Spar

(Disclaimer: Denne historien har jeg funnet på selv. Alt er tatt rett ut av luften. Enhver likhet med virkelige hendelser, steder, firmaer, etater eller personer, døde eller nålevende, er ren, skjær griseflaks. Ingen dyr ble nevneverdig skadet under innskrivingen av denne teksten.)

Det er tirsdag rett etter lunsj. Ledergruppa er samlet til møte. Én sak står på agendaen: Presentasjon av et helt nytt digitalt konsept. IT-sjefen er den som har tatt initiativet, han har vært på europeisk digitaliseringskonferanse, blitt inspirert og ivrig, og har allerede hatt flere møter og en liten seiltur med salgsledelsen i Det Store Datafirmaet (DSD), avdeling Norden. Selgerne fra DSD er litt yngre enn ledergruppa. De har litt kulere klær, litt friskere frisyrer. De synes ledergruppa ser ut til å være noen trauste, kjipe offentlig ansatte, men de skjuler forakten godt. Trauste, kjipe offentlige ansatte har nemlig masse penger, og er det en ting DSD trenger, er det masse penger. Lyset dempes. Presentasjonen starter.

Nordic Sales Manager i DSD, en stockholmer, takker for at de fikk komme. Han sier det er spennende og viktig for dem å få være der. De har gledet seg veldig til å gi denne presentasjonen. Først skal han si litt om dem. De er et visst antall ansatte. De har eksistert i et visst antall år. De er ganske nye i Norge, men de er blant de markedsledende bedriftene i sitt slag i Nord-Europa. De har som mål å bli nummer én. De har verdier. «Kunden i fokus» er deres mantra, kommer det frem. IT-sjefen fanger blikket til de andre lederne, én etter en. «Kunden i fokus, dere. Det er oss, det.» prøver han å si til dem med øynene. Dette er fine saker. Han har allerede kjøpt endel av det de skal få presentert, men han har ikke informert de andre ennå. Det skal nok gå greit. De skjønner snart hvor stort dette er.

Stockholmeren fortsetter. HR-direktøren liker så godt den måten å snakke svensk på. Det lyder så profesjonelt, samtidig trygt, solid. Og det som sies er spennende. Uvant, nytt, annerledes, men spennende. De vil ikke være sånne som gjør ting bare fordi de alltid har gjort det sånn, vil de vel? «Digitalization, » sier stockholmeren. «det är framtiden». IT-sjefen ser seg rundt. Direktøren, selveste direktøren, nikker samtykkende. Dette går bra. Dette går veien.

Presentasjonen er profesjonell. Imponerende. Det vises flotte bilder med tekst på, akkurat som på konferanser. Ingen trege tekst-powerpointer her. Stockholmeren snur seg ikke engang og ser på bildene, han har kontroll, han ser dem i øynene mens bildene skifter. Han kan dette. Han snakker om dem. Han bruker eksempler fra deres virksomhet, fra busser, t-baner og trikker. Han tegner opp scenarier som strengt tatt ikke finnes, men det bærer de over med. De har jo ikke konduktører bakerst i trikken lenger, og t-baneførerne selger ikke billetter, men prinsippet er jo det samme, selvfølgelig, og da har han mange gode poenger.

Nå er grunnen beredt. Nå er det Dagges tur. Dagge er norsk og heter egentlig Terje Dag. Svenskene har døpt ham Dagge, og det høres mye friskere ut, det gjør jo det. Dagge er han som ikke har jakke, og en tatovering som titter frem over skjortekragen. Og Dagge presenterer ideen. «Se for dere en bussjåfør,» sier han. Noen i ledergruppa lukker øynene halvt igjen, og ser for seg Svendsen, hovedverneombudet. Han er den eneste bussjåføren de vet om, alle i ledergruppa har firmabil. Svendsen er en masekopp. HR-direktøren skjærer en grimase. «Se for dere en bussjåfør, og en stresset passasjer. Passasjeren, la oss si at hun heter Hege, kjenner dere forresten til begrepet personas?» – kommunikasjonssjefen nikker usikkert, sa ikke webredaktøren noe om personas her en gang?  «personas er veldig nyttige. Vi lager karakterer som vi tillegger egenskaper, interesser, livssituasjoner, også blir alle godt kjent med dem, også kan vi si «ville Hege ha likt dette?» og hvis hun ikke ville det, så kan vi si «ok, da får vi endre på det», for det er sånn vi jobber. Med brukeren, med kunden i fokus.» IT-sjefen nikker ivrig, flere ganger.

«Hvor var vi? Jo, Hege. Hege er stresset. Hun har tunge handleposer i hendene, hun er sent ute for å rekke og hente i barnehagen, og hun husker ikke hvor hun har lagt månedskortet. Sjåføren blir utålmodig. Passasjerene bak henne presser på for å komme inn i bussen. Hege leter i veska etter lommeboka, leter i lommeboka etter månedskortet, finner det frem, viser det til sjåføren, og idet hun møter blikket hans kommer hun på det – det skulle vært fornyet i går. Sjåføren må be henne betale, men hun har ingen kontanter. Hun ber pent om å få sitte på likevel, siden barnehagen stenger om tre kvarter og hun kommer for sent hvis hun må ta ut penger og vente på neste buss, og dette blir jo veldig ubehagelig for sjåføren, ikke sant?»

De nikker usikkert. HR-sjefen og direktøren synes ikke det ville vært verdens undergang om hovedverneombud Svendsen opplevde litt ubehag på jobb, han skaper da sannelig nok ubehag for andre. På den annen side – passasjerer som Hege er det verste de vet. Folk som ikke engang klarer å holde rede på når månedskortet går ut på dato, fortjener ikke å få kjøre buss, synes de.

«Tenk dere,» sier Dagge, «at Hege istedet har en ELEKTRONISK billett! At hun kommer på bussen, blid og fornøyd, sveiper kortet over kortleseren, smiler til sjåføren, og rekker barnehagen med god margin. Tenk hva det betyr for sjåføren å få et smil når vakta går mot slutten. Tenk hva det betyr for barna å ikke bli hentet sist. Å bli hentet av en blid og opplagt mamma. Barna ER jo det viktigste vi har, eller hva?» Han har dem nå. Nesten, i alle fall.

Kommunikasjonssjefen har et spørsmål, ser det ut til. Og Dagge har ikke mer å si, det var her de skulle klappe, etter planen. «Men,» sier kommunikasjonssjefen, og Dagge er engstelig for at han skal ha funnet en svakhet i resonnementet, «hva hvis den elektroniske billetten har gått ut på dato, da?» Stockholmeren smiler overbærende. «Webben» sier han. «Hon kan förnya sin biljett på eran hemsida. Problem solved». Men kommunikasjonsdirektøren gir seg ikke «Men HVIS,» driver han på «HVIS hun har glemt det likevel?» «Da er vi tilbake til utgangspunktet», sier Dagge, «og da har vi lagd en løsning der kortleseren sparer sjåføren for ubehag. Legger man på et ugyldig kort, altså PRØVER MAN Å SNIKE,»  – økonomidirektøren lener seg frem – «sier maskinen «APPAPPAPPAPP» og alle de andre passasjerene skjønner hva som foregår. Hvis vi nå ser for oss at den arbeidsledige Hege, som har vært i byen og shoppet til seg selv mens barna må være i barnehage hele dagen lang, kommer inn på bussen nedlesset av handleposer med dyre merkeklær kjøpt for trygd og forsøker å SNIKE, da vil vi gjerne gi både henne og resten av passasjerene en beskjed, ikke sant? Denslags finner vi oss ikke i, nemlig. Og det beste av alt – sjåføren slipper å si noe. Han kan bare peke rolig mot døren.» De nikker langsomt. Den Dagge var klokere enn tatoveringen hans skulle tilsi.

Direktøren griper ordet. «Vanligvis,» sier han. «Vanligvis skulle vi nå ha sagt takk for at dere kom, og så kjørt en intern prosess i forhold til anskaffelsesrutiner. Men jeg er sikker på at jeg snakker for alle når jeg sier at dette er noe helt unikt, og her må vi kunne tenke på virksomhetens beste fremfor å skulle tilfredsstille et tungrodd og tregt byråkrati. Vi har bare ett spørsmål: Når kan vi ta dette i bruk?»

IT-sjefen er så lettet at han kjenner tårene presse på. Aldri før har han handlet for flere millioner uten ryggdekning. Men det gikk bra. Kommunikasjonssjefen gleder seg til å fortelle teamet sitt, de som alltid maser om at man skal tenke digitalt og henge med i tiden, at de endelig skal bli heldigitale, attpåtil ved hjelp av personas. Økonomisjefen er allerede i gang med avansert hoderegning (produksjonskostnader for månedskort + lønnskostnader til de som selger dem + antatt tap på grunn av sniking osv). Nordic Sales Manager og Dagge highfiver hverandre med øynene. Dette gikk bedre enn de kunne forestilt seg. «Nå BLIR det hytte i Trysil», tenker Dagge. Ski in, ski out.

Det er onsdag ettermiddag, åtte år senere. Passasjeren Hege er på vei hjem fra jobb med tunge handleposer i hendene. Hun er sent ute, hun løper, rekker hun denne bussen rekker hun barnehagen før den stenger, bussen skal til å kjøre, men hun rekker akkurat å komme seg inn i tide. Hun leter i veska etter lommeboka, leter i lommeboka etter kortet. Finner det frem, og legger det på leseren. «APPAPPAPPAPP». Sjåfør Svendsen ber henne prøve igjen. «APPAPPPAPPAPP». De nærmeste passasjerene stirrer på henne. «Jeg skjønner ikke, jeg fornyet det jo i morges, » sier hun.  Sjåføren peker på displayet: «Ikke gyldig billett».

«Jammen,» sier Hege fortvilt «- jeg fornyet den jo.» Sjåføren åpner døra igjen, peker ut. Hege ber så pent hun kan. «Jeg LOVER at jeg har fornyet den,» men sjåføren er urokkelig. Han har sine instrukser. Hege må gå av. Svendsen har ikke kommet dit han er i dag ved å ikke gjøre jobben sin skikkelig. Han trykker hardt på lukkeknappen, og døren går igjen. Svendsen kjører. Hege står i regnet med handleposene.

Hun finner en drosje, og hun rekker barnehagen med et skrik. Dagen etter skriver hun en epost til busselskapet. Hun er ikke en sånn som klager, men hun har ikke egentlig råd til den drosjeregningen. Etter to uker kommer det svar. «Vi beklager hvis du ikke opplevde din reiseopplevelse som tilfredsstillende. Overgangen til elektronisk billettsystem har vært en utfordring for enkelte av våre passasjerer, særlig gjelder dette de som av ulike grunner ikke er vant til å bruke moderne teknologi. Dersom du kan dokumentere at ditt reisekort var gyldig på reisetidspunktet, kan du klage ved å fylle ut og sende inn klageskjema som du finner på vår webside. Husk å føre inn linjenummer og avgangstid for bussen.»

Hege orker ikke dette. Hun ringer til Dagge, eksmannen. Hun vet at firmaet hans har noe med busselskapet å gjøre, kanskje han kan ordne noe.

Dagge tar aldri buss. Han kjører en stor SUV, i kollektivfeltet, alltid i kollektivfeltet. Det går raskere på den måten. Bøtene han får med jevne mellomrom, fakturerer han busselskapet for. «Testkjøring av reisesystemet», står det på de fakturaene. Nå ringer mobilen. Han ser det er Hege som ringer. Hva er det NÅ, da? Hege forteller. Han sukker oppgitt. At hun aldri kan lære seg å bruke den enkleste teknologi. For et nek. Men han lover å ordne opp.

Et par dager etter får busselskapet nok en faktura fra Dagges firma. Drøyt femti tusen kroner, for «stresstest av validatorapparater». Dagge overfører en tusenlapp til Heges konto. Han får en overstrømmende sms – dette var jo tre hundre MER enn hun betalte for drosjen. Hege tilbyr å ha barna for ham en ekstra helg til takk.

Fine saker. 49000 er nok til en ganske ok fest på hytta, kanskje han skal invitere IT-sjefen i busselskapet. Han liker en fest, og han liker å bli vartet opp. Kunden i fokus. Alltid kunden i fokus.

  1. #1 by jodla on 28/03/2012 - 18:26

    fornøyelig lesning, takk🙂

    • #2 by EivindL on 28/03/2012 - 21:19

      Takk for det – hyggelig at du likte!

  2. #3 by lenenoteng on 28/03/2012 - 19:39

    STIL, faktisk! Du får en M+ av meg. Du hadde fått en S dersom det var standpunktkarakteren for sommeren, men med en M+ nå, så har du noe å strekke deg etter. :p

    Du er bare SÅÅÅÅÅ favoritten min, altså!🙂

    • #4 by EivindL on 28/03/2012 - 21:20

      M+? Ikke M/S engang? Søren. Får skrive noe nytt når vi nærmer oss sommeren, da. Jeg får femti kroner for hver S, men bare tjue for M, skjønner du.

  3. #5 by lenenoteng on 28/03/2012 - 22:02

    Det er anledning til å klage på karakteren. :p Man MÅ ikke godta en ufortjent dårlig karakter.

  4. #6 by Lars Bæk (@larsbaek) on 29/03/2012 - 09:17

    Eivind, når du skriver sånne ting som det her – som gjør at jeg nikker gjenkjennende i starten for så å hoppe og heie på slutten – så elsker jeg deg litt. Men bare helt platonisk, altså.

    Tusen takk for fin tekst.

  5. #8 by BeritRekve on 29/03/2012 - 11:53

    Trur vi må dra til med S/M her, altså. Det er jo påskeferie snart og greier. Eg ler så eg græt.

    Helsing skåpadjunkten.

    • #9 by EivindL on 29/03/2012 - 12:06

      Takk, gode karakterer har jeg ikke fått for mange av i mitt liv.

  6. #10 by Fredrik Matheson (@movito) on 29/03/2012 - 12:28

    Du må få eget tv-program, Eivind. Fast spalte i avisen. Ministerpost, for faen.

    Det er så utrolig deilig å få servert en novelle fra en hverdag der pene mennesker i pene lokaler snakker om pene problemer, som plutselig blir klamme i hendene når man sier «skal vi stikke ut og se hvordan dette funker? Snakke med litt folk, høre på litt, se hva vi kan fikse?»

    Du er en kronikør for vår tid, Eivind. Fortsett fortsett fortsett. Forretningsprosessenes aloofness og harde framferd over forfjamsede forbrukerfjes smerter oss alle i hverdagen. Fortsett å ta dem på kornet, før du slår dem i filler med skriveslegga. Go get ’em.

    • #11 by EivindL on 29/03/2012 - 13:13

      Jeg har jo allerede blogg🙂 Tusen takk for skryt!

  7. #12 by Laken on 29/03/2012 - 16:54

    Mesterlig!
    Du må ha hatt mye griseflaks her, for jeg kjenner igjen både stockholmeren, Dagge, Hege og fordommene. Håper du tipper Lotto🙂

    • #13 by EivindL on 29/03/2012 - 23:32

      Kanskje jeg skal begynne. Eller kanskje flaksen er brukt opp nå. Og takk!

  8. #14 by Hogne Bø Pettersen on 30/03/2012 - 09:11

    Og vips hadde jeg en ny blogg å legge til i rss-feeden min. Glitrende!

  9. #16 by torkveen on 30/03/2012 - 23:02

    Konge. Ikke no’ annet, bare helt konge. Lurer på om Laken og jeg kan ha vært på samme sted og/eller overhørt samme presentasjon en gang, for de derre karakterene ble påfallende virkelige. For eksempel hadde svensken noen ganske typete sko, sånne som man tar seg i å kikke på litt for lenge. I hvert fall hadde MIN svenske det. Blant annet. Vel, nok om dét. Ditt talent til å tyne så mye virkelighet ut av en setning eller et avsnitt er bemerkelsesverdig. Derfor spør jeg så deg, Eivind Lund: Tror du tekstene kunne ha fungert like bra dersom de ble oversatt? For i så fall ville du stå i reell fare for å kunne bli oppdaget der ute i den store verdenen også – der ute hvor en mamma som dessverre bare har forbokstaver (J.K.) der hvor folk flest har fullstendige fornavn har blitt avkrevd en hel serie med mursteiner, sånne som andre har laget filmfortellinger av.

    • #17 by EivindL on 31/03/2012 - 00:09

      Hei, tusen takk for rosende ord. Jeg har ingen formening om hvorvidt dette kunne ha fungert på andre språk. Jeg kan bare engelsk, ganske godt, men ikke godt nok til å skrive bra. Men det er ikke sånn at jeg ville blånektet hvis noen prøvde å presse meg til å skrive bok, altså. Det er mer det at jeg ikke helt vet hvordan man gjør det.

  10. #18 by ~SerendipityCat~ on 02/04/2012 - 13:38

    Glimrende!!😀

  11. #20 by torkveen on 03/04/2012 - 00:28

    Igjen er jeg dum nok til å uttale meg om noe jeg ikke har peiling på. Men jeg ANTAR at det å skrive i hvert fall består av noen grunnelementer: Å begynne, å fortsette – og gjerne også å ha en historie å fortelle. Resten tror jeg bare er hardt arbeid, sånt som jeg tror fagfolket kaller ‘connecting the dots’. For å bruke overstående «oppskrift» som en sjekkliste: Det der med å begynne på en fortelling er vel noe som du må kunne sies å ha svart belte i, Eivind? Tilsvarende gjelder for det å ha en historie å fortelle, du gjør det sogar på en ytterst fengende måte. Likeledes tror jeg vi kan huke av for arbeidsevne, så hvis resonnementet holder noenlunde stikk skulle vi kun stå igjen med ‘det å fortsette’. Nå har jo bøker en lei tendens til å være lengre enn kåserier og epistler, men akkurat dét er en selvfølgelighet av kaliber. Hva slags evne(r) du har til å fullføre et lengre verk, samtidig som vitaliteten opprettholdes er det vel bare du som vet …sikkert enda bedre etter noen uker med hardt arbeid. For å oppmuntre skylder jeg samtidig å presisere at jeg er en av de (få/mange?) som har sans for novellesamlinger. Det er noe med det kompakte formatet. F.eks. er det enestående beste jeg har lest av Frederick Forsyth hans ‘No Comebacks: Collected Stories’ (på norsk ‘Det fins ikke slanger i Irland’). Ergo: Det må da finnes rom for andre varianter enn 7+ mursteiner over ett og samme plott?

    • #21 by EivindL on 03/04/2012 - 12:59

      Hei igjen, takk for god respons. Hvis det er ett sted på internettet det må være lov å skrive om noe man ikke har greie på, er det her. Men jeg tror du har litt greie på det likevel. Og jeg tror du har satt fingeren rett på: «Å fortsette». Mens jeg utsetter og utsetter bokprosjektet, vakler jeg mellom to ideer: 1. Å skrive flere historier av typen «Skog» og «Vinternatt», og sette det sammen til en slags kåserisamling. 2) Å begynne på en historie av typen «Spar», men fortsette istedenfor å avslutte som her. Heller mest mot det første foreløpig, men tar gjerne imot råd.

  12. #22 by torkveen on 04/04/2012 - 20:32

    Interessante refleksjoner. Men i øyeblikket er jeg redd det ikke vanker noen flere innspill herfra (…i hvert fall ikke videre fornuftige :-D) Antar at det beste du kan gjøre bare er å fortsette på reisen for å «finne ræ schjæl», rent sånn skrivemessig. I mellomtiden (les: frem til du blir ‘stor’) fortsetter du å bygge en trofast leserskare. Dét er da slett ikke så det verste som kunne inntreffe for en ihuga amatørskribent, eller hur?

  13. #23 by tusen on 06/04/2012 - 09:47

    Knallbra!

  14. #24 by Gry M. on 04/06/2012 - 22:21

    Tror jeg kjenner han derre, Dagge…😉 Kjenner de statsansatte i ledergruppa også…

  15. #25 by Monica i DK on 05/10/2012 - 15:06

    fyyy søren.
    håper ikke det er sånn… noen steder…
    Kjempebra skrevet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: