HMS sett fra utsiden

Manus til kåseri på Offshore- og energibransjens HMS-konferanse 2012.

Jeg har egentlig lovt meg selv å aldri snakke for store forsamlinger om ting jeg ikke har greie på. Dessverre tyder mye på at jeg ikke er en sånn som holder alt jeg lover. I dag burde jeg antagelig heller latt være å holde løftet om å si noe her enn å la være å holde løftet om å ikke snakke om ting jeg ikke har greie på. Men det er det for sent å tenke på nå.

Og hvis jeg har forstått det riktig, er det nettopp det slike som dere er ekstra opptatt av; at det ikke skal bli for sent å tenke på ting. Ulykken skal ikke skje, man skal tenke igjennom på forhånd hvordan den skal unngås. Jeg vet jo ikke noe om hvordan dere har det på jobbene deres, men når jeg forsøker å forestille meg hvordan det er å være dere, tenker jeg at dere sikkert ikke blir så rettferdig behandlet bestandig, dere HMS-folk. Det er vel ikke alltid man takkes varmt for alle de ulykkene som ikke skjedde, vil jeg tro.

Jeg er blitt bedt om å se på HMS fra utsiden. Det er som regel derfra jeg blir bedt om å se på ting. Et av premissene her er at jeg ikke kan noe om HMS i olje- og energibransjen. Og da mener jeg ABSOLUTT ingenting. Alt jeg vet om HMS har jeg fra trygge innejobber. Jeg vet at i deres bransje, er HMS for eksempel et spørsmål om dødsulykke eller ikke dødsulykke. Det finnes ikke noe morsomt med det, og det er ikke noe å raljere over. Det skal jeg selvfølgelig heller ikke gjøre. Det jeg skal gjøre, er å slutte å snakke om hva jeg ikke skal snakke om, og komme til saken. Som er all den andre HMSen. Inne-HMSen. Den jeg kan bittelitt om. Og som det, hvis man legger vrangviljen til, og det skal jeg love dere at jeg gjør, for et sånt menneske er jeg, faktisk, så DEFINITIVT er mulig å raljere over.

Til daglig jobber jeg med webutvikling. Det har jeg gjort siden slutten av nittitallet. Det nærmeste jeg i løpet av den perioden har kommet å oppleve en arbeidsulykke, er at jeg en gang fikk litt sånn statisk elektrisitet-støt av macen min etter at jeg hadde subbet bortover et teppelagt hotellgulv. Det gjorde ganske vondt i fingeren, og i tillegg skvatt jeg ganske mye. Når jeg tenker tilbake på det, burde vel noen ha satt opp et skilt: Fare for statisk elektrisitet! Ikke subb!, og det burde ha vært en advarsel klistret på macen min også. «Advarsel: Må ikke berøres etter subbing på gulvteppe! Fare for elektrisk støt i fingeren! Og fare for sjokk! Eller i alle fall overraskelse!». Men det hadde jo blitt et veldig stort klistremerke, da. Og så har man jo faren for at jeg ikke ville ha brydd meg om dette – hverken skiltet eller klistremerket. Selv om jeg hadde lest dem. For jeg er en sånn som ofte leser advarsler, noen ganger til og med nøye, og så ignorerer dem fullstendig.

Da jeg var marinejeger, var kallenavnet mitt «Risiko-Lund». Eller, det kunne det ha vært. Jeg er nesten sikker på at det ville ha vært det, hvis jeg hadde vært marinejeger. Egentlig var jeg i den butte enden av flyvåpenet, og kallenavnet mitt var bare «Lund», eller oftere «du». Noen ganger «du der». Men tonefallet det ble sagt i, levnet ingen tvil om at det de egentlig sa, var «risiko-Lund». Tror jeg, da. For jeg er en sånn som tar sjanser. For eksempel med gressklipping. Jeg er ikke dumdristig, jeg stikker ikke foten inn under knivene mens de går eller noe slikt, men jeg er modig. Jeg lever med fare. Jeg klipper gresset i shorts og sandaler. Uten vernesko. Uten vernedrakt. Uten beskyttelsesbriller og hørselvern. Og uten hjelm. Den veldig, veldig nervøse personen som har forfattet det lengste og mest dramatiske kapittelet i gressklipperens brukerveiledning, det som heter «Advarsel! Warning! Achtung! Ei sää peitää!» ville antagelig fått åndenød av å se meg klippe gresset.

Ingen må misforstå meg. Det er ikke det at jeg kimser av HMS, hverken på jobb eller hjemme, særlig ikke hjemme, forresten, jeg er jo en far av vår tid, og barna mine får selvfølgelig bare lov til å la være å bruke hjelm når det er mindre fare for hodeskader enn for at hjelmen setter seg fast og kveler dem. De har tre hjelmer hver, og jeg rister forundret på hodet hver gang jeg kommer på det faktum at hjelmhylle fortsatt ikke er et begrep i IKEA-katalogen og desslike. For hvor skal man HA disse hjelmene når de ikke er i bruk? Henger man dem opp på en knagg, kommer noen til å rive dem ned, og det STÅR i bruksanvisningen, for JA, hjelmer har også bruksanvisning; slik, ikke slik, Advarsel! Warning! Achtung! Ei säa peitäa!, det STÅR at hvis hjelmen har vært utsatt for støt, skade, slag eller lignende, eller lignende på det igjen, så må den umiddelbart destrueres på forskriftsmessig vis, og vær da oppmerksom på at skadde, støtte, slagne eller lignende hjelmer IKKE må kastes i papirinnsamlingen eller matavfallet. Så nå må man kjøpe ny hjelm fordi eieren av hjelmen kom til å rive den ned da hun skulle ha tak i noe annet som hang på samme knaggrekke. For sikkerhets skyld. Noen ganger har jeg lurt på hvordan disse hjelmene skal kunne redde et barn fra skade, når de knapt er i stand til å takle et ørlite fall i entrégulvet uten å dra på seg traumer og sprekkdannelser. Hjelmhylle. Et undervurdert behov.

Men jeg snakker oss bort. Dere som har en masse ansatte som holder på med sånne ordentlige, utendørs jobbejobber, har sikkert egne hjelmhyller og det hele, og poenget var jo ikke egentlig å snakke om hjelmhyller, men å få frem at jeg ikke kimser av HMS. Det skulle ha tatt seg ut. For eksempel har jeg forskriftsmessig sikkerhetsnett rundt barnas trampoline, passer nøye på at de bare hopper én om gangen, praktiserer salto-, skru-, stift- og dobbel aksel-forbud, og har alltid en voksen til å passe på. Det vil si, jeg ER en voksen til å passe på. Som en smed. Forutsatt at smeder ofte sier ting som «ikke for høyt nå», «pass på nakken» og «ikke for nærme kanten». Ja, jeg HAR sikkerhetsnett, som nevnt. Men likevel. For ekstra sikkerhets skyld. Så jeg kimser ikke av HMS. Ikke av S, i alle fall.

For når jeg tenker på dette med H og M og S, så er det en ting jeg lurer på. Er det et indre hierarki, her? Er det for eksempel slik at de som jobber mest med S har høyere status enn de som jobber med H? Og at de som jobber med M er sånne Blekkulf-aktige, litt irriterende folk som henger opp strenge lapper ved returpunktene og som tvinger igjennom at alle epostene man sender ut skal ha en formaning under signaturen, i en annen font, gjerne 12-punkts Comic sans, i grønt, der det står at mottageren virkelig bør tenke grundig etter om det virkelig er nødvendig å skrive ut denne eposten? Hvis det er sånn, og hvis det er noen av dere som er rene M-arbeidere, så vit at vi er mange som setter pris på det dere gjør. Ingenting er som formanende plakater. Og kildesortering heier vi selvfølgelig på. Det eneste er den der epostsignatur-greia. For meg virker den nemlig motsatt. Jeg vurderer ALDRI å skrive ut en epost. Men så står det: «Tenk nøye etter om du trenger å skrive ut denne eposten.» Også tenker jeg: Hmmm. Kan det være at jeg trenger en utskrift? Kanskje noen krever å få se akkurat denne eposten, som bevis, også kommer jeg ikke inn på eposten min fordi jeg har glemt passordet fordi jeg har slått hodet fordi jeg falt av sykkelen og ikke hadde på meg hjelm fordi hjelmen måtte destrueres fordi den falt ned fra knaggen i gangen hjemme, også står jeg der? Det er best jeg skriver den ut, for sikkerhets skyld. Og da skjer jo akkurat det dere M-folk er mest redd for. At S trumfer M.

Legg forresten merke til at jeg ikke sier noe som helst om M sånn relatert til deres bransjer. Særlig ikke om oljesand. Jeg mener ingenting om oljesand. Eller, jeg mener det dere mener. Bare hold meg informert om vi er for eller imot. Jeg liker bedre å snakke om ting som ikke er så alvorlige. Ikke at jeg påstår at noe med oljesand er alvorlig. Jeg vet ingenting om oljesand. Master vil jeg heller ikke snakke om. Jeg kaller dem ikke det-dere-vet engang, for sikkerhets skyld. Dere vet hvilke master jeg mener. Ingen grunn til å rippe opp i økenavn og den slags. Ingen grunn i det hele tatt.

Men det var advarsler. Det er ingen jeg vet om som henger opp flere lapper enn folk som på en eller annen måte har det som jobb å passe på at andre ikke skader seg. Det kan være at HMS-folk som sådanne, og dette vet dere isåfall best selv, er sånne som gledet seg veldig til å være ordensmann i klasserommet med alt hva det innebar av rettigheter og tunge plikter til å kjefte på kameratene sine bare fordi de kastet litt viskelær og sånt. Det kan også ha å gjøre med et slags amerikasyndrom. Altså, et sånt «Caution, coffee is hot»-problem. Jeg nevnte bruksanvisningen til gressklipperen min. Den er ikke alene. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg hevder at jeg har minst tyve eiendeler med bruksanvisninger som advarer om at jeg kan dø av å bruke eiendelene på feil måte. Det er mulig det FINNES mennesker som tror at det store bobleplastflaket den nye datamaskinen deres er pakket inn i ER beregnet på «consumption». Altså at det er til å spise. Isåfall ødelegger de menneskene veldig mye for veldig mange. For siden DE finnes, altså hvis de gjør det, så må absolutt alle som lager noe, tenke veldig nøye igjennom om det de lager på en eller måte kan drepe den som kjøper det, og hvis de kommer på noe, så må de advare mot dette. Dermed får man brødristerbruksanvisninger som advarer mot å bruke produktet i badekaret, plastposer stemplet med «This bag is not a toy. Not for consumption.», og for alt jeg vet, elektriske tannbørster utstyrt med hissige klistremerker: «Forsiktig: Må ikke svelges.»

For ikke å snakke om advarselen mot å stikke foten inn under gressklipperen mens den er i gang. Hvem er det som GJØR sånt? Hvem ER de menneskene som tenker «Hey, den kutter jo gresstråene kjempekorte! Lurer på om den kan brukes til å klippe tåneglene med? Best å sjekke med det samme!»? Og HVIS de menneskene finnes, er det RIKTIG av oss å beskytte dem mot å blø ihjel? Jada, selvfølgelig er det det. Men dere skjønner hva jeg mener.

For dette amerikasyndromet eller «caution, coffee is hot»-syndromet eller hva vi skal kalle det, det får den konsekvensen at vi lærer oss å ignorere advarsler om fare. Det har forlengst gått opp for de aller fleste av oss at produsentene ikke MENER at vi kan dø av å riste brød eller føne håret, de bare tar alle mulige forbehold. Så har de ryggen fri. Og vi, vi innser at de har fraskrevet seg ethvert ansvar, vi orker ikke å lese dette sludderet, og velger å heller ta sjansen på å dø i en selvforskyldt ulykke i forbindelse med feil bruk av et hverdagslig produkt.

Når brødristeren, gressklipperen, sykkelhjelmen, printeren og mobilladeren min alle er utstyrt med mer eller mindre absurde advarsler, når jeg omgis av små lapper, klistremerker, plakater og brukerveiledninger som alle skriker så høyt de kan at jeg kan komme til å dø og det er i alle fall ikke produsentens skyld, da skrur jeg av. Og det er slett ikke sikkert jeg skrur på når jeg kommer på jobb. For det er gått en voldsom inflasjon i advarsler. Plakaten som forteller meg at jeg ikke må gå inn her uten hjelm, KLARER ikke å skrike høyere enn like høyt som plakaten som forteller meg at jeg IKKE må kaste BRUKTE ENGANGSKRUS i PAPIRAVFALLET.

Det er grenser for hvor stor font man kan bruke, og har man brukt opp rød skrift og utropstegn og kjempefonter og lettfattelig infografikk som illustrerer katastrofen det er fare for, så har man brukt det opp. Enten man har brukt det på hjelmpåbud eller engangskrusgjenvinning.

Eller på at folk skal holde seg i rekkverket når de går i trapper. Jeg har latt meg fortelle, av flere uavhengige kilder, at dere i denne bransjen er veldig redde for å gå i trapper. Eller er veldig dårlige til det. I alle fall skal ryktene ha det til at dere har brukt mange penger og mye innsats på å få folk til å holde seg fast i gelenderet. Det må jo bety at falling i trappen har vært et problem? Eventuelt, at dere har vært veldig redde for at det skal bli det?

Ikke misforstå, jeg skjønner godt at når man går opp bratte leidere på plattformer og skip, i stiv kuling og langt til havs, er det lurt å holde seg fast. Men i trappa på kontoret? Det høres litt rart ut, altså. For meg her utenfor, altså. Jeg har jo litt erfaring med trapper. Alle arbeidsplassene jeg har jobbet på, har hatt trapper. Jeg har aldri hørt om ulykker, og knapt sett noen holde seg i rekkverket. Ikke at det behøver å bety noe som helst, det er en masse jeg ikke vet om. Som for eksempel om denne rekkverk-kampanjen egentlig er et veritabelt vepsebol av indre stridigheter mellom H, M og S.

Jeg har nemlig hørt S-folk snakke. De sier at det er tre ting som er viktig her i livet: Sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet. Ikke Helse, Miljø og Sikkerhet. Bare sikkerhet. Det er forresten bare én ting, men sikkerhetsfolka er nok akkurat så ivrige at de kommer ut av tellingen. Og jeg kan tenke meg at de S-folka, de som alltid vinner, de fikk vilja si. Alle MÅ holde i gelenderet, alltid. «Jammen», prøvde kanskje H-folka seg. «Hvis alle holder i gelenderet, blir det mye mer smitte! Tenk på fugleinfluensaen! Svineinfluensaen! Noro-viruset!». S-folka tenkte seg om. Ikke lenge, for det gjør de sjelden. «Håndsprit,» sa de. Og så ble kanskje kampanjen utvidet. Med spritdispensere i toppen og bunnen av alle trapper, og egne plakater med formaninger om god håndhygiene. M-gjengen var det ingen som ville høre på, enda denne plakatmengden ville medføre et helt vanvittig papir- og blekkforbruk. Eller, kanskje de BLE hørt? Kanskje plakatene, under all den røde og sorte teksten om å huske god håndhygiene og holde seg i rekkverket, med utropstegn og gripende illustrasjoner av strekmenn som faller hodestups, har et avsnitt med mye mindre bokstaver, i grønn, vennlig, kursivert tekst, som sier «Tenk deg om. Var det virkelig nødvendig å skrive ut denne plakaten?»

Og for den som er en samvittighetsfull arbeidstager, dere vet, en sånn som møter opp på HMS-møter det er frivillig å gå på, og som leser ALL tekst på alle plakater, så blir hele prosjektet med å komme seg fra første til annen etasje nesten for stort. Sprite hendene. Ta tak i gelenderet. Gå varsomt opp, trinn for trinn, grublende på det stakkars treet som måtte bøte med livet for at han skulle få nok informasjon til ikke å falle i trappen. Komme til topps. Sprite hendene igjen. Og vite at så snart ærendet er utført og han skal ned igjen, er det hele visen om igjen. Det skulle ikke forundre meg om antallet eposter man sender i denne bransjen har økt dramatisk fordi alle kvier seg sånn for å gå i trapper i unøden. Isåfall håper jeg inderlig at man tenker seg nøye om før man skriver dem ut.

Setningen «Caution, coffee is hot» er så veldig mye mer enn en advarsel på et pappbeger. Den er fortellingen om et samfunn der det er blitt en viktig menneskerett å ikke tenke, å ikke gjøre selvstendige vurderinger, å ikke forstå risiko. Eller, i akkurat det konkrete tilfellet, en rett til å sette en pappkopp med glovarm kaffe mellom knærne, i en bil, brenne seg, og skylde på den som serverte kaffen. Takket være sånne mennesker står det advarsler og skilt overalt. Som vi overser, men som gir noen ryggen fri.

For noen ganske få – ganske mange i deres bransje, men ganske få av alle arbeidstagere i Norge – er det å følge HMS-rutinene som sagt en betingelse for helt bokstavelig talt å overleve arbeidsdagen. For ganske mange andre, kanskje inkludert de i deres bransje som tilbringer dagene i moderne, godt opplyste kontorbygg, er HMS et begrep man av og til ler litt av, i smug, når man tror at ingen av dere ser på. For det føles ganske udramatisk å ha en så til de grader beskyttet innejobb som jeg og mange andre har, altså, det gjør det. Det er derfor vi snakker om at ting brenner når de egentlig bare haster og at det er krise og katastrofe når vi egentlig bare har et lite problem – vi må kompensere for den manglende dramatikken. For fraværet av risiko.

Jeg er, som dere nå burde ha forstått, en varm tilhenger av HMS. Og likevel klarer jeg ikke alltid å ta det helt alvorlig. Av og til får jeg lyst til å være helt spik spenna gæærn, og rope til dere fra toppen av trappa: «Se på meg, jeg går midt i trappa, uten å holde meg fast! Med skitne hender! Og jeg har utskrifter av eposter i hendene!». Hvis jeg faller for denne fristelsen, og dere hører meg, får dere lov til å håpe at jeg faller hele trappen ned og skader meg og havner på sykehus. Så kan dere komme å besøke meg og gi meg steinfrie druer og iskald kaffe, og en helt ny, helt uskadd hjelm.

  1. #1 by Torstein Finnbakk on 15/02/2012 - 14:56

    Veldig bra🙂

  2. #2 by Kjell Bjørn Vinje on 15/02/2012 - 15:58

    Kanon!

  3. #3 by v36ar on 15/02/2012 - 18:33

    Svært gode poenger. Det de innen HMS driver med et jo en «Krig mot Uhell». I mange tilfeller akkurat like lite gjennomtenkt og meningsfullt som «Krigen» mot Terror, Narkotika, Kreft, etc…

  4. #4 by gromykl (@gromykl) on 15/02/2012 - 18:58

    hehe – godt skrevet! kjenner meg igjen – fikk litt sjokk første gang jeg ble utsatt for all HMS opplegget på jobben men etterhvert blir man liksom vant og aksepterer det.. betyr ikke at det ikke kan bli litt absurd til tider!🙂

  5. #5 by Lars Erik Sira on 15/02/2012 - 23:34

    Flott kåseri! Lett å kjenne seg igjen i din beskrivelse av den overtrygge kontortilværelsen. Du kan trygt kalle deg etatskåsør!

  6. #6 by Andreas Gossner (@andreasgossner) on 16/02/2012 - 09:41

    Bra Eivind!!

  7. #7 by anne marte on 16/02/2012 - 23:28

    Du er ubetalelig….får jeg sitere deg når jeg skal snakke litt om HMS på jobben? Jeg er nemlig den heldige vinner av «være verneombud»-loddet.

    • #8 by EivindL on 17/02/2012 - 00:30

      Sitér alt du vil. Det finnes visst lærerværelser der tekstene mine blir lest høyt, i sin helhet, i matpausen. Så rart det enn kan høres ut.

  8. #9 by Anita Vindenes on 17/02/2012 - 13:25

    Fantastisk innlegg. Er det mulig å få bruke dette lokalt på en HMS konferanse vi skal ha i Ågotnes-området ?

  9. #11 by Håvard Tørring on 17/02/2012 - 23:41

    He, he,…
    Ingen røyk uten ild, vet du. Mon tro hva man velger å lage forskrift om når valget står i mellom riktig bruk av trapper, og riktig bruk av alkohol,… Best å sikre seg.

  10. #12 by Irene on 12/10/2012 - 10:09

    Hei. Irene Solås her (Evens bedre halvdel). Kan jeg bruke HMS kåseriet ditt, eller noen andre morsomme utdrag i konsernmagasinet vårt? Har fått i oppgave å skrive en morsom artikkel. Mvh Irene

    • #13 by EivindL on 12/10/2012 - 14:39

      Hei, jeg har sendt deg en epost.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: