Design smartere? Serriøst?

Dette kåseriet ble fremført på Dataforeningens temadag «Design smartere» 6. september 2012. Det er som vanlig smalt, sært, og helt uegnet for lesning. 

Hei, jeg heter Eivind Lund, og de har bedt meg om å holde et kåseri som avslutning på dette arrangementet, siden dere sikkert ikke synes at dere har hørt mange nok folk snakke lenge ennå. Det virket vel som en god idé der og da.

Jeg har etterhvert opparbeidet meg et ikke helt ufortjent rykte som han som holder kåserier om ting han ikke har greie på, og dette er slett ikke noe unntak, for all del. Alt jeg kan om responsivt design og service design får plass på en liten gul lapp, og den lille gule lappen har jeg mistet.

Og ikke nok med det. For siden jeg i motsetning til dere IKKE har vært her og hørt det som skal til for å se lyset og skjønne alt og bli med i denne nye, kule bevegelsen dere har lagd, så er det slik at det lille jeg tror jeg har forstått er at responsivt design og service design ikke egentlig har all verdens med hverandre å gjøre. Bortsett fra at begge heter noe med design, da, og det er jo veldig kult når ting heter noe med design. Jeg har lest litt om service design, altså, jeg har det. Og jeg har vært på en slags workshop der vi skulle bruke AT-ONE-metoden på en case, bare at vi ikke hadde tid til å få verken case eller metode forklart skikkelig. Og bare at de jeg var på gruppe med stort sett var konsulenter fra firmaer som konkurrerer med det firmaet som arrangerte workshopen, og derfor var alle ganske uenig i metoden som ble brukt, lenge før de fikk vite hvilken metode som ville bli brukt, i og med at… og så videre.

Men det virket kult, altså. Vi fikk kort vi skulle sortere og greier. Det har jeg nesten aldri vært med på før. Det pleier vanligvis å være gule lapper. Det var mye bedre med sånne kort. De var laminerte og alt. Da vi hadde diskutert i et par timer, ble vi enige om å legge dem i hauger. Og så var det slutt. Jeg tror at alle lærte veldig mye, og jeg tror at brukeren i caset, hvis hun finnes, skal være sjeleglad for at vi ikke kom noe særlig lenger. Jeg er redd vi hadde servicedesignet hverdagen hennes sønder og sammen. Uten, og la meg gjøre dette glassklart, UTEN at jeg med dette på noen som helst måte mener å kritisere AT-ONE-metoden. Er det en ting livet har lært meg, så er det når ting kan forkortes til et ord som i tillegg til å inneholde forbokstavene til elementene i ting, også danner et relevant ord, da er det aldri grunn til skepsis.

Og dessuten. Dessuten er jo service design så MYE, mye mer. Og det henger sammen med ALT. Og derfor er det veldig viktig og bra, og derfor må vi komme i gang med å bruke prinsippene fra servicedesign så fort vi kan, ellers henger jo ingenting sammen med noe.

Jeg tror det er veldig lurt om folk som jobber med nettutvikling klarer å tenke større enn de pleier. Samme hva regjeringen tror er det ikke alle behov som dekkes best med enda en nettside. MEN det er et stort men her. Ideen service design bygger på en veldig viktig forutsetning: At den som eier servicen som designes faktisk ønsker å gå grundig til verks og fikse det som faktisk er problemet.

Og sånn er det dessverre sjelden, derav alle de nye, regjeringsinitierte nettsidene. Og legg merke til dette: Nettopp nå, altså cirka ti år etter at det kom beskjed fra Amerika om at nå må alle lage nettsider, har regjeringen begynt å kaste nettsider på alle behov de oppdager. Å lage en ny nettside er nemlig verdens beste symptombehandling. Og legg merke til at jeg ikke sier app, men nettside. Eller HJEMMESIDE, da. For det er nemlig DET mange holder aller mest på med, for det er nemlig DET DERE, altså de av dere som er eksperter og konsulenter og desslike, SA AT VI SKULLE GJØRE. Ja, jeg vet at det er lenge siden dere sa det, men det tar faktisk litt TID, altså. Konsulenter har nemlig en tendens til å glemme at når prosjektet er slutt og konsulentene har gått, da sitter akkurat den samme, underdimensjonerte, feilorganiserte gjengen igjen og har ansvaret for hva dere nå har lagd. Kanskje med et lite årlig budsjett til «videreutvikling». Den «videreutviklingen» pleier å bestå stort sett av å reparere CMSet og kanskje til og med gjøre en oppgradering eller to. Eller «bytte bugs» som jeg pleier å tenke på det som.

Og da tar ting tid. Men tilslutt fikk vi endelig lagd et skikkelig stort og fint nettsted som fungerer i alle nettlesere og har fallbackløsning for de som ikke har flash installert, utskriftsikoner på alle sider, og sånn «tips en venn om denne siden»-funksjon som dere sa at dere følte var så lurt. Da kom dere, eller kanskje ikke akkurat dere, men noen som lignet veldig på dere, og sa at vi måtte satse på sosiale medier.

Det var visst sånn at det ikke kom noen til hjemmesiden vår, det følte dere, eller de som lignet på dere, veldig sterkt, at det ikke var noen som ville komme på hjemmesider lenger, for nå forventet de å finne alt på sosiale medier SOM facebook og twitter. Og kanskje cirka tusen andre tjenester som dere eller de som lignet på dere pleide å vise ikonene til på den tredje foilen i foredraget deres, den som kom rett etter den foilen med at dere var markedsledende og rett før den foilen med bilde av Time Magazine som kåret «You» til årets  person. Så da måtte vi, med den bittelille webavdelingen i den veldig store bedriften eller etaten, begynne med sosiale medier SOM facebook og twitter, i tillegg til å lage hjemmeside, for selv om dere sa at dere følte at ingen besøkte hjemmesidene våre lenger, hadde sjefene våre nettopp begynt å føle hjemmesidene var kjempeviktige, og de sa sånne ting som at «internett er kommet for å bli», mens de lo litt av sånne som ikke hadde innsett DET, liksom. Så da satt vi der med begge deler. Og imellom der, altså imellom det med hjemmesidene og det med sosiale medier, hadde dere eller noen som så ganske like ut OGSÅ overtalt oss til at nyhetsbrev på epost var veldig viktig, så det drev vi også med.

Det er slik at det går mye raskere å skape flere arbeidsoppgaver enn det gjør å få flere arbeidere, og i akkurat denne sannheten ligger det meste av årsaken til at mange webarbeidere hater nye trender. Og likevel klarte vi det. Vi jobbet flere timer i døgnet, vi blandet våre egne og jobbens sosiale nettverk, vi mistet facebookvenner vi hadde gått på barneskolen med fordi vi hele tiden ville ha dem til å laike ting jobben vår hadde funnet på, eller egentlig ting byråer hadde funnet på for jobben vår, vi ofret mye, men vi klarte det.

Fikk vi premie, tror dere? Neida. Vi fikk mer arbeid, gjorde vi. For midt mens vi holdt på med dette, begynte dere å snakke om APPER. Verden er mobil, nå. Det er ingen som besøker hjemmesider med pcen sin, og nå plutselig var det visst heller ingen som vil besøke jobben vår på facebook allikevel, nå ville de ha opplevelser, de ville at ALT skulle være apper, og vi hørte på dere vi, men vi kunne ikke slippe alt vi hadde i hendene for å omfavne dette nye, for NÅ, skjønner dere, nå hadde sjefene våre skjønt at SOSIALE MEDIER var kommet for å bli, og de følte veldig at sammen med hjemmesiden vår og epostnyhetsbrevene våre var nettopp sosiale medier kjempeviktige kanaler der vi virkelig tok pulsen på markedet. Men vi skjønte jo at vi måtte lage apper også. Så det gjorde vi. Masse fine apper som man stort sett kan bruke til å få informasjon. Vil dere se? Vi er nemlig nettopp ferdige. Hva sier dere? Ikke apper likevel? Responsive design? Nå skal dere høre det, at sjefene våre har nettopp begynt å føle at apper er kjempeviktige, de vil ha appen vår mellom angry birds og run-keeper på fonen sin, så vi er veldig opptatt av apper nå. De uheldigste av oss, de som hørte aller mest på dere, har sjefer som også er veldig opptatt av QR-koder. Men det er visst ikke dere lenger. Nå er det responsive design som gjelder.

Og det er sikkert kjempeviktig at alt designes responsivt, slik at alt det vi ikke fikk med i appen også funker fint på mobilen. Vi liker det. Vi synes det ser kjempetøft ut når dere forandrer nettleservinduet kjempefort også endres utseendet sånn at hjemmesidene våre også forandres kjempefort. Vi har aldri sett at hjemmesidene våre forandres kjempefort før, og vi synes det er kult å se på. Vi gleder oss veldig til vi er ferdig med responsivt design. Kan dere gjøre det for oss? Vi har sånn to-tre-femten tusen undersider på hjemmesidene våre, og vi tror selvfølgelig på dere når dere sier at det beste vi kan bruke tid og penger på nå er å sørge for at ALLE de undersidene forandrer seg sånn kjempefort, eller ser fine ut på mobilen, for vi tror selvfølgelig på dere når dere sier at brukerne våre forventer å finne all infoen vår på mobilen siden vg.no ser så bra ut på mobil. Vi gleder oss til det blir ferdig.

Det vil si, vi gledet oss. Men så begynte dere å snakke om service design. Før vi hadde fått BEGYNT på responsive design. Sjefene våre føler at hjemmesiden og epostnyhetsbrevet og facebooksiden og appen vår er kjempeviktig, men de er også veldig opptatte av at vi skal lage responsivt design, nå. Vi er forresten ikke blitt noen flere i den bittelille webavdelingen i den store bedriften eller etaten vår, altså. Men vi har selvfølgelig sluttet helt med å sove, og vi bruker mer penger enn vi noen gang har gjort på å leie inn konsulenter. Og så kommer dere trekkende, altså, med dette servicedesignet. Snakk om å sette fingeren rett i øyet på folk.

For ideen servicedesign bygger som sagt på en veldig viktig forutsetning: At den som eier servicen som designes faktisk ønsker å gå grundig til verks og fikse det som faktisk er problemet. Og det er det eneste sjefene våre ikke vil. De vil ikke forandre på noe grunnleggende som er vanskelig og slitsomt, de vil løse utfordringer med ny TEKNOLOGI, og de vil at vi webfolka skal gjøre det for dem. For teknologi er sexy og kult og moderne og ENKELT, og det er det DERE, eller noen som ligner på dere, som har lært dem.

Den som har fulgt skikkelig godt med, har skjønt at jeg ikke har noe imot hverken responsive design eller servicedesign. Det jeg HAR noe imot, er den grenseløse hypingen, de lettvinte, billigretoriske powerpointpoengene, og ikke minst den manglende erkjennelsen av at the next big thing ALDRI erstatter the last big thing, det bare kommer i tillegg. Det er jo ikke deres feil. Dere er sikkert gode mennesker som vil både kundene og brukerne deres vel, og som gjør alt som står i deres makt for at vi alle sammen skal få et bedre samfunn og en bedre verden.

Men jeg TROR det er et moment sånne som dere, eller sånne som oss, da, jeg er nettopp blitt konsulent og øver meg på å være med å dele skylden for alt som er fælt, jeg tror det er et moment vi overser, eller i alle fall undervurderer, og det er dette: De greiene vi holder på med, webutvikling eller digital kommunikasjon eller hva man nå kaller det, det er ikke en sånn litt nerdete greie sånn litt på siden av samfunnet lenger. Vi er fortsatt en gjeng med litt nerdete FOLK litt sånn på siden av samfunnet, men det vi holder på med nå, dere, det er faktisk å FORANDRE samfunnet. VI utvikler selve samfunnet nå. Vi legger premissene for folks hverdag, ikke bare for surfingen deres. Det er DET man ikke tar innover seg når man for eksempel lager et brukerfiendtlig elektronisk billettsystem, eller et kafkainspirert saks- og arkivsystem, eller for den saks skyld en app som ikke trengs, men som plutselig er den eneste kanalen for en bestemt informasjon som man faktisk av og til trenger.

Denne bransjen her, altså denne it-bransjen, og særlig den delen av den som driver med web og sånt, må bli voksen nå. Vi må bli ansvarlige. Vi må slutte å dille, og slutte å hype the next big thing og le av the last big thing, også må vi slutte å snakke bare til og for hverandre. Vi er kjempeflinke kommunikatører, men mange av oss bruker ikke den kompetansen til noe annet enn å kommunisere med andre kjempeflinke kommunikatører. Hvorfor er vi ikke aktive samfunnsdebattanter, hvorfor sørger vi ikke for å være så tydelige og snakke så høyt at journalistene tenker at det er OSS de må ringe til når noe der ute ikke virker?

Mange av oss har holdt på med online usability i ti-femten år. Nå er det på tide at vi begynner å tenke utenfor gadgets og devices, utenfor nett, utenfor alle rammene våre. Vi vet utrolig mye mer om god brukskvalitet enn resten av verden. Nå er det på tide at vi begynner å snakke skikkelig høyt om akkurat det.

Responsive design er bare enda en greie. Det er en bra greie, for all del. Lag responsivt design, det er fint. Ting blir bedre av det. Men det er tanken om at en hvilken som helst tjeneste man tilbyr, enten man er bedrift eller etat, må designes rundt brukerens behov, BÅDE off- og online, som er det nærmest grensesprengende nye her. Det har vært sunn fornuft kjempelenge, for all del, men nå er det en metode som heter noe, og det er en hype, og den hypen er det om å gjøre å utnytte mens man ennå har momentum, for akkurat dette kan det faktisk bli noe mer utav.

Det lille jeg vet om service design får plass på en liten gul lapp, og den lappen har jeg som sagt mistet. Men det er jeg faktisk litt lei meg for. For det lille jeg oppfattet, det var noe av det mest oppløftende jeg har sett på mange år. ENDELIG ser det ut som noen som jobber med digitale flater OGSÅ klarer å ta inn over seg at web, eller app, eller responsivt design, eller whatever, IKKE alltid er den eneste eller beste løsningen, og at man må gå grundigere til verks enn som så. Den lille gule lappen fikk meg til å tenke at vi er på sporet av noe viktig, noe stort.

Eller ikke. Man vet aldri. Om ikke annet, så har jeg latt meg fortelle at ATONE-metoden brukes på Arkitektur- og designhøgskolen, og det må jo være gode nyheter. Jo flere kommende arkitekter og designere som klarer å være brukerorienterte, desto bedre er det. Med litt flaks utvikles det en kultur der man skjønner at det er dumt å innrede fasilitetene ved turistattraksjoner slik at turistene tror at vaskeservanten er et urinal. Og at helt vanlige lysbrytere, eller til nød sånne runde dimmebrytere, er veldig mye bedre enn sånne møteromslysbrytere med åtte knapper og egen brukerveiledning. En vakker dag klarer sikkert noen å designe et elektronisk billettsystem som fungerer nesten like bra som det papirbaserte.

Vi må aldri slutte å håpe.

 

 

  1. #1 by Asbjørn on 06/09/2012 - 17:56

    applaus! 🙂

  2. #3 by Anders on 07/09/2012 - 09:42

    Spot on som vanlig, Eivind!🙂

  3. #5 by Liv-Inger Resvoll (@livinger) on 07/09/2012 - 15:18

    Hysterisk! Akkurat sånn er det! Akkurat sånn! Med oss tullete webfolk som hiver oss rundt, dropper søvnen og kaver rundt for å lære oss the next big thing i tillegg til the last big thing, som sjefene akkurat har skjønt at sikkert er smart. Jeg ler og ler!

    God helg, Eivind!🙂

    • #6 by EivindL on 10/09/2012 - 21:22

      Takk for det! Godt å høre at det traff🙂

  4. #7 by Jørgen Helland on 01/10/2012 - 20:55

    Rett i rota (eller «på rot» som noen lærte meg at jeg skulle si en gang rundt Y2K)!

    I tillegg til å være strålende skrevet, hysterisk morsomt og alt det der, så er det jo fordømt viktig. Vi utvikler oss for raskt for våre kunders beste, kundene utvikler seg for treigt for vår smak. Det er jo feil. La oss heller bli flinke på det som var i går! Og service design, seffan!

    Og beklager sein respons.

    • #8 by EivindL on 02/10/2012 - 10:07

      Takk for fin kommentar! Jeg tror ikke vi nødvendigvis skal bremse utviklingen, men vi må i alle fall forsøke å forstå hvordan virkeligheten er for dem som skal forsøke å omsette alt snakket vårt i arbeid.

  5. #9 by jensottar on 02/10/2012 - 21:33

    Sukk. Akkurat slik er det på bransjetilstelninger i absolutt ALLE bransjer i hele verden – man leier inn en fyr som ikke aner hva det dreier seg om, annet enn at det det dreier seg om knapt er viktig for andre enn de få som sitter i salen. Nevnte fyr setter fingeren på samtlige korn man kan sette fingeren på (spesielt nevnte mangel på viktighet for andre enn tilhørerne), og sier egentlig at tilhørerne rett og slett bare bør pakke sammen og dra hjem. Siden han bruker virkemidler som «humor» og «sarkasme» ler tilhørerne godt og sier «åååå, han har jo egentlig helt rett,» samtidig som de tror at han er en grad til av ironisk – at når han gjør narr av det de synes er kjempeviktig, så er han ironisk og forteller dem at de er kjempeviktige, på en vittig måte. Mens han egentlig faktisk bare gjør narr av dem.

    Jada. Jeg leser det jeg har skrevet over, og ser at det kanskje ikke er helt sammenhengende. Men jeg tror kanskje du skjønner hva jeg mener. Takk for meg.

    • #10 by EivindL on 02/10/2012 - 23:10

      Jeg skjønner hva du mener, men er uenig i nesten alt. Jeg gjorde selvfølgelig narr av dem / oss, men mener oppriktig at omtrent de samme menneskene har større innflytelse på samfunnsutviklingen enn de reflekterer over selv, og at de må ta dette inn over seg og skjerpe seg. Jeg er nok ikke så kynisk som du skulle ønske jeg var.

  1. Bølgeskvulp uke 36 | Making Waves Blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: