Arkiver for januar, 2012

Den femte vinternatt

Det aller kjedeligste er når folk som har vært i militæret begynner å fortelle hverandre historier fra militæret. For de folka som ikke har vært i militæret, altså. For dem som har vært der, er det jo helt fabelaktig. Men de andre, de som ikke har vært der, de kjeder seg noe skrekkelig. Ikke forstår de sjargongen. Ikke har de opplevd noe lignende. Og ikke forstår de hvorfor i all verdens land og rike dette er noe som må snakkes så fantastisk mye om. Alle som har vært i militæret liker å late som de nesten har vært spesialsoldater. (Det vil si, alle unntatt spesialsoldatene. De snakker helst om noe helt annet.)

Og så forteller de historier, den ene villere enn den andre, fra da de var i krigen. Eller, fra da de var i freden, men det FØLTES som krigen, for det var jo tross alt krigen man øvde på, og de som arrangerer det man opplever i det militære gjør absolutt alt de kan for at det skal FØLES som krig, ta mitt ord for det. «Så der lå vi. Hundre mil fra folk. I et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke. Det var nærmere åtti kuldegrader og vi hadde ikke spist siden i forgårs. Plutselig hører vi på sambandet at OP-en vår har sett FI på vei rett mot oss i panser. Vi ligger der med tredjegrads forfrysning over hele kroppen alle mann, og vi bare VEIT at nå er det kjørt, også smeller’e fra sjanten vår: …» Det smeller alltid noe bra fra sjanten deres.

Og nestemann har en enda drøyere historie. Særlig de som har gått befalsskolen og gjennomført en såkalt «helvetesuke» har litt av noen opplevelser å berette om. De fleste av dem har overlevd med et nødskrik. Og det der er jo litt artig, at alle som da liker å høres ut som om de nesten har vært spesialsoldater, de er altså ikke den tause sterke typen overhodet. Snarere sitter de her og arrangerer gruppeterapi, enda det egentlig er fest, og bekrefter for hverandre at de er flotte karer selv om de ikke ser sånn ut nå, for en gang lå de der, i gjørme til halsen, med en levende kylling de måtte drepe med en knekt tannpirker hvis de skulle få noe å spise den vinteren, og de kom seg igjennom det.

Forresten forteller de ikke disse historiene bare for å trøste hverandre med at de er skikkelige karer selv om de nå stort sett sitter på innejobber i inneklær og gjør inneting. De gjør det også for å imponere kvinner, som, uten å ville det oppmuntrer dem ved å gi dem positiv respons i form av mystiske smil som gutta tolker som tegn på at de, kvinnene, syns gutta er skikkelig tøffe. Men kvinnene smiler ikke fordi de syns gutta er tøffe, de smiler fordi de syns gutta er søte. Men det forteller de ikke. Kvinnene, altså. De bare smiler mystisk.

Og FORRESTEN forresten så er ikke dette militærpratet egentlig noe man setter i gang med hverken først og fremst for å trøste hverandre ELLER først og fremst for å imponere kvinner. Det ALLER viktigste er noe annet. Nemlig HEVN. For midt mens de gutta lå der i et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke på vidda, satt nemlig en av kompisene deres og drakk kaffe med sin fremtidige arbeidsgiver, tøflet rundt i islender og slippers, hadde akkurat så langt hår han ville, og hadde bare slitsomme dager de dagene kopimaskinens skuff 3 var såpass kranglete at de måtte åpne skuff 3, fjerne fastkilt papir, lukke skuff tre og trykke på restart. Kompisen var nemlig sivilarbeider, den landssvikeren. Og NÅ, nå skal han i alle fall få sin velfortjente tur i fryseboksen, mens alle vi andre snakker om hvordan det er å være MANN, kan han sitte der og ha ingenting å bidra med og føle seg utenfor og ubekvem. Har vi griseflaks, åpner bleikfisen kjeften og stotrer noe om 16 måneder, aller helst med pipestemme, også er det en av gutta som har befalsskolen og har vært inne i to år. Eller tre. For landet sitt, for pokker. Mens han sulliken fjernet fastkilt papir fra skuff 3.

Jeg har vært i militæret. Jeg har historier å fortelle derfra, det er derfor jeg vet hvordan dette foregår. Og jeg var ikke spesialsoldat. Jeg ble ikke en gang oppfordret til å søke befalsskolen. Og jeg vet jo så inderlig vel at ingenting er kjedeligere enn når de som har vært i militæret setter i gang med historiekonkurransen sin. For de andre, altså. Likevel har jeg tenkt å fortelle akkurat en sånn historie. Dere MÅ ikke lese den, men dere kan. Og nå har jeg advart dere. Nå nytter det ikke å klage. Her er historien.

Jeg HAR faktisk, til tross for hva som tidligere er blitt hevdet, vært ute en vinternatt før. Faktisk har jeg vært ute hele FEM vinternetter før. Fire av dem mens jeg var i førstegangstjeneste, og jeg skal ikke engang late som om det var tøffe tak. Vi lå i et stort, flott lagstelt med egen vedovn, på Finnmarksvidda i mars, vi hadde påskesol om dagen og nordlys og stjernehimmel om natten, og vi øvde ikke på krig i det hele tatt, bare lærte om vidda og sånn. Se for deg en litt, men ikke veldig, slitsom ofagekskursjon med klassen. Men den femte vinternatten min. DEN, altså. Den er en vinternatt før så god som noen.

Dette var lenge etter førstegangstjenesten. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på en øvelse med Heimevernet. Man har jo hørt litt av hvert, og jeg var forberedt på bål, blankt brennevin av tvilsom herkomst, og lite annet. Også viste det seg altså at de var soldater. De øvde på krig. Det var ikke en dråpe brennevin å oppdrive noe sted. De ville at jeg også skulle bli soldat. Og vi skulle være UTE. Etter en ganske lang uke med mange slitsomme aktiviteter, skulle vi runde det hele av med et feltdøgn. (Når jeg forteller denne historien i lystig lag, hender det at jeg omtaler den som «helvetesuka» før jeg trekker meg litt og modererer det til «helveteshelgen». Men egentlig var det altså et døgn.)

Vi startet om ettermiddagen. Etablerte teltleir rundt en hytte i skogen (Befalet skulle bo i hytta. Stor overraskelse.), forberedte skytestillinger, lagde opplegg for patruljering og vakthold, osv. osv.

Det er KJEMPEMYE jobb å forberede å late som man skal forsvare en hytte i skogen mot angrep, eller for den saks skyld å gjøre det på ekte. Hvis man skal gjøre det ordentlig, og det skal man jo. Det var strabasiøst, og det var tidkrevende. Plutselig, da vi nesten var ferdige, ble jeg veldig klar over at jeg ikke hadde spist noe som helst på aldri så lenge.

Jeg fant frem en aluminiumsfoliepose jeg hadde fått utdelt, med en etikett som påsto at det befant seg torsk og poteter i hvit saus der inne. Posen skulle bare varmes opp i noen minutter i varmt vann, så var det middag å få. Jeg fant en primus, og etter mye om og men (og her vet alle som har vært i militæret hva jeg snakker om, forvarming og jeg vet ikke hva), så fikk jeg fyr på den, og jeg la maten i en vannkjele og satte den over primusen og så på klokken og ALARM ALARM ALARM ropte de, og jeg skyndte meg å slokke primusen og løpe dit jeg skulle løpe i tilfelle alarm, og jeg tok ladegrep på AG3en min og la meg ned i snøen og siktet ut i mørket, der jeg såvidt kunne skimte absolutt ingen, hverken venn eller fiende.

Etter en halvtime ble alarmen avlyst. Jeg fikk ikke vite hva som hadde utløst den, men det var ingen fiender hverken å se eller høre noe sted. Men jeg var vesentlig mer sulten enn nysgjerrig, og gjenopptok torskeprosjektet. Det gikk sånn passe.

Jeg fikk fyr på primusen (etter mye om og men osv, ja), vannet kokte, og det gjorde det i nesten halvparten av den tiden det skulle da det ble ALARM igjen, og alt gjentok seg. Så ble alarmen avblåst, og NÅ var jeg sulten, men NÅ, sa lagføreren, var det min vakt. Man spiser ikke på vakt. Man vokter. I to timer sto jeg der og stirret ut i mørket. Lyttet etter lyder. Stirret. En gang trodde jeg kanskje jeg så en fiende, men før jeg fikk ropt ALARM viste det seg å være en hare. Den var sikkert fiendtlig innstilt, men den stakk sin vei før jeg fikk hverken spurt eller skutt.

Omsider tok vakten slutt. Jeg gikk til teltet. Tenkte på torsken. Gledet meg til å endelig åpne munnen, lukke øynene og … ROPE ALARM, for DER så jeg ekte fiender, ja, de var overalt, og nå skjøt de, og krigen (nå må ingen bli redde, det var bare øvelse og vi skjøt bare med løsskudd) var over oss. Den varte i timevis, og jeg tror at jeg én gang – hvis vi hadde hatt ekte kuler – lyktes i å drepe en bjørk med et skudd i stammen og to i røttene. Da det endelig var over, grydde det av dag. Det var et underlig tidspunkt å koke torsk på. Men nå var jeg desperat. Jeg fyrte primus (med mye om og men igjen, ja), kokte vann, og trodde ikke mine egne ører da jeg IKKE hørte noen rope ALARM da maten var ferdig. Jeg spiste. I ro og mak. Det hadde bare en anelse torske- og potetsmak, det jeg spiste, men det smakte først og fremst himmelsk. Og det ble fort tomt i posen. Jeg fikk tak i en pose til. Varmet opp, spiste opp. Og enda en.

Og så skjedde det som skjer når man etter å ikke ha spist på lenge spiser veldig mye på en gang. Ting måtte ut. Det absolutt eneste siviliserte med leiren vår, var at vi hadde en utedo i et skur et stykke unna befalshytta. Jeg gikk dit. Eller løp, kanskje egentlig. Jeg låste meg inne. Satte fra meg AG3, tok av meg lue og jakke og hang det på en knagg. Satte meg ned, og påbegynte mitt ærend.

Jeg skjønte ganske raskt at dette ville ta tid. Og AKKURAT da jeg hadde innsett det, smalt det noe helt sinnsvakt rett ved siden av meg. Ingen rakk å rope ALARM. Krigen var igang igjen, og to av fiendens aller slueste skarpskyttere hadde tatt stilling i min umiddelbare nærhet. Bak dass. De skjøt jo i prinsippet ikke på meg, snarere brukte de meg som dekning – uten å vite det, håper jeg – og skjøt mot mine medsoldater inne i leiren. Enhver tapper soldat ville ha kastet seg ned, grepet sitt våpen, sneket seg ut døra og gjort ende på fienden. Og et kort sekund vurderte jeg det.

Men i min tilstand, midt i et nylig påbegynt ærend som slett ikke var avsluttet… Og det var jo FRED, for søren. Jeg VISSTE jo at de skjøt med løsskudd. Jeg vurderte frem og tilbake. Jeg liker ikke å få kjeft, og det kunne jo hende at jeg ville få kjeft. Men selv om jeg aldri har prøvd, går jeg ut fra at å ta på seg buksa og gå ut i krigen under sånne forhold ville oppleves betydelig verre enn kjeft. Så jeg ble sittende. Helt til jeg var helt ferdig.

Jeg hørte ingenting mer, det smeller godt av to AG3er på under to meters avstand. Hørselvernet mitt lå i jakkelomma, og jakka hang på knaggen, godt utenfor rekkevidde. Jeg var midlertidig døv og lettere sjokkskadd, sikkert, men jeg husket å vaske hendene. Så ble jeg stående og lure. Var krigen over? Hørte jeg ikke smell fordi det ikke var smell å høre, eller hørte jeg ikke smell fordi jeg var døv? Jeg kunne ikke ta sjansen på det førstnevnte. Jeg kneppet jakka. Tok på lue og hørselvern. Holdt geværet i ferdigstilling. Jeg åpnet kroken forsiktig og tok et skritt tilbake. Ingen kom. Jeg sparket opp døra, stormet ut, og antagelig ropte jeg noe, for alle kameratene mine som satt tyve meter unna rundt et bål og tydeligvis feiret seieren, skvatt veldig da de så meg. Så begynte de å le. I alle fall så det sånn ut. Jeg var som sagt døv, så det kan hende de bare smilte, og at de ristet og holdt seg på magen av en annen grunn. Hva visste jeg.

Og mens alt dette hendte, satt en av kompisene mine sikkert ved et bord i en kantine og drakk kaffe, mens han lurte på om han skulle orke å ordne med papirstoppen i eller i nærheten av skuff 3 idag eller utsette det til i morgen. Den landssvikeren.

Dette var min historie fra da jeg var i krigen. Beklager til alle kvinner og militærnektere og andre som nå måtte ha kjedet seg veldig. Spesielt beklager jeg fordi dette tross alt er en blogg, og rett under her er et kommentarfelt, og mange av de gutta jeg kjenner som leser denne bloggen har sine egne historier, og nå er vi, dessverre, i gang. Nå blir det en sånn kveld.

Vi lå i et høl i en grøft i en pokkers kuldegrop av et dalsøkke på vidda, og det var hundre kuldegrader. Vi hadde ikke spist siden før vi ble født, og vi hadde gått tusen mil på én natt.

7 kommentarer

Skog

Jeg har en god venn, og han og jeg deler en ganske god drøm. Vi ønsker oss en skog. Ikke en veldig stor skog, selvfølgelig, vi vil ikke gå oss vill heller. Eller jeg, da. Han er ikke så redd for det, men jeg er litt redd for å gå oss vill. Jeg har bare løpt orientering én gang, for skrekkelig mange år siden, i regi av en mildt sagt uansvarlig speidergruppe. Sammen med en fyr som kunne enda mindre om kartlesing enn jeg, skulle jeg orientere meg fra A til B via punktene C, D og E et eller annet sted ute i skogen. Han jeg løp sammen med hadde tresko og talefeil, jeg hadde ikke det engang. Vi startet ved lunsjtider, og ble funnet like etter at det hadde blitt mørkt, like i nærheten av punkt X. Hadde det skjedd idag, ville vi ha kommet i avisen. Den gangen fikk vi bare kjeft for å ha somlet. Somlet – vi? Hah. Vi løp sikkert ti ganger så langt som noen av de andre speiderne den dagen. Så fort treskoene kunne bære makkeren, løp vi. Jogget, da, i det minste. Eller travet. Ok, ok, vi gikk. Men vi gikk fort. I alle fall i starten. Det ER ikke så lett å holde høyt tempo når man ikke aner hvor man skal, altså. Ihvertfall ikke i kompaniskap med talefeil og tresko.

Han jeg vil dele skog med nå, han har ikke tresko og talefeil. Han er vant til å være ute, han har vært ute en vinternatt (før) eller to eller ti, han. Før, altså. Jeg, derimot, er litt mindre marinejeger enn mange kanskje tror. Vel gir jeg et litt sånn friskfyraktig inntrykk, og mange får nok assosiasjoner til både Nansen og Amundsen når de møter meg ute på ski i skogen, men fasaden kan lyve. Såpass ettertrykkelig kan den det, at jeg en gang nesten ble anmeldt til politiet for grov uaktsomhet i forbindelse med pass av annen manns barn. Eller, jeg ble ikke det, men hadde det vært mine barn, hadde jeg anmeldt han som var meg. Altså, han som passet. Eller skulle ha passet.

Jeg var nemlig leder for en barneklubb. Jeg bodde på en kjempebillig hybel i et hus som ble eid av Frogner menighet i Oslo. Den kjempelave leien hadde bare én hake, jeg måtte drive en barneklubb som møttes hver uke. Nå var det ikke så mye pes, det gikk mest i å spille spill og sånt, og hadde jeg bare holdt meg til det, hadde jeg ikke hatt den fjerneste anelse om hvor vondt det gjør å brekke tre ribbein. Eller briste, i det minste.

Men jeg holdt meg ikke til spillene. Jeg MÅTTE la meg lure av min egen Børge Ousland-aktige fremtoning og inviterte hele barneklubben (alle fem) til skitur. Siden de sikkert ikke var så vant til å være ute en vinternatt (før), valgte jeg en lett og ustrabasiøs tur. Banen til Frognerseteren, ski fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Nesten bare nedover, og lett å finne veien. Alle fem møtte opp og gledet seg til tur. Fra Majorstuen til Frognerseteren gikk det strålende. Så begynte problemene. Jeg ble praiet av noen skigåere av stikk motsatt kjønn og i svært passende alder, som utba seg en veiforklaring til et eller annet sted. Jeg forklarte så sjarmerende jeg kunne. Og de gikk. Det gjorde barna også. Det vil si, det hadde de allerede gjort.

Fem gutter på sånn 10-11 år KUNNE faktisk forsvinne nærmest i løse luften. Jeg hev meg på skiene og sprang avgårde for å ta dem igjen. Jeg spurte alle jeg møtte om de hadde sett fem gutter på sånn 10-11 år gå forbi, men det hadde de ikke. Guttene måtte ha gått seg vill. Hva skulle jeg gjøre? Jeg skulle IKKE tenke på hvor galt det kunne gå, så mye var sikkert. Jeg skulle FINNE dem, skulle jeg. Jeg snudde. Gikk til Tryvannsstua, i håp om at de hadde gått dit. Det hadde de ikke. Men på Tryvannsstua fikk jeg tips om en snarvei gjennom skogen til Ullevålseter. Kanskje jeg kunne ta dem igjen der? Hvis de altså hadde gått riktig?

Snarveien var snar, den. Ikke så veldig godt opplyst, kanskje, men snar. Mye nedoverbakke. Jeg suste forbi mørke grantrær, stadig fortere gikk det, stadig brattere ble det. Det fine med å kjøre utforbakke i mørket, er at man slipper å grue seg så fælt før det går galt. For BAM ut av ingenting kom bakken til bunnen, og der var det en bekk, og i den bekken stoppet skiene mine men ikke jeg, jeg stoppet i bredden på den andre siden, med et strålende mageplask rett i de frosne steinene. Jeg hørte at det knaste, og husker at det ble svart.

Etter sikkert bare noen sekunder kom jeg til meg selv og ble klar over hvor utrolig lite man plages av ribbein sånn til daglig, når de ikke nettopp har kræsjet i noen steiner. Men jeg kunne jo ikke ligge der. Jeg hadde en klubb å finne. Nevnte jeg at dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon? Dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon. Jeg hadde ingenting å ringe med, og ingen å ringe til.

Jeg kom meg til Ullevålseter. Der var det, ikke veldig overraskende, stengt. Jeg gikk til Sognsvann. Fant en telefonkiosk. Fikk ringt moren til en av gutta. Alt var bra. De hadde gått inn i restauranten på Frognerseteren for å vente på meg, de. Femti meter fra der jeg stoppet og forklarte veien. Etter at de hadde drukket kakao og soset en stund, ringte de foreldrene sine og ble hentet. Jeg trakk et lettelsens sukk. Det gjorde dritvondt. Jeg takket, la på og tok banen til Majorstua. Kom meg hjem på hybelen. Ble liggende å hoste hele natten, siden jeg hadde vært så våt og kald. Og så videre. Hele den vinteren ble en eneste lang påminnelse om at jeg strengt tatt, det friskfyraktige oppsynet til tross, ikke er noen marinejeger.

Forresten tilbød jeg guttene i klubben en ny tur noen uker senere, i og med at den første ble litt amputert. Bare én fikk lov av foreldrene sine. Han og jeg hadde en helt fin, helt udramatisk tur fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Og jeg er stolt av å kunne fortelle at han faktisk ble marinejeger.

Jeg, derimot, bestemte meg for å etter beste evne unngå å gå meg vill i skogen mer. Og det har jeg holdt. Til gjengjeld gikk jeg meg en gang litt vill i Polen, men det er en annen historie.

Men jeg liker skog, altså. Jeg liker skog veldig godt. Jeg liker å være ute, jeg liker å sove i telt, jeg liker å brenne bål og sitte stille og høre på fuglesang og vindsus og lite annet. Og jeg liker å drive med ved. Kjøre motorsag, hugge ved, stable ved. Sånne ting. Jeg likte det LENGE før den derre vedboka kom, bare så det er sagt.

Så jeg ønsker meg en skog. En liten skog der jeg ikke kan gå meg vill, men der jeg kan VÆRE. Bare sitte ved et bål. Henge rundt, uten noen spesiell grunn. Eller drive med ved. Felle trær. Kviste. Kløyve. (Ja, jeg HAR gjort sånne ting, jeg VET at det er hard jobbing. Men jeg liker tilfeldigvis sånn jobbing.)

Må jeg EIE skog, da? Ja, det føles sånn. Jeg og han kompisen min (han som har vært ute mange vinternetter før) har lyst på en skog som skal være bare vår. Så nå prøver vi å finne ut hvordan vi kan få det til. Hva koster en skog for tiden? Kan man i det hele tatt få tak i en liten skog, uten å kjøpe et småbruk med bo- og driveplikt eller gifte seg med en odelsjente? En liten blandingsskog som det kanskje bare tar tjue-tredve minutter å kjøre til fra Lørenskog?

Jeg har spurt dette internettet. En jente jeg kjenner som er skogeier på Hadeland, sier jeg kan få låne litt av hennes skog. En annen har anbefalt meg å kjøpe et torp i Sverige. Opptil flere har påpekt at det finnes regler og forordninger, uten at jeg helt har forstått hva disse går ut på, eller hvorfor de finnes.

Kanskje kan ikke sånne som jeg få kjøpt skog, fordi myndighetene er redd sånne som jeg bare går oss vill eller skader oss eller begge deler. I så tilfelle vil jeg gjerne få anføre at en annen god venn av meg har sagt følgende: «Du Eivind, du er ikke noen feiging. Du har vært ute en sensommernatt før.» Bare så det er helt klart.

Jeg er kanskje mer innespeider enn marinejeger. Men jeg HAR vært ute en sensommernatt. Før.

13 kommentarer