Ein amish, amishar, amishane

For ganske lenge siden, altså mer enn tre uker men jeg husker ikke om det var i fjor eller i våres eller når det var, var jeg dum nok til å kaste meg ut i en språkdebatt på Twitter.

– Appappapp. Det heter ikke SPRÅK! –

Nei, beklager, debatten handlet altså om bokmål og nynorsk, og det er ikke to ulike språk, bare to ulike målfører

– Appappapp: Det heter MÅLFORM, ikke målføre. Målføre betyr bare dialekt, nynorsk er ikke noen dialekt, hvis det er det jeg tror, jeg arrogante «Norge-nord-for-Sinsenkrysset-snakker-grautmål» østlandselitist som ikke skjønner at smør og melk kommer fra kua og at hadde vi ikke hatt bønder og fiskere som snakket annerledes hadde vi ikke hatt noe å SPISE, og tror jeg kanskje at sushien jeg hipper meg med kommer fra en fabrikk ved Akerselva? –

Nei, jeg tror ikke det, beklager igjen. Målform. En målformdebatt. Og egentlig var det ikke så mye til debatt, for de var stort sett enige. Jeg satt og så på at noen sånne målformere klappet hverandre på skuldrene (eller akslane, da) og gratulerte hverandre med språklig (målformelig?) fortreffelighet, og så gikk det en, vel, ikke en djevel, egentlig, mer en idiot, det gikk en idiot i meg og jeg kastet meg inn og protesterte på at alt de fremholdt som så fortreffelig egentlig VAR så veldig fortreffelig.

For eksempel? Jo, de er veldig opptatt av at vi skal lage norske ord om alle sånne datagreier. Det skal ikke hete «internett», det skal hete «verdensvev», eller aller helst «verdsvev». De vil gjerne kalle det «fjesboka» (Facebook), «en kvitring» (en tweet) og «lysark» (ppt-presentasjoner). For ikke å snakke om «skjermbrev». Den siste må jeg alltid tenke en stund på, før jeg kommer på at de mener epost. Og der er vi ved kjernen. Epost. Det er greit at det ikke bør hete «email» på norsk, for all del, men hva er galt med «epost»? Altså som i «elektronisk post»? Jeg skal si dere hva som er galt: Epost er ALTFOR lett å FORSTÅ. Dette er en gjeng som (jeg skal nå skjære alle over en kam (og det heter skjære, ja, ikke ta, holde e.l.)) tilsynelatende er MER opptatt av å få frem et poeng og holde de prinsipielle fanene høyt, enn de er av å faktisk kommunisere. Hvilket jo er litt artig, siden språk, i alle fall etter mitt ringe skjønn, først og fremst er et kommunikasjonsredskap.

For denne gjengen er det ikke så viktig om du forstår, det er mye viktigere at språket, eller målformen, eller MÅLFORMA, da, holdes klar og ren og uutvannet, enn at den virker. Så hva vil de at epost skal hete? Her deler de seg i to, viser det seg. Den moderate fløyen går for «skjermbrev». Fundamentalistene, og JA, det er en HELT presis beskrivelse av dem, fundamentalistene vil det skal hete: «straumbrev». Som i elektrisk post, altså. Kjempelurt funnet på. Du får brev, åpner og KAZAMM, 220 volt rett i klikkefingeren. Elektrisk. Det beste av alt? Ingen kommer til å forstå hva de mener, også kan de klage over de arrogante, språkbevisstløse østnorskarrogante engelskelskerne som ikke engang forstår sitt eget språk.

I USA finnes det en litt (ok, litt mye) sektaktig variant av kristenheten som kalles amishbevegelsen. Du har sett dem på bilder. Mennene har 1800-tallshatter og talibanskjegg, kvinnene ser ut som de strenge avholdsdamene i Lucky Luke (og absolutt ikke som de ANDRE damene i Lucky Luke) og de er dypt skeptiske til all teknologi. Eller, ikke all teknologi, da, bare nesten all.

Egentlig er de nok helt imot elektrisitet. Men det er jo veldig upraktisk, så det er blitt til at det er greit å bruke strøm, så lenge strømmen ikke blir levert over strømnettet. De kan ikke eie biler, men mange (ikke alle) mener det er akseptabelt å bli kjørt i andres, og i buss. Selv foretrekker de fleste av dem hest og vogn. Selvfølgelig vasser de i dilemmaer. Hva er innenfor, hva er utenfor? Skal man kunne bruke moderne helsetjenester? Hva hvis noen holder på å dø og bare kan reddes av teknologien? Enkelte slike spørsmål har ført til dyp og varig splittelse, og om dette kan du lese mer et helt annet sted enn her.

Her handler det nemlig ikke egentlig om amish, men om målfolk. Det er bare at inne i mitt forkvaklede sinn, der er dette omtrent det samme. Ta straumbrevet. Vi vil ikke ha denne anglodritten, ikke sant? Det norske språk skal røktes og pleies og holdes rent og upåvirket. Vi vil ikke ha «elektronisk post», det er jo bare en direkte oversettelse av det engelske (grøss) email. Men «brev» er greit, for det er jo et godt, norsk ord, ikke sant? Sånn utenom at vi har tatt det fra latin, da.

Språkamishene har stoppet på en eller annen tid. Noen av dem er som de mest fundamentalistiske amishene, det skal og må hete straumbrev. Teknologi, eller i dette tilfellet import av ord, er ok frem til et visst tidspunkt, men IKKE senere. Sjåfør, direkteimportert fra fransk, er greit. Drosje (russisk, tror jeg) er også greit. Taxi, derimot, er ugreit.

Noen andre, mer liberale språkamisher, synes man godt kan bruke «service», bare man skriver det «sørvis». Men det skal pokker ikke hete «server», eller «sørver», det skal hete «tjener», eventuelt «tenar». Service, server, samme ord, hva er problemet? Tidspunktet. Språkamishene, de litt liberale, lever godt med ord som kom slengende sånn på femti- og sekstitallet (jeg tipper det var da, gidder ikke å sjekke), men nyord fra nittitallet skal vi ikke ha noe av. SELV om ordet er veldig likt og har samme rot og betydning.

Bokmål er fullt av ord fra andre språk. Latin, gresk, senere engelsk, tysk, fransk og dansk. Det er dette språkamishene har imot det. Det er derfor de elsker landsmålet. Og det er det som gjør dem amish. For det er ikke slik at landsmålet er ubesudlet og rent lenger. De bare later som. Selv på landsbygda, ja særlig der, må en nemlig fylle diesel (tysk, etter motorkonstruktøren av samme navn) på traktoren (latin, «trekk-kraft») og betale kontant (italiensk, av «computare» – å regne sammen). Det ubesudlede landsmålet er en illusjon. Man må være litt religiøs for å tro på den. Man må ville stoppe tiden. Og man må være villig til å leve med en hel haug med dilemmaer. Men holder man ut, lar skjegget gro og lar være å bruke telefonen utenom når man absolutt må ringe etter sykebil fordi naboen har fått et straumbrev og 220 volt rett igjennom kroppen, får man gleden av å heve seg høyt over oss språkbevisstløse (MÅLBEVISSTLØSE!) østnorskinger både på fjesboka, på kvitter, på resten av verdsveven og, ikke minst, i sjølve røynda.

(Teksten du nettopp har lest, er sannsynligvis ikke et blogginnlegg, men en vevnad. Den er antagelig ikke skrevet med et tastatur, men på en bokstavfjøl. Og hvis du på død og liv skal komme med en kommentar, så vit at kommentar er latin. Det norske ordet er merknad. Kom gjerne med merknader til teksten (fra norrønt «textr», som igjen kommer fra latin «textus», som betyr sammenføyning, eller, tro det eller ei – vev) hvis du absolutt må.)

  1. #1 by Helge Torvund on 05/12/2011 - 11:59

    Eg opplever dessverre, trass openbare forsøk på det motsette, at dette innlegget har ein undertone av humørlaus aggresjon som minner altfor mykje om dei du går til åtak på. Eg prøvde med ein munter tone i nokre år å nytta det flotte ordet straumpost, men måtte gje det opp. Eg lo medan eg nytta det og lo då eg gav det opp. Redsla for mangfald og mange ulike ord på det same, anten dei er frå bokmål, nynorsk, engelsk og latin, anten dei er gamle eller nykonstruerte, er like verdsframand som redsla for alt det nye og utanlandske. Språka våre er i endring og utvikling heile tida, og det er bra og viktig at ein prøver ut ordforslag for å sjå om dei kan gripe og fungera. Å skriva med glede og sjå på dei levande språkorganismane som veks og visnar, visnar og veks, er viktigare enn å gå rundt å skula og surmula, anten ein nyttar boknorsk eller nymål.

    • #2 by EivindL on 05/12/2011 - 20:58

      Hei Helge, takk for kommentar. Jeg tror nok du leser teksten annerledes enn jeg har ment. Se utfyllende svar under ditt svar på kommentaren fra Lars.

  2. #3 by Lene Noteng on 05/12/2011 - 12:33

    Hahaha… Jeg liker faktisk nynorsk, jeg. Syns det er vakkert, om enn på en litt creepy måte. Ooops! Jeg skrev creepy.😮 Nå kommer det vel en eller annen amish-dude og hudfletter meg.😦

    Jeg tror at de innbitte målførere må krype ut av kassa si og innse at vi er et multikulturelt (om de vet hva det betyr) og sammensatt samfunn, hvor vi må lære oss å coeksistere; svart og hvit, kristen og hedning, samer og (hva heter det når vi ikke er samer?), bokmål- og nynorskskrivende…

    Intoleranse er svært lite kledelig. Også når det tyter ut av ører og munn på målførere.

    Og har de tenkt på at en del av de greiene de vil ha nynorskord på var ennå ikke oppfunnet på Ivar Aasens tid? De har jo ikke enerett på å navngi alt mulig.

  3. #4 by Lene Noteng on 05/12/2011 - 12:35

    …og nå vil jeg få presisere at jeg snakker om de INNBITTE målførere! Ikke alle som skriver nynorsk. Bare de ekstreme tilfellene. For de fins!

    • #5 by EivindL on 05/12/2011 - 20:57

      Hei Lene, takk for kommentar. Vi er ganske enige om dette.

  4. #6 by Helge Prestrud Astad (@Helgeastad) on 05/12/2011 - 12:48

    Oi, flott kritikk fra Helge Torvund! Jeg er ganske enig. Om du vil komme med motargument Eivind, så veit du vel at Helge bor i et av de mest amish-aktige områdene i landet(Sør-Jæren, er det Ogna?), han har bart og går med hatt. Amish altså. Men om du bruker det argumentet vanker det antikudos. Evt. neg, diss og aggro.

    • #7 by EivindL on 05/12/2011 - 20:55

      Takk for kommentar. Se svar på Helges kritikk under kommentaren fra Lars.

  5. #8 by Lars Bæk on 05/12/2011 - 13:55

    Hei Helge og Hege

    Hvis dere synes teksten har «ein undertone av humørlaus aggresjon som minner altfor mykje om dei du går til åtak på», tror jeg mer enn noe annet at dere føler dere truffet. Jeg synes teksten er både munter og presis – «humørløs aggresjon» havner svimlende langt ned på listen over uttrykk jeg ville benyttet for å beskrive dette kåseriet.

    Kan det tenkes, Helge, at du ble litt fornærmet på vegne av nynorsken?

    Jeg tror heller ikke at forfatteren er redd for mangfold. Det jeg opplever at han kritiserer, er personer som insisterer på at det norske språk er det reneste som finnes, og at styggedom som engelsk og andre innflytelser folk faktisk *ønsker* å bruke i språket sitt, burde være forbudt.

    • #9 by Helge Torvund on 05/12/2011 - 19:37

      Alt kan tenkjast. Og det er klart at den tradisjonelle nynorskmobbinga er kanskje ikkje veldig fjern her, når ein nyttar ‘bokstavfjøl’ som ein liten klump i grautmålet som me kan le hjarteleg opplyst og urbant av alle saman.
      Men nei, eg er vel heller såpass positiv til Amish og alle som går på tvers at eg trur heller det ville vore samanlikninga der som kunne få meg til å reagera.
      Elles er det nok meir at dette forsterkar polariseringa ved å ikkje transcendera heile konflikten og la ting leva og døy i ein vilter vekst av naturlege språklege retningar. La dei insistera, la språk og mål og ordval ha sine rare utskot, og la gartnaren Tid plukke bort det som visnar av seg sjølv. Eller finst det noko som er verdt å verna? Kan ein meina at norsk språk er noko å ta vare på, sjølv om ein ikkje meiner verken at norsk er det reinaste som finst, eller at engelsk er styggedom? Kanskje heile kåseriet spring ut frå at forfattaren vart litt fornærma av at folk hadde så sterke meiningar som til og med gjekk på tvers av hans eigne. Fy for styggedom!
      Me bør vel alle taima språket trendy og ædjøsta oss til sekulariseringa og få hestekjerrene ut av vegen og så må mennonittane for all del slutte å snakke deitsch.

      • #10 by EivindL on 05/12/2011 - 20:49

        Om kåseriet er humørløst eller ei, tror jeg kommer litt an på øynene som leser. Det finnes imidlertid ikke fnugg av undertrykt aggresjon her. Aggresjonen er åpenbar og erkjent. Men det er ikke nynorsk eller nynorskentusiaster som sådan jeg er sint på, og jeg opplever det nok som litt vel mye av vranglesing når man går langt i å hevde at jeg er imot mangfold, språkglede og entusiasmen for å ta vare på det norske språk. Det som gjør meg irritert, er den holdningen som slutten av kommentaren din oser av, Helge. Siden jeg kritiserer / raljerer med nynorskfolket, må det være fordi jeg er fornærmet, og da må jeg være en sånn som ikke tåler at andre tenker annerledes enn jeg, og da er jeg en sånn som vil bestemme hvordan andre skal snakke og skrive? Enten har jeg uttrykt meg klønete, eller så vrangleser du med vilje. Det er litt underlig å beskylde meg som skriver akkurat denne bloggen for motvilje mot å leke med språket, er det ikke det? For å gjøre det krystallklart: Kall det straumbrev alt du vil for min del, jeg synes det er morsomt, selv om det er upresist. Eller bruk skjermbrev. Men ikke le hånlig av meg når jeg ikke skjønner hva du mener med det samme, og ikke le hånlig av meg når jeg kaller det epost. Det er alt jeg ber om. Det var der vi startet, og der dette kåseriet hadde sitt utspring.

      • #11 by Helge Prestrud Astad (@Helgeastad) on 06/12/2011 - 14:19

        Æsj, dette blei jo ikke så hyggelig. Både Helge og Eivind mener jo at man skal få leve litt i fred uten at noen skal komme å bestemme hvordan man bruker språket. Dere er jo enige! Helge vil ikke bli nektet å bruke nye norske ord for engelske låneord, mens Eivind ikke vil at hans ord skal bli forbudt fordi en eller annen språk-bedreviter mener det.

        Så Lars, jeg skriver sørvis og det trenger ikke bry deg. Så kan du kalle kommentaren min for åsåm. Og Helge kan tulle mer med språket, og det gjør jo både han og Eivind hver dag. Det synes jaffal jeg.

      • #12 by EivindL on 07/12/2011 - 00:09

        Godt oppsummert, Helge A🙂

  6. #13 by Anne Rose R F (@anneroserf) on 05/12/2011 - 14:07

    Fornøyelig kåseri. Og her et innspill til debatten: Selv er jeg udelt positiv til å teste ut norske former for importerte ord. Ikke fordi jeg er spesielt opptatt av renhet, tradisjon eller opprinnelighet, men fordi jeg er overbevist om at en har en annen fortrolighet til ord på eget språk eller på egen målform og at det bidrar til språklig trygghet og presisjon. Etter min mening er det derfor god grunn til å fortsette å utvikle eget språk, i takt med at en tar inn over seg språklige impulser utenfra.

    • #14 by EivindL on 05/12/2011 - 20:55

      Takk for kommentar. Helt enig i at åpenhet og utvikling er bra, og det er supert hvis vi klarer å lage gode, norske ord og begreper. Et ord som kunne vært med i kåseriet, men ikke er det fordi jeg liker det så godt, er «lenkeråte» – altså det at lenker på en nettside ikke virker. Fabelaktig ord, og mer beskrivende enn «broken links». Det er målaggroen jeg har noe imot, ikke språkleken.

      • #15 by Lars Bæk on 05/12/2011 - 21:47

        God oppsummering. Nei til språkaggro, ja til språklek (der er jeg helt enig med deg, Helge Torvund).

        Jeg vil også legge til at de som forsøker å innføre «sjampanje», «pøbb» og «sørvis» overhodet ikke bedriver språklek – men ren språksabotasje.

  7. #16 by miramar68 on 05/12/2011 - 22:09

    Husker da jeg gikk på skole i Volda, og lokalavisa hadde følgende tittel på forsida «Pass dykk for bokmålsulvane». Hysterisk morsomt spør du meg. Folk vi ble intervjuet ville at vi journalistspirene skulle oversette til nynorsk, og alle pensumbøkene var på nynorsk. Ingen av oss bokmålsulver protesterte. Eller rettere sagt, èn riksmålsentusiast ville at vi skulle klage, slik at vi fikk oppfylt 20-prosenten. Men flertallet er sjelden så fanatiske som mindretallet, så støtten ble deretter. Tvertimot lærte jeg meg endelig betydningen av ord som røynsla og røynda. Og ble enda mere glad i nynorsk!

    • #17 by EivindL on 07/12/2011 - 00:09

      Takk for kommentar, nynorsk er et finfint mål når man kan nyte det uten tvang.

  8. #18 by Helge Torvund on 06/12/2011 - 08:08

    Eg har aldri nytta «straumbrev», men «straumpost», som er litt meir presist. Nå nyttar eg epost og ler ikkje hånleg av andre som brukar det. Eg ler ikkje ein gong hånleg av dei gamle eg møtar som ikkje forstår kva epost tyder. Og eg skreiv ikkje at du MÅ vera fornærma, eg bare spurte, slik Lars Bæk spurte om eg kan henda var litt fornærma. Men det er kanskje bare nynorskfolk som har den evna? Det er skilnad på irritasjon og fornærming, det er sant. Begge har vel sin plass. Slik raljering òg har. Og originale stabeis. Men det er sjeldan rekna som god tone å raljera med raljerarane.
    Korleis kan ein medverka til at skyttergravene vert djupare? Korleis kan ein heva seg over strid og smålegheit og la språk og målformer utvikla seg med sine rotknollar og nyspirer? Rart å tenkje på at språk er større enn oss, men at me er med på å skapa den forma det får. For oss amishar er det underleg her. Av og til kan ein få inntrykk av at det å køyra rundt inneslutta i metallautomobilar med eksplosjonsmotorar vert rekna som heilt normalt!

    • #19 by EivindL on 06/12/2011 - 11:18

      Hei igjen Helge. Jeg tror ingen av oss ønsker hverken dypere skyttergraver, smålighet, strid eller ensretting. Og for ordens skyld: Jeg liker amisher, jeg. Det er kult at noen lever annerledes og motstrøms og ikke omfavner alt som er nytt og kaster alt som er gammelt sånn uten videre. De sliter seg ihjel med vanskelige dilemmaer, men det er deres problem. For min del kan man gjerne kalle det straumpost, eller -brev, og de som vil må gjerne kjøre hest og vogn. Det er litt mindre kult når man vil bestemme at det sære skal være det eneste rette. Jeg tror ikke du ler hånlig av noen, eller vil bestemme hvordan andre skal bruke språket. Men så var da heller ikke det opprinnelige innlegget et angrep på deg eller andre språkglade.

  9. #20 by Kåre Garnes on 06/12/2011 - 11:52

    Fornøyelig!

    Språk-amishene er ikke noe nytt fenomen. De har oversett de viktige tingene i samfunnet i laaang tid.

    Brevvekslingen mellom Noregs Telegrafmållag og Forsyningsdepartementet høsten 1940 (om målformen på rasjoneringskortene) er et klassisk eksempel.

    http://www.kuttisme.no/2009/01/30/sprakrad-fra-forsyningsdepartementet/

  10. #21 by Sander E. Smørdal (@SanderSmordal) on 06/12/2011 - 14:17

    Interessant skrive, men som nynorskbrukar vil eg snu litt på (bokstav)fjøla.

    Eg nyttar både verdsvev og å kvitre – og eg tykkjer begge deler er naturlige for meg å nytte. Skjermbrev var ei moro greie eg prøvde ut, sannsynleg frå same debatten som du siktar til, men det kom for seint for meg; eg hadde nytta e-post for lenge.

    Alle som har romstert omkring i den digitalsosiale verda kjenner desse uttrykka og vil uansett ikkje ha problem med å forstå kva eg meiner når eg nyttar dei i kontekst. I alle fall ikkje om ein legg godviljen til. Likevel møter ein ei konstant uvilje til å forstå kva som meinast, og ofte ei latterleggjering av eigen ordbruk i staden for konstruktiv dialog om det kvitteret EIGENTLIG handla om.

    Er det også slik at det kun er nynorskfolk som er interessert i å skape eigne norske ord som motvekt til engelsk og andre språk som påverkar digital daglegtale? I så tilfelle er det eit heilt essensielt tilskot til den norske språkfloraen, for som du sjølv seier er språk eit samansurium av ulike språkleg påverknad og i konstant utvikling. Då skadar det vel ikkje at litt av påverknaden kjem innanfrå?

    No er eg ikkje den som vil pålegge andre å ta i bruk andre ord, men eg vil oppfordre til det – utan å sei at andre tar feil. (Med unntak av der det blir nytta engelske ord der vi har fullt brukbare og aksepterte norske ord.)

    Ta det heilt med ro, ikkje alle orda vil slå gjennom, men kanskje kan «språkamishane» gjere språket rikare.

    • #22 by EivindL on 07/12/2011 - 00:19

      Takk for fin kommentar. Jeg legger gjerne godviljen til når jeg møtes med godvilje, og mener ikke å latterliggjøre at man leter etter gode norske alternativ til engelske ord. Fornyelse innenfra høres både lurt og klokt ut. Når det er sagt – jeg jobber med webkommunikasjon i offentlig sektor. Der trumfer hensynet til at folk skal finne infoen de leter etter behovet for å leke seg frem til nye, norske ord, og slik mener jeg det bør fortsette. Sidetitler, menypunkter og navigasjonselementer er helt feil sted å drive språkpolitikk, av den enkle grunn at de aldri vil bli sett eller funnet av dem man ønsker å påvirke. I min hverdag blir det dermed ofte viktigst å finne ut hvilke uttrykk folk flest faktisk bruker, og hva jeg eller Språkrådet eller for den saks skyld målfolket skulle ønske folk brukte blir nokså uinteressant. Slik jeg leser kommentaren din, er du en av de som ønsker å utvikle norsk språk, finne gode norske alternativer til rene engelske uttrykk, og ellers har respekt for at ikke alle tenker likt som deg. Hvis det er riktig, sier jeg stå på – et rikere språk er bare bra!

  11. #23 by fjellcoachen on 06/12/2011 - 15:05

    Takk til alle for berikende lesning🙂. De fleste debatter springer ut av engasjement, og engasjement for det norske språket er viktig, det er en del av identiteten vår.
    Engasjement og språkglede er lett å lese på begge sider i denne diskusjonen. Er selv glad for at jeg som ung bokmålsvoksen fikk 4 år som saksbehandler i nynorskkommune, og dermed lærte denne målformen bedre å kjenne. Direkte befriende ble det da jeg kunne bytte ut «til akkompagnement fra..» med formuleringen «med tonefølgje frå..».

    • #24 by EivindL on 07/12/2011 - 00:20

      Takk for hyggelig kommentar. Jeg liker nynorsk godt, men er ikke flink til å skrive det, dessverre. Hadde sikkert hatt godt av noen år som saksbehandler i nynorskkommune.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: