vei til et møte med en viktig kunde. Smooth.

Jeg tror nemlig at Twitter, og for den saks skyld andre sosiale medier, på et vis er sårbare. Jeg tror det er mulig, som markedsfører, selger, rådgiver eller guru, å ødelegge hele greia.

La oss tviholde på festanalogien litt til, siden jeg trenger den til mitt neste poeng. Jeg ER jo forsker. Og jeg har faktisk forsket litt på dette med kvinner og sosiale situasjoner. I en ganske stor undersøkelse som jeg fant på mens jeg skrev dette manuset, uttalte hele åtte av ti kvinner at du gjetter aldri hva den vanskeligste sosiale situasjonen de vet om er. Eller, det uttalte de jo ikke, det var det jeg som uttalte.

Det de uttalte, de åtte, altså, var at den vanskeligste sosiale situasjonen de vet om i hele verden som fins, er den hvor en LITT perifer venninne inviterer til homeparty der det skal selges noe de absolutt ikke har lyst på. Kvinnene i undersøkelsen følte at de MÅTTE gå, at de ikke turde å si nei, men at de syntes det var skikkelig kjipt å måtte bruke en hel kveld på det og attpåtil kjøpe noe, for det må man visst gjøre for ikke å sette vertinnen i forlegenhet.

Over litt tid tilgir man antagelig sin venninne. Eventuelt hevner man seg ved å invitere til homeparty selv. Men hvor lenge fortsetter en venninne å være en venninne hvis den eneste sosiale omgangen hun er interessert i å ha, er å tjene litt penger på å ha deg i stua?

Mitt ringe poeng, er at den dagen ingen inviterer til fest lenger fordi alle inviterer til homeparty i stedet, da blir det ikke noe kult for kvinner å ha venninner. Nettverkssalg har noe av den samme tristessen over seg, synes jeg. Du er ikke lenger bare min venn, du er nå også min målgruppe, en potensiell kjøper av magnetsåler, krill eller hva pokker som helst som ingen går til butikken for å kjøpe frivillig, de må faktisk overtales av en de stoler på.

Den dagen alle som er på denne twitterfesten har en nøye uttenkt strategi for hvordan de skal BRUKE festen, da er faktisk festen over. Noen må nemlig være målgruppa også. Eller folket, om man vil.

Er det noen her som husker hjemmesider? Altså, de som fantes for lenge siden og VAR akkurat det de hørtes ut som; sider folk lagde hjemme? På de sidene skrev man litt om seg selv. Man la ut bilder av ungene sine. Man hadde en gjestebok der folk kunne legge inn en hilsen, og man la ut linker til sine favorittnettsteder. Også skrev man gjerne noe om noe man var engasjert i. Ofte hadde man noen enkle annonser. Husker dere sånne hjemmesider? Eller trodde dere at det var facebook som fant opp dette?

Hva skjedde med hjemmesidene? Publiseringsverktøyene har bare blitt enklere og enklere. Mange nettleverandører tilbyr gratis hjemmeside som en del av løsningen. Det har ikke blitt vanskeligere å lage seg hjemmeside, så langt ifra. Men hva skjedde, da? Ble det UT å fortelle om seg og sitt på nett?

Vet dere hva min teori er, som forsker må man ha noen teorier, og dette er en av mine absolutte favoritt-teorier, vet dere hva jeg altså tror at skjedde?

Jo: DET KOM NOEN OG ØDELA. Sånne som oss kom. Sånne som så world wide web som en fantastisk markedskanal. Vi kom med alle pengene våre og alle konsulentene våre, og en hjemmeside er nå noe man først og fremst forbinder med virksomheter, ikke med folk. Litt sånn som ting i matbutikken som heter hjemmelagd.

Og folk flyttet seg. Nå er alle på facebook. Det vil si, hvis Nina siterte Thomas Moen riktig i går, er også nesten alle på blogger. Tallet som føk forbi i twitterfeeden min var 800000 bloggere i Norge. Her nærmer vi oss min egen omgang med tall, og jeg er glad for å se at ektere eksperter enn jeg lar seg inspirere av mine vitenskapelige metoder, men dette var en digresjon.

Vi kan tillate oss det nå, når vi forhåpentligvis snart er ferdige, men vi kan ikke dvele for lenge, for vi må videre til neste retoriske spørsmål: Hva skjer den dagen vi alle sammen, på vegne av våre direktorater og butikker og veldedige organisasjoner og multinasjonale selskaper og kommuner overtar det meste av trafikken på sosiale medier? Kommer vanlige folk til å henge rundt på facebook hvis alt som møter dem dypest sett er annonser? Kommer folk til å ha glede av twitter den dagen hele greia plutselig bare er et homeparty?

Jeg tror ikke det. Jeg tror noen kommer til å finne opp noe nytt, der folk kan ha det kult en stund, mens vi vrir hodene våre for å finne ut hvordan vi kan utnytte dette nye og Dette Nye-ekspert-byråer spretter opp som paddehatter.

Folk spør meg ofte om de trenger en strategi for å være i sosiale medier. Eller, selvfølgelig gjør de ikke det, men jeg skulle ØNSKE at de gjorde det. For da skulle jeg svart at nei, du gjør ikke det. Oppfør deg skikkelig, vær ærlig, prøv å bidra med det du kan bidra med, svar når du blir spurt, spør når du lurer, kort oppsummert, vær EKTE.

Det er selvfølgelig lurt å vite noe om hvordan man oppfører seg på fest. Noen av oss har det også slik at vi med fordel kan tenke igjennom om ting litt før vi drar på festen, slik at vi slipper å få konstruktiv kritikk av kona vår i drosjen på vei hjem fordi vi for eksempel snakket ALTFOR mye på denne festen også, for å ta et helt tilfeldig eksempel.

Men la det bli med det. Som beleven selskapsløve – jeg vet ikke helt hva det betyr, men jeg synes det høres så flott ut – kan jeg gi deg som er ung og fremadstormende det råd at du ikke legger en FOR detaljert plan for hva du ønsker å oppnå med å gå på akkurat denne festen. Du kan høste noen kortsiktige fordeler, men det lønner seg ikke i lengden. Trenger du en strategi for å gå på fest, så lag endelig det. Et tips, i så fall, hvis du skal få hjelp, få det av noen du syns er kule å feste med. Ikke av noen som bare har vært på fest en gang, og da ble de kastet ut.

Jeg skulle egentlig holde en kaffeskål. For de uinnvidde, så er det slik at på denne twitterfesten er det Noen som har valgt å BLI den gjengen som sitter i et hjørne, roper altfor høyt, og ikke har noe annet å si enn SKÅL. Bare at KAFFESKÅL, da. De har altså funnet en måte å miste hodet på UTEN alkohol.

Er det god bruk av twitter? Det KAN selvfølgelig være innmari irriterende når noen kaffeskåler hele tiden og ikke har noe å si, liksom. Men man KAN avfølge. Verre er det ikke.

Selv jeg, anerkjent forsker på sosiale medier som villig deler min kunnskap, blir av og til avfulgt. Ofte får jeg sove om natten etterpå allikevel. I alle fall etter et par-tre netter.

Bruk gjerne twitter og facebook til kundeservice, eller salg, eller som arena for kunnskapsdeling med de andre i din bransje, det funker supert til det også. Men ha ingen illusjoner. Forskning viser at hele 110 prosent av alle på twitter egentlig er der bare for å ha det moro. De resterende tre prosentene er der for å drikke kaffe. Kaffeskål til dere. Takk til dere andre.

57 kommentarer