Arkiver for desember, 2011

Nå KOSER VI OSS, dere

– Nå koser vi oss, dere. Jeg har en mor, hun er helt super, og hun har et behov som jeg tror alle mødre har, i alle fall de fleste mødre jeg har møtt, et høyst forståelig og menneskelig behov for at når de har stullet og stelt i stand til en eller annen sosialisering rundt et bord, og du verden så viktig det er for disse kvinnene at man har noe å spise hele tiden, altså HELE tiden, det er som om de en gang har opplevd at det var en gjest som ikke ble tilbudt noe å bite i umiddelbart etter middag og DØDE av sult der og da og måtte bæres ut og graves ned i hagen uten at de andre gjestene merket noe, litt sånn Fawlty Towers goes skrekkfilm-aktig, så nå passer de på som smeder at absolutt alle absolutt hele tiden har noe å spise og noe å drikke, og det er jo et svare strev, selvfølgelig, så de blir litt sånn – altererte, tror jeg det heter, litt hektiske og rødkinnede, og er det ÉN ting de er opptatt av når de har gjort alt det som gjøres må for at folk som gjester deres hjem med hundre prosent sikkerhet skal unngå å dø brått av sult, så er det at det skal være KOSELIG, det er INGEN vits, hvis det ikke er koselig, hvilket minner meg om at jeg har en svigermor også, og hun er nok enda mer glad i at det skal være KOSELIG enn min egen mor, ikke at min mor ikke vil ha det koselig, men hun har vært lærer i ungdomsskolen og tåler en konfrontasjon over vannbakkelsen, svigermor, derimot (svigermor som i motsetning til min mor IKKE leser denne bloggen, forresten), HUN er glad i å ha det koselig, hun, og det er jo ikke noe galt i det, koselig er mangelvare mange steder i verden, kanskje sågar de fleste steder i verden, og det er nettopp dêt.

For selv om jeg av og til veldig gjerne kunne tenkt meg å starte en ganske heftig diskusjon med for eksempel noen i svigerfamilien (skrev han, som om han aldri hadde gjort akkurat det), og selv om jeg synes det kan bli litt krampaktig av og til med all denne koseligheten, så ser jeg meg rundt der jeg er, på jobben, på facebook, på twitter, i avisen, rundt i verden, også tenker jeg at søren heller. Det alle disse stedene trenger, og da tenker jeg spesielt på verden generelt, det er en litt rødkinnet, hektisk mor eller svigermor eller noen andre som de fleste er litt redd for at skal begynne å gråte, en litt alterert, godt voksen kvinne som alle har respekt for og gjerne vil gjøre til lags, altså en sånn kvinne som oppfatter at her er det ting som ulmer, gitt, og det enda hun har stullet og stelt og dekt bordet og beregnet nok å spise til alle og alt tingen, og hun skjønner at det kan bli ugreie, det kan bli konflikt, det kan bli såre følelser og ømme tær, ja det kan til og med bli åpen konfrontasjon, og hun ser det akkurat når hun kommer inn med nyfylt kaffekanne, akkurat når hun sier, eller kvitrer, egentlig, «her kommer jeg med mer kaffe» ser og forstår hun at det er like før den gode stemningen hun har gjort alt for å skape er i ferd med å få seg et grunnskudd for baugen og AKKURAT da, med en hektisk, lett oppskjørtet og litt for høy stemme, bryter hun med tyngde, overbevisning og en ørliten trussel langt der inne et sted ut i de magiske ordene: NÅ KOSER VI OSS, DERE!

Så da gjør vi det.

8 kommentarer

Ein amish, amishar, amishane

For ganske lenge siden, altså mer enn tre uker men jeg husker ikke om det var i fjor eller i våres eller når det var, var jeg dum nok til å kaste meg ut i en språkdebatt på Twitter.

– Appappapp. Det heter ikke SPRÅK! –

Nei, beklager, debatten handlet altså om bokmål og nynorsk, og det er ikke to ulike språk, bare to ulike målfører

– Appappapp: Det heter MÅLFORM, ikke målføre. Målføre betyr bare dialekt, nynorsk er ikke noen dialekt, hvis det er det jeg tror, jeg arrogante «Norge-nord-for-Sinsenkrysset-snakker-grautmål» østlandselitist som ikke skjønner at smør og melk kommer fra kua og at hadde vi ikke hatt bønder og fiskere som snakket annerledes hadde vi ikke hatt noe å SPISE, og tror jeg kanskje at sushien jeg hipper meg med kommer fra en fabrikk ved Akerselva? –

Nei, jeg tror ikke det, beklager igjen. Målform. En målformdebatt. Og egentlig var det ikke så mye til debatt, for de var stort sett enige. Jeg satt og så på at noen sånne målformere klappet hverandre på skuldrene (eller akslane, da) og gratulerte hverandre med språklig (målformelig?) fortreffelighet, og så gikk det en, vel, ikke en djevel, egentlig, mer en idiot, det gikk en idiot i meg og jeg kastet meg inn og protesterte på at alt de fremholdt som så fortreffelig egentlig VAR så veldig fortreffelig.

For eksempel? Jo, de er veldig opptatt av at vi skal lage norske ord om alle sånne datagreier. Det skal ikke hete «internett», det skal hete «verdensvev», eller aller helst «verdsvev». De vil gjerne kalle det «fjesboka» (Facebook), «en kvitring» (en tweet) og «lysark» (ppt-presentasjoner). For ikke å snakke om «skjermbrev». Den siste må jeg alltid tenke en stund på, før jeg kommer på at de mener epost. Og der er vi ved kjernen. Epost. Det er greit at det ikke bør hete «email» på norsk, for all del, men hva er galt med «epost»? Altså som i «elektronisk post»? Jeg skal si dere hva som er galt: Epost er ALTFOR lett å FORSTÅ. Dette er en gjeng som (jeg skal nå skjære alle over en kam (og det heter skjære, ja, ikke ta, holde e.l.)) tilsynelatende er MER opptatt av å få frem et poeng og holde de prinsipielle fanene høyt, enn de er av å faktisk kommunisere. Hvilket jo er litt artig, siden språk, i alle fall etter mitt ringe skjønn, først og fremst er et kommunikasjonsredskap.

For denne gjengen er det ikke så viktig om du forstår, det er mye viktigere at språket, eller målformen, eller MÅLFORMA, da, holdes klar og ren og uutvannet, enn at den virker. Så hva vil de at epost skal hete? Her deler de seg i to, viser det seg. Den moderate fløyen går for «skjermbrev». Fundamentalistene, og JA, det er en HELT presis beskrivelse av dem, fundamentalistene vil det skal hete: «straumbrev». Som i elektrisk post, altså. Kjempelurt funnet på. Du får brev, åpner og KAZAMM, 220 volt rett i klikkefingeren. Elektrisk. Det beste av alt? Ingen kommer til å forstå hva de mener, også kan de klage over de arrogante, språkbevisstløse østnorskarrogante engelskelskerne som ikke engang forstår sitt eget språk.

I USA finnes det en litt (ok, litt mye) sektaktig variant av kristenheten som kalles amishbevegelsen. Du har sett dem på bilder. Mennene har 1800-tallshatter og talibanskjegg, kvinnene ser ut som de strenge avholdsdamene i Lucky Luke (og absolutt ikke som de ANDRE damene i Lucky Luke) og de er dypt skeptiske til all teknologi. Eller, ikke all teknologi, da, bare nesten all.

Egentlig er de nok helt imot elektrisitet. Men det er jo veldig upraktisk, så det er blitt til at det er greit å bruke strøm, så lenge strømmen ikke blir levert over strømnettet. De kan ikke eie biler, men mange (ikke alle) mener det er akseptabelt å bli kjørt i andres, og i buss. Selv foretrekker de fleste av dem hest og vogn. Selvfølgelig vasser de i dilemmaer. Hva er innenfor, hva er utenfor? Skal man kunne bruke moderne helsetjenester? Hva hvis noen holder på å dø og bare kan reddes av teknologien? Enkelte slike spørsmål har ført til dyp og varig splittelse, og om dette kan du lese mer et helt annet sted enn her.

Her handler det nemlig ikke egentlig om amish, men om målfolk. Det er bare at inne i mitt forkvaklede sinn, der er dette omtrent det samme. Ta straumbrevet. Vi vil ikke ha denne anglodritten, ikke sant? Det norske språk skal røktes og pleies og holdes rent og upåvirket. Vi vil ikke ha «elektronisk post», det er jo bare en direkte oversettelse av det engelske (grøss) email. Men «brev» er greit, for det er jo et godt, norsk ord, ikke sant? Sånn utenom at vi har tatt det fra latin, da.

Språkamishene har stoppet på en eller annen tid. Noen av dem er som de mest fundamentalistiske amishene, det skal og må hete straumbrev. Teknologi, eller i dette tilfellet import av ord, er ok frem til et visst tidspunkt, men IKKE senere. Sjåfør, direkteimportert fra fransk, er greit. Drosje (russisk, tror jeg) er også greit. Taxi, derimot, er ugreit.

Noen andre, mer liberale språkamisher, synes man godt kan bruke «service», bare man skriver det «sørvis». Men det skal pokker ikke hete «server», eller «sørver», det skal hete «tjener», eventuelt «tenar». Service, server, samme ord, hva er problemet? Tidspunktet. Språkamishene, de litt liberale, lever godt med ord som kom slengende sånn på femti- og sekstitallet (jeg tipper det var da, gidder ikke å sjekke), men nyord fra nittitallet skal vi ikke ha noe av. SELV om ordet er veldig likt og har samme rot og betydning.

Bokmål er fullt av ord fra andre språk. Latin, gresk, senere engelsk, tysk, fransk og dansk. Det er dette språkamishene har imot det. Det er derfor de elsker landsmålet. Og det er det som gjør dem amish. For det er ikke slik at landsmålet er ubesudlet og rent lenger. De bare later som. Selv på landsbygda, ja særlig der, må en nemlig fylle diesel (tysk, etter motorkonstruktøren av samme navn) på traktoren (latin, «trekk-kraft») og betale kontant (italiensk, av «computare» – å regne sammen). Det ubesudlede landsmålet er en illusjon. Man må være litt religiøs for å tro på den. Man må ville stoppe tiden. Og man må være villig til å leve med en hel haug med dilemmaer. Men holder man ut, lar skjegget gro og lar være å bruke telefonen utenom når man absolutt må ringe etter sykebil fordi naboen har fått et straumbrev og 220 volt rett igjennom kroppen, får man gleden av å heve seg høyt over oss språkbevisstløse (MÅLBEVISSTLØSE!) østnorskinger både på fjesboka, på kvitter, på resten av verdsveven og, ikke minst, i sjølve røynda.

(Teksten du nettopp har lest, er sannsynligvis ikke et blogginnlegg, men en vevnad. Den er antagelig ikke skrevet med et tastatur, men på en bokstavfjøl. Og hvis du på død og liv skal komme med en kommentar, så vit at kommentar er latin. Det norske ordet er merknad. Kom gjerne med merknader til teksten (fra norrønt «textr», som igjen kommer fra latin «textus», som betyr sammenføyning, eller, tro det eller ei – vev) hvis du absolutt må.)

24 kommentarer

Seks stjerner? Takk skal dere f… meg ha.

(Dette fremføres 01.12.2011 kl. 14.40, på DIFIs konferanse om nettkvalitet. Originaltittelen var «Seks stjerner? Det skulle tatt seg ut.» Men i denne stund fikk jeg vite at nettstedet jeg er med på å lage faktisk FIKK seks stjerner, og da ble jo tittelen litt teit. Takk til Anniken Hogstad for den nye.)

De fleste mennesker har det slik at de innser sine begrensninger og ikke oppsøker situasjoner der de VET at det såvidt gikk bra forrige gang.

Jeg, derimot, har det slik at når jeg for eksempel utfordrer webkonsulentbransjen til duell på webkonsulentbransjens egen fagkonferanse, og overlever med et nødskrik, så er det hundre prosent sikkert at neste gang jeg blir spurt om jeg kan komme til noen som har konferanse og klage på dem, så sier jeg … ja. Og derfor er jeg her. Det som antagelig begynte med en dårlig idé på et skjenkested uten spiseplikt et sted i Sogn og Fjordane, er nå i ferd med å ende i et slags altfor langt kåseriforedrag en ettermiddag i desember når alle helst vil hjem.

Men jeg skal ikke snakke mer om meg. Nå skal det handle om litt, men bare litt, av alt det som er galt med en liten del av resten av staten. I hele dag har det jo handlet om de fleste av oss. Oss som ikke gjør verdensveven tilgjengelig nok og brukervennlig nok og nyttig nok fort nok. Ifølge visse mennesker langt vest i landet.

Allerede nå må jeg ile til og si at jeg synes dette nettkvalitetsopplegget i utgangspunktet er en god idé, og at mye er blitt bedre, og at alle jeg kjenner i DIFI er noen ordentlige kjernepersoner som helt sikkert har de aller beste intensjoner. Og nå som det er sagt, skal jeg snakke om det jeg egentlig skal snakke om. Som jeg ofte snakker om. Kjære DIFI, HVA ME RÆ SJÆL?

Jeg har gjort en kvalitetsmåling av kvalitetsmålingen, og jeg har tenkt å presentere resultatene av dette.

Resultatmålingen ble gjort i henhold til den internasjonale standarden for slikt, EQACC. Eivinds Quality Analysis of Certain Consultants. Og jeg kan røpe allerede nå at det er et stykke igjen til seks stjerner. Men vi som har vært med på kvalitetskonferansen noen ganger, vet godt at stjernedommen alle venter på ikke kunngjøres før etter at man har hørt på foredrag og sånt, så jeg kan ikke fortelle hvor mange stjerner det ble før etter at dere har hørt på …og sånt.

I god direktoral ånd skal jeg aller først greie ut og gjøre rede for selve prosessen. Det er veldig viktig å ha en skikkelig prosess, og en skikkelig prosess bak den skikkelige prosessen. Jeg vil gjerne sette et bredt og høyt fokus i forhold til dette.

Først hadde jeg tenkt å lage en forskrift, men så fikk jeg vite at jeg isåfall måtte lage en forskrift om endring av forskrift om endring av forskriften hvis jeg skulle endre på den etterpå, så derfor lot jeg være og skrev et notat om en forprosjektanalyse i stedet. Etter retningslinjer som er skrevet etter retningslinjer for retningslinjer. Og det var ikke lett, skal jeg si dere. Men jeg greide det, fordi jeg er en topptrent byråkrat, jeg vil nesten gå så langt som til å kalle meg ninjabyråkrat. Dette siste baserer jeg på at jeg a) har greid å opprette mer enn fem Saker i statlige saksbehandlingssystemer og b) har greid å fylle sakene med dokumenter og vedlegg én til tretten og endelig c) har greid å få det hele til å forsvinne sporløst, lydløst og ugjenkallelig i det sorte hullet, eller «arkivet», som de kaller det på fleip, og DESSUTEN har jeg altså klart å få til en skikkelig prosess rundt prosessen rundt og i forhold til høyt fokus på evaluering av DIFI etter EQUACC-standarden. Det eneste jeg ikke har gjort, er å gjennomgå rutinene mine, og det bare for at en eventuell statsråd skal kunne ha en grei nødutgang hvis alt går galt og media finner utav det og det ikke er tilstrekkelig å love en handlingsplan fra regjeringen, siden det eneste som da er godt nok er å legge seg flat og love å gå igjennom rutinene. Så det siste har jeg altså spart til en regnværsdag. Men ELLERS. Ellers er alt i henhold og ninjabyråkratenes store mester, jeg går utifra at en sånn finnes, ville vært stolt av meg.

Vi skal gå igjennom EQUACC- standarden litt senere, i alle fall litt av den. Først må vi snakke om den skikkelige prosessen. Jeg har selvsagt forsøkt å gjøre akkurat som DIFI i alle situasjoner der dette har vært mulig, jeg har ikke What Would DIFI Do tatovert på innsiden av øyelokkene for ingenting.

Aller først måtte jeg selvsagt ha en ekstern partner for å gi det hele et skinn av uavhengighet og nøytralitet. Jeg gjennomførte en åpen anbudskonkurranse som jeg la ut på EDOFFIN.

EDOFFIN er ikke akkurat det samme som DOFFIN, men det er ikke langt unna. Det står for «Eivinds database for omtrent fem fiktive innkjøp» og alle mine anskaffelser over 500000 legges ut der.

Jeg ville ikke at det skulle bli noe juks, så jeg gjorde anskaffelsen så åpen som mulig. Leverandøren kunne være fra et hvilket som helst land, og levere leveransen på et hvilket som helst format, og i det hele tatt være akkurat hvem som helst. Samt være bosatt på Hammer i Lørenskog og være svært kompetent på akkurat mine egne systemer og akkurat mine egne datamaskiner og akkurat mine erfaringer med DIFIs stjernekart. Etter en veldig spennende prosess, endte jeg med å gi kontrakten til Østforsk. Østforsk er for øvrig mitt eget byrå, lokalisert på kontoret i østenden av huset jeg bor i. Og Østforsk, eller jeg, da, har gjort en veldig grundig evaluering. Først følte jeg litt på dette med stjernene og sa DIFIs kvalitetsmåling høyt mange ganger med trykket på forskjellige stavelser og i ulike tonefall, og til slutt sendte jeg min foreløbige vurdering til DIFI for at de skulle kunne rette opp misforståelser og sånt, flere minutter før fristen for innmelding av innvendinger gikk ut. Jeg fikk ingen innvendinger. Jeg kunne jo ikke sende vurderingen til DIFIs nettredaktører eller andre ansatte, av hensyn til Østforsks juridiske integritet, så jeg sendte den istedet til en epostadresse jeg fant på i farten: stjerneredaktor@difi.no. I og med at jeg ikke fikk svar, regnet jeg selvfølgelig med at DIFI ikke hadde noen innvendinger overhodet. Og det var jo bra, siden dommen egentlig var nokså streng.

Men før – lenge før – jeg røper antallet stjerner, som jeg kan avsløre allerede nå at ikke ble fem, må jeg greie ut om kriteriene. Først hadde jeg tenkt å gå igjennom alle kriteriene DIFI måler oss med, også måle dem på det samme. Det er en morsom øvelse som jeg kan anbefale varmt, særlig anbefaler jeg å gjennomføre den på kvalitet.difi.no, der for eksempel kriterium 2.4 «Søkjeresultat blir presentert på ein god måte» er en liten fest av en test. Men så fant jeg ut at egentlig er det endel av kriteriene jeg er litt usikker på om jeg synes er så bra, også er det noen som jeg er sikker på at jeg ikke synes er så bra, også er det noen ganske viktige noen som mangler. Ikke misforstå, når det gjelder tilgjengelighet har jeg ingen innvendinger mot kriteriene. Tilgjengelighet er et fagfelt jeg bare kan til fingerspissene i jobbintervjuer, ellers kan jeg sånn passe mye om det, bare. Men brukertilpasning, altså. Og nyttige tjenester. Der har jeg litt mer å fare med. Tilsynelatende vel så mye som DIFI. For under de kriteriene, der synser de egentlig friskt i vei om hva som gjør et nettsted bra. Og for all del, noen av de tingene de er opptatt av er definitivt sånt som gjør et nettsted bedre, og de fleste av de andre tingene er i seg selv bra ting, men hverken brukertilpasning eller nyttig innhold lar seg egentlig måle på den måten DIFI legger opp til.

Og det er synd av to grunner. For det første fordi folk som ikke vet bedre, kan komme til å bruke dette som viktigste rettesnor for webutvikling i sin del av offentligheten.

La oss se litt på for eksempel kriterium 3.2, «Nettstaden har strukturert informasjon om kjerneoppgåver» , Testmetode: «Visuell kontroll. Gje ei skjønnsmessig vurdering av innhaldet på sider som omhandlar kjerneoppgåver (tema/tenesteinformasjon). Slike sider skal vere lett tilgjengelege og skal presenterast på ein oversiktleg måte med overskrifter, boksar og kontaktinformasjon (tilsette/roller/funksjon). Nettstader som har interne og eksterne lenkjer til så vel autentiske (lov-)tekstar som konkret regelverk og tenester, samt gjev brukarane relevant aktualitetsstoff og/eller ofte stilte spørsmål knytt til kjerneverksemd skal lønast. »

Jeg har MYE å si om dette, men skal nøye meg med nokså lite: Hver evaluering varer i en time og et kvarter. På den tiden skal man igjennom 33 kriterier. Det gir litt over to minutter til å gi en skjønnsmessig vurdering av innholdet, herunder om brukerne får relevant aktualitetsstoff og/eller ofte stilte spørsmål knyttet til kjernevirksomhet. Det heter hverken evaluering, vurdering eller stikkprøver. Det heter slurvejobb, og jeg vil ikke ha noe av det. De poengene der, kan DIFI bare beholde. Jeg har MANGE måter å gjøre dette på som er vesentlig bedre, og jeg bruker dem daglig, for jeg er opptatt av å lage gode websider for brukerne mine, ikke for konsulenter som skal LATE som de er brukere UTEN å engang ha tid til å sette seg inn i hva brukerne mine ER mest opptatt av.  Spesielt fordi de eksemplifiserer slik: «På kommunale nettstader er sidene som omhandlar barnehagetilbodet i kommunen eit døme på sider med slik brukarretta kjerneinformasjon.» Det vil altså si at selv om alle vet at det er helt spesiell barnehageinfo folk vil ha, så får du AKKURAT like mange poeng for å fortelle hvor mange ANSATTE barnehagesektoren i kommunen har, som for å legge ut info om søknadsfrist. Det holder at sidene «omhandler barnehagetilbodet». Dette har jeg vanskelig for å ta seriøst, rett og slett.

Som sagt, folk som ikke vet bedre, kan komme til å bruke dette som viktigste rettesnor for webutvikling i sin del av offentligheten. Og da får vi for eksempel enda flere nettsteder der man har oppfylt kriterium 3.2, «Nettstaden har strukturert informasjon om kjerneoppgåver» og TROR man har lagd godt innhold, men hvor brukerne ikke finner det de leter etter i all langhalmen.

Den andre grunnen til at det er synd at man legger opp til å måle brukertilpasning og nyttig innhold på denne måten, er at disse stjernene har fått litt status. Folk begynner å få dem inn i målene sine. Vi skal ha så og så mange stjerner på årets DIFI-kåring, står det i resultatavtalen vår. Og da må jeg kanskje, SELV om jeg vet bedre, prioritere å oppfylle kritierium 2.8, «Nettstaden har lagt til rette for utskrift av innhaldet» fremfor for eksempel å lage mobiltilpassede sider, uavhengig av om brukerne ofte besøker oss med mobilen og sjelden skriver ut noe.

Jeg er streng nå, jeg vet det. Og jeg vil egentlig nødig være uhøflig, som invitert gjestetaler og greier, men litt streng må jeg faktisk være. Jeg skal snart greie ut og gjøre rede for hvor mange stjerner DIFI fikk etter at jeg hadde evaluert dem, og jeg kan røpe at det ikke ble fire, men først må jeg banke inn poenget mitt om at all den tid evalueringen bare kan ta 75 minutter per nettsted, uavhengig av nettstedets og virksomhetens størrelse og antall brukere, så er det altfor mye med 33 kriterier, og jeg skal banke inn poenget ved å sitere kriterium 3.8 – «Nettstaden utnyttar teknologien til å lage gode tilleggsløysingar».

«Indikatoren sjekkar i kva grad offentlege nettstader tek i bruk moglegheitene i webteknologien og brukar dei til å lage gode tilleggsløysingar som er nyttige for dei besøkande.»

«Eksempel på gode tilleggsløysingar kan vere elektronisk søknad på ledige stillingar, bestillingstenester, tekst-til-tale-løysingar, kalkulatorar, funksjonalitet for e-innbyggjarinitiativ og/eller ikkje minst gjere data tilgjengeleg for vidarebruk (opne data). For å finne sistnevnte vil det vere nyttig å søkje etter «datasett», «lisens» eller liknande på nettstaden. For at opne data skal gje poeng, må nettstaden opplyse om retningslinjer for bruk (lisens), samt at datasettet skal vere publisert i eit ope, maskinlesbart format (CSV, XML, JSON, etc).»

Er det noe galt i det OGSÅ, nå? Vel. Det er fint at man belønner initiativ og videreutvikling. Men kriteriet er faktisk verdivurdert, det sies ikke bare «tilleggsløysingar», det sies «gode tilleggsløysingar». Hvordan avgjør man om de er gode? Det skulle vel aldri være at evaluererne, de arme evaluererne, er henvist til å synse noe i full fart? Om ting det kanskje tar en halvtime å brukerteste skikkelig? Det aller tristeste med dette kriteriet, er at legger man godt tilrette for deling av data, kanskje den aller viktigste og mest krevende utfordringen offentlige nettstedseiere ikke lykkes særlig godt med for tiden, så kan man, hvis evaluereren får treff på søkeordet datasett eller lisens, få akkurat like god uttelling som hvis man for fem år siden kjøpte Easycruit eller et annet møkkasystem som får nye søkere til å tenke seg om en ekstra gang. Elektronisk søknad på ledige stillinger gir poeng, samme hvor dårlig søknadsløsningen er – evaluereren har jo ingen mulighet til å avdekke dette. Og når det er sagt, la oss nå si at du HAR en god jobbsøknadsløsning, men at virksomheten din er så liten at du ikke har noen ledige jobber i august-september når evalueringen skjer? Da ryker det fort et poeng, da. Synd det, nå som du hadde los på sekseren. Du får huske til neste år at HR må tas med i stjerneplanen.

Kriterium 3.8 gir forresten maks 2 poeng. Helt uavhengig av det faktum at utvikling av «gode tilleggsløysingar» kan være enormt krevende OG være hele forskjellen på nyttig og unyttig nettsted. Kriterium 2.2, «Alt innhold er merkt med dato», gir maks 3 poeng. Og det ER jo ikke så viktig om Vegvesenet tilbyr hjelp til reiseplanlegging, eller om Statens kartverk tilgjengeliggjør dataene halve nerdenorge venter så veldig på å få omsette i verdifulle tjenester for folket, bare alt innholdet er DATERT.

Jeg kunne holdt på sånn hele dagen. Helt siden jeg for første gang som fersk, statlig nettredaktør med lang fartstid fra privat sektor fikk en nærmest uforståelig epost fra et direktorat jeg knapt hadde hørt om, om at nettstedet mitt var blitt vurdert uten at jeg hadde bedt om det og at jeg kunne KLAGE på vurderingen innen en dato, har jeg holdt på sånn. Jeg har sendt mange, lange eposter til de arme stakkarene i DIFI som tross alt gjør så godt de kan, så ofte jeg kan. Men nå MÅ jeg snart fortelle litt om vurderingen min.

Jeg skal bare skyte inn at eksemplene jeg holder frem er verstingene. Det meste med kriteriesettet er bedre enn jeg får det til å høres ut som akkurat nå. Men min store innvending, som er det siste jeg skal si før jeg røper hvordan DIFI klarte seg da jeg målte dem etter EQUACC-standarden og hvor mange stjerner de fikk, er at kriteriesettet er for tilfeldig og ALTFOR omfattende, og det på en måte som innimellom gjør at det gode blir det bestes fiende. Det har vært påstått at man teoretisk kan klare å følge alle kriteriene, få seks stjerner og likevel lage et ganske dårlig nettsted. Jeg vet ikke om jeg tror helt på det, og jeg er i alle fall helt sikker på at jeg ikke kommer til å prøve. Mitt kriteriesett, derimot, er perfekt.

Jeg har evaluert DIFIs stjernedryss etter tre hovedkategorier, og hver av dem har femten underpunkter, men siden jeg er meg (og Østforsk) og ikke DIFI, skal jeg bare gå igjennom noen svært få eksempler. For å unngå en objektiv, presis vurdering, har jeg sauset sammen alle slags temaer og lagd kriterier av dem.

Den første hovedkategorien er Grundighet og seriøsitet

Jeg sitere fra vurderingens kriterium 1.3, «Grundighet – evaluerer de ordentlig?»

Poengsummene er

  • Nei, de bare gjetter – 0 p
  • De bruker 75 minutter i snitt per nettsted og sjekker for eksempel om forsiden og én eneste underside validerer, dessuten finner de ikke ting som alle andre finner og det har vi statistikk og tester som bekrefter – 1 p
  • De reduserer antallet kriterier, fjerner de kriteriene de ikke er kvalifiserte til å evaluere, og gjør en grundig evaluering – 3 p

Testmetode: Jobbe som nettredaktør i staten i minimum tre år og observere hva som skjer.

Her fikk DIFI ett poeng.

Vi kan også se på kriterium 1.12, «Evne til dialog – er det mulig å få kvalitetsvurdererne i tale når de har begått åpenbare feilvurderinger og statistikk og brukertester forteller oss at de virkelige brukerne faktisk finner lett det de som evaluerer ikke finner i det hele tatt?»

  • Ja, det inviteres til dialog – 3 p
  • Nei, man kan overhodet ikke ha dialog om dette – 0 p
  • Man har lagt tilrette for en skinndialog – 1 minusp.

Testmetode: Jobbe som nettredaktør i staten i minimum tre år og klage mye på den såkalt «foreløbige» vurderingen.

Her fikk DIFI ett minuspoeng.

For de øvrige kriteriene, som omhandler blant annet tiden de bruker på hvert kriterium, måten de evaluerer på, om man kan stole på at de gjør så godt de kan og en rekke andre ting, fikk DIFI til sammen 33 av 49 mulige poeng.

Den andre hovedkategorien er Dialog, evne og vilje til –

Her har jeg valgt å trekke frem kriterium 2.4: «Kan en helt fersk nettredaktør i staten enkelt få vite at nettsidene vedkommende er ansvarlig for blir evaluert?»

  • Ingen proaktiv informasjon fra virksomheten 0 p
  • Epost til en felles postboks om at evalueringen har funnet sted 1p
  • Egen guide for ferske nettarbeidere i staten på virksomhetens hjemmeside 3p

Testmetode: Jobbe som nettredaktør og se hva som skjer.

Her fikk DIFI 1 motvillig poeng.

Under kriterium 2.6, «Har virksomhetens hovednettsted lett tilgjengelig informasjon om kvalitetsmålingen?», er poengberegningen slik:

  • Ingen synlig informasjon på forsiden – 0 p
  • Ja, en bitteliten link – 1 p
  • Ja, et eget menypunkt – 2 p

Testmetode: Visuell observasjon med fritt valgt nettleser. DIFI fikk 1/2 poeng siden det finnes en inngang til en sak om kvalitetskonferansen.

Kriterium 2.9 «Søk: Har virksomheten et bra søk?» gir følgende muligheter for poeng:
  • De har et søk som bare en Fast- eller Intellisearch-ansatt kan elske, og da bare i arbeidstiden – 0 p
  • De har et søk som gir færre en én milliard relevante treff – 1 p
  • De har et søk som er akkurat som Google, liksom, eller, søren heller, de HAR Google -1 p

Testmetode: Søk i søkefeltet etter ordet søkefelt.

Her får DIFI 2 poeng for søket som finnes på difi.no, men siden søket som finnes på kvalitet.difi.no er såpass ubrukelig som det er, ender de allikevel bare med 1 poeng.

Tilsammen, etter at informasjonen som tilbys om kvalitetsvurderingen via difi.no, kvalitet.difi.no, eposter fra DIFI og ikke minst norge.no, som forresten scorte poeng under kriteriet «lar være å sløse penger på å flotte seg med snobbete grafiske elementer fra vårt eget årtusen så lenge de fra det forrige virker fint», så får DIFI 23 av 58 mulige poeng under kategorien Dialog, evne og vilje til -.
Den siste kategorien er
Nyttige tjenester
For kriteriene «Har de lagd gode standardkravspekker man kan bruke når man skal utvikle nye tjenester?», «Finnes det et godt opplæringsopplegg for ferske nettredaktører i offentlig sektor», «Prioriterer de å lage gode nettsteder for dem som skal lage gode nettsteder, basert på teorien om eksemplets makt?» og «Gjør de alt de kan for positivt å motivere og inspirere målgruppen», ble det nokså dårlig uttelling.
Og aller dårligst gikk det med kriterium 3.13. «Påmelding – er det mulig for normalt oppegående personer å melde seg på kvalitetskonferanse?»
  • Nei – 0 p
  • Ja – 1 p
  • Ja, med sinnsvakt mye plunder og heft, og jeg har screenshots som beviser det – 3 minusp

Her fikk Direktoratet 3 minuspoeng. Det får være grenser, altså.

I kategorien Nyttige tjenester, endte DIFI på en poengsum på 15 av 37 mulige poeng.

Totalt ender DIFI med 71 poeng av 144 mulige. Etter en skjønnsmessig vurdering jeg har brukt under ti sekunder på, har jeg kommet til at dette gir nokså nøyaktig to stjerner. Eller tre. To-tre stjerner.

Det er på tide med en oppsummering.

Jeg er ikke imot at DIFI måler nettkvalitet. Det gjør de nemlig bra. Det er når de IKKE måler nettkvalitet at de gjør det dårlig.

Jeg mener ikke at DIFI ikke er lydhøre og endringsvillige. Fra å være veldig vanskelige å få i tale for noen år siden, legger de nå kriteriesettet rutinemessig ut på høring og deltar, i alle fall iblant, aktivt i diskusjonen om det.

Jeg mener ikke at de fleste kriteriene er dårlige. De fleste er blitt bedre og bedre.

Jeg mener ikke at målingene lyver, eller at evaluererne ikke gjør en god jobb etter forholdene. Vi har alle sett skrekkeksemplene – de som ikke alt har gjort det, kan med stor fordel sjekke ut nettsidene til f.eks. alle som får én og mange av dem som får to stjerner. Mye god underholdning for den som klarer å holde tårene tilbake.

Men jeg mener at DIFI heller enn å legge ut kriteriesettet på høring, må ta en ny og mye større diskusjon, gjerne med oss, gjerne med resten av webfagmiljøet, om det egentlig er så lurt å ha så mange kriterier, og ikke minst om de egentlig skal ta mål av seg til å måle brukertilpasning og nyttige tjenester, eller om de heller skal konsentrere seg kun om tilgjengelighet og å gjøre det så bra som det overhodet kan bli.

Også mener jeg at DIFI må få mandat og ressurser til å innta en helt annen rolle enn de har idag. Nå er de fotoboksen som avslører råkjøring. Det vi trenger, er den supergode trafikkskolen som lærer alle å kjøre godt og å ha gode holdninger i trafikken.

For DIFI, kjære DIFI. Vi trenger hjelp. Vi vil GJERNE lære mer om hvordan vi kan lage gode nettsteder for det offentlige. Vi vil gjerne få del i kompetansen deres. Vi vil gjerne få hjelp til å gjøre alt helt tilgjengelig for alle. Vær så snill å hjelpe oss litt bedre enn dere gjør nå.

Kjære DIFI. Hva me ræ sjæl? Er du fornøyd, DIFI, er du i mål? Tar du juleferie med god samvittighet, nå som du har drysset dine stjerner og premiert dine favoritter? Eller har du innerst inne litt dårlig samvittighet? Når du tenker på alle de webredaktørene som avslutter sitt intense arbeidsår der de har gjort alt de kan for å lage skikkelig brukervennlige og tilgjengelige nettsteder med en litt svak trestjernersdom? I så fall kan du trøste deg med at jeg har OGSÅ dårlig samvittighet, for å komme hit og være streng mot deg på festdagen din. Det var på en måte ikke meningen, det bare ble sånn.

Jeg vet du har gjort så godt du kan, og ikke minst at du har lagt ned en fantastisk innsats. Jeg er takknemlig for at du vil høre på kritikken min og fordi du ikke er et du, men en gjeng med bra folk som gjerne vil bli enda bedre. Så takk for innsatsen, neste år skal jeg også takke dere for utbyttet, og ikke minst, takk for at jeg fikk komme, og en helt spesiell takk helt på slutten til alle de supre folka på Østforsk. Eller meg sjæl, da. Takk.

2 kommentarer