Lærere. Nesten som oss mennesker.

(Dette kåseriet ble fremført på en sommerfest for de ansatte ved Mailand videregående skole i Lørenskog. De hadde «kropp» som tema for festen sin. Det er det verste temaet jeg har fått, så jeg snakket om noe annet i stedet. Jeg har alltid vært en sånn som har valgt den frie stiloppgaven, også når den ikke var et alternativ. Som vanlig er manuset skrevet for fremføring, ikke for lesning, så du får skylde deg selv hvis det blir kjedelig. Mailand-lærerne lo, altså. Men de hadde nok drukket endel. (Dessuten hadde de kanskje brukt narkotika også. Skolen har en visjon, som lyder slik: «Flest mulig, lengst mulig». Det kreves mer enn øl for å komme på noe sånt.))

Hei, jeg heter Eivind Lund, og er av mystiske årsaker blitt bedt om å holde et kåseri. Ikke det at jeg ikke gjør slike jobber fra tid til annen, men dette er første og sikkert også siste gang jeg blir bedt om å snakke for lærere. Det pleier nemlig å være helt motsatt, lærere pleier i all hovedsak om å be meg om å la være å snakke. Mine karakterbøkers omtaler av fenomenet strekker seg fra «noe prat i enkelte timer», via «prat» til «mye prat i de fleste timer». Hvilket bringer meg til min første digresjon i en nærmest endeløs rekke: her er et tilbud til de av dere som har elever av denne typen, altså som dere semester etter semester per karakterbok må oppfordre til ro i timene: Jeg kan gjerne komme i en skoletime og fortelle hvor galt det kan gå hvis man ikke slutter å prate i timene. Litt sånn som narkomane, vet dere, eller rullestolbrukende trafikkofre. «Det begynte med at jeg hvisket til sidemannen i mattetimene. Nå sitter jeg der og er kommunikasjonsarbeider i staten.»

Ja, for det er jeg, nemlig. Jeg er inntil videre ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Statens vegvesen. Det kunne jeg jo fortalt mye om, men jeg er dessverre i streik, og fagforeningen har øyne og ører overalt. Bråk med fagforeningen er det siste jeg trenger. Når det er sagt, så må jeg som statlig kommunikasjonsrådgiver få si at jeg er veldig glad det ikke bare er statlige kommunikasjonsrådgivere som streiker. Vi som jobber med sånt er nemlig ganske engstelige for at det skal vise seg at det aller meste går fint uten oss. Men jeg skulle ikke snakke om meg. Jeg skulle snakke om dere. Eller til. Jeg vet ikke helt. Det litt vanskelige, oppdaget jeg da jeg forsøkte å skrive noe morsomt om skolen og å være lærer og sånt, er at alt jeg vet om videregående skoler er veldig gammelt, det er helt fra forrige årtusen. Jeg vet ikke engang om dere har FAG, lenger. Eller klasser, eller timer, eller friminutt? Det sier seg selv at det ikke er enkelt å si noe relevant under sånne forhold.

Men nettopp derfor, og SÆRLIG hvis enkelte ting er akkurat som det var på åttitallet, vil jeg gjerne benytte anledningen til å melde fra om et par-tre ting. For det første, en melding til alle geografilærerne: Nei. Det er ikke sant. Man FÅR ikke bruk for å vite om rombeporfyr og kambriosilurtiden, ikke på quiz engang.

For det andre, en melding til alle gymlærerne: Cooper-testen gir dere kanskje en kortvarig tilfredsstillelse der og da, men det finnes ikke noe redskap i verden som er bedre egnet til å frata generasjon etter generasjon lysten til å løpe for å holde seg i form.

Og for det tredje, dette med rådgivere. Har dere fortsatt rådgivere? Er det noen her som ER rådgivere? I alle fall, da jeg gikk på skolen, fantes det noen som var rådgivere. De var de eneste som visste enda mindre enn lærere om hvordan samfunnet der ute fungerte. Jeg tror kanskje det var slik at rådgivere bare fikk gifte seg med andre rådgivere, og at man ikke kunne bli rådgiver hvis ikke begge foreldrene også var det. Sannsynligvis var det en slags odelsordning. Det var i alle fall veldig viktig å unngå impulser utenfra så godt det lot seg gjøre.

Man har sikkert endret på dette, nå leser rådgiverne, eller kanskje de heter studieveileder eller noe sånt nå, forresten, nå leser de sikkert aviser. Men allikevel må jeg si fra: det aller siste usikre sekstenåringer trenger, er råd fra en person som 1) ikke kjenner dem i det hele tatt og 2) henter all sin kunnskap fra Aftenpostens søndagsutgaves jobb-bilag. For med all, eller i alle fall litt, respekt for Aftenposten: De eneste som vet mindre enn rådgiverne igjen, er journalistene. Jeg har ikke noe imot rådgivere, altså. For alt jeg vet driver de mest med helt andre ting enn yrkesveiledning, og det gjør de sikkert både grundig og godt. Men den yrkesveiledningen, den kunne man ha klart seg godt uten. Det er ikke det at jeg er bitter eller noe, det er bare det at jeg fikk så innmari dårlige karakterer i bedriftsøkonomi, matte for samfunnsfag og, på bunnen, verdens ALLER kjedeligste fag, med en tittel som kan suge livsgnisten ut av selv de mest vitale iblant oss: Sosialøkonomi. Man må ikke råde noen til å velge sosialøkonomi. Tenåringer er i en sårbar fase og kan få sår som aldri gror.

Og når vi snakker om det. Holder den videregående skolen fortsatt fast på prinsippet “Ansvar for egen læring?” Jeg håper ikke det. Man må ALDRI gi noen ansvar for egen læring. Særlig ikke ungdommer. De er som sagt i en sårbar fase, og kan for eksempel komme til å stryke i tysk muntlig, hvis de da ikke har så griseflaks at hele klassen kommer opp i tysk muntlig utenom akkurat dem, siden de ved en feil har falt ut av klasselista, og videre har så griseflaks at læreren deres er en klok, gammel mann som for eksempel sier til dem: “jeg hørte ikke at du ble ropt opp til tysk muntlig-eksamen. Du har visst falt ut av klasselista. Jeg tror ikke vi nevner det for noen”, for hvis de har så flaks, da blir de stående med en svak treer istedenfor en sterk ener. Jeg kjenner, som de skarpeste av dere kanskje allerede har skjønt, til minst ett tilfelle der akkurat dette har skjedd, på akkurat denne måten. Men TENK hvis feilen ikke hadde skjedd. Da hadde jeg kanskje stått her nå og vært håndverker og eid mitt eget hus og tjent gode penger og kunnet være stolt av å ha ekte arbeid, istedenfor sånn som det ble. Bare på grunn av ansvar for egen læring.

Som de skarpeste av dere har forstått – og jeg ser at norsklærerne allerede nikker bekreftende, norsklærere er som regel veldig sikre på at det er de som er de skarpeste, siden de nesten bestandig kan finne noe å rette på hos andre – har jeg altså ikke fått så veldig klare føringer på hva jeg skal snakke om, og jeg tipper at festkomiteen ikke vet det helt selv. De har antagelig bare tatt en kikk på budsjettet sitt og på denne programposten, strøket ordet «profesjonell» foran «underholdning», tenkt seg om, strøket «underholdning» også, og skrevet inn «tidtrøyte» i stedet. Det er derfor jeg står her og vaser. Komiteens håp er kanskje at dette vaset skal muntre dere opp litt. I den grad dere trenger det.

Jeg tror jo egentlig at dere allerede er muntre som bare det, eller i alle fall burde dere være muntre, ved tanken på alle de kjipe russeelevene som snart får vite at de har strøket til eksamen og må ta seg en kjedelig sommerjobb for å få råd til et helt år på Bjørknes, hvis det fortsatt er der man går for å ta opp fag, det var det i alle fall i min tid. Ikke at jeg gikk der, forsåvidt, men det skyldtes egentlig som nevnt bare ren, skjær flaks. Men det var mange andre som gikk på Bjørknes, og så man at noen hadde klær eller sekk med Bjørknes-logo, visste man sånn omtrent hvor gøy de hadde hatt det i russetiden, og hvor mye de kom til å angre på at de ikke hadde giddet å følge med på det sånne som dere hadde forberedt seg godt på og fremført med innlevelse for selvsamme utakknemlige publikum. Og nå kunne de altså ha det så godt. Og jeg vet jo ikke noe særlig om å være lærer, men jeg vet i alle fall at personlig hadde jeg i denne deilige forsommertid kost meg godt ved tanken på de giddeløse elevenes nokså kjipe nære fremtid. Og det synes jeg dere også godt kan gjøre. Jeg ser jo av hjemmesiden deres at dere ønsker at færrest mulig skal gjøre seg fort ferdige med videregående skole, så jeg antar vi er enige om dette.

Jeg har antagelig snart brukt opp tiden min. Norsklærerne vil ha merket seg at jeg så langt behendig har unngått aftenens egentlige hovedtema: Kropp. For som tidligere videregående skoleelev må jeg altså si, at LÆRERE og KROPP, DET er et vanskelig tema, det. Jeg har millioner av elever over hele verden med meg når jeg sier at bare det faktum at lærere HAR kropp, er noe vi helst ikke vil tenke på. Altså, jeg vet jo at dere alle sammen egentlig er nesten som oss mennesker, og at det ikke er noe rart eller ekkelt med det, men allikevel. Dessuten blir jeg kjempelett flau, og med en gang jeg begynner å tenke på kropp i konteksten videregående skole, husker jeg med gru en naturfaglærer jeg hadde som så til de grader IKKE ble flau over å snakke om absolutt hva som helst, og villig fortalte om sine mange personlige erfaringer.

Til de av dere som eventuelt er akkurat en sånn lærer, kan jeg tipse om at elevene vet det meste fra før, men de vil helst ikke få denslags bilder av akkurat dere i hodet.

Ikke at kropp bare har med seksualitet å gjøre, for all del. Kropp er en naturlig ting, og vi bruker den jo kjempeofte og alt det der. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er så mye å snakke om. Dessuten føler jeg meg trygg på at både bygdas mye større syngende sønner i Bjelleklang og resten av kveldens program behørig dekker temaet i rikt monn. Men det er ett lite, kroppslig aspekt som kanskje ingen andre tar opp, og som jeg derfor må berøre. For dere som er lærere er jo stort sett alle sammen velsignet med en usannsynlig god, og dessuten svært selektiv, hørsel. Dere klarer å stenge ute flere tusen desibel når dere vil, samtidig som dere uten problemer kan fange opp den aller svakeste lyd fra bakerst i et klasserom, enda dere står med ryggen til. Og dette er jo fint og flott. Men mye tyder på at mange lærere ikke er klar over at denne superevnen også bærer med seg en svakhet. De fleste kjenner til dette fenomenet der folk som mister en sans, utvikler en annen til det ekstreme som kompensasjon. For eksempel er det en populær myte jeg ikke har orket å sjekke gehalten i at de fleste blinde får veldig god hørsel. Men dette virker begge veier, dere. Og når det gjelder fenomenet lærerhørsel, som det kalles på populærvitenskapelig, er det dessverre slik at mange lærere med ekstrem hørsel helt mister luktesansen. Det vil si, ikke alle deler av den, men ganske særlig den delen som registrerer lærerens egen kroppslukt. Jeg sier ikke at alle lærere lukter vondt, jeg sier bare at alle som har vært elever og hatt lærere stående bøyd over seg, tett inntil pulten, har sterke synspunkter på dette. Når det er sagt, så tyder nyere forskning på at det er en tett korrelasjon mellom lærere som mangler intimgrenser og står altfor nærme når de forklarer ting, og lærere som lukter såpass interessant at det snakkes om blant elevene.

Ikke at dere kommer utenom at dere snakkes om blant elevene. De har en pågående konkurranse om å ha de verste, rareste, ekleste lærerne, og allerede Sokrates skrev sikkert noe om dette fenomenet rett etter at han skrev om dette med tidens ungdommer som var så frekke og alt det der. Det kan umulig være lett å være dere. Og det viktigste er tross alt at dere trives i deres egen kropp, med de menneskene dere er. Utenom gymlærere, da. Enkelte veltrente gymlærere kan godt trives LITT dårligere i sin egen kropp, eventuelt bare vise litt mindre hvor til de grader godt de trives.

Det er snart ferie. Jeg har snart holdt et helt kåseri om lærere og skoleverk helt uten å nevne lærernes sommerferie og høstferie og juleferie og vinterferie og påskeferie. Og det er sikkert best slik. Jeg har vært lærervikar i videregående skole. Jeg unner dere all den ferien dere kan få.

Det aller vanskeligste vikaroppdraget hadde jeg da jeg fikk ansvaret for en dobbelttime i fransk i 3. gym på KG. Etter at jeg hadde sagt «bonjour, je mapelle Eivind», kom jeg nemlig på at jeg aldri har lært noe fransk, og at jeg nettopp hadde brukt opp hele ordforrådet mitt. Og litt sånn har jeg det nå også, bare at denne gangen tok selverkjennelsen atskillig lenger tid. God fest videre, og god sommer. Takk for meg.

  1. #1 by Helene Ottersen on 01/06/2012 - 22:59

    Kjempemorsom! Men nå hadde jeg også drukket😉 he he. Neida,veldig flink er du. Håper de lo masse😉

    • #2 by EivindL on 02/06/2012 - 10:59

      Tusen takk. De lo endel. Hyggelige mennesker.

  2. #3 by Anders Stensønes on 02/06/2012 - 08:48

    Denne funket også veldig bra uten annen drikke morgenkaffen. Knallbra skrevet, Eivind!

    • #4 by EivindL on 02/06/2012 - 11:00

      Det var bra. Jeg vil jo nødig oppfordre til unødvendig rusmisbruk.

  3. #5 by Kjersti S. Wilhelmsen on 02/06/2012 - 10:54

    Helt fantastisk – digger deg.

  4. #7 by Anne Marie on 23/07/2012 - 10:14

    Veldig morsomt. Godt skrevet/framført og mye alvor. Kjente meg igjen hi hi
    Denne må jeg dele.

  5. #8 by Heidi on 14/08/2012 - 19:34

    VANVITTIG morsomt!!! Tusen hjertlig takk for en god latter.

    • #9 by EivindL on 15/08/2012 - 10:38

      Tusen takk skal du ha! Veldig hyggelig å høre.

  6. #10 by john_norgesmann on 01/10/2012 - 16:44

    En glede å lese, selv etter mer enn 25 år som lektor!! Må bare legge den ut på Twitter…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: