Fusevalg

I dag leste jeg en tweet (det starter alltid på Twitter, liksom) som sugde tak i meg og holder meg fast ennå. Det hender det skjer. Tvitreren med det interessante nicket @ettertanke, skrev «hver gang det er #ffnor får jeg flashbacks fra den tida da det skulle velges lag i gymtimene på skolen. stod der og venta og venta og venta.»

(For deg som er uinnvidd: #Ffnor står for FollowFridayNorway og er en sånn greie der man anbefaler sine følgere å følge noen utvalgte tvitrere. Stas å bli anbefalt, ustas å aldri bli det.)

Jeg ga henne en #ffnor – alternativet var å la min indre femteklassing få felle en tåre ut gjennom mine 41 år gamle øyne, der midt på tbanen en regnvåt ettermiddag i Oslo, og det kunne jeg ikke ha noe av. Nå vet jeg ikke om jeg nesten gråt mest for henne eller for han femteklassingen som var meg, sannsynligvis for oss begge. Om @ettertanke mente det så alvorlig som jeg tok det, aner jeg ikke. Poenget er at inni meg, like under et eller annet tynt lag av noe, der ligger den følelsen man får når man BLIR valgt sist gang etter gang etter gang i gymtime etter gymtime etter gymtime igjennom alle barneskolens triste regnværsdager, der ligger DEN følelsen og slumrer, såvidt, og våkner med en gang noen dulter borti den. Også tar den tak og blir der en stund.

Jeg var nemlig alltid lagkaptein og fus i alt, ikke minst fusevalg. Den så du ikke komme? Det var ikke så rart, det er blank løgn. SELVFØLGELIG var jeg ikke det. Utenom Jo Nesbø er det ikke en eneste skrivende person i dette landet som er god til å kaste liten ball, og da må jeg forresten spørre:

Hvorfor i (nei, DET kan jeg jo ikke si), men HVORFOR er det viktig å kunne kaste langt med liten ball? Når trenger man DET? Er det for at barna skal forberede seg på å bli gode til å kaste håndgranater i tilfelle det blir krig når de blir voksne? Og stille lengde? I tilfelle de må stå på en skikkelig smal fjellhylle og kaste seg over en kløft, uten tilløp?

Jada, typisk teoretikere og akademikersnobber å stille sånne spørsmål. Men jeg spurte om det samme da de ville lære meg om eruptive bergarter på videregående; jeg satte tappert foten ned og sa at DETTE, dette ville jeg gjerne vite hva jeg skulle bruke til før jeg eventuelt tok det inn i kunnskapsbanken.

Det viste seg at jeg skulle bruke det til en tentamen. Rombeporfyr. Er det en eruptiv bergart? Jeg synes ikke det høres sånn ut. Den tentamenen gikk ikke så bra.

I og med at jeg slett ikke har fullført noen akademisk karriere i form av noen sånn helt liksom formell utdannelse akkurat, kan man jo anta at det er lurt å følge med i de ikke innlysende nyttige fagene også, men det er det litt sent å tenke på nå.

Dette var bare for å vise at jeg slett ikke er spesielt negativ til gymnastikkfaget. Jeg er negativ til mye mer, i perioder er det nærmest en livsstil. Men hva gym angår, alvorlig talt: Medisinball? Stille lengde? Hæ?

Men det fine med stille lengde, og nesten unikt i gymsammenheng, var jo at det var ikke lagspill. Jeg hatet lagspill. Ikke at jeg ikke vil være på lag, men jeg vil ikke ØDELEGGE for lag. Kanonball. Basket. Fotball. Håndball. Stafett. Jeg er elendig i alt dette. Eller var, da, sist jeg sjekket. Lenge siden jeg har spilt kanonball. Tror dere det finnes bedriftslag i kanonball? Kunne jo vært artig å finne ut om det er like ille ennå.

Men det var velgingen. Gymvelgingen. Noen må jo bli valgt sist. Det MÅ ikke være den samme hver gang, men det er jo praktisk og forutsigbart, da.

Det gjør noe med en å være den som ingen vil ha. Noen av oss ble så skadet at vi bruker masse tid på å tvitre eller å blogge eller begge deler, i håp om å få ros og om å bli valgt. Noen gikk det enda verre med, de prøver via enorm innsats på Facebook å få ungen sin til å pryde leverposteibokser.

Forhåpentlig er det noen som fanger opp dette og sørger for at de som trenger hjelp, får det.

Så til dere som følger meg på Twitter, eller som kommenterer på bloggen, eller bare LESER den, takk for at dere velger meg. Det føles godt å bli valgt.

(Nå tror dere jeg var mobbeoffer. Det var jeg ikke. Eller, ikke så mye, i alle fall. Jeg hadde gode kamerater. Særlig én, som jeg fortsatt har. Han var veldig god i gym, særlig i fotball. Når vi lekte i gata, var han fusevalg. Jeg var andevalg. Vi hadde ingen å velge, men vi VAR fusevalg og andevalg likevel. Rutinen var at han ropte «Fus!», og jeg ropte «And!». Selv når jeg ropte først, ropte jeg «And!» Så han fikk være Ænsjester aitid, mens jeg var, jeg vet ikke, Darbi eller Stouk eller noe. Så spilte vi fotball. Han vant. Hver. Eneste. Gang. Han er ellers en fabelaktig fyr. Og vet dere hva? Sånn utenom akkurat i gym den gangen, og mer sånn her i LIVET, har han valgt meg helt siden den gangen. Ofte. Og slett ikke sist.)

  1. #1 by Ida Aalen on 20/08/2011 - 01:57

    🙂

  2. #2 by Makan Jr. on 20/08/2011 - 08:31

    Fantastisk skrevet!

  3. #4 by Runar on 20/08/2011 - 09:31

    Eivnd!
    Kan ikke huske at du var så ille dårlig i alt som du dkal ha det til…
    Og det var flere som også var blant de siste, hver gang.
    Er artig og lese innleggene dine, bra skrevet …..

    • #5 by EivindL on 20/08/2011 - 10:13

      Hei Runar, artig å råkes. Kanskje jeg var bedre enn jeg husker? Kanskje jeg bare ble valgt tredd sist? Jeg vet ikke, vet bare at jeg husker følelsen – og man husker vel kanskje best det som var kjipest eller satte dypest spor. Takk for hyggelig tilbakemelding!

  4. #6 by Rune M. Andersen on 20/08/2011 - 10:49

    Godt skrevet – igjen! Og stor gjenkjennelseseffekt🙂

    • #7 by EivindL on 20/08/2011 - 10:50

      Tusen takk, Rune. Hyggelig å høre – fint og litt trist at du kjente deg igjen😉

  5. #8 by Ivar Bakke (@alHvaskjera) on 20/08/2011 - 12:58

    Nice. Jeg LA MERKE TIL det du skrev, takket være tekstens kvaliteter synes jeg at jeg kunne skimte omrisset av en virkelig person, DEG. Er det ikke det det ofte handler om, den gang og senere, å bli sett og anerkjent. Jeg synes du er FLINK. Er det ikke omentrent så enkelt vi er skrudd sammen, veldig ofte. Vi ønsker å bli sett og anerkjent, at noen skal ønske å være sammen med oss, bruke tid på å høre på oss. Det er vel noe av grunnen til at du fikk så mange positive reaksjoner på din tekst – vi kjenner oss igjen. Den andre grunnen er at den er godt skrevet. Der er litteraturen like nådeløs som fotballen. Skal noen velge oss først, fremfor alt det andre i strømmen av inntrykk, så må det være en kvalitet der. I dag var du fus. Det var velfortjent.

    • #9 by EivindL on 20/08/2011 - 14:37

      Tusen takk for veldig fin kommentar.

  6. #10 by jon kaurel on 20/08/2011 - 20:07

    Takk. Bare en annen som har vekket denne følelsen i meg siden barneskolen. Stein Torleif Bjellas sang «liten ball» på plata «Vonde visu». I min verden er det en hedersbetegnelse å sammenlignes med ham. Ikke noe and-valg🙂

    • #11 by EivindL on 21/08/2011 - 21:43

      Tusen takk for fabelaktig fin sammenligning!

  7. #12 by Helge Magnus on 21/08/2011 - 09:54

    Med så mange traumatiserte femteklassinger er det ikke rart fusevalg i gymmen ble erstattet av 1-2-1-2-inndeling! Dog ikke overført til andre områder av livet. «Alle enere begynner å jobbe i Accenture, alle toere begynner å jobbe i Familie- og likestillingsdepartementet.»

  8. #13 by Aslaugok on 21/08/2011 - 13:12

    Nydlig skrevet – igjen!
    Og rart hvordan gym er det mest brutale skolefaget, i nesten alles minner, uavhengig av når man ble valgt…

    • #14 by EivindL on 21/08/2011 - 21:43

      Tusen takk for hyggelig respons.

  9. #15 by Anne-Kjersti Larsen (@akaalars) on 26/08/2011 - 18:38

    Fantastisk å lese, og alt for gjenkjennelig😉 Jeg tenkte masse på dette innlegget da jeg leste det første gang for flere dager siden, og så tenkte jeg på det igjen i dag på jobb! Jeg er ganske sikker på at jeg gjenkjente i alle fall litt av disse følelsene du beskriver. Da bestemte jeg meg for at i dag passer det å skrive den kommentaren jeg hadde tenkt å skrive her, da jeg leste første gang.

    Vi hadde aktivitetsdag for alle de nye elevene på skolen i dag. Mange skikkelig kjekke oppgaver, elevene jobbet bra i team og det var veldig god stemning. Det var da klassen jeg hadde ansvar for, kom til det såkalte ”edderkoppnettet” jeg opplevde å bli satt litt tilbake i tid og kjente litt på den der følelsen av at nå kan jeg komme til å dumme meg ut. Utfordringen var å komme seg gjennom rutene i dette loddrette nettet, som hang mellom to trær. Elevene klarte dette med glans; ålte seg over, under og gjennom disse små rutene uten å være nær tauene. De ulike rutene kunne bare brukes én gang, og de letteste av de aktuelle 16 rutene ble selvsagt brukt med én gang. Det var DA spørsmålet kom, henvendt mot meg. -Kan ikke du også gå gjennom en rute, for da får vi flere poeng. -Vi kan løfte deg! -Den andre læreren gjorde det – han ble løftet over, av elevene sine. Skrekk og gru, tenkte jeg! Selvfølgelig ville jeg hjelpe elevene mine til å få flere poeng, men det var jo dømt til å mislykkes hvis jeg skulle ta den utfordringen. Jeg ville ødelegge, vi ville få minuspoeng og den sjansen kunne jeg bare ikke ta – knappe fire dager ut i det nye skoleåret, med nye elever🙂

    I dag hadde jeg et valg. Det hadde jeg ikke i gymtimene for mange år siden, og jeg var nemlig også alltid sistevalget da vi for eksempel skulle spille ”slå ball”. Det var ikke fordi jeg aldri traff ballen, eller løp for seint, det var fordi jeg traff så utrolig ”perfekt”! Neida, ikke perfekt for meg og mitt lag – men perfekt for motstanderne. Gang på gang! Da det ble min tur til å slå, stilte motstanderne seg opp i akkurat passe avstand – og bare ventet på det ”perfekte” slaget! Og det kom! I strømlinjeformet posisjon, høyt, langt og rett i hendene på motstanderne – landet den ballen jeg nettopp hadde slått til. Det skjedde hver gang – jeg slo ALLTID ballen rett i hendene på motstanderne. JEG visste det – DE visste det! Laget mitt visste det også, og det uttrykte de på alle måter bare oppgitte og irriterte 6.-klassinger kunne klare.

    Men men, jeg ble jo lagt merke til; ”hun som alltid slo hys” – MOTSTANDERNES favoritt😉 Så selv i dag, mange år etter, melder den følelsen seg hvis jeg blir utfordret på ”gymlignende-presteringsoppgaver”. Nei, jeg hadde ikke lyst til å bli motstandernes favoritt i dag😉

    Derimot så jeg at jeg hadde fått en aldeles nydelig #ffnor da jeg kom hjem, og da ble jeg så glad at jeg måtte tenke litt gjennom det også. Hvorfor er det så viktig å bli sett, og på toppen av alt – hvordan kan det gå an å bli så glad for at fremmede mennesker har lagt merke til deg på Twitter, og som velger å gi deg litt anerkjennelse? Jeg vet ikke, men av en eller annen grunn gjør det noe med meg – og i det samme noen skriver den #ffnor’en, er man vel kanskje en bitteliten favoritt hos dem i øyeblikket?😀 Riktig god helg!

  10. #16 by øystein svarød on 16/09/2011 - 14:30

    Du skal jo ikke holde på med gym, du, du skal tenke og skrive, du. Skriv!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: