Skog

Jeg har en god venn, og han og jeg deler en ganske god drøm. Vi ønsker oss en skog. Ikke en veldig stor skog, selvfølgelig, vi vil ikke gå oss vill heller. Eller jeg, da. Han er ikke så redd for det, men jeg er litt redd for å gå oss vill. Jeg har bare løpt orientering én gang, for skrekkelig mange år siden, i regi av en mildt sagt uansvarlig speidergruppe. Sammen med en fyr som kunne enda mindre om kartlesing enn jeg, skulle jeg orientere meg fra A til B via punktene C, D og E et eller annet sted ute i skogen. Han jeg løp sammen med hadde tresko og talefeil, jeg hadde ikke det engang. Vi startet ved lunsjtider, og ble funnet like etter at det hadde blitt mørkt, like i nærheten av punkt X. Hadde det skjedd idag, ville vi ha kommet i avisen. Den gangen fikk vi bare kjeft for å ha somlet. Somlet – vi? Hah. Vi løp sikkert ti ganger så langt som noen av de andre speiderne den dagen. Så fort treskoene kunne bære makkeren, løp vi. Jogget, da, i det minste. Eller travet. Ok, ok, vi gikk. Men vi gikk fort. I alle fall i starten. Det ER ikke så lett å holde høyt tempo når man ikke aner hvor man skal, altså. Ihvertfall ikke i kompaniskap med talefeil og tresko.

Han jeg vil dele skog med nå, han har ikke tresko og talefeil. Han er vant til å være ute, han har vært ute en vinternatt (før) eller to eller ti, han. Før, altså. Jeg, derimot, er litt mindre marinejeger enn mange kanskje tror. Vel gir jeg et litt sånn friskfyraktig inntrykk, og mange får nok assosiasjoner til både Nansen og Amundsen når de møter meg ute på ski i skogen, men fasaden kan lyve. Såpass ettertrykkelig kan den det, at jeg en gang nesten ble anmeldt til politiet for grov uaktsomhet i forbindelse med pass av annen manns barn. Eller, jeg ble ikke det, men hadde det vært mine barn, hadde jeg anmeldt han som var meg. Altså, han som passet. Eller skulle ha passet.

Jeg var nemlig leder for en barneklubb. Jeg bodde på en kjempebillig hybel i et hus som ble eid av Frogner menighet i Oslo. Den kjempelave leien hadde bare én hake, jeg måtte drive en barneklubb som møttes hver uke. Nå var det ikke så mye pes, det gikk mest i å spille spill og sånt, og hadde jeg bare holdt meg til det, hadde jeg ikke hatt den fjerneste anelse om hvor vondt det gjør å brekke tre ribbein. Eller briste, i det minste.

Men jeg holdt meg ikke til spillene. Jeg MÅTTE la meg lure av min egen Børge Ousland-aktige fremtoning og inviterte hele barneklubben (alle fem) til skitur. Siden de sikkert ikke var så vant til å være ute en vinternatt (før), valgte jeg en lett og ustrabasiøs tur. Banen til Frognerseteren, ski fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Nesten bare nedover, og lett å finne veien. Alle fem møtte opp og gledet seg til tur. Fra Majorstuen til Frognerseteren gikk det strålende. Så begynte problemene. Jeg ble praiet av noen skigåere av stikk motsatt kjønn og i svært passende alder, som utba seg en veiforklaring til et eller annet sted. Jeg forklarte så sjarmerende jeg kunne. Og de gikk. Det gjorde barna også. Det vil si, det hadde de allerede gjort.

Fem gutter på sånn 10-11 år KUNNE faktisk forsvinne nærmest i løse luften. Jeg hev meg på skiene og sprang avgårde for å ta dem igjen. Jeg spurte alle jeg møtte om de hadde sett fem gutter på sånn 10-11 år gå forbi, men det hadde de ikke. Guttene måtte ha gått seg vill. Hva skulle jeg gjøre? Jeg skulle IKKE tenke på hvor galt det kunne gå, så mye var sikkert. Jeg skulle FINNE dem, skulle jeg. Jeg snudde. Gikk til Tryvannsstua, i håp om at de hadde gått dit. Det hadde de ikke. Men på Tryvannsstua fikk jeg tips om en snarvei gjennom skogen til Ullevålseter. Kanskje jeg kunne ta dem igjen der? Hvis de altså hadde gått riktig?

Snarveien var snar, den. Ikke så veldig godt opplyst, kanskje, men snar. Mye nedoverbakke. Jeg suste forbi mørke grantrær, stadig fortere gikk det, stadig brattere ble det. Det fine med å kjøre utforbakke i mørket, er at man slipper å grue seg så fælt før det går galt. For BAM ut av ingenting kom bakken til bunnen, og der var det en bekk, og i den bekken stoppet skiene mine men ikke jeg, jeg stoppet i bredden på den andre siden, med et strålende mageplask rett i de frosne steinene. Jeg hørte at det knaste, og husker at det ble svart.

Etter sikkert bare noen sekunder kom jeg til meg selv og ble klar over hvor utrolig lite man plages av ribbein sånn til daglig, når de ikke nettopp har kræsjet i noen steiner. Men jeg kunne jo ikke ligge der. Jeg hadde en klubb å finne. Nevnte jeg at dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon? Dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon. Jeg hadde ingenting å ringe med, og ingen å ringe til.

Jeg kom meg til Ullevålseter. Der var det, ikke veldig overraskende, stengt. Jeg gikk til Sognsvann. Fant en telefonkiosk. Fikk ringt moren til en av gutta. Alt var bra. De hadde gått inn i restauranten på Frognerseteren for å vente på meg, de. Femti meter fra der jeg stoppet og forklarte veien. Etter at de hadde drukket kakao og soset en stund, ringte de foreldrene sine og ble hentet. Jeg trakk et lettelsens sukk. Det gjorde dritvondt. Jeg takket, la på og tok banen til Majorstua. Kom meg hjem på hybelen. Ble liggende å hoste hele natten, siden jeg hadde vært så våt og kald. Og så videre. Hele den vinteren ble en eneste lang påminnelse om at jeg strengt tatt, det friskfyraktige oppsynet til tross, ikke er noen marinejeger.

Forresten tilbød jeg guttene i klubben en ny tur noen uker senere, i og med at den første ble litt amputert. Bare én fikk lov av foreldrene sine. Han og jeg hadde en helt fin, helt udramatisk tur fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Og jeg er stolt av å kunne fortelle at han faktisk ble marinejeger.

Jeg, derimot, bestemte meg for å etter beste evne unngå å gå meg vill i skogen mer. Og det har jeg holdt. Til gjengjeld gikk jeg meg en gang litt vill i Polen, men det er en annen historie.

Men jeg liker skog, altså. Jeg liker skog veldig godt. Jeg liker å være ute, jeg liker å sove i telt, jeg liker å brenne bål og sitte stille og høre på fuglesang og vindsus og lite annet. Og jeg liker å drive med ved. Kjøre motorsag, hugge ved, stable ved. Sånne ting. Jeg likte det LENGE før den derre vedboka kom, bare så det er sagt.

Så jeg ønsker meg en skog. En liten skog der jeg ikke kan gå meg vill, men der jeg kan VÆRE. Bare sitte ved et bål. Henge rundt, uten noen spesiell grunn. Eller drive med ved. Felle trær. Kviste. Kløyve. (Ja, jeg HAR gjort sånne ting, jeg VET at det er hard jobbing. Men jeg liker tilfeldigvis sånn jobbing.)

Må jeg EIE skog, da? Ja, det føles sånn. Jeg og han kompisen min (han som har vært ute mange vinternetter før) har lyst på en skog som skal være bare vår. Så nå prøver vi å finne ut hvordan vi kan få det til. Hva koster en skog for tiden? Kan man i det hele tatt få tak i en liten skog, uten å kjøpe et småbruk med bo- og driveplikt eller gifte seg med en odelsjente? En liten blandingsskog som det kanskje bare tar tjue-tredve minutter å kjøre til fra Lørenskog?

Jeg har spurt dette internettet. En jente jeg kjenner som er skogeier på Hadeland, sier jeg kan få låne litt av hennes skog. En annen har anbefalt meg å kjøpe et torp i Sverige. Opptil flere har påpekt at det finnes regler og forordninger, uten at jeg helt har forstått hva disse går ut på, eller hvorfor de finnes.

Kanskje kan ikke sånne som jeg få kjøpt skog, fordi myndighetene er redd sånne som jeg bare går oss vill eller skader oss eller begge deler. I så tilfelle vil jeg gjerne få anføre at en annen god venn av meg har sagt følgende: «Du Eivind, du er ikke noen feiging. Du har vært ute en sensommernatt før.» Bare så det er helt klart.

Jeg er kanskje mer innespeider enn marinejeger. Men jeg HAR vært ute en sensommernatt. Før.

  1. #1 by Lene Noteng on 12/01/2012 - 00:45

    Jeg skulle ønske jeg hadde en skog å gi deg. Men det har jeg ikke. Jeg skulle også ønske jeg hadde en skog. Eller… Jeg skulle ønske mannen min hadde en skog. Han vil helst BO i en. Ha bare trær til naboer. Jeg ser den, altså, men JEG trenger å omgås og samtale med mer enn elger og harer. Vi får se om vi finner et lite hus i en liten skog ikke så langt fra byen en gang. Hvis det blir innen tjue-tredve minutter fra Lørenskog, så kan vi sikkert gi deg noen trær.🙂

    • #2 by EivindL on 13/01/2012 - 12:17

      Takk, du gode menneske. Hils mannen, han er utvilsomt en god skogmann.

  2. #3 by Laken on 12/01/2012 - 01:01

    Haha, fantastisk morsomt!
    Jeg elsker skog. Har faktisk flyttet til den, selv om ikke ønsket om å kviste og kløyve er så utpreget hos meg. Hver vinternatt er jeg ute i den, sammen med min lille hund som er akkurat så mye hund at jeg ikke er så mørkeredd som jeg ellers nok ville vært.

    Jeg tror forresten jeg har noen kåserier av deg liggende et sted i flyttelasset mitt. Hvis det nå var du som leste opp et slikt på en eller annen konferanse jeg var på i 2000.

    • #4 by EivindL on 13/01/2012 - 12:19

      Takk for hyggelig kommentar. Jeg tror ikke jeg kåserte på noen konferanse i 2000, men jeg skrev litt i avisen Vårt Land og et par magasiner enda noen år før det. Du finner noe av det på reservebloggen min; http://manuskriptarkivet.wordpress.com Hvis jeg ikke hadde vært så redd for hunder, skulle jeg nok ha vært ute i mange flere vinternetter.

  3. #5 by Per Allan Johansson on 12/01/2012 - 09:36

    Jeg bor i en liten skog. Det er trær rundt huset mitt og jeg hører vinden ekstra godt, når det blåser, for det suser i trærne. Hadde jeg tent bål og bare slengt rundt og kløyvet noe, hadde jeg blitt kastet på glattcelle uten do. Det er kjekt å ha do på glattcelle.

    Hvis du finner en skog pass på at den er såpass liten og isolert at du kan gjøre hva som helst. Da blir det bra. Først da!

    • #6 by EivindL on 13/01/2012 - 12:20

      Nemlig. Det er akkurat det. Jeg bor også nærme skog, men det er en sånn skog der man absolutt ikke kan gjøre hva som helst. (Glattceller har do, forresten. Eller, et hull i gulvet, i alle fall.)

  4. #7 by Liv-Inger on 12/01/2012 - 10:00

    Huffameg, får rent ondt i hjertet av deg da. På grunn av hele miste-barn-og-tryne-skikkelig-opplevelsen. Det eneste som kunne ha gjort den opplevelsen enda verre er vel hvis nevnte hunkjønn i sin rette alder hadde vært vitne til kræsjlandingai det våte element.

    Godt det gikk bra da. Og at du ikke har blitt skremt vekk fra skogen! Ønsker deg lykke til i jakten på en egen skog.

    • #8 by EivindL on 13/01/2012 - 12:21

      Tusen takk, jeg har fått traumet på avstand nå.

  5. #9 by Helge Prestrud Astad (@Helgeastad) on 12/01/2012 - 10:50

    Du har blitt jordsjuk.

    Fra Stein Torleif Bjella:

    Kjenne eg har vorte jordsjuk.
    No vil eg ha meire grunn te eige bruk.
    Eg står ved gjerdet og passa på
    og høgg te når nokon fell i frå.
    Åre renn i årinn.
    Våren kjem og bloman spring.
    Lukke er ikkje eit liv i fred
    men kampen for å vera den du er.

    Når eg fær krangle kjem eg i form.
    Augun bli svarte som på ein orm.
    Buskun i skogen er mi syste og min bror.
    Eg høgg dei ned før dei bli for stor.

    Alle bekkjin som eg eig skal eg leggje i røyr.
    Fjellfossen tek eg med meg når eg døyr.
    I fjøset har eg ingenting.
    Turbinen er gullkalven min.

    Skulle ha kara te meg meire før.
    Då eg hadde sjansen stod eg og søv.
    Det ska kje skje ein gong te
    som haren står eg vakjin og fålgji med.

    Kjenne eg har vorte jordsjuk.
    No vil eg ha meire grunn te eige bruk.
    Eg står ved gjerdet og passa på
    og høgg te når nokon fell i frå.

    • #10 by EivindL on 13/01/2012 - 12:22

      Takk for fin kommentar. Eller sangtekst, da. Men nei, det er ikke sånn. Jeg vil egentlig ikke ha så veldig kontroll med den skogen. Jeg vil bare vite at ingen kommer og kjefter på meg hvis jeg hugger et tre, eller bygger en trehytte, eller tenner et bål, eller noe sånt. Ellers skal den få stå der og være helt i fred.

  6. #11 by Trine on 12/01/2012 - 20:18

    Mamma og pappa har en skog, som ingen bruker. Du kan sikkert låne den.
    Eneste er at den er i Trøndelag!!

    Lykke til med skog drømmen din

    -Trine

    • #12 by EivindL on 13/01/2012 - 12:23

      Hei Trine, det var lenge siden. Takk for fint tilbud. Det er bare det at det er litt langt. Ellers tusen takk!

  1. Drømmen om en skog « Norske Drømmer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: