Førti

(Det følgende ble skrevet for fremføring på en 40-årsdag i går. Det ble forsåvidt også fremført. Men noen som ikke var der sa de ville lese det, så derfor ligger det her.)

Du vet du begynner å bli gammel når du lurer på hva du kan finne på som kan være morsomt på fest, og svaret er at du spør en som er enda eldre om å holde et kåseri, for sikkerhets skyld et kåseri om å bli gammel. Det er ikke det at alle fester må ha, ja, hva de nå har på ungdomsfester, kokain kanskje, eller housemusikk, for all del, men ett sted går grensen. Aldersgrensen, altså. Og den går før kåseri. Men hva vet jeg, kanskje var de desperate. Og for alt jeg vet, som er nesten ingenting, er det helt vanlig med kåserier på ungdomsfester. Som en litt sånn trippelironisk retroting. Jeg forstår ikke noe særlig av ungdommer, og jeg er definitivt aldri på fest med dem. Når det er sagt, så forstår jeg ikke all verdens av førtiåringer heller. Mer enn før, tror jeg, men fortsatt lite. Heldigvis var ikke dette min idé. Dette her altså, at jeg skulle stå her å snakke. Men sånn har det blitt.

Nå er det sikkert forresten noen som lurer på hvorfor jeg bare sier sånne generelle ting, og ikke sånne spesielle ting om dagens, eller i alle fall inneværende års, jubilanter. Og det er altså fordi dette ikke er en tale. Det bare høres sånn ut. Men de har bedt meg om å holde et kåseri om å bli førti. Når jeg tenker meg om, burde dere ha skjønt det ut fra innledningen. Men jeg tenker meg ikke om hvis jeg ikke absolutt må. Og DET tror jeg skal bli et sentralt kapittel hvis jeg noen gang skal skrive en bok om hvordan man kan bli førti uten å bli deprimert av det – man må ikke tenke seg om mer enn man absolutt må. Førti er nemlig svære greier. Alvorlige, svære greier. Det er ikke nødvendig å kjenne etter, det blir svære, alvorlige og gjerne litt dystre greier helt av seg selv.

Den første gangen jeg holdt tale i førtiårsdag, var jeg cirka trettito og et halvt. Da var det morsomt. Da fant jeg ut hva som var gjennomsnittlig levealder for kvinner, også sa jeg gratulerer med førtiårsdagen og lykke til med de neste trettisju, også lo alle vi som var godt under førti veldig hjertelig og lenge. Jubilanten selv lo ikke fullt så mye som jeg hadde håpet, men det gjorde ikke noe, for jeg syntes selv at det var et så aldeles strålende artig poeng. Nå er jeg førti. Nå vet jeg hvorfor hun ikke lo. Og det er derfor jeg nå skal gjøre rede for sammenhengen mellom uønsket hårvekst i ørene og dødsangst.

For det er som sagt alvorlige greier, dette her. Nå er ikke herværende jubilanter de jeg tenker på som Verdens Aller Mest Førtiårskrise-utsatte mennesker, og det er jo bra for dem. Men det gjør det ikke mindre alvorlig. For en eller annen gang, før eller etter men alltid rundt førti, er det at det går opp for oss at vi en gang skal dø døden på ordentlig. Ikke det at vi alle nødvendigvis tenker sånn, men det er det som ligger under.

Det vi nemlig oppdager sånn omtrent nå, og med oppdager mener jeg at vi virkelig får øynene opp for det, og ikke bare liksom går rundt og vet det sånn helt ureflektert, er at det er for sent å bli fotballproff.

Altså, for min egen del begynte dette å ane meg allerede da jeg på tredje året slet benken på Lørenskog IFs småguttelag i fotball som tolvåring. Men så lenge man er barn, kan man bli ALT. Når man blir ungdom og ung voksen, begynner man å velge, men man føler allikevel at man når som helst kan velge noe annet, ta en annen utdannelse, skifte livsretning. Som tredveåring har mange nok med å kjøpe møbler på IKEA og skifte bleier, men likevel, man er ung, man har frihet, man kan velge om igjen. Trene litt mer, så plutselig viser man seg å være et supertalent. Kanskje ikke som fotballspiller da. Men som noe annet. Noe man helst bør starte litt tidlig med. Og så, BANG, er man førti og det er for sent, og det har det vært lenge, men det er AKKURAT NÅ man skjønner det, og det kan være helt greit, eller det kan gjøre innmari vondt. For en del dører er nemlig nå stengt. Noen ting er for sent. Noen ting ble sånn som dette og ikke annerledes og det kan man ikke endre på. Man ble ikke fotballproff, men det trodde man kanskje aldri at man skulle bli.

Men kanskje man trodde man skulle få reist jorden rundt med ryggsekk, eller haiket til Italia, eller spilt i et band som fikk gitt ut plater, eller skrevet en bok, eller fått mange, mange barn eller noe annet, som man drømte om, som i teorien fortsatt går an, men som man nå, inni seg, vet at er blitt for sent, fordi sånn er det bare.

Mange som driver og blir førti gjør desperate ting, og alle som er en del yngre eller en del eldre synes det er patetisk. Patetisk å kle seg som fjortis, eller å sykle i Birken i kondomdrakt, eller hva som helst annet vi gjør. Og på en måte har de rett. Mennesker er ofte ganske patetiske. Det skulle da også bare mangle.

For det er lett nok å være tjueto og vite, eller i alle fall tro, at man har hele livet foran seg, og noen dager griper man og klemmer til de spreller, mens andre dager kan man sove bort i sin helhet uten snev av anger. Det virker også som det er greit nok å være femti og rundt der, kanskje klarer man da å kose seg hemningsløst med å være aller yngst av de gamle og le av det meste. I alle fall ser det sånn ut.

Men midt i mellom der, er det faktisk litt krise. Og det er nå. Og det er her ørehårene kommer inn i bildet.

En eller annen gang før eller etter men alltid rundt førti begynner nemlig det store forfallet. En eller annen gang rundt førti begynner kroppen å gi litt blanke. For noen av oss synliggjøres dette gjennom interessante vektøkninger, knær som plutselig begynner å lage lyder, hodehår som sier pent takk for følget, og hud som, hva skal vi si, plutselig ikke ser så fresh ut som før.

Ikke at den så så fresh ut før da. For noen av oss. Eventuelt for noen få av noen av oss. For noen få av noen av oss har nemlig vært igjennom en periode med fullstendig irrasjonell hud en gang før. Og de noen få av noen av oss som har denne erfaringen, tar denne nye runden med hudelig forfall med stoisk ro, i vissheten om at det er ekstremt lav sannsynlighet for at folk på jobben kaller oss pizzatryne sånn rett opp i ansiktet på oss. Og det må man jo kunne notere som en kraftig forbedring.

Men altså, kroppen begynner å svikte. Og dette gjelder alle, tro ikke noe annet. Så kan man jo se seg rundt i forsamlingen og få øye på opptil flere både rundt og godt over førti som ser uforskammet veltrente og friske og kjekke og treningspropagandaplakataktig sunne ut. Og gjør man det, kan man jo, hvis man er en unødvendig kritisk person, og det BLIR man gjerne når man blir førti, innvende at jammen. Denne gjengen ser jo bedre ut enn for ti år siden? Mulig det. Men skinnet bedrar. Eller ikke skinnet egentlig, jeg tror dere skal være glade for at skinnet ikke synes, faktisk. For skinnet blir nemlig som nevnt litt dårlig til å bedra når det har bikket førti. Så veltrente kropper og våkne øyne som oser av overskudd? Joda. Men se nøyere. Se på mennene. Se på ørene deres. Og på nesene. Skjønner dere?

SAMME HVA MAN GJØR, så hjelper det ikke. Jeg har en teori, og en vakker og helt annen dag skal jeg bevise den, om at det er en direkte sammenheng mellom sunt kosthold, trening, fornuftige leggetider og tilbøyelighet til å påta seg FAU-verv på den ene siden, og voldsom, ukontrollert hårvekst på deler av kroppen som så absolutt ikke trenger hår på den andre siden. De drøyeste nesehårene jeg har sett, relativt sett, altså tetthet og lengde sammenlignet med personens øvrige ansiktshårvekst, har jeg sett hos folk som går Birken. Litt mindre tydelig hos de som sykler Birken, men ikke mye mindre tydelig. Selv begynte jeg å få hår i ørene da jeg begynte å sykle til jobben. Holder jeg meg til sommersykling, to-tre ganger i uka, kommer det bare lyse hår, og mest på øreflippen. Tar jeg i litt ekstra, sykler i regnvær og sånn, kommer det sorte hår fra inni øret. Dette er kroppens måte å si ifra på: Du kan gjerne trene og bli freshere enn før, men det er jeg som bestemmer.

Så napper man dem ut da, og prøver å si til seg selv at man slett ikke er en ekkel gammel mann bare på grunn av litt mye hår i ørene. Og så ser man i speilet at neida, ingen ørehår her. Men hva er DET? Der i nesen? Bor det en liten nisse med langt skjegg i NESEN min? Man prøver å dra ut nissen, ingen vil ha nisser i nesen. Også finner man ut at det er samme historien der, og rensker opp så godt man kan. Ah. Endelig ser man i det minste ut som en skygge av sin tidligere nokså tiltrekkende person, i alle fall hvis man kniper øynene litt sammen og det ikke er altfor skarpt lys. Og DA er det man oppdager det.

Akkurat der, midt mellom øynene, begås det høyforræderi. Akkurat der har kroppen bestemt seg for at HAHA, du kan gjerne trene deg slank og sole deg brun og nappe deg øre- og nesehårløs for en stakket stund, men du kan ikke vinne over MEG, kroppen din, så VÆR SÅ GOD, her får du MONOBRYN.

Og det er så KJIPT gjort, synes jeg. Magen eser ut. Håret blir grått og faller av. Man trenger ikke små, svikefulle øyenbrynhår som begynner å vokse MELLOM øyenbrynene, man gjør ikke det. Og dette var bare litt om hvor ille det er, og bare om hvordan det er for menn. Noen tror kanskje det er verre for kvinner. Noen tror alltid det. Noen burde i så fall tenke seg om, og innse at denne gangen er det ikke slik. Denne situasjonen har kvinnene trent på i årevis.

De begynner allerede tidlig i tenårene med all verdens produkter som skjuler alt de ikke er fornøyd med. Og når de nå for første gang i livet faktisk trenger det, er de forberedt. De vet hva som skal til, og de klarer seg fint. Det er derfor de fortsatt er så pene, mens vi blir stadig styggere. I parentes bemerket tror jeg forresten vi, altså vi som er menn, burde slutte å klage over antallet kosmetikkprodukter våre kvinner fyller badehyllene og resten av huset med. Det er slett ikke sikkert vi faktisk ønsker å få vite hvordan de egentlig ser ut nå.

Men vi kan ikke snakke om triste ting hele kvelden, vi skal jo egentlig feire og være glade. Så det er på tide med en avslutning.

Kjære jubilanter. Det kan godt hende dere har mer enn 37-38 år igjen. Vi snakker tross alt om forventet levealder, her. Ting kan gå over all forventning.

Noen ting er sikkert for sent. Noen dører er stengt, og noen drømmer kommer aldri til å bli noe annet. Det kan være trist og vondt, og det skal det være. Men det går over. Faktisk blir det mye bedre allerede i god tid før man fyller førtien, skal man tro det herværende anekdotiske bevis, og det må man nesten gjøre hvis man først har trodd på alt det andre som er blitt sagt her og som har samme kilde.

For noen, eller kanskje egentlig for ganske mange, blir livet rundt førti litt mer alvorlig. Det gjør ikke noe det. Det er ikke nødvendig å bli desperat. Dette er ikke tiden for å gripe dagen og klemme til den spreller. Dette er tiden for å holde dagen varsomt i hånden og være oppmerksom på livet.

Vi kommer ikke til å dø av ørehår. Ørehårene er der for å minne oss om at samme hva vi gjør, kommer kroppen til slutt til å si takk, nå holder det, takk for følget og vel hjem. Så kan vi jo håpe at det finnes et hjem.

  1. #1 by Liv-Inger on 19/06/2011 - 11:31

    Fantastisk! Nå er det leeenge til jeg blir 40 da (i alle fall fem og et halvt år…), men greit med en påminnelse om å fortsette hardtreninga. På produktsiden vel og merke. Sånn annen trening er så slitsomt…😉

    • #2 by EivindL on 19/06/2011 - 11:50

      Tusen takk, og lykke til med treningen. Du kommer sikkert til å holde deg godt🙂

  2. #3 by Lene Noteng on 19/06/2011 - 11:49

    Jaja… Der fikk jeg noe å tenke på.😮 Jeg er nå 37, hvilket vil si at jeg enda ikke er halvveis i livet (det er det som forventes av meg, eller hur?). Jeg gruer meg egentlig ikke til å bli 40. Knærne mine har knirket siden jeg var 25, og uønsket hårvekst er forlengst et faktum. Hårnapping og rullator er forlengst en del av hverdagen. Takk og lov for at jeg har en nesten 10 år yngre mann som holder humøret mitt oppe, og som kan skifte bleiene mine, gi meg hjertemedisinen min og trille meg rundt i rullestolen om noen år. Livet ser egentlig ikke så ille ut.🙂

    Takk for et fantastisk kåseri; du er blitt litt helten min på en måte. Helten som redder dagen fra å bli kjedelig og grå, og som faktisk FORLENGER livet mitt med en god latter.

    • #4 by EivindL on 19/06/2011 - 12:25

      Tusen takk, jeg rødmer litt nå. Høres ut som du er godt forberedt på alderdommen, uansett hvor lang den blir.

  3. #5 by Lars Fredriksen on 19/06/2011 - 12:11

    Jeg ler (oppgitt), kjenner meg igjen og deler denne videre!
    L

    • #6 by EivindL on 19/06/2011 - 12:25

      Takk for det. Godt å vite at det ikke bare er jeg som har det sånn.

  4. #7 by Helene Ottersen on 19/06/2011 - 12:21

    Fantastisk morsomt! Takk for en hyggelig kveld! Nærmer meg forfallet – jeg får fylle opp hyllene:-)

    • #8 by EivindL on 19/06/2011 - 12:26

      Er ikke du bare 39 og et halvt, da? Takk selv, veldig koselig å treffes igjen.

      • #9 by Helene Ottersen on 19/06/2011 - 14:31

        Stemmer det, så det er jo leeenge igjen:) Jo takk det samme:)

  5. #10 by Andreas H. Opsvik on 19/06/2011 - 12:38

    Eg er 22 og bekymringslaus, og det skal eg alltid vere (bortsett frå at eg vert 23 i morgon då).

    Berre sei frå om du vil lese det inn og legge det ut igjen, så skal eg nok klare å fikse det!

    • #11 by EivindL on 19/06/2011 - 13:00

      Takk for det, og gratulerer med morgendagen! Skal si ifra hvis leseånden kommer over meg – tusen takk for raust tilbud!

  6. #12 by Bentelill on 19/06/2011 - 15:50

    16 år og noen dager siden jeg ble 40 nå, men kjenner det godt igjen og husker følelsen! Selv stakk jeg til skogs på dagen og nektet å feire den. Mange ble litt sure for det. Alt man følte seg frustrert over ikke lenger kunne gjøre- eller bli -er etterhvert blitt til alt man er lettet over å slippe å forventes prestere. Puh, lettelse å bli 56….

    • #13 by EivindL on 19/06/2011 - 22:37

      Takk. Det var det jeg trodde. At det ville gå over etterhvert, altså.

  7. #14 by Nissemann on 08/07/2011 - 23:48

    Brilliant! Dette var artig lesning, masse gode poenger og spisse formuleringer.🙂

    • #15 by EivindL on 18/07/2011 - 23:36

      Tusen takk, beklager sent svar – har vært på ferie.

  8. #16 by Maiken Johansen on 12/08/2011 - 13:55

    Det er ikke alt man kan takke Twitter for, men jeg takker Twitter for oppdagelsen av denne pennen. Eller tastaturet mer korrekt. Helt i starten her på å lese meg nedover bloggen og det lover herlig bra. Nå håper jeg at jeg lever tilstrekkelig lenge til å rekke over alle innlegg. Ja, nesten så jeg håper på å overleve deg så jeg får med meg alt, men nå hadde jeg i utgangspunktet tenkt å takke for meg et sted i tiden mellom kåserier og nisser i nesen.
    Blir oppriktig hæppi når jeg snubler over folk med solide formuleringsevner. Da er det vanskelig å være bitter på Twitter.

    • #17 by EivindL on 12/08/2011 - 14:01

      Wow. Takk. Nesten litt målløs, nå.

  9. #18 by Maiken Johansen on 12/08/2011 - 14:02

    Da har vi noe felles. God helg.

  10. #19 by Bente Øien Hauge on 31/03/2012 - 00:39

    Fabelaktig. Sukk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: