Arkiver for september, 2012

Ballongen

Jeg har en god venn som ligger på sykehus akkurat nå. Han har hørt den følgende historien muntlig, mange ganger, og ler like hjertelig hver gang. Så derfor, som en liten oppmuntring til Sverre, her er den i nedskrevet versjon. (Og unnskyld for at jeg glemte å ta med druer.) {Til orientering: Dette hendte for tyve år siden. Ingen av dem som jobber på Lovisenberg idag må klandres for noe som helst.}

Det begynte med at jeg begynte å arbeide i en barnehage. Jeg var mektig lei av å jobbe i butikk, og tenkte at jeg sikkert var en sånn type som liker veldig godt å arbeide med mennesker, og barn ER jo nesten som små mennesker. Tenkte jeg. Og det var de, for så vidt. Men først og fremst var de jo ikke dêt, først og fremst var de smittebærere. Barnehagebarn har, som alle foreldre med barn i barnehagepliktig (for sånn har det blitt) alder vet, en helt fabelaktig evne til å suge til seg alle smittestoffer omgivelsene har å by på, for så å dele dem med alle de møter.

Følgelig ble jeg smittet med alt som smitte kan (for barn hører hjemme i smitteland). Og vel er jeg en sånn som godt kunne ha vært marinejeger, selv om det jeg var i militæret ikke akkurat HETER marinejeger sånn helt nøyaktig, men ett sted går grensen. Jeg var syk hele høsten, og ble veldig, veldig, veldig sliten av å arbeide i barnehage. Så sliten at jeg sluttet. I avskjedspresang fikk jeg et kosedyr med nisseklær. Og et mageonde.

Det er nok mange som lurer på hvorfor det heter ”mageonde” og ikke ”magevondt”. Forklaringen er at SÅ vondt som mageonder gjør, så vondt kan man ikke ha uten at tankene ledes hen på ren, skjær ondskap. Og så vondt gjorde dette mageondet, at jeg ble nødt til å gå til en lege. Også jeg, som ALDRI går til legen utenom hvis jeg hoster fælt, eller har litt feber, eller har fått et utslett. Legen var heldigvis ikke en sånn overfladisk en, en sånn som bare sier at man må skjerpe seg og sånn. Tvert imot var hun en sånn som sendte folk med ekstra onde mageonder til skikkelig medisinsk oppfølging. Altså til sykehus. Hadde jeg visst hva som ventet, hadde jeg selvfølgelig brukt reservasjonsretten jeg har hørt at man har i helsevesenet og nektet å være med. Men jeg visste ingenting.

Et kryptisk brev fra sykehuset fortalte at jeg skulle møte på angitt sted og tid for ”koloskopi”. Det sto ikke hva koloskopi var. Det syntes jeg var litt rart, men NÅ vet jeg jo at hadde de skrevet det i klartekst, hadde aldri noen møtt opp for å bli undersøkt. Og det hadde sikkert vært litt dumt. Videre kunne brevet fortelle at jeg skulle gå til et apotek og be om opptil flere pakker med noe som het ”klyx”, og benytte disse i henhold til medfølgende pakningsvedlegg, i et helt døgn før undersøkelsen. Det hørtes harmløst ut, syntes jeg. Litt som fluortabletter. Flux, klyx – udramatiske greier.

Dagen før dagen opprant. Jeg lot være å spise en lang, deilig frokost, siden det også sto i brevet at jeg måtte faste i 24 timer før undersøkelsen. Jeg satt stille og rolig ved frokostbordet, leste avisen, og tenkte på bacon, egg og kaffe. Og drakk vann. Vann var lov. Jeg gikk til apoteket og kjøpte klyx. Damen i kassen så medfølende på meg. Hun skjønte sikkert at jeg hadde vondt i magen, tenkte jeg. Etterpå skjønte jeg at det ikke var det hun hadde skjønt, det hun hadde skjønt var det jeg ennå ikke hadde skjønt: At jeg skulle gjennom skjærsilden.

Klyx er ikke omtrent som flux. Klyx er små flasker med et eller annet som kroppen så til de grader slett ikke tåler.

Vi tar en liten pause her. Resten av denne lille historien kommer til å inneholde ganske sterke scener. Ekle, sterke scener. Man kan slutte å lese her, hvis man vil. Egentlig BØR man slutte å lese her. Jeg skriver dette bare for egenterapiens skyld.

Klyx brukes, viste det seg, til å tømme magen, tarmene og alle andre deler av fordøyelsessystemet for absolutt alt. Man sprøyter flaskens innhold inn der bak, venter på effekten, og lar naturkreftene gjøre sitt. Det er nemlig sånn det føles – som naturkrefter. Man bør selvfølgelig befinne seg i svært umiddelbar nærhet av et toalett når dette skjer, og alle mennesker man noensinne kan risikere å møte igjen, bør befinne seg godt utenfor hørevidde. Den første gangen man gjør det, er det helt forferdelig. Senere blir det mye verre.

Denne øvelsen måtte jeg altså gjenta opptil flere ganger i det påfølgende døgn. Den eneste næringen jeg fikk i meg, var den som finnes i vanlig vann fra springen. Ikke engang Farris var lov. I den andre enden fikk jeg ut av meg mer enn jeg ante at jeg inneholdt. Fargeløst og luktløst, men svært langt unna lydløst. Og naturligvis fullstendig utmattende.

Jeg husker ikke om jeg sov godt natten før undersøkelsen, antagelig tilbragte jeg natten bevisstløs på badegulvet, men jeg husker at da jeg kom til Lovisenberg sykehus og meldte min ankomst, slet jeg med å huske hva jeg het og hvorfor jeg var der. De fant utav det. Jeg ble velvillig geleidet til et venterom. Etter den obligatoriske ventingen (det er ikke lov å gå rett igjennom et venterom, selv om det ikke er kø, av innlysende grunner – det MÅ ventes), fikk jeg komme inn i et mindre venterom, som minte om en enmannsgarderobe, men i halv størrelse. En søt, blid kvinne på min egen alder (akkurat det kunne de spart seg, syntes jeg), kom inn og ba meg om å ta av alle klærne og skifte. Jeg tok av alle klærne, og så meg rundt. Tok på igjen underbukse, bukse og tskjorte, og gikk inn til undersøkelsesrommet, som så ut som et vanlig undersøkelsesrom, bare kanskje fire ganger så stort. I den andre enden av rommet, langt der borte, sto det tre-fire helsearbeidere og så forundret på meg. ”Du skulle jo skifte?” sa sykepleieren jeg hadde snakket med først, mildt bebreidende. ”Jada, jeg vet det. Men TIL HVA?” Hun begynte å le, førte meg tilbake til mikrogarderoben, og pekte på en liten, blå, brettet papirlapp som lå på den lille benken. ”Til den,” sa hun, litt lattermildt. Jeg så meg om etter et skjult kamera, men fant ingen. Hun forlot meg, og jeg brettet ut papirlappen. Den viste seg å være en ”frakk”. Jeg tok den på. Den var laget av svært tynt, ganske gjennomsiktig kreppapir, hadde ingen form for lukkeopplegg, og var veldig, veldig snau, på en pussig måte.

Den passet liksom fint over skuldrene og på armene og sånn, men foran var den betydelig åpnere enn jeg setter pris på at det eneste klesplagget jeg har på meg er.

Jeg fant ut at hvis jeg gikk litt sidelengs og holdt hardt i frakkeslagene, ville jeg i alle fall slippe unna politianmeldelse for blotting. På denne måten gjorde jeg ny entré i det store undersøkelsesrommet. De tre-fire helsearbeiderne langt der borte brøt ut i latter. Jeg skjønte jo at jeg så fullstendig latterlig ut, men hadde vel egentlig håpt at de skulle være profesjonelle nok til ikke å le høyt og hjertelig i kor. Det var de altså ikke. Min redningskvinne sykepleieren kom meg atter til en slags unnsetning og fikk stotret frem mellom latterhikstene at jeg hadde tatt frakken på bak-frem.

Ny tur i mikrogarderoben, ny retur til det store rommet. Nå med hele baksiden bar, og frakken som en symbolsk tildekking av frontpartiet. Det begynte å ane meg hva koloskopi egentlig innebar.

En av de andre sykepleierne la meg på en benk, og fortalte meg at nå, nå skulle jeg få klystér. ”Jammen”, prøvde jeg. ”Jeg har jo…” Mine desperate forsikringer om at det var HELT tomt, jeg hadde brukt flaske på flaske med klyx, det var ikke mer å hente, gjorde ikke inntrykk overhodet. ”Dette,” sa en av dem, ”DETTE er ordentlig klystér. Klyx er ingenting.” Hun holdt frem en magnumflaske. Jeg besvimte nesten.

Men før jeg rakk det, og før jeg rakk å rømme, var flasken tom, og det var så definitivt ikke jeg lenger. ”Du må holde deg så lenge du kan”, sa sykepleieren. ”Jeg HAR holdt meg så lenge jeg kan” ropte jeg, og NÅ var det bråhast, ”HVOR ER TOALETTET?”. Hun pekte på et avlukke i den andre enden av rommet. ”Jeg rekker ikke helt DIT”, tenkte jeg, men jeg måtte jo prøve. Jeg kreket meg ut av senga. Papirfrakken hang igjen litt, men jeg hadde ikke tid til å vente på den. Det ble en stor rift midt foran, men jeg brydde meg ikke om det lenger, jeg måtte bare komme meg på toalettet, jeg løp, eller snarere vraltet kjempefort, det er vanskelig å løpe når man holder seg, og det er hinsides vanskelig å holde seg når man har innholdet av en magnumflaske klystér i endetarmen, og det var ikke minst et nesten uendelig stort gulv, og det svartnet nesten for meg, men jeg rakk det. Jeg KASTET døra igjen, brukte ikke engang tid på å låse, satte meg ned og lot naturkreftene herje. På et tidspunkt var lydnivået så høyt at jeg måtte holde meg for ørene. Det var da jeg la merke til at døren ikke var en ordentlig dør, men en sånn teit dodør med femten centimeters åpning i bunn og topp.  De der ute måtte ha hørt alt, like godt som jeg selv. Hadde de enda vært profesjonelle, men jeg visste jo at den gjengen der, som slo opp latterdøren på vidt gap over en skarve snudd papirfrakk, den gjengen hadde neppe hørt ordet ”profesjonell” en eneste gang i løpet av hele sin utdannelse. Akkurat som jeg trodde, sto de der og lo da jeg kom ut. De prøvde nok å skjule det, men de fikk det ikke til. For å si det mildt. Jeg hadde aldri i mitt liv følt meg mer ydmyket.

Jeg ble lagt på benken igjen.

”Legg deg over på siden. Nå skal vi føre en slange med et lite kamera opp i endetarmen din.”

Jeg besvimte litt. Da jeg kom til meg selv, kjente jeg at de var i gang med akkurat det jeg var sikker på at jeg hadde hørt feil da de sa hva de skulle gjøre. Det med slangen med kamera på.

”Du vil kanskje kjenne en viss trang til å gå på toalettet.”

En VISS TRANG? Det kan man trygt si. Vissere trang hadde jeg aldri kjent. Men ubønnhørlig ble slangen skjøvet inn. Flere meter av den, virket det som.

”Og nå skal vi blåse opp en liten ballong i endetarmen din, slik at slangen holder seg på plass”

Nå besvimte jeg litt mye. Og kom til meg selv igjen, vekket opp av en sinnsvakt ”viss trang” til å gå på toalettet. Følelsen av ballong i endetarmen, der altså. Jeg visste at jeg hadde nådd mitt livs bunnpunkt. I blå papirfrakk, sosialt død, liggende med baksiden bar på en benk i et latterlig stort rom, i selskap med fire helsearbeidere som fortsatt brøt ut i fniseanfall med jevne mellomrom. Med en ballong i rompa. Verre kunne det simpelthen ikke bli.

Jeg prøvde å tenke glade tanker. Om sommerferie, om glade kvelder på kafé. Om jenter. Søte jenter, prøvde jeg å tenke på. I det fjerne hørte jeg glade, kvitrende jentestemmer. De ble sterkere. Tarmtømming gjorde visst at man ble flinkere til å forestille seg ting, tenkte jeg. Stemmene forstummet. Så hørte jeg at noen fniste. Midt mens jeg IKKE forestilte meg at jeg var et helt annet sted, i selskap av søte jenter, hørte jeg lyden av søte jenter som fniste. Jeg snudde hodet for å se. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Åtte, ti, kanskje så mange som tolv søte jenter, akkurat sånne som jeg trodde det ville være fint å være kjæreste med, sto der og så på meg med lattermild forundring og fniste så lavt de kunne. Foran dem sto en lege. Han snakket med ”min” lege, og spurte ”Er det greit for pasienten din at studentene observerer?” Jeg besvimte igjen.

Da jeg kom til meg selv, var både slangen og ballongen borte, og noen hadde lagt et laken over meg. Jeg håpte at jeg kanskje var død, men innså snart at da ville de lagt lakenet over hodet også. Jeg skjønte at jeg levde, og jeg skjønte hva som hadde skjedd. Og jeg visste at jeg aldri, aldri, aldri måtte sette mine ben på en fest eller for den saks skyld et hvilket som helst sted der det var sannsynlig at det kanskje ville dukke opp en sykepleierstudine.

Noen uker senere fikk jeg resultatene av undersøkelsen. De var negative. Mage og tarmer var i finfin forfatning. Legen sa at mageondet mest sannsynlig var forårsaket av stress. Hun gikk også langt i å antyde at det ikke gjorde så vondt som jeg sa, og at jeg måtte skjerpe meg.

Det var først på hjemveien fra legen det begynte å gå opp for meg at det var dette hun hadde ment hele tiden: At jeg måtte skjerpe meg. At det var derfor hun hadde utsatt meg for dette. At ”koloskopi” ikke ER en vanlig undersøkelse de driver med på sykehus, men en kode som alle i helsevesenet skjønner. En kode som betyr: ”Pasienten er en sutrekopp. Gi ham en lærepenge. Og en ballong i rompa.”

Advertisements

270 kommentarer

Design smartere? Serriøst?

Dette kåseriet ble fremført på Dataforeningens temadag «Design smartere» 6. september 2012. Det er som vanlig smalt, sært, og helt uegnet for lesning. 

Hei, jeg heter Eivind Lund, og de har bedt meg om å holde et kåseri som avslutning på dette arrangementet, siden dere sikkert ikke synes at dere har hørt mange nok folk snakke lenge ennå. Det virket vel som en god idé der og da.

Jeg har etterhvert opparbeidet meg et ikke helt ufortjent rykte som han som holder kåserier om ting han ikke har greie på, og dette er slett ikke noe unntak, for all del. Alt jeg kan om responsivt design og service design får plass på en liten gul lapp, og den lille gule lappen har jeg mistet.

Og ikke nok med det. For siden jeg i motsetning til dere IKKE har vært her og hørt det som skal til for å se lyset og skjønne alt og bli med i denne nye, kule bevegelsen dere har lagd, så er det slik at det lille jeg tror jeg har forstått er at responsivt design og service design ikke egentlig har all verdens med hverandre å gjøre. Bortsett fra at begge heter noe med design, da, og det er jo veldig kult når ting heter noe med design. Jeg har lest litt om service design, altså, jeg har det. Og jeg har vært på en slags workshop der vi skulle bruke AT-ONE-metoden på en case, bare at vi ikke hadde tid til å få verken case eller metode forklart skikkelig. Og bare at de jeg var på gruppe med stort sett var konsulenter fra firmaer som konkurrerer med det firmaet som arrangerte workshopen, og derfor var alle ganske uenig i metoden som ble brukt, lenge før de fikk vite hvilken metode som ville bli brukt, i og med at… og så videre.

Men det virket kult, altså. Vi fikk kort vi skulle sortere og greier. Det har jeg nesten aldri vært med på før. Det pleier vanligvis å være gule lapper. Det var mye bedre med sånne kort. De var laminerte og alt. Da vi hadde diskutert i et par timer, ble vi enige om å legge dem i hauger. Og så var det slutt. Jeg tror at alle lærte veldig mye, og jeg tror at brukeren i caset, hvis hun finnes, skal være sjeleglad for at vi ikke kom noe særlig lenger. Jeg er redd vi hadde servicedesignet hverdagen hennes sønder og sammen. Uten, og la meg gjøre dette glassklart, UTEN at jeg med dette på noen som helst måte mener å kritisere AT-ONE-metoden. Er det en ting livet har lært meg, så er det når ting kan forkortes til et ord som i tillegg til å inneholde forbokstavene til elementene i ting, også danner et relevant ord, da er det aldri grunn til skepsis.

Og dessuten. Dessuten er jo service design så MYE, mye mer. Og det henger sammen med ALT. Og derfor er det veldig viktig og bra, og derfor må vi komme i gang med å bruke prinsippene fra servicedesign så fort vi kan, ellers henger jo ingenting sammen med noe.

Jeg tror det er veldig lurt om folk som jobber med nettutvikling klarer å tenke større enn de pleier. Samme hva regjeringen tror er det ikke alle behov som dekkes best med enda en nettside. MEN det er et stort men her. Ideen service design bygger på en veldig viktig forutsetning: At den som eier servicen som designes faktisk ønsker å gå grundig til verks og fikse det som faktisk er problemet.

Og sånn er det dessverre sjelden, derav alle de nye, regjeringsinitierte nettsidene. Og legg merke til dette: Nettopp nå, altså cirka ti år etter at det kom beskjed fra Amerika om at nå må alle lage nettsider, har regjeringen begynt å kaste nettsider på alle behov de oppdager. Å lage en ny nettside er nemlig verdens beste symptombehandling. Og legg merke til at jeg ikke sier app, men nettside. Eller HJEMMESIDE, da. For det er nemlig DET mange holder aller mest på med, for det er nemlig DET DERE, altså de av dere som er eksperter og konsulenter og desslike, SA AT VI SKULLE GJØRE. Ja, jeg vet at det er lenge siden dere sa det, men det tar faktisk litt TID, altså. Konsulenter har nemlig en tendens til å glemme at når prosjektet er slutt og konsulentene har gått, da sitter akkurat den samme, underdimensjonerte, feilorganiserte gjengen igjen og har ansvaret for hva dere nå har lagd. Kanskje med et lite årlig budsjett til «videreutvikling». Den «videreutviklingen» pleier å bestå stort sett av å reparere CMSet og kanskje til og med gjøre en oppgradering eller to. Eller «bytte bugs» som jeg pleier å tenke på det som.

Og da tar ting tid. Men tilslutt fikk vi endelig lagd et skikkelig stort og fint nettsted som fungerer i alle nettlesere og har fallbackløsning for de som ikke har flash installert, utskriftsikoner på alle sider, og sånn «tips en venn om denne siden»-funksjon som dere sa at dere følte var så lurt. Da kom dere, eller kanskje ikke akkurat dere, men noen som lignet veldig på dere, og sa at vi måtte satse på sosiale medier.

Det var visst sånn at det ikke kom noen til hjemmesiden vår, det følte dere, eller de som lignet på dere, veldig sterkt, at det ikke var noen som ville komme på hjemmesider lenger, for nå forventet de å finne alt på sosiale medier SOM facebook og twitter. Og kanskje cirka tusen andre tjenester som dere eller de som lignet på dere pleide å vise ikonene til på den tredje foilen i foredraget deres, den som kom rett etter den foilen med at dere var markedsledende og rett før den foilen med bilde av Time Magazine som kåret «You» til årets  person. Så da måtte vi, med den bittelille webavdelingen i den veldig store bedriften eller etaten, begynne med sosiale medier SOM facebook og twitter, i tillegg til å lage hjemmeside, for selv om dere sa at dere følte at ingen besøkte hjemmesidene våre lenger, hadde sjefene våre nettopp begynt å føle hjemmesidene var kjempeviktige, og de sa sånne ting som at «internett er kommet for å bli», mens de lo litt av sånne som ikke hadde innsett DET, liksom. Så da satt vi der med begge deler. Og imellom der, altså imellom det med hjemmesidene og det med sosiale medier, hadde dere eller noen som så ganske like ut OGSÅ overtalt oss til at nyhetsbrev på epost var veldig viktig, så det drev vi også med.

Det er slik at det går mye raskere å skape flere arbeidsoppgaver enn det gjør å få flere arbeidere, og i akkurat denne sannheten ligger det meste av årsaken til at mange webarbeidere hater nye trender. Og likevel klarte vi det. Vi jobbet flere timer i døgnet, vi blandet våre egne og jobbens sosiale nettverk, vi mistet facebookvenner vi hadde gått på barneskolen med fordi vi hele tiden ville ha dem til å laike ting jobben vår hadde funnet på, eller egentlig ting byråer hadde funnet på for jobben vår, vi ofret mye, men vi klarte det.

Fikk vi premie, tror dere? Neida. Vi fikk mer arbeid, gjorde vi. For midt mens vi holdt på med dette, begynte dere å snakke om APPER. Verden er mobil, nå. Det er ingen som besøker hjemmesider med pcen sin, og nå plutselig var det visst heller ingen som vil besøke jobben vår på facebook allikevel, nå ville de ha opplevelser, de ville at ALT skulle være apper, og vi hørte på dere vi, men vi kunne ikke slippe alt vi hadde i hendene for å omfavne dette nye, for NÅ, skjønner dere, nå hadde sjefene våre skjønt at SOSIALE MEDIER var kommet for å bli, og de følte veldig at sammen med hjemmesiden vår og epostnyhetsbrevene våre var nettopp sosiale medier kjempeviktige kanaler der vi virkelig tok pulsen på markedet. Men vi skjønte jo at vi måtte lage apper også. Så det gjorde vi. Masse fine apper som man stort sett kan bruke til å få informasjon. Vil dere se? Vi er nemlig nettopp ferdige. Hva sier dere? Ikke apper likevel? Responsive design? Nå skal dere høre det, at sjefene våre har nettopp begynt å føle at apper er kjempeviktige, de vil ha appen vår mellom angry birds og run-keeper på fonen sin, så vi er veldig opptatt av apper nå. De uheldigste av oss, de som hørte aller mest på dere, har sjefer som også er veldig opptatt av QR-koder. Men det er visst ikke dere lenger. Nå er det responsive design som gjelder.

Og det er sikkert kjempeviktig at alt designes responsivt, slik at alt det vi ikke fikk med i appen også funker fint på mobilen. Vi liker det. Vi synes det ser kjempetøft ut når dere forandrer nettleservinduet kjempefort også endres utseendet sånn at hjemmesidene våre også forandres kjempefort. Vi har aldri sett at hjemmesidene våre forandres kjempefort før, og vi synes det er kult å se på. Vi gleder oss veldig til vi er ferdig med responsivt design. Kan dere gjøre det for oss? Vi har sånn to-tre-femten tusen undersider på hjemmesidene våre, og vi tror selvfølgelig på dere når dere sier at det beste vi kan bruke tid og penger på nå er å sørge for at ALLE de undersidene forandrer seg sånn kjempefort, eller ser fine ut på mobilen, for vi tror selvfølgelig på dere når dere sier at brukerne våre forventer å finne all infoen vår på mobilen siden vg.no ser så bra ut på mobil. Vi gleder oss til det blir ferdig.

Det vil si, vi gledet oss. Men så begynte dere å snakke om service design. Før vi hadde fått BEGYNT på responsive design. Sjefene våre føler at hjemmesiden og epostnyhetsbrevet og facebooksiden og appen vår er kjempeviktig, men de er også veldig opptatte av at vi skal lage responsivt design, nå. Vi er forresten ikke blitt noen flere i den bittelille webavdelingen i den store bedriften eller etaten vår, altså. Men vi har selvfølgelig sluttet helt med å sove, og vi bruker mer penger enn vi noen gang har gjort på å leie inn konsulenter. Og så kommer dere trekkende, altså, med dette servicedesignet. Snakk om å sette fingeren rett i øyet på folk.

For ideen servicedesign bygger som sagt på en veldig viktig forutsetning: At den som eier servicen som designes faktisk ønsker å gå grundig til verks og fikse det som faktisk er problemet. Og det er det eneste sjefene våre ikke vil. De vil ikke forandre på noe grunnleggende som er vanskelig og slitsomt, de vil løse utfordringer med ny TEKNOLOGI, og de vil at vi webfolka skal gjøre det for dem. For teknologi er sexy og kult og moderne og ENKELT, og det er det DERE, eller noen som ligner på dere, som har lært dem.

Den som har fulgt skikkelig godt med, har skjønt at jeg ikke har noe imot hverken responsive design eller servicedesign. Det jeg HAR noe imot, er den grenseløse hypingen, de lettvinte, billigretoriske powerpointpoengene, og ikke minst den manglende erkjennelsen av at the next big thing ALDRI erstatter the last big thing, det bare kommer i tillegg. Det er jo ikke deres feil. Dere er sikkert gode mennesker som vil både kundene og brukerne deres vel, og som gjør alt som står i deres makt for at vi alle sammen skal få et bedre samfunn og en bedre verden.

Men jeg TROR det er et moment sånne som dere, eller sånne som oss, da, jeg er nettopp blitt konsulent og øver meg på å være med å dele skylden for alt som er fælt, jeg tror det er et moment vi overser, eller i alle fall undervurderer, og det er dette: De greiene vi holder på med, webutvikling eller digital kommunikasjon eller hva man nå kaller det, det er ikke en sånn litt nerdete greie sånn litt på siden av samfunnet lenger. Vi er fortsatt en gjeng med litt nerdete FOLK litt sånn på siden av samfunnet, men det vi holder på med nå, dere, det er faktisk å FORANDRE samfunnet. VI utvikler selve samfunnet nå. Vi legger premissene for folks hverdag, ikke bare for surfingen deres. Det er DET man ikke tar innover seg når man for eksempel lager et brukerfiendtlig elektronisk billettsystem, eller et kafkainspirert saks- og arkivsystem, eller for den saks skyld en app som ikke trengs, men som plutselig er den eneste kanalen for en bestemt informasjon som man faktisk av og til trenger.

Denne bransjen her, altså denne it-bransjen, og særlig den delen av den som driver med web og sånt, må bli voksen nå. Vi må bli ansvarlige. Vi må slutte å dille, og slutte å hype the next big thing og le av the last big thing, også må vi slutte å snakke bare til og for hverandre. Vi er kjempeflinke kommunikatører, men mange av oss bruker ikke den kompetansen til noe annet enn å kommunisere med andre kjempeflinke kommunikatører. Hvorfor er vi ikke aktive samfunnsdebattanter, hvorfor sørger vi ikke for å være så tydelige og snakke så høyt at journalistene tenker at det er OSS de må ringe til når noe der ute ikke virker?

Mange av oss har holdt på med online usability i ti-femten år. Nå er det på tide at vi begynner å tenke utenfor gadgets og devices, utenfor nett, utenfor alle rammene våre. Vi vet utrolig mye mer om god brukskvalitet enn resten av verden. Nå er det på tide at vi begynner å snakke skikkelig høyt om akkurat det.

Responsive design er bare enda en greie. Det er en bra greie, for all del. Lag responsivt design, det er fint. Ting blir bedre av det. Men det er tanken om at en hvilken som helst tjeneste man tilbyr, enten man er bedrift eller etat, må designes rundt brukerens behov, BÅDE off- og online, som er det nærmest grensesprengende nye her. Det har vært sunn fornuft kjempelenge, for all del, men nå er det en metode som heter noe, og det er en hype, og den hypen er det om å gjøre å utnytte mens man ennå har momentum, for akkurat dette kan det faktisk bli noe mer utav.

Det lille jeg vet om service design får plass på en liten gul lapp, og den lappen har jeg som sagt mistet. Men det er jeg faktisk litt lei meg for. For det lille jeg oppfattet, det var noe av det mest oppløftende jeg har sett på mange år. ENDELIG ser det ut som noen som jobber med digitale flater OGSÅ klarer å ta inn over seg at web, eller app, eller responsivt design, eller whatever, IKKE alltid er den eneste eller beste løsningen, og at man må gå grundigere til verks enn som så. Den lille gule lappen fikk meg til å tenke at vi er på sporet av noe viktig, noe stort.

Eller ikke. Man vet aldri. Om ikke annet, så har jeg latt meg fortelle at ATONE-metoden brukes på Arkitektur- og designhøgskolen, og det må jo være gode nyheter. Jo flere kommende arkitekter og designere som klarer å være brukerorienterte, desto bedre er det. Med litt flaks utvikles det en kultur der man skjønner at det er dumt å innrede fasilitetene ved turistattraksjoner slik at turistene tror at vaskeservanten er et urinal. Og at helt vanlige lysbrytere, eller til nød sånne runde dimmebrytere, er veldig mye bedre enn sånne møteromslysbrytere med åtte knapper og egen brukerveiledning. En vakker dag klarer sikkert noen å designe et elektronisk billettsystem som fungerer nesten like bra som det papirbaserte.

Vi må aldri slutte å håpe.

 

 

11 kommentarer