Even Rud Johnson, den sjarlatanen

Mange spør meg: Eivind, du som er så klok, synes du jeg skal kjøpe meg en brukt påhengsmotor, for eksempel en gammel Johnson (eller Evinrude, da)?

Eller, egentlig er det ikke så veldig mange som spør sånn helt eksplisitt om akkurat det, men jeg er ganske sikker på at mange gjerne ville ha spurt, hvis de bare ikke hadde vært så sjenerte. (Folk som er tilbøyelige til å opphøye meg til autoritet på noe som helst, sliter gjerne litt ekstra sosialt.) Og DA, hvis de HADDE spurt om akkurat det, da skulle de fått vite hvor David kjøpte ølet. (Han kjøpte det på ølutsalget i nabokommunen. De fleste som heter David er fra konservative sørlandsbygder, og dette var i gamle dager. (Det er ofte slik at folk bare spør meg om noe én gang.))

Men det var dette med motor, særlig dette med Johnson påhengsmotorer. En gang for lenge siden fikk en ung lurendreier ved navn Even Rud Jonsen valget mellom å reise med første båt til Amerika eller å bli skutt ved daggry av alle våpenføre menn i riket. Man kunne si hva man ville om unge Jonsen, og det ble i stor grad gjort, men noen dumrian var han ikke. Det ble da heller ikke sagt. Lurendreier, svindler, sjarlatan, jugafant, tjuv, kjeltring og landeveisrøver, ja, men ikke dumrian. Så han valgte eksilet, dro over there, og slo seg opp og frem med to tomme hender, en kløvet tunge og noen flasker slangeolje. Eller «vidundermiddel», som Even, med det nå lett amerikaniserte etternavnet Johnson, kalte det. Han tjente greit på slangeoljesalget, men siden det tok stadig kortere tid fra han ankom en ny by til han ble tvunget til å forlate den igjen, ble han lei.

Amerikanerne var, skuffende nok, ikke så lette å lure. Ikke som de der hjemme. Etter å ha tenkt seg om en stund – Even fikk ofte låne små, begitrede rom for å tenke seg om litt – innså han at de VIRKELIG naive kundene fantes over dammen, eller altså TILBAKE over dammen, i gamlelandet, og de hadde BÅT.

For å gjøre en svært lang historie meget kort: Even Rud Johnson slo seg sammen med en alkoholisert halvblodsmekaniker, fikk tak i noe skrapmetall og noe plast, og var i gang. Etter noen få ukers innsats og betydelige mengder ildvann, sto den første prototypen ferdig. En «Johnson outboard motor» med hele seks hestekrefter så dagens lys, ble pakket i en kasse og lastet ombord på en båt som skulle til Norge. Flere uker senere forliste skuta ved Ferder. Det meste av lasten sank, men en av kassene fløt i land på Hvaler, der den ble funnet av min svigermors far. Og slik hadde det seg at robåten hans, den som ennå brukes flittig av hans etterkommere, var landets aller første med påhengsmotor, og det kostet ham ikke en krone (det er slik de liker det best på Hvaler).

Even og kompanjongen lot seg ikke knekke av et skarve forlis og en forsvunnet prototype. Bare noen måneder senere reiste en ny båt til Norge, denne gangen med femti nye motorer av samme type. Motorer som kom vel frem, ble solgt og ble en suksess. Femti fornøyde båteiere skrøt til alle sine venner, som igjen fortalte sine venner at de kjente noen som hadde en ekte påhengsmotor, tenk helt fra Amerika! På denne måten lærte etterhvert hele båt-Norge at Johnson-motorer, DET er skikkelige saker. Og akkurat de 51 motorene var faktisk det. Men så forsvant både halvblodsmekanikeren og arbeidstegningene, og Even sto igjen med et verksted, friskt pågangsmot, og et moralsk fordervet sinn. Det gikk som det måtte gå. Motor etter motor ble produsert og solgt til nordmenn blendet av det gode ryktet og den sjarmerende historien om norskamerikaneren som hadde funnet opp påhengsmotoren.

Alle fikk problemer. Og alle var sikre på at akkurat de hadde vært skikkelig uheldige, og at det sikkert var noe de gjorde feil siden motoren ikke ville starte, og de hadde jo aldri vært noe særlig flinke til å skru, og det ville sikkert bli bedre i morgen. Motor etter motor sluttet plutselig å virke midtfjords. Far etter far lærte barna stadig nye skjells- og banneord. Skuldre ble revet ut av ledd i desperate forsøk på å få start på motoren. Rygger ble ødelagt for livet. Ekteskap gikk i oppløsning. Men alle kjente noen som hadde hatt en Johnson som bare gikk og gikk og som det aldri var noe trøbbel med. Ingen forsto at det bare var de 51 første som var skikkelige saker. Noen få dristet seg til å klage til forhandlerne. Forhandlerne klagde til importøren. Importøren klagde til fabrikanten. Og Even skjønte at det ville bli vanskelig å selge Johnson-motorer i samme takt som før.

Men tidligere slangeoljeselgere vet oftest råd. Han lagde en ny merkevare, og annenhver motor fikk navnet «Evinrude». Evinrude var det nyeste nye fra Amerika. Skikkelige motorer. Alle ville ha. Ingen gjennomskuet bløffen før mange år etterpå: Det var den samme motoren. Nøyaktig den samme. Men ingen vil innrømme at de er blitt lurt. Og verden vil bedras, og det fødes en naiv bygdetulling hver eneste dag. Så fabrikken går så det suser. Even er død forlengst, nå er det sønnene John og Sonny som driver sjappa. Riktignok går den med dundrende underskudd, men motoreksport er et perfekt dekke for betydelig mer lønnsom, om enn noe lyssky virksomhet.

Jeg har kjent tre Johnson-motorer i mitt liv. Den første var den som min svigermor arvet av sin far. Prototypen, som gikk og gikk, som det aldri var noe tull med. Og som ga meg inntrykk av at Johnson var bra greier. Så jeg kjøpte bruktbåt med brukt-Johnson. Jeg hadde den i to år, og fikk start på den tre ganger. Den var på verksted det aller meste av tiden og kostet meg nesten like mye i reparasjoner som i innkjøp. Jeg kjøpte en Honda, så da ble båten stjålet. For forsikringspengene kjøpte jeg en ny båt. Med Johnson-motor. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde vært veldig uheldig den første gangen, eller at jeg hadde gjort noe feil. Jeg hadde trua. Jeg eide denne motoren i nesten fem år. Jeg fikk start på den kanskje syv ganger. Jeg brukte utallige timer på å skru, eller på å se på at flinkere folk enn meg skrudde, jeg hadde motoren på verksted for atskillige tusen kroner, og jeg holdt på å glemme hele gleden ved å ha båt. Så jeg solgte båten, og ga kjøperen gratis motor på kjøpet.

Nå var det bare prototypen igjen. For bare en uke siden skulle jeg på sjøen med svigerjolla og den dønn pålitelige ur-Johnsonen, 6-hesteren det aldri var noe trøbbel med. Den startet på første drag. Jeg satte den i revers, og båten bakket. Jeg satte den i fri, og båten bakket videre. Jeg satte den i forover, og gasset på litt, og da bakket den enda mer. Etter alle disse årene var det slutt. Den skibbrudne prototypen, den første og siste pålitelige Johnson-motoren, orket ikke mer. Og det gjør ikke jeg heller. Min neste båt blir en seilbåt. Kanskje med en reservepåhenger til bruk i vindstille. Det blir i såfall en Honda.

Så til alle dere som hvis dere bare hadde turt, ville ha spurt meg: Eivind, du som er så klok, synes du jeg skal kjøpe meg en brukt påhengsmotor, for eksempel en gammel Johnson (eller Evinrude, da)? Svaret er nei. Det synes jeg ikke. Jeg synes heller du skal legge de pengene en slik motor ville ha kostet i en liten haug i hagen og tenne på.

PS. I dag var han som kjøpte båten min på båttur for første gang. Med hele familien. Motoren startet lett som bare det. De dro på tur. Og SÅ stoppet den. DS.

PPS. Hvis noen som på en eller annen måte er involvert i produksjon og/eller salg av Johnson/Evinrude utenbordsmotorer leser dette og bestemmer seg for å saksøke meg for løgn, fanteri og tilsøling av en sterk merkevare, kan jeg bare si: Skam dere. Bruk kreftene på å lage motorer som virker, heller. DDS

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: