Fly away

På et eller annet tidspunkt ble det slik at hvis jeg hadde vært en sånn som husket på å registrere bonuspoeng og sånt, så hadde jeg fått massevis av bonuspoeng jeg kunne brukt på å kjøpe for eksempel et ganske dyrt smykke til min kone fra «cloud shop» til sterkt rabattert pris. Jeg flyr endel, altså. Ikke sånn at jeg er på hils med folkene i sikkerhetskontrollen eller noe, hvem er vel det, forresten, sikkerhetskontrollfolk hilser ikke i utide, men såpass mye at jeg har fått litt rutine. Jeg er lynrask med å sjekke inn når sms-en fra SAS kommer, og får nesten alltid sikret meg vindusplass ved nødutgangen.

Det er ikke fordi jeg er så innmari redd for overleve en flystyrt og så ikke komme meg ut, altså, det er mer det at jeg liker så veldig godt å ha god plass til bena. Dessuten er jeg akkurat en sånn passasjer som flyvertinnene aller helst vil ha ved nødutgangen. Ikke gammel, ikke svakelig (det synes ikke på meg, i det minste), ikke kranglete, og normalt intelligent. Jeg blir barnslig glad inni meg hver gang de snakker lenge, langsomt og tydelig til passasjeren som sitter ved motsatt nødutgang, forklarer detaljert hvordan døren åpnes, forhører seg om han har sittet ved nødutgang før, og det ene med det andre, for så å snu seg mot meg, nikke og smile forbindtlig, og gå sin vei. De ser det. Jeg vet hva jeg driver med. Jeg kan få ansvaret for evakueringen av den midtre delen av flyet.

Og når jeg ser at de ser at jeg vet hva jeg driver med, at jeg er flyvant, da blir jeg, inni meg, akkurat så barnslig glad at jeg skjønner at jeg aldri kommer til å bli blasert når det gjelder akkurat dette, jeg vil alltid håpe at flyvertinnene ser at jeg er flyvant og nikker anerkjennende, og jeg vil alltid glede meg på denne måten. For det er noe med fly, alt med fly, ikke bare selve flyet og flyvertinnene og flyverne, det er noe med flyplasser også. Aller mest er det noe med flyvningen, med dette at vi faktisk FLYR. Og jeg tror det er der det ligger.

Å fly er helt naturstridig. Det går ikke an for noen å fly. Likevel, eller nettopp derfor, drømmer vi om å fly, har vi alltid drømt om å fly. Og etter sikkert fabelaktig mange forsøk, så fikk vi det til. Eller de, da. De brødrene. Tenk forresten på alle de andre, alle de som akkurat IKKE fikk det til. De som holdt på med akkurat det samme som brødrene Wright, men som bare nesten greide det. Jeg lurer på hvordan det gikk med dem. Kanskje de døde i forsøket. Eller kanskje de endte på gamlehjem, bitre og ensomme. Kanskje satt de der på en stol i gangen, hele dagen, med et pledd over knærne, og ropte ukvemsord til alle som gikk forbi. Og når kvelden kom, og de lå i sengen alene, da gråt de stille for seg selv. Og rett før de sovnet håpte de at de kom til å drømme drømmen. Drømmen om at de fløy. Helt selv, uten fly. Hvor de ville. Høyt over jorden. Og av og til, en sjelden gang, drømte de akkurat det. Selve drømmen. Da ble de milde og myke inni seg, og dagen etter satt de kanskje akkurat som dagen før, på stolen i gangen, med et pledd over knærne, men de ropte ikke. De bare satt og drømte.

Brødrene Wright vet jeg forresten heller ikke hvordan det gikk med. Jeg vet at jeg bare kan gugle det, men sånn er det med alt. Alle kan finne ut alt. Det vil si, NESTEN alt. For noen mysterier er igjen. Særlig når det kommer til dette med å fly.

Jeg forstår ikke hvordan fly kan fly. Riktignok har jeg hørt fra folk jeg ellers stoler på, som hevder å forstå hvordan fly kan fly, at det går an å forstå. At det IKKE er naturstridig. Men alvorlig talt. Alle som har sett et fly på bakken, skjønner at det egentlig ikke går an. Og da finnes det bare én mulig forklaring: Magi.

Det er magisk. Og det er selvfølgelig derfor de har satt opp dette store teateret det er. Store tryllekunstnere gjør sånn. De lager en masse drama som gjør at man ikke får med seg hvordan de egentlig utfører tricket sitt. Det vil si, det er det de vil ha oss til å tro.

For de har lovt dyrt og vanhellig at de aldri, aldri skal avsløre at de faktisk driver med magi på ordentlig. Dramaet skal ikke skjule hemmelige luker og raske klesskift. Dramaet skal få oss til å tro at de magiske ordene de sier, de merkelige gestene og tryllestavens bevegelser bare er nettopp drama. Ved å overspille magien får de oss til å tro at magien ikke er magi, bare staffasje.

Det samme gjelder for flyvning. De setter opp dette store teateret som skal fortelle oss at det hele er helt trygt, det er matematikk og naturvitenskap involvert, ingeniører og beinharde realister står bak det hele, men egentlig, EGENTLIG har hver flyplass sin magiker. Han er i tårnet, akkurat som magikere pleier å være, og det er selvfølgelig derfor tårnene har speilglassvinduer. Ingen må se hva som foregår der inne. Og magikeren gjør sine ting, og flyene letter og lander, og ingen forstår hvordan det egentlig kan skje. Ikke engang magikeren selv. Og derfor fortsetter det å være uforutsigbart. Noen ganger virker ikke magien, og et fly blir stående på bakken, klar til avgang, i to timer uten at noen får vite hvorfor.

Det er greit for meg. Jeg tror ikke jeg vil vite hvilke svartekunster de holder på med der oppe i tårnene. Så lenge jeg kommer meg trygt og fort fra flyplass til flyplass, skal jeg ikke være kranglete og stille kritiske spørsmål. Utenom ett eneste, forresten.

På Gardermoen, når man lander. Jeg har landet der mange, mange ganger. Og HVER gang, samme hvor jeg kommer fra, Paris, London, New Delhi (jepp, faktisk) eller Trondheim, skjer det samme. Flyet lander, taxer inn mot selve terminalen, og kjører nesten HELT forbi, til den ytterste enden. Der parkerer det, og lyset som sier fest setebeltene slukkes (vi venter til det, ja), og vi får gå ut. Helt i enden av flyplassen, med kanskje to-tre kilometer å gå til bagasjebåndet. Dette skjer ALLTID, og selv om ALLE parkeringsplassene (eller hva det heter) som er nærmere er ledige. Jeg vet at jeg burde la være, men jeg spør allikevel HVORFOR ER DET ALLTID SLIK?

Og neste gang jeg er i sikkerhetskontrollen og blir plukket ut for en «tilfeldig kontroll», og dere ikke hører mer fra meg, og jeg blir meldt savnet, da vet dere hva som har skjedd. Hokus pokus filliokus.

  1. #1 by Misja on 07/05/2012 - 17:00

    He, he, Artig historie.

  2. #2 by Mykle on 30/09/2012 - 17:25

    Jeg gremmes. Jeg gremmes over at det ikke var JEG som fant det ut. Magi…..

  3. #3 by G Landro on 23/10/2012 - 23:37

    Har tenkt de samme tankene🙂 Morsom lesning. Dette teateret er forresten vesentlig mindre på Haugesund lufhavn, Karmøy. Den må du prøve. Der er det ca 20 skritt fra inngangsdøra til du står ved foten av flytrappa🙂 (ja, de bruker flytrapper, UTE)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: