Arkiver for juni, 2011

Førti

(Det følgende ble skrevet for fremføring på en 40-årsdag i går. Det ble forsåvidt også fremført. Men noen som ikke var der sa de ville lese det, så derfor ligger det her.)

Du vet du begynner å bli gammel når du lurer på hva du kan finne på som kan være morsomt på fest, og svaret er at du spør en som er enda eldre om å holde et kåseri, for sikkerhets skyld et kåseri om å bli gammel. Det er ikke det at alle fester må ha, ja, hva de nå har på ungdomsfester, kokain kanskje, eller housemusikk, for all del, men ett sted går grensen. Aldersgrensen, altså. Og den går før kåseri. Men hva vet jeg, kanskje var de desperate. Og for alt jeg vet, som er nesten ingenting, er det helt vanlig med kåserier på ungdomsfester. Som en litt sånn trippelironisk retroting. Jeg forstår ikke noe særlig av ungdommer, og jeg er definitivt aldri på fest med dem. Når det er sagt, så forstår jeg ikke all verdens av førtiåringer heller. Mer enn før, tror jeg, men fortsatt lite. Heldigvis var ikke dette min idé. Dette her altså, at jeg skulle stå her å snakke. Men sånn har det blitt.

Nå er det sikkert forresten noen som lurer på hvorfor jeg bare sier sånne generelle ting, og ikke sånne spesielle ting om dagens, eller i alle fall inneværende års, jubilanter. Og det er altså fordi dette ikke er en tale. Det bare høres sånn ut. Men de har bedt meg om å holde et kåseri om å bli førti. Når jeg tenker meg om, burde dere ha skjønt det ut fra innledningen. Men jeg tenker meg ikke om hvis jeg ikke absolutt må. Og DET tror jeg skal bli et sentralt kapittel hvis jeg noen gang skal skrive en bok om hvordan man kan bli førti uten å bli deprimert av det – man må ikke tenke seg om mer enn man absolutt må. Førti er nemlig svære greier. Alvorlige, svære greier. Det er ikke nødvendig å kjenne etter, det blir svære, alvorlige og gjerne litt dystre greier helt av seg selv.

Den første gangen jeg holdt tale i førtiårsdag, var jeg cirka trettito og et halvt. Da var det morsomt. Da fant jeg ut hva som var gjennomsnittlig levealder for kvinner, også sa jeg gratulerer med førtiårsdagen og lykke til med de neste trettisju, også lo alle vi som var godt under førti veldig hjertelig og lenge. Jubilanten selv lo ikke fullt så mye som jeg hadde håpet, men det gjorde ikke noe, for jeg syntes selv at det var et så aldeles strålende artig poeng. Nå er jeg førti. Nå vet jeg hvorfor hun ikke lo. Og det er derfor jeg nå skal gjøre rede for sammenhengen mellom uønsket hårvekst i ørene og dødsangst.

For det er som sagt alvorlige greier, dette her. Nå er ikke herværende jubilanter de jeg tenker på som Verdens Aller Mest Førtiårskrise-utsatte mennesker, og det er jo bra for dem. Men det gjør det ikke mindre alvorlig. For en eller annen gang, før eller etter men alltid rundt førti, er det at det går opp for oss at vi en gang skal dø døden på ordentlig. Ikke det at vi alle nødvendigvis tenker sånn, men det er det som ligger under.

Det vi nemlig oppdager sånn omtrent nå, og med oppdager mener jeg at vi virkelig får øynene opp for det, og ikke bare liksom går rundt og vet det sånn helt ureflektert, er at det er for sent å bli fotballproff.

Altså, for min egen del begynte dette å ane meg allerede da jeg på tredje året slet benken på Lørenskog IFs småguttelag i fotball som tolvåring. Men så lenge man er barn, kan man bli ALT. Når man blir ungdom og ung voksen, begynner man å velge, men man føler allikevel at man når som helst kan velge noe annet, ta en annen utdannelse, skifte livsretning. Som tredveåring har mange nok med å kjøpe møbler på IKEA og skifte bleier, men likevel, man er ung, man har frihet, man kan velge om igjen. Trene litt mer, så plutselig viser man seg å være et supertalent. Kanskje ikke som fotballspiller da. Men som noe annet. Noe man helst bør starte litt tidlig med. Og så, BANG, er man førti og det er for sent, og det har det vært lenge, men det er AKKURAT NÅ man skjønner det, og det kan være helt greit, eller det kan gjøre innmari vondt. For en del dører er nemlig nå stengt. Noen ting er for sent. Noen ting ble sånn som dette og ikke annerledes og det kan man ikke endre på. Man ble ikke fotballproff, men det trodde man kanskje aldri at man skulle bli.

Men kanskje man trodde man skulle få reist jorden rundt med ryggsekk, eller haiket til Italia, eller spilt i et band som fikk gitt ut plater, eller skrevet en bok, eller fått mange, mange barn eller noe annet, som man drømte om, som i teorien fortsatt går an, men som man nå, inni seg, vet at er blitt for sent, fordi sånn er det bare.

Mange som driver og blir førti gjør desperate ting, og alle som er en del yngre eller en del eldre synes det er patetisk. Patetisk å kle seg som fjortis, eller å sykle i Birken i kondomdrakt, eller hva som helst annet vi gjør. Og på en måte har de rett. Mennesker er ofte ganske patetiske. Det skulle da også bare mangle.

For det er lett nok å være tjueto og vite, eller i alle fall tro, at man har hele livet foran seg, og noen dager griper man og klemmer til de spreller, mens andre dager kan man sove bort i sin helhet uten snev av anger. Det virker også som det er greit nok å være femti og rundt der, kanskje klarer man da å kose seg hemningsløst med å være aller yngst av de gamle og le av det meste. I alle fall ser det sånn ut.

Men midt i mellom der, er det faktisk litt krise. Og det er nå. Og det er her ørehårene kommer inn i bildet.

En eller annen gang før eller etter men alltid rundt førti begynner nemlig det store forfallet. En eller annen gang rundt førti begynner kroppen å gi litt blanke. For noen av oss synliggjøres dette gjennom interessante vektøkninger, knær som plutselig begynner å lage lyder, hodehår som sier pent takk for følget, og hud som, hva skal vi si, plutselig ikke ser så fresh ut som før.

Ikke at den så så fresh ut før da. For noen av oss. Eventuelt for noen få av noen av oss. For noen få av noen av oss har nemlig vært igjennom en periode med fullstendig irrasjonell hud en gang før. Og de noen få av noen av oss som har denne erfaringen, tar denne nye runden med hudelig forfall med stoisk ro, i vissheten om at det er ekstremt lav sannsynlighet for at folk på jobben kaller oss pizzatryne sånn rett opp i ansiktet på oss. Og det må man jo kunne notere som en kraftig forbedring.

Men altså, kroppen begynner å svikte. Og dette gjelder alle, tro ikke noe annet. Så kan man jo se seg rundt i forsamlingen og få øye på opptil flere både rundt og godt over førti som ser uforskammet veltrente og friske og kjekke og treningspropagandaplakataktig sunne ut. Og gjør man det, kan man jo, hvis man er en unødvendig kritisk person, og det BLIR man gjerne når man blir førti, innvende at jammen. Denne gjengen ser jo bedre ut enn for ti år siden? Mulig det. Men skinnet bedrar. Eller ikke skinnet egentlig, jeg tror dere skal være glade for at skinnet ikke synes, faktisk. For skinnet blir nemlig som nevnt litt dårlig til å bedra når det har bikket førti. Så veltrente kropper og våkne øyne som oser av overskudd? Joda. Men se nøyere. Se på mennene. Se på ørene deres. Og på nesene. Skjønner dere?

SAMME HVA MAN GJØR, så hjelper det ikke. Jeg har en teori, og en vakker og helt annen dag skal jeg bevise den, om at det er en direkte sammenheng mellom sunt kosthold, trening, fornuftige leggetider og tilbøyelighet til å påta seg FAU-verv på den ene siden, og voldsom, ukontrollert hårvekst på deler av kroppen som så absolutt ikke trenger hår på den andre siden. De drøyeste nesehårene jeg har sett, relativt sett, altså tetthet og lengde sammenlignet med personens øvrige ansiktshårvekst, har jeg sett hos folk som går Birken. Litt mindre tydelig hos de som sykler Birken, men ikke mye mindre tydelig. Selv begynte jeg å få hår i ørene da jeg begynte å sykle til jobben. Holder jeg meg til sommersykling, to-tre ganger i uka, kommer det bare lyse hår, og mest på øreflippen. Tar jeg i litt ekstra, sykler i regnvær og sånn, kommer det sorte hår fra inni øret. Dette er kroppens måte å si ifra på: Du kan gjerne trene og bli freshere enn før, men det er jeg som bestemmer.

Så napper man dem ut da, og prøver å si til seg selv at man slett ikke er en ekkel gammel mann bare på grunn av litt mye hår i ørene. Og så ser man i speilet at neida, ingen ørehår her. Men hva er DET? Der i nesen? Bor det en liten nisse med langt skjegg i NESEN min? Man prøver å dra ut nissen, ingen vil ha nisser i nesen. Også finner man ut at det er samme historien der, og rensker opp så godt man kan. Ah. Endelig ser man i det minste ut som en skygge av sin tidligere nokså tiltrekkende person, i alle fall hvis man kniper øynene litt sammen og det ikke er altfor skarpt lys. Og DA er det man oppdager det.

Akkurat der, midt mellom øynene, begås det høyforræderi. Akkurat der har kroppen bestemt seg for at HAHA, du kan gjerne trene deg slank og sole deg brun og nappe deg øre- og nesehårløs for en stakket stund, men du kan ikke vinne over MEG, kroppen din, så VÆR SÅ GOD, her får du MONOBRYN.

Og det er så KJIPT gjort, synes jeg. Magen eser ut. Håret blir grått og faller av. Man trenger ikke små, svikefulle øyenbrynhår som begynner å vokse MELLOM øyenbrynene, man gjør ikke det. Og dette var bare litt om hvor ille det er, og bare om hvordan det er for menn. Noen tror kanskje det er verre for kvinner. Noen tror alltid det. Noen burde i så fall tenke seg om, og innse at denne gangen er det ikke slik. Denne situasjonen har kvinnene trent på i årevis.

De begynner allerede tidlig i tenårene med all verdens produkter som skjuler alt de ikke er fornøyd med. Og når de nå for første gang i livet faktisk trenger det, er de forberedt. De vet hva som skal til, og de klarer seg fint. Det er derfor de fortsatt er så pene, mens vi blir stadig styggere. I parentes bemerket tror jeg forresten vi, altså vi som er menn, burde slutte å klage over antallet kosmetikkprodukter våre kvinner fyller badehyllene og resten av huset med. Det er slett ikke sikkert vi faktisk ønsker å få vite hvordan de egentlig ser ut nå.

Men vi kan ikke snakke om triste ting hele kvelden, vi skal jo egentlig feire og være glade. Så det er på tide med en avslutning.

Kjære jubilanter. Det kan godt hende dere har mer enn 37-38 år igjen. Vi snakker tross alt om forventet levealder, her. Ting kan gå over all forventning.

Noen ting er sikkert for sent. Noen dører er stengt, og noen drømmer kommer aldri til å bli noe annet. Det kan være trist og vondt, og det skal det være. Men det går over. Faktisk blir det mye bedre allerede i god tid før man fyller førtien, skal man tro det herværende anekdotiske bevis, og det må man nesten gjøre hvis man først har trodd på alt det andre som er blitt sagt her og som har samme kilde.

For noen, eller kanskje egentlig for ganske mange, blir livet rundt førti litt mer alvorlig. Det gjør ikke noe det. Det er ikke nødvendig å bli desperat. Dette er ikke tiden for å gripe dagen og klemme til den spreller. Dette er tiden for å holde dagen varsomt i hånden og være oppmerksom på livet.

Vi kommer ikke til å dø av ørehår. Ørehårene er der for å minne oss om at samme hva vi gjør, kommer kroppen til slutt til å si takk, nå holder det, takk for følget og vel hjem. Så kan vi jo håpe at det finnes et hjem.

Advertisements

19 kommentarer

Mr. Kesuke Miyagi, du er en jugafant

Alle som har hengt en stund på Twitter, vet at det alltid er noen som lar seg sjokkere og overraske av selv de aller trivielleste (jo, man kan si det, man kan si HVA man vil) trivialiteter. Det KAN være fordi journalister er en sterkt overrepresentert yrkesgruppe akkurat på Twitter.

Jeg er sikker på at journalist-headhuntere (hvis de finnes) alltid har som mål å finne den som har den mest lettutløste heve-øyenbrynene-sjokkert-refleksen. Intervjuer: «Visste du at statsansatte bor på HOTELL når de reiser i jobben?» Jobbsøker: (sperrer opp øynene, faller av stolen, setter seg opp igjen, begynner å sikle. Hele tiden måpende). Intervjuer: «Gratulerer, du er ansatt».

Men det kan også være fordi markedsførere (eller markedsfølere, da) og kommunikasjonsfolk, og da kanskje aller særligst våre alles kjære SoMe-eksperter, vet så inderlig lite om virkeligheten bortenfor puterommet og dermed lar seg sjokkere av stort sett hva det skal være.

Uansett er det slik at på Twitter, eller i alle fall på MIN Twitter, kan man rett som det er snuble over utsagn av typen: «Kjære @ruter, tusen takk for at dere ødela den nye semskede jakka mi med forsinka buss i regnværet #fail» og «WTF? Kassadama ga meg TRE poser når jeg sa FIRE?? #rimifail Please RT».

Og det var antagelig dette fenomenet som gjorde at tidligere journalist, nufortiden sosiale medier-forsker og mikroblogger yours truly, akkurat nå ble sittende på lørdagskvelden for å blogge om den EKSTREMT sterke opplevelsen det var å POLERE HELE BILEN MIN alene, for hånd, i nesten hele dag. Hadde jeg vært SoMe-ekspert, hadde jeg nok nøyd meg med en tweet: «WTF? Den fire år gamle bilen min må POLERES for å bli blank? For HÅND? #citroenfail»

Heldigvis er jeg forsker, ikke ekspert eller journalist. Så i stedet for å henholdsvis klage og sutre på Twitter, eller lage toppsak på tabloidavis.no med overskriften «Slik blir du LURT» og stikktittel «FrP krever granskning», vil jeg her øse ut min nyervervede, dyrekjøpte, grunnfremforskede kunnskap til glede for lesere over det ganske land. Så altså, OMSIDER, til saken:

Slik polerer du bilen din

  1. Inspiser bilen nøye. Er den nypolert? Hvis ja, trenger du ikke å polere den før til høsten igjen. Hvis nei, gå til punkt 2.
  2. Start datamaskinen din, start nettleseren, gå til google.no og skriv «profesjonell bilpleie» i søkefeltet.
  3. Kjør til firmaet som så mest profesjonelt ut i trefflista du fikk under punkt 2.
  4. Be dem om å polere bilen din. Be på dine knær, om nødvendig.
  5. Betal dem hva som helst, selv om det betyr at du ikke har råd til mat til familien på noen dager. Familier idag spiser MYE mer enn de trenger for å overleve.
Eventuelt kan du gjøre som jeg og gjøre jobben selv. Du kommer til å angre. Men i alle fall, dette har jeg lært i løpet av dagen:
  • Går man ut for å vaske bilen en gråværspinseaften på formiddagen, vil det med 90% sannsynlighet begynne å pøsregne akkurat idet bilen er ferdig såpet inn.
  • En vanlig familiebil har et polerbart areale tilsvarende en og en halv fotballbane.
  • Når bilen tilsynelatende er helt tørr, slik den MÅ være før du polerer, vil det på et hvilket som helst sted der det er en skjøt FOSSE frem minimum femti liter vann hvis du berører bilen mindre enn fire meter fra skjøten. Alt dette vannet vil blande seg med poleringsvoksen som absolutt ikke skal blandes med vann. Moderne biler består av anslagsvis 70% vann, det meste av det oppbevares bak skiltplatene og inni dørhåndtak og speil.
  • Sånn svart, seigtflytende vinyl- og plastfornyer må kun brukes av en voksen. En ANNEN voksen, that is.
  • …FØR du polerer den delen av bilen som IKKE skal vinyl- og plastfornyes. Ikke etterpå.
  • Sånn svart, seigtflytende vinyl- og plastfornyer er forresten et glimrende hjelpemiddel til å finne ut om det er på tide å klippe neglene. Det blir VELDIG svart bak neglene.
  • Fra du går ut for å vaske bilen til bilen er ferdig polert og du ikke engang har BEGYNT med å støvsuge og vaske inni, tar det 7 timer.
  • Og da blir resultatet litt sånn passe.

Dette var høydepunktene, men vi har tid til noen spørsmål til slutt.

Spørsmål: I Karate Kid må Karate Kid polere bilene til Mr. Miyagi. Han gir uttrykk for at han synes dette er kjedelig. Er det så kjedelig som Karate Kid sier?
Svar: Ja.

Spørsmål: Men det viser seg jo at takket være at Mr. Miyagi er streng med poleringen, blir Karate Kid veldig god i karate. Gjør ikke det at poleringen er verdt bryet likevel?
Svar: Mr. Miyagi var en jugafant. Hadde man blitt god i karate av å polere bilen, hadde dine lokale kampsportforeninger slåss om å tjene dugnadspenger til Polen-tur gjennom å polere biler for folk for en billig penge. Men det gjør de ikke. Det bør være svar nok for deg.

Spørsmål: Men Mr. Miyagi sier jo at…
Svar: Det eneste polering gjør for deg rent kampsportsfaglig er at den bygger opp et DIGERT reservoar av aggresjon. Sier du Mr. Miyagi én gang til, moser jeg deg.

Nå har vi ikke tid til flere spørsmål. Til slutt vil jeg bare kort understreke at når det står på polishflaska «Hell en LITEN dråpe på kluten», så er det AKKURAT det de mener, og ikke «halve flaska». Hvis du er mann og noen gang har lånt din kones ansiktskrem fordi du var blitt så tørr mellom øyenbrynene og hun har kommet inn på badet akkurat når du har tatt krem på fingrene, og du har SETT ansiktsuttrykket hennes da og HØRT på hva hun sa etterpå, skjønner du hva jeg mener.

Hvis du ikke har opplevd dette selv, kan du slite deg igjennom den norske filmen 37 1/2, der er det en scene som minner om nevnte situasjon. Den kvinnelige delen av Statens Filmsensur holdt faktisk på å få gjennomslag for 23-årsgrense og kategorisering som «ekstra grusom skrekkfilm» bare på grunn av den scenen. Men det var en DYR krem, altså. Hva bilpolish angår, er det mest fordi det blir så SINNSYKT tungt å få gnidd skiten vekk igjen etterpå, at du bør moderere mengden en hel del.

Men uansett. Bilen MIN er ganske blank nå. Og det er jo veldig, veldig vanskelig å finne noe som er viktigere enn det. Bare spør Mr. Miyagi. Jeg skal forresten hilse og si at alle som ikke polerer bilen skal møte på kjøkkenet med chop sticks umiddelbart etterpå. Dere skal trene på å fange fluer med bind for øynene. Lykke til, og takk.

14 kommentarer