Arkiver for august, 2011

Fusevalg

I dag leste jeg en tweet (det starter alltid på Twitter, liksom) som sugde tak i meg og holder meg fast ennå. Det hender det skjer. Tvitreren med det interessante nicket @ettertanke, skrev «hver gang det er #ffnor får jeg flashbacks fra den tida da det skulle velges lag i gymtimene på skolen. stod der og venta og venta og venta.»

(For deg som er uinnvidd: #Ffnor står for FollowFridayNorway og er en sånn greie der man anbefaler sine følgere å følge noen utvalgte tvitrere. Stas å bli anbefalt, ustas å aldri bli det.)

Jeg ga henne en #ffnor – alternativet var å la min indre femteklassing få felle en tåre ut gjennom mine 41 år gamle øyne, der midt på tbanen en regnvåt ettermiddag i Oslo, og det kunne jeg ikke ha noe av. Nå vet jeg ikke om jeg nesten gråt mest for henne eller for han femteklassingen som var meg, sannsynligvis for oss begge. Om @ettertanke mente det så alvorlig som jeg tok det, aner jeg ikke. Poenget er at inni meg, like under et eller annet tynt lag av noe, der ligger den følelsen man får når man BLIR valgt sist gang etter gang etter gang i gymtime etter gymtime etter gymtime igjennom alle barneskolens triste regnværsdager, der ligger DEN følelsen og slumrer, såvidt, og våkner med en gang noen dulter borti den. Også tar den tak og blir der en stund.

Jeg var nemlig alltid lagkaptein og fus i alt, ikke minst fusevalg. Den så du ikke komme? Det var ikke så rart, det er blank løgn. SELVFØLGELIG var jeg ikke det. Utenom Jo Nesbø er det ikke en eneste skrivende person i dette landet som er god til å kaste liten ball, og da må jeg forresten spørre:

Hvorfor i (nei, DET kan jeg jo ikke si), men HVORFOR er det viktig å kunne kaste langt med liten ball? Når trenger man DET? Er det for at barna skal forberede seg på å bli gode til å kaste håndgranater i tilfelle det blir krig når de blir voksne? Og stille lengde? I tilfelle de må stå på en skikkelig smal fjellhylle og kaste seg over en kløft, uten tilløp?

Jada, typisk teoretikere og akademikersnobber å stille sånne spørsmål. Men jeg spurte om det samme da de ville lære meg om eruptive bergarter på videregående; jeg satte tappert foten ned og sa at DETTE, dette ville jeg gjerne vite hva jeg skulle bruke til før jeg eventuelt tok det inn i kunnskapsbanken.

Det viste seg at jeg skulle bruke det til en tentamen. Rombeporfyr. Er det en eruptiv bergart? Jeg synes ikke det høres sånn ut. Den tentamenen gikk ikke så bra.

I og med at jeg slett ikke har fullført noen akademisk karriere i form av noen sånn helt liksom formell utdannelse akkurat, kan man jo anta at det er lurt å følge med i de ikke innlysende nyttige fagene også, men det er det litt sent å tenke på nå.

Dette var bare for å vise at jeg slett ikke er spesielt negativ til gymnastikkfaget. Jeg er negativ til mye mer, i perioder er det nærmest en livsstil. Men hva gym angår, alvorlig talt: Medisinball? Stille lengde? Hæ?

Men det fine med stille lengde, og nesten unikt i gymsammenheng, var jo at det var ikke lagspill. Jeg hatet lagspill. Ikke at jeg ikke vil være på lag, men jeg vil ikke ØDELEGGE for lag. Kanonball. Basket. Fotball. Håndball. Stafett. Jeg er elendig i alt dette. Eller var, da, sist jeg sjekket. Lenge siden jeg har spilt kanonball. Tror dere det finnes bedriftslag i kanonball? Kunne jo vært artig å finne ut om det er like ille ennå.

Men det var velgingen. Gymvelgingen. Noen må jo bli valgt sist. Det MÅ ikke være den samme hver gang, men det er jo praktisk og forutsigbart, da.

Det gjør noe med en å være den som ingen vil ha. Noen av oss ble så skadet at vi bruker masse tid på å tvitre eller å blogge eller begge deler, i håp om å få ros og om å bli valgt. Noen gikk det enda verre med, de prøver via enorm innsats på Facebook å få ungen sin til å pryde leverposteibokser.

Forhåpentlig er det noen som fanger opp dette og sørger for at de som trenger hjelp, får det.

Så til dere som følger meg på Twitter, eller som kommenterer på bloggen, eller bare LESER den, takk for at dere velger meg. Det føles godt å bli valgt.

(Nå tror dere jeg var mobbeoffer. Det var jeg ikke. Eller, ikke så mye, i alle fall. Jeg hadde gode kamerater. Særlig én, som jeg fortsatt har. Han var veldig god i gym, særlig i fotball. Når vi lekte i gata, var han fusevalg. Jeg var andevalg. Vi hadde ingen å velge, men vi VAR fusevalg og andevalg likevel. Rutinen var at han ropte «Fus!», og jeg ropte «And!». Selv når jeg ropte først, ropte jeg «And!» Så han fikk være Ænsjester aitid, mens jeg var, jeg vet ikke, Darbi eller Stouk eller noe. Så spilte vi fotball. Han vant. Hver. Eneste. Gang. Han er ellers en fabelaktig fyr. Og vet dere hva? Sånn utenom akkurat i gym den gangen, og mer sånn her i LIVET, har han valgt meg helt siden den gangen. Ofte. Og slett ikke sist.)

Advertisements

16 kommentarer

En blogg TIL, nå

Noen av dere sa dere ville lese gamle tekster jeg har skrevet, og ting som er blitt refusert og sånn. Jeg har lagd en egen blogg for utdaterte og refuserte manuskripter. Tre manus er lagt ut, flere kommer etterhvert. De er enda mer uleselige enn disse. Kom ikke å si at du ikke er blitt advart.

Gå til Kåseriarkivet likevel

Legg igjen en kommentar

Prestasjonsangst (™)

Dere lesere er så altfor vennlige. Jeg får så mye ros. Dette gjør det nesten umulig å skrive, fordi jeg er så redd for at det skal bli dårligere neste gang. Men det går nok over. I mellomtiden tenkte jeg at jeg kanskje skulle legge ut noen gamle greier, ting jeg har skrevet for årevis siden, og kanskje også noen greier som er blitt refusert andre steder. Vil noen lese sånt? Halvbra kåserier som er gått ut på dato, liksom? Si ja, da.

4 kommentarer

Bitter™

Du skal ikke ha fulgt meg mange sekundene på Twitter i dag før du har fått med deg hvor hjertelig fornøyd jeg er med mitt eget supergeniale konsept Bitter™.

Tusenvis lurer nå på om de kan få invites til betaversjonen, om de kan få jobb i det nye firmaet (som ikke er etablert akkurat sånn rent juridisk flisespikkeraktig ennå), og ikke minst på hva i alle dager Bitter™ rent faktisk liksom ER. De får svaret her.

Asosialt medium

Jo, det HETER et medium, flere media. (Det samme gjelder for øvrig forum/fora, og alle som sier «et fora» skal etter Den (litt) voldelige språkrevolusjonen tilbringe årevis i fengsel sammen med de som feilbruker «i forhold til» , men dette er en helt annen skål.) Altså et medium, et asosialt medium, i motsetning til sosiale medier som Twitter og Facebook. (Funfact: Alle som sier «sosiale medier som Twitter og Facebook» vet bare om akkurat de to.)

For deg som ikke vil dele med NOEN

Alt skal deles med alle, ikke sant? På face, på Twitter, Flickr, LinkedIn, Google+ (og jeg kan MANGE flere, jeg har vært på kurs). Vel, noen ting er det best å bare holde for seg selv. En kjernefunksjon i Bitter™ blir å kunne poste ting som ikke deles med NOEN.

Føkk de glade

Noen av oss er mer gretne enn vi vet vi burde være. Da hjelper det ABSOLUTT ikke at mange rundt oss synes det er best å være skikkelig glade. Bitter™ er for alle de millioner av mennesker som går rundt og ikke klarer å leve opp til omgivelsenes forventninger til uttalt og utstrålt lykke. ALT som skrives bør og skal tas i verste mening på Bitter™. Merker du hvor befriende tanken er? (Hvis ikke kan du gå tilbake til Facebook-siden din og melde deg inn i enda en gruppe med hjerte i navnet.)

0 followers

I Bitter™ blir det ingen followers, bare stalkers. I utgangspunktet stalker alle alle. Man kan ikke velge å «følge» noen, man kan bare avfølge eller blokkere. Begge deler med en lydeffekt.

Rebitring med hermestemme

En annen lydeffekt blir også viktig: Når man rebitrer (altså sender et bitt videre til sine stalkers), kan man velge mellom uten lydeffekt, opplest med bitter stemme (min, antagelig), eller opplest med barnslig hermestemme – sistnevnte tenkt brukt når man synes noe er teit sagt. Reply-funksjonen (biteback) kommer også med hermestemme-option. Det er mulig at lydeffektene ikke blir klare til betalanseringen. Kanskje ikke før til echo- eller foxtrot-lanseringen, faktisk. Bittert, men sånn er det.

Et firma med en drøm

Eller et mareritt, kanskje. Men vi skal klare det. Vi er det eneste firmaet i Norge, kanskje i verden, som har både psykolog, bartender, milliardær og lyriker på plass FØR vi har fått eget organisasjonsnummer. Så bare vent. Betaen lanseres any day now.

Hymne

Som sagt, vi har lyriker. Han heter Helge Torvund og har skrevet mye bra. Ikke minst har han skrevet en «hymne til bitter». Her er den (gjengitt MED forfatterens tillatelse, tro det eller ei):

Hymne til bitter

Og så kjem det dagar

då ein ikkje vil treffa nokon

bare gå gjennom snøen

Gå og halda kjeften

godt lukka

kring det ein veit

og trur

Gå og gå som ein teiar

Som ein mørk tagal pustar

i det kvite

Alle ein ser

jagar ein spinal angst

gjennom ryggen

Ei skjelving av avmakt

for det vulgære

og eit uendeleg mismot

ved tanken på ufølsame

replikkar og gestar

Bare gå i snøen

Tagal som granskog

og halda seg borte

Halda seg mørk

og grøn

– Helge Torvund

 

Men når får jeg Bitter™?

Betaversjonen blir kun for inviterte, på den vanlige kjipe måten. Men vi skal ikke være kjipe på invitasjonene. Bare trege. Følg med på hashtaggen #bitter på Twitter for oppdatert info, eller bare heng rundt her på bloggen.

19 kommentarer