Archive for category Kåserier

Kjære stat: Ti stille.

Dette manuset ble fremført på DIFI og Språkrådets klarspråkkonferanse 7. mars 2013. Det er usedvanlig langt, selv til meg å være, og dessuten særs smalt rent tematisk. 

Kjære alle sammen. Både dere som jobber med klarspråk og dere som jobber med noe helt annet, samt alle andre målgrupper, med et særlig fokus på kvinner, på tvers av kjønn, alder og språk: Velkommen til dette kåseriet. I dette kåseriet, som heter Kjære stat, ti stille, får du høre mer om stat, språk, tekst, tale og taushet. Det er et mål at du som tilhører skal sitte igjen med en vag følelse av å ha blitt inspirert. Kåseriet er blitt til etter et initiativ fra Direktoratet for IKT og forvaltning, og er et resultat av regjeringens nye, brede, fokuserte, bredt fokuserte samhandlingsplan for mer digitalisert tekst.

Egentlig finnes dette kåseriet bare som PDF, ODF og Word-dokument, og du kan laste det ned i menyen til høyre og venstre, bare ikke her i midten. Men siden regjeringen heldigvis også har en handlingsplan for fremføring av digitalisert tekst i forvaltningen, og for å møte behovet for universell utforming på en ny og tidsriktig måte, blir kåseriet også lest opp fra scenen på DIFI og Språkrådets felles klarspråkkonferanse, en konferanse som ikke viser det minste tegn til dødskramper til tross for at prosjektet den er konferanse for forlengst er nedlagt. Om bare én eneste setning, denne inkludert, begynner altså selve kåseriet, etter denne innledningen som det var viktig for meg som kåsør innleid av DIFI og Språkrådet å få fremført.

Så. Velkommen til første avsnitt i dette kåseriet. Her får du høre mer om hva jeg som kåsør tenker at du som tilhører – og borger – trenger å vite om tittelen på kåseriet. Tittelen på dette kåseriet ble bestemt lenge før teksten ble skrevet. Det er ALLTID en dårlig idé. Titler skal skrives til slutt, når man vet hva det man har skrevet handler om. Men slik ble det, for som alle her inne vet, trumfer direktoraters arbeidsprosedyrer gode tekstregler hver eneste gang. Og nå står jeg her, fanget av en litt provoserende, paroleaktig overskrift, tvunget til å tale om taushet.

Men det er greit. Jeg går utifra at de fleste av dere arbeider med å formidle informasjon på vegne av staten, eller i det minste på vegne av det offentlige Norge. Man har fortalt meg at også kommuner nå er i ferd med å innse at klarspråk er nyttig og fint og lurt. Det er ikke et øyeblikk for tidlig. Hadde det ikke vært for at det er så trist, skulle jeg lest opp et brev kommunen sendte meg om vedtak om skoleplass for min yngste datter. Ikke misforstå, hun FIKK skoleplassen vi søkte på. Det triste består i at det åpenbart er noe galt med noen i kommunen min.

De tror nemlig at jeg som er spent på om jeg får ja eller nei først og fremst er interessert i hvilken hjemmel de har brukt, og hvordan jeg skal gå frem for å klage, og de formulerer dette så dårlig at jeg er redd det hele egentlig er ment som et rop om hjelp. Jeg vil gjerne hjelpe, men jeg vet ikke hvordan. Det føles ikke som det vil hjelpe å sende dem et brev. Men dette er selvfølgelig gammelt nytt i et forum som dette. Der menn som har vært i militæret forteller hverandre om grusomme lidelser på rekruttskole og i knappetelt på vidda, og kvinner som har født forteller hverandre om fødsler som har vart i tolv døgn, og BEKKENET BRAKK, der forteller dere klarspråkidealister hverandre om brev dere har funnet ut at etatene deres sender ut, og nøyaktig hvor mye ild og vann dere måtte gå gjennom for å få brevet omskrevet til noe mye lettere, og dette med brev om vedtak er sikkert en klassiker i deres kretser, kanskje er det tilogmed litt barnslig og naivt å komme trekkende med det.

For det som er vanskelig med å prøve å si noe morsomt til ettertanke i et forum som dette, er jo selvfølgelig at det dere driver med, det som samler dere her, nettopp ER morsom ettertanke. Kanskje er det meste mer ettertanke enn humor, men dere ER jo ganske gode på å samle eksempler på ting man kan le av hvis man klarer å la være å gråte. De fleste rasende festlige eksemplene jeg vet om på dårlig og uklart språk, er jeg jo blitt opplyst om av dere eller folk som dere.

Det er liksom ikke noe gøy, her altså, hvis jeg sier «veit dere hva, eller? Statens vegvesen, veit dere, VEIT dere hva de kaller snøskuter for? BELTEMOTORSYKKEL!» Eller, litt morsomt er jo akkurat det der. Jeg slutter ikke å synes det, egentlig. Men dere skjønner hva jeg mener, alt annet ville jo være en skandale, forresten, men altså: Jeg må jo snakke om noe annet.

Og da er det TO ting jeg har veldig lyst å si til dere alle sammen, men kanskje ALLER mest til departementene og direktoratene, og ALLER ALLER mest, og JO, man kan gradere ALLER, det har jeg lært av barna mine, ALLER ALLER mest til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Eller hva dere heter nå. FAD, altså. Departementet for røkla. Og det første jeg har lyst å si, fremgikk allerede av overskriften, men siden dette er et klarspråkforum og vi ikke ser noen grunn til passive, tannløse eufemismer, vil jeg gjerne demoderere overskriften. Budskapet mitt er egentlig ikke «Kjære staten. Ti stille.» Budskapet mitt er «Kjære staten. Hold kjeft!» Eventuelt: «Kjære staten, hold nå KJEFT, for svingende.» Altså, ikke hele tiden, selvfølgelig, og det er ikke det at dere ikke har noe lurt å si eller noe, men dere prater jo i ETT ENDA KJØR, og dere har så inn i granskauen MYE å si. Overalt, på nettsider, i brosjyrer, i veiledere og publikasjoner tar dere dere alltid tid til en prat, aller helst en lang.

Nå, for eksempel, driver dere visst og forenkler forvaltningen ved hjelp av crowdsourcing, ser det ut til. Jeg er fortsatt litt usikker. Teksten i nyhetssaken lyder i sin helhet som dette:

«Hva mener du kan gjøres bedre?
Regjeringen ønsker å gjøre innbyggernes møte med det offentlige bedre og enklere. – Vi vil identifisere unødvendig plunder og heft for folk og ansatte. Og vi vil gjøre noe med det. Derfor ber vi om din tilbakemelding på hva som kan forbedres, sier statsminister Jens Stoltenberg.
Nå lanserer Regjeringen en egen digital forslagskasse ”Enkelt og greit” på regjeringen.no (http://blogg.regjeringen.no/enkeltoggreit/). Der kan alle innbyggere fortelle hvordan de mener deres møte med det offentlige kan bli enklere.
Som innbygger møter du det offentlige i mange ulike situasjoner livet igjennom. Du skal søke om foreldrepenger, søke om studieplass, ha kontakt med NAV, skole eller helsevesen. Noen av disse møtene kan gjøres mindre kompliserte eller tidkrevende enn de er i dag.
– Dette er et krafttak for fornying og forenkling. Ved å lytte, og ikke minst gå i dialog med innbyggerne, oppnår vi flere ting på én gang: brukervennlige løsninger og tjenester, mer effektive tjenester, mer tidsriktige tjenester, sier fornyingsminister Rigmor Aasrud.
– Regjeringen skal legge fram en strategi for innovasjon i kommunesektoren våren 2013. For å kunne levere gode offentlige tjenester i fremtiden, må vi finne nye måter å jobbe på. Jeg håper vi får mange gode innspill som kan hjelpe det offentlige å løse oppgavene sine på en smartere måte, sier kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete.
Innspillsbloggen vil være åpen i fire uker, til 15. mars 2013. Alle innlegg vil bli lest, og de mest relevante forslagene blir tatt med videre i regjeringens forenklingsarbeid.
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet leder forenklingsprosjektet. Arbeidet skjer i tett samarbeid med andre ansvarlige departementer og myndigheter. En liste over tiltak vil bli offentliggjort.»

Er det noe feil med dette? Neida. Ikke utenom at overskriften, som retter seg mot meg som innbygger, er det eneste i teksten som indikerer noen slags form for oppriktig ønske om interaksjon. Resten er en grøt av pressemelding, selvskryt og generell svada. Det er klarspråklig og fint, under halvparten er passivspråk og det er masse «du» og «vi». Men kjære FAD og dere andre: Hold nå litt kjeft!

Hvis dere vil at jeg skal fortelle dere hvordan dere kan drive virksomheten bedre, så hopp over alt det andre. Glem makroperspektivet. Tror dere jeg, som innbygger som er misfornøyd med en offentlig tjeneste, bryr meg om at dere skal legge frem en innovasjonsstrategi? Eller hvem som leder forenklingsprosjektet? Eller at dere har valgt å kalle det en «digital forslagskasse», som om noen av oss noen gang så mye som har SETT en analog forslagskasse? Eller at Aasrud er opptatt av TIDSRIKTIGE tjenester? Tror dere dette er noen slags MOTEBLOGG?

Jeg har ett spørsmål til dere som skriver sånne tekster: Når dere trener, eller går tur, eller bare spiser sunt – gjør dere det først og fremst for å bidra til en sunnere folkehelse? Hvis noen av dere nå svarer ja, tror jeg dere trenger å snakke med noen. Noen profesjonelle, altså. Eller så jugde dere. For nei, ingen tenker sånn. Jeg trenger ikke at dere forteller meg at dere gjerne vil vite hva jeg mener, og at dere gjerne vil gjøre det på en brukervennlig og effektiv og tidsriktig måte, når dere bare har fått lagt frem en skikkelig strategi for innovasjon.

Jeg trenger at dere LYTTER, ikke at dere PRATER OM LYTTING.

Hvilket bringer meg til det andre viktige jeg har lyst til å si: Slutt å tøve. Før var det ingenting som frustrerte meg mer enn offentlige etater eller politikere som trodde at en handlingsplan er det samme som en handling. Det er det nemlig ikke. Det er bare en plan. En idé om at man kanskje en gang faktisk skal gjøre noe, pakket inn i en tekst som kan sendes inn til verdensmesterskapet i politisk korrekt, bringer ikke verden fremover.

Men det virker som handlingsplaner er i ferd med å gå over, for staten har nemlig funnet et nytt illusorisk verktøy, en ny ting som ser ut som noe helt konkret uten å være det. Mine damer og herrer, det vil si, mine personer av alle kjønn: På vegne av den norske stat gir jeg dere handlingsplan 2.0: En Ny Nettportal.

Jeppsann. Det finnes ikke et problem i verden som ikke kan løses ved hjelp av en ny nettportal. Sliter du med å finne ut av hvordan du kan få til å betale dagmammaen eller vaskehjelpen din hvitt? Gå til handlehvitt.no.  Der står det: “Vi gjør det enklere for deg å handle hvitt”.

Hurra! Hvordan da? Vel, den store, sentrale linken sier “Les hva vi mener”, og når jeg trykker på den får jeg vite hva lederne i YS, KS, Unio, NHO, LO OG Skatteetaten mener om svart arbeid, og VET DERE HVA? De er IMOT! NÅ ble det mye lettere for meg å handle hvitt. Nå er det et par linker til et par sjekklister der også, for all del. Den ene sjekklista avsluttes med en knapp, en såkalt call to action, som heter “Lever skjema”.

Jeg vet ikke engang hva dette skjemaet skal handle om eller gjøre, jeg vet bare at jeg har krysset av i en liste som handler om at jeg betaler maks 60000 til noen for å vaske huset mitt, og når jeg trykker på Lever skjema kommer jeg til innlogging til altinn. Oooookeeeey. Betyr det at sjekklista jeg nettopp fylte ut ER skjemaet, og at det blir levert hvis jeg logger inn? Jeg tør ikke prøve.

Den andre sjekklista er for dem som skal betale noen under 4000 for småjobber. Når jeg har svart på noen enkle spørsmål der, blir jeg sendt til skatteetaten.no, som sier: “Spesielle skatteregler gjør det enklere og billigere for deg som skal engasjere privatpersoner for arbeid hjemme eller på fritidseiendommen. Denne brosjyren forklarer den forenklede ordningen.” Nå er jeg jo egentlig på en nettside, ikke i en brosjyre, men man har likevel valgt å holde seg strengt til grunnteksten, derfor har denne nettsiden en side 1, med et relativt langt forord, som avsluttes som følger:

«Oppbygningen av brosjyren

I denne brosjyren har vi først og fremst omtalt reglene sett fra arbeidsgiverens side. Deretter tar vi opp forhold som er av spesiell interesse for arbeidstakeren. Til slutt har vi laget noen eksempler på praktisk virkning av reglene.

Flere opplysninger

Flere opplysninger om den forenklede ordningen finner du på skatteetaten.no. Skattekontoret, skatteoppkreverkontoret (også kalt kemneren eller kommunekassereren) og NAV (Arbeids- og velferdsetaten) i din kommune kan også gi flere opplysninger.»

JAMENDASÅ. NÅ har dere jo gjort det MYE enklere for meg å handlehvitt DÅTT ENNO, nå som jeg kan bruke en egen nettportal med en litt artig url til å komme til en brosjyre på skatteetaten.no der jeg kan få vite at jeg må ringe til NAV. Alle vet jo at NAV har all verdens tid til å svare på alt mulig sånt, og ikke minst at NAV i hver enkelt kommune HELT sikkert kan hjelpe meg å forstå disse reglene siden alle der kan alle regler om alt.

Eventuelt kan det jo hende jeg bare betaler de 2000 kronene jeg hadde tenkt å betale svart, også kan dere klø dere i hodet over hvorfor det svarte arbeidet ikke forsvinner enda dere har lagd en ny nettportal som gjør det enklere å handle hvitt og allting.

Men ok, la oss late som handlehvitt.no nettopp er blitt lansert og ikke helt har funnet formen og at det akkurat nå pågår en bred satsning for å gjøre det ENDA enklere å handle hvitt.

La oss heller se på en annen portal, markedsført av ministeren for denslags med følgende:

«- Brukerretting av informasjon og tjenester er viktig. Portalen legger til rette for at brukerne kan finne selvbetjeningsløsninger og digitale skjemaer på enkel måte.
Den nye løsningen legger til rette for å finne riktig informasjon raskt og enkelt og for økt bruk av nettbaserte tjenester. Løsningen skal fremme forenkling, effektivisering og samordning mellom embetene.»

Hvis du synes denne teksten føles generisk, er vi to. Den er sannsynligvis hentet fra FADs mal for pressemelding om ny nettportal, det er klart de har en mal for sånt, så ofte som de lanserer portaler. Portalen det snakkes om her er fylkesmannen.no, som FAD tydeligvis tror kan bli et veldig nyttig verktøy for brukerne. Som bruker går jeg inn på denne portalen, og finner inngangen Folk og samfunn. Under denne overskriften får jeg linkene Apostillestempel på dok, Askespredning og Forliksrådene, samt selvfølgelig “Se flere”. Når jeg trykker på overskriften Folk og samfunn, eller Se flere, blir jeg sendt til en side som i sin helhet lyder:

«Som innbygger vil du komme i kontakt med Fylkesmannen i ulike situasjoner. På noen områder er Fylkesmannen den første offentlige instansen du møter, på andre områder er Fylkesmannen klageinstans for vedtak som er fattet av andre.»

Hurra. Nå snakker vi selvbetjening. Men kanskje akkurat dette bare er en feil. Jeg prøver Helse og omsorg i stedet. Helse og omsorg har inngangene Fattigdomsbekjempelse, Folkehelse og Førerkort. Jeg trykker på Førerkort, siden ingen av de to andre akkurat høres ut som selvbetjening.

“Førerkortet gir deg rett til å føre motorkjøretøy i én eller flere bestemte førerkortklasser. Alle som består førerprøven og oppfyller kravene til helse og vandel, kan få førerkort.
Det er ditt ansvar å kjøre trygt
Hvis du er i tvil om du kan kjøre trygt på grunn av helseproblemer eller medisinbruk, har du plikt til å oppsøke lege. Hvis en lege, psykolog eller optiker mener at helsekravene til å ha førerkort ikke er oppfylt, skal han eller hun melde fra om dette til Fylkesmannen. Fylkesmannen informerer politiet dersom førerkortet bør inndras helt eller delvis.”

Nå, vet du, nå blir det vei i vellinga. Jeg skal si ministeren har sine ord i behold. “Den nye løsningen legger til rette for å finne riktig informasjon raskt og enkelt og for økt bruk av nettbaserte tjenester.”

For alt jeg vet, finnes det kjappe innganger til geniale selvbetjeningsløsninger på forsiden av fylkesmannen.no. Det får jeg kanskje aldri vite. Det triste er isåfall at de geniale løsningene blir borte mellom innganger til mer eller mindre verdiløst tomprat.

Jeg sier ikke at alle regjeringsinitierte nettportaler er dumme, eller at det ikke er mulig å bruke nett til å løse problemer. Jeg sier bare at i motsetning til hva det ser ut til at dere i offentlig sektor tror, så er det ikke slik at det å lage enda en nettside løser problemet med at det er vanskelig å finne frem, eller forstå, eller å få utført det man skal. Noen ganger gjør det bare at ting blir enda mer tungvint. Og da hjelper det faktisk ikke så veldig at man er kjempeflink til å si du og vi og å bruke punktlister.

Hvilket bringer meg til det punktet i dette kåseriet hvor jeg forhåpentlig klarer å få dere til å forstå hvorfor jeg snakker om disse tingene i en klarspråkkontekst. Velkommen til dette punktet i kåseriet, forresten. Her får du vite mer om sammenhengen mellom digitalisering og klarspråksatsning, og om hva jeg som kåsør mener at offentlig sektor som offentlig sektor bør gjøre for å gjøre alt mye bedre enn det er nå.

Alle dere som har arbeidet med klarspråk, vet veldig godt at problemet med uklart språk nesten alltid er et symptom på et større problem. Menneskefiendtlige brev ingen kan forstå fordi alt er skrevet i passivform, har ofte sin årsak i at den enkelte saksbehandler er redd for å få skylden for ting og trenger å dekke seg bak systemet. Eller man er uklar med vilje, fordi man ikke vil ha klager og bråk – man er altså ikke på brukerens side. Andre på denne konferansen har sagt og skal si klokere ting enn jeg om dette med kulturendringer. Poenget er at når man begynner å pirke i språket, avdekker man ofte at problemet stikker dypere enn at man tilfeldigvis har brukt feil ord.

Ellers hadde klarspråkarbeidet vært vesentlig enklere. Det samme gjelder når man som jeg er involvert i nettutvikling. Nesten alltid når jeg jobber med kunder for å få enklere og mer brukervennige nettsider, kommer vi i berøring med ting som ligger utenfor, problemer som er større og stikker dypere enn at en meny er litt tungvint eller at en side er litt tunglest.

Det er nemlig grenser for hva man kan oppnå med å lage en brukervennlig nettside, eller med å bruke et klart språk. Noen ganger, eller egentlig ganske ofte, skal det mer til enn som så. Det er veldig lett å lage en nettside som er brukervennlig og har et klart språk, jeg kan gjøre det på en times tid. Men da blir det en sånn side som handlehvitt.no. Helt uten substans. Hvis det ikke ER lett å handle hvitt, så hjelper det veldig lite at noen får det til å se sånn ut. Det blir som plaster på et beinbrudd.

Jeg er veldig spent på hva FAD, DIFI og Språkrådet skal få til fremover. Klarspråkprosjektet er avsluttet og fremtiden er mildt sagt uklar. Men det jeg inderlig håper, er at Språkrådet klarer å tenke litt større enn nå. Det er artig at dere finner på norske oversettelser av engelske teknotermer, og det er sikkert viktig at dere tvinger alle som lager offentlige nettsider til å rapportere inn hvor høy prosentandel av tekstene som er på nynorsk, men dere er egentlig gode for mer enn som så. I alle fall sammen med DIFI. DIFI har mye viktig på gang.

Dere jobber for enklere forskrifter, dere jobber for innovasjon i offentlige anskaffelser, (og der har jeg som gammel anskaffer i offentlig sektor forresten et lite tips: gjør det LITT lettere å kjøpe ting uten å tøye regelverket, så skal dere se at innovasjonen får fart, men det får vi snakke mer om en helt annen gang,) og ikke minst har dere påtatt dere å måle kvaliteten på 700 offentlige nettsteder med særlig hensyn på universell utforming. Bra alt sammen. Men dere kan bedre. Dere kan tenke større. I alle fall sammen med Språkrådet.

For nå er det på tide å tenke litt større enn punktlister, meningsbærende overskrifter og aktivt språk. Nå er det på tide å ta tak i de mer grunnleggende utfordringene. De uklare strukturene bak det uklare språket. De utydelige organisasjonene bak de utydelige ordene. De hjelpeløse kommunene som enten a) bruker vedtaksbrev om skoleplass til å rope om hjelp eller b) gir fullstendig blanke i om innbyggerne forstår kommunikasjonen deres må dere selvfølgelig fortsette å hjelpe.

Men samtidig må dere løse det som etter min oppfatning er det suverent og på alle måter største problemet: Det viktige budskapet og de nødvendige ordene drukner i helt eventyrlige mengder med prat. Ikke nøy dere med å sjekke om nettsiden kan leses av blinde og er 25% på nynorsk. Sjekk om det som står der i det hele tatt er noe noen i verden trenger å vite. Kontrollér om kommunikasjonen ødelegges av innadvendt, pludrende politiker- og embedsselvskryt, og still krav om at tekster og sider faktisk testes på brukerne som skal lese dem. For min del kan dere gjerne innføre et maksimalt sideantall for statlige nettsider. Helst et ganske lavt et.

Det er neppe DIFI eller Språkrådets eller klarspråkarbeidere i andre etaters skyld at staten overinformerer så grenseløst, eller at regjeringen kaster en ny nettportal på hvert eneste lille behov, for all del, men det er dere som kan gjøre noe MED DET. Da må dere fortsette med det dere såvidt har pirket i overflaten på nå. Med å spørre hvorfor og å kreve svar. Med å endre kulturer og strukturer. Da først kan det skapes varig endring.

Hvis dere får lov av FAD, da. For FAD, hvis dere er her. Er det NOEN som kan og må tenke større enn idag, så er det dere. Dere lanserer en BLOGG for å spørre innbyggerne, helt generelt hva som er galt i offentlig sektor? Også nevner dere NAV, skolevesenet og helsevesenet som eksempler på steder jeg møter offentlig sektor? Det slår dere ikke at det finnes en veldig mye mer effektiv kanal enn en blogg ingen har hørt om fra før, som skal være åpen i bare fire uker?

Dere kjenner kanskje ikke til at NAV har en av landets mest besøkte nettsider? For ikke å snakke om skranker? Eller at jeg møter skolen, helsevesenet, veivesenet og en hel del andre offentlige aktører på deres egne arenaer veldig mye oftere enn jeg er innom regjeringen.no for å lese pressemeldinger? Hvis dere VIRKELIG vil vite hva brukerne av NAV synes kan bli bedre, spør NAV. De vet en god del, nemlig. Eller spør brukerne deres direkte. Dere får sikkert låne et hjørne av nav.no. I den etaten får ALLE som vil komme på forsiden.

Bloggen deres er grei den, altså. Men den er enda en utrolig lettvint nettportalaktig løsning på et problem som stikker så mye, mye dypere. Hver gang dere lager en ny portal istedenfor å løse et problem, dør en kjempesøt kattunge. Slutt å drepe kattunger. Slutt å lage nettsider som handlingsplan 2.0, vær så snill. Driv sann fornyelse istedet.

Men nå får det greie seg. Velkommen til avslutningen av dette kåseriet. I denne avslutningen får du ikke egentlig vite noe mer. Lurer du veldig på hvorfor dette kåseriet med jevne mellomrom er blitt avbrutt av små velkomsthilsener, har du nok ikke vært så mye på statlige nettsider som du burde. Hvis du vil ha en god forklaring eller har andre spørsmål, ønsker jeg, på vegne av regjeringen, å takke deg for interessen. Du kan henvende deg til skatteoppkreverkontoret (også kalt kemneren eller kommunekassereren), eller ditt lokale NAV-kontor. Takk for meg, og lykke til.

Advertisements

6 kommentarer

En julefortelling

Dette kåseriet skrev jeg for ganske lenge siden, og i ulike former har det vært fremført ved opptil flere anledninger. Det er mitt nødmanus, til bruk i de tilfellene der jeg må si ja til å kåsere rett før jul enda jeg ikke har tid. Som i fjor, 30.11.2011, da vi hadde julebord på jobben, og de tvang meg til å underholde. (Og ja, det har vært postet før, på den andre, nesten hemmelige bloggen min.) Det er ikke så veldig morsomt, men hvis man leser det høyt og litt fort, gir det en slags stressfølelse, om ikke annet. Og det kan jo være godt å få, sånn når det drar seg mot jul. 

Nå er det under en måned til jul. Jeg ville bare ha sagt det, i tilfelle noen sitter godt tilbakelent med lave skuldre og slapper av og ikke har en bekymring i verden: Det er under en måned igjen til jul. Jeg skal holde et kåseri. Jeg sa ja til dette av frykt for represalier. Egentlig vet jeg jo godt at ingen blir profet i eget land, eller komiker i egen avdeling. Men det kom trusler, og jeg er ingen modig mann. Så når jeg nå beslaglegger ti minutter av deres liv, ti minutter dere aldri får igjen, så vil jeg gjerne ha sagt at dette var ikke mitt påfunn. Jeg lurte lenge på hva jeg skulle snakke om. Noen håpte sikkert at jeg skulle ta opp kilne temaer og tråkke på ømme tær, og det var egentlig planen, men så fant jeg ut at hvis jeg gjorde det, ville det ikke bli noe å snakke om på nachspielet. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe helt annet.

Jeg bestemte meg for å fortelle dere en julefortelling. Den er fra den tiden jeg var student, den tiden da kjøpesentre hadde stengetider, brannmenn var de eneste som hadde mobiltelefon og sjekk var et gyldig betalingsmiddel. Gamle dager, altså. Den tiden som døtrene mine omtaler som ”da du levde, pappa”. De aner ikke hvor rett de har. Men i alle fall. De fleste julefortellinger pleier å handle om snille folk som alle er slemme mot og som etter at det er for sent viser seg å være Jesus, eller slemme folk som overveldet av julens milde budskap om fred og kjærlighet eller skremt av julespøkelser eller begge deler, bestemmer seg for å gjøre en ende på ondskapen ved å slutte å hindre små tuberkuløse barn i å få medisinen sin og kanskje sågar drar til med å spandere et par sko på en barbent stakkar. Ikke noe galt i de tradisjonelle julefortellingene, med et mulig trekk for forutsigbarhet, men min julefortelling er ikke sånn. Den handler ikke om spesielt snille eller ekstra slemme folk, og den har ikke noen helter, knapt noen moral. Den handler litt om juleforberedelser, litt om venting, og ganske mye om tid. La meg fortelle om hvordan det var, den gangen da jeg var yngre enn nå og gikk omkring i Christiania og ventet. På julen.

Og det var en vakker desemberdag sånn et godt stykke ut på dagen, egentlig, jeg sov en del ekstra på formiddagen da jeg studerte, det var lagt opp til det, med forelesninger uten opprop og alt mulig, da jeg våknet og så på kalenderen og det sto 21. og jeg tenkte at nå er det i grunnen bare tre dager til jul og BEVARE MEG VEL JEG HAR GLEMT PRESANGER jeg spratt opp av senga, lette febrilsk etter tøfler og morgenkåpe, fant tøfler og morgenkåpe, løp ut på kjøkkenet og inn igjen på soverommet, ut på badet, inn igjen på soverommet, kjøkkenet, badet, kjøkkenet, soverommet igjen og sa til meg selv at nå er det på tide å sette seg ned før noen blir skadd og jeg satte meg ned og tenkte hva i all verden skal jeg gjøre nå, jeg har overhodet ikke noen tid på meg til å rekke å handle alt jeg skal og ikke er jeg sikker på at jeg har penger heller, kontofonen, jeg ringer kontofonen og joda, den hyggelige damen sier saldo-er-dessverre-ikke-tilgjengelig og da vet jeg at det går an å dra et lite overtrekkstriks hvis jeg bare er kjapp ned i minibanken på hjørnet, så det er jeg, i pysj, boblejakke og tøfler er jeg utrolig rask, selv om jeg sklir og faller og slår meg ganske skikkelig i det ene kneet egentlig, så kommer jeg meg fort frem, og jeg finner frem lommeboka der minibankkortet mitt så definitivt ikke ligger, løper hjem igjen, finner kortet under en sjekk med lønna fra julejobben min, løper ned igjen, står i kø i snø og er svært våt og kald nå, og når køen er slutt og det er min tur og jeg kommer frem til automaten står det ”beklager, minibank ute av drift”, og der røyk det overtrekkstrikset og for den saks skyld de julepresangene og jeg hutrer meg hjem, får på meg mer anvendelige klær og kommer heldigvis på sjekken med lønna fra julejobben min, og jogger blid og fornøyd ned til banken på hjørnet der jeg ikke har konto og da kan man av en eller annen mystisk grunn ikke heve en sjekk, så jeg jogger litt mindre blid og fornøyd videre til neste bank på neste hjørne, der jeg har konto, og den stenger kvart over tre og definitivt ikke seksten over, som klokken er nå, så da blir det ikke noen presanger i dag, og jeg tenker at det var som bare, og jogger hjem igjen og treffer en kompis på veien og ender på kafé for kompisens penger, og først når klokken er så mye som den er når kafeer i Oslo sentrum blinker med lysene kommer jeg på at det var da som bare, jeg glemte helt at det var en litt slitsom dag i morgen, og jeg skynder meg hjem og legger meg så fort jeg kan så jeg får ligget lenge våken og tenkt på alle jeg burde ha kjøpt gave til og alt det andre jeg burde ordnet med før jul og først ved syvtiden slumrer jeg inn i en urolig døs som klokken tre på ettermiddagen er blitt til en dyp, fast søvn jeg bråvåkner fra og vet at vi snakker om femten – ikke seksten – minutter til banken stenger og jeg løper ut av leiligheten og ut på gaten og bort til banken og rekker det heldigvis akkurat og endelig har jeg penger og det kan jammen komme godt med når jeg skal betale låsesmeden som kan få meg inn igjen gjennom utgangsdøren jeg plutselig kom på at jeg smekket bak meg da jeg løp, og naboens telefon lar seg låne og låsesmeden kan være der allerede om fire timer og naboen lar meg velvilligst låne telefonen mer slik at jeg kan ringe rundt for å spørre familie og venner hva de ønsker seg til jul men det vet de ikke, de kommer ikke på noen ting og det gjør meg ganske irritert på dem og det sier jeg til dem også, dere burde jammen ha tenkt på noe nå, sier jeg, det er tross alt bare to dager igjen til jul sier jeg og jeg er redd jeg sier en hel del annet også for naboens barn står plutselig og ser på meg med store, redde øyne og naboen selv gir meg et veldig strengt blikk mens han tar røret fra meg og legger på midt mens jeg sier noe til broren min om å prøve å planlegge julen litt i god tid, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal kjøpe til noen, jeg mener man vil jo gjerne gjøre folk glade og gi dem noe de vil ha, men hvordan skal jeg vite hva de vil ha når de ikke vet det selv, jeg mener for eksempel faren min, har han over hundre slips fordi han er så glad i slips eller bare fordi han har så dårlig fantasi, det er ikke lett å vite, men mens jeg tenker på det kommer jeg på at jeg kjøpte et slips til ham i fjor med brede hvite og lyserøde striper og han virket egentlig ikke så veldig glad men mamma lo godt da han tok det på seg, jo, jeg må nok finne på noe annet enn slips i år, tenker jeg mens jeg presser meg inn på den overfylte forsinkede bussen som går til Oslo City der de har alt, og der man like gjerne som andre steder kan vente på at fire timer til låsesmeden kommer skal gå, og på veien tenker jeg på alle jeg må kjøpe gave til som må få den senest på julaften og det er kjærsten min og nevøen min og broren min og kona hans og moren min og faren min og en kompis, en venninne og en kompis til, og de tre siste kan få noe til rundt hundreogfemti hver og foreldrene mine til tohundre hver, kjærsten min til femhundre og resten til cirka tohundreogfemti, og det blir 2350 og da har jeg igjen nesten tusen kroner til låsesmeden, og han sa han tok tre hundre i timen, så dette skal nok gå fint, og så kommer bussen frem og jeg suges inn i mylderet og kommer ut igjen fire timer senere, svett, sliten og irritert og tar bussen hjem igjen og halvveis hjemme kommer jeg på låsesmeden, som skulle komme om fire timer for snart fem timer siden, og jeg bringer i erfaring at det finnes ingen, absolutt ingen, måter en passasjer kan få 37-bussen til å kjøre fortere på, bare måter å bli kastet av på, så de siste åtte-nihundre metrene hjem må jeg løpe, i et fåfengt men desperat håp om at låsesmeden ikke har reist igjen ennå, men når jeg kommer inn i oppgangen henger det lapp på døra med en klar oppfordring om å ringe låsesmeden, og etter bare fem minutter med trygling får jeg låne naboens telefon igjen, han føyser kone og barn ut av rommet før jeg får lov til å ringe, og jeg får omsider kontakt med en ikke lite irritert låsesmed som mumler noe om dobbel betaling og etter hvert lar seg overtale til å komme tilbake, om fire timer, og siden naboen ikke inviterer meg til å bli setter jeg meg tungt ned i trappa for å vente på mannen med innbruddsverktøyet, og idet jeg setter meg slår det meg med full kraft at jeg faktisk bare fikk kjøpt en presang i dag, og det var et slips til faren min, så jeg må til butikken i morgen også, og jeg venter på trappa og jeg sovner på trappa og jeg våkner brått av at en skummel kar i kjeledress pirker meg i skulderen med en dirk eller noe, og han gjentar kravet om dobbel betaling og hva kan jeg si, akkurat nå er det bare han i hele verden som kan redde julen, så jeg går med på hva som helst, og han putter dirken eller noe inn i låsen min og vrir om og banner og lirker og tar i håndtaket og ser på meg med det blikket lærerne mine på ungdomsskolen pleide å servere rett før de satte meg ned i orden og oppførsel, og det viser seg at jeg hadde ikke bare glemt nøklene mine, jeg hadde glemt å smekke døra også og låsesmeden er sint nå, og han banner mer og sier at jeg har sløst såpass med tiden hans at det er på tide å snakke om trippel betaling, og hva kan jeg gjøre, det nytter neppe å løpe inn og låse døren bak meg, så jeg betaler sure nihundre kroner for ingen verdens ting og nå er det igjen akkurat nok og jeg går inn og legger meg og det er blitt sent igjen og jeg blir liggende våken og tenke på hva jeg kan kjøpe til folk som ikke vet hva de vil ha og nå må jeg vel kjøpe noe til naboen også og jeg sovner sent men godt og våkner sjokkerende sent lørdag lille julaften og er bare et ynkelig slips nærmere målet om presanger til alle på julaften men jeg MÅ ha et bad før jeg drar på Oslo City som heldigvis er åpent til seks på lørdager, det har vært slurvet med den personlige hygiene i dagene før, og jeg legger meg godt til rette i det varme vannet og bråvåkner i halvfemtiden av at jeg holder på å fryse i hjel og jeg spretter opp og sklir og faller og slår kneet mitt igjen, og jeg spretter opp igjen og tørker meg i en rasende fart for å få varmen, jeg får varmen, jeg lager meg en kopp te, jeg drikker en kopp te og en til, leser litt i en bok, lar tankene fare, og så endelig slår det meg at BEVARE MEG VEL; PRESANGENE!!! og jeg hiver på meg klærne og løper mot bussholdeplassen og der kommer bussen og jeg har hundre meter igjen og bussen stopper og jeg har femti meter igjen og jeg rekker det, førti meter, jeg rekker det, tretti meter når den siste passasjeren går om bord og jeg har to meter igjen når den hjerteløse drittsekken av en bussjåfør stenger dørene og kjører og jeg løper nedover gata mens jeg speider fortvilet etter en drosje og det kommer en drosje og jeg kaster meg inn i den og maser på sjåføren om å kjøre fortere fortere fortere og ti minutter senere hiver jeg meg inn i kaoset på Oslo City og en dame sier i høyttaleren: Kjære kunder klokken er nå sytten tretti og senteret stenger om tretti minutter, jeg presser meg frem gjennom mylderet av maniske likesinnede til lekebutikken og platebutikken og bokhandelen og mens panfløyteversjonen av snemannen Kalle nesten driver meg fra vettet klarer jeg faktisk på underfullt vis å få kjøpt en badeand av plast til tretti kroner til nevøen min før en vekter sier at nå må jeg komme meg ut, det har vært stengt i ti minutter alt og jeg kan bare passe meg, jeg ypper vel ikke, og jeg forsikrer så inntrengende jeg kan om at jeg absolutt ikke ypper, så han bender armen min bak på ryggen og dytter meg hardt ut på gaten, og jeg slår kneet mitt ganske kraftig, egentlig, og halter hjem, og setter meg i en stol i gangen, og sovner og våkner ikke før det ringer på døren dagen etter, det er faren min som kommer for å hente meg, og jeg skjønner at det er julaften allerede og kaster på meg findressen og stapper slipset til pappa og badeanda til nevøen min i en pose og setter meg inn i pappas bil og bruker et drøyt kvarter på å overtale ham til å låne meg kredittkortet sitt og stoppe på en bensinstasjon, og vi stopper og jeg halter ut og et kvarter senere er jeg ferdig med julehandelen og åtte timer senere, når julekvelden går mot slutten, har pappa fått nytt slips og et gavekort på oljeskift, mamma har fått fire piggfrie vinterdekk, vennene mine hver sin Lynni Treekrem-cd (Lynni’s aller beste, om igjen, vol. 2), kjærsten min har fått et romantisk gavekort på utleiehenger, broren min har fått en koffert med tolv brannbiler med mannskap som var til nevøen min men som jeg satte feil post-it-lapp på, nevøen min har fått en badeand og en fin gassgrill som han leker henrykt med på stuegulvet, kona til broren min har fått et festlig juletre i plast, med elektriske blinkende lys, som er til å ha i førerhuset på lastebiler men som kan være like artige hjemme i stua, og alt var pakket inn i festlige hvite poser det sto Statoil på, og hele gildet kom på femtusennihundreogsytti kroner og verken pappa eller jeg skjønner helt hvordan jeg skal få betalt tilbake det, men den tid den sorg, nå har alle fått presang og det er jo det viktigste, jeg synker langsomt ned i godstolen, skreller en clementin, og er lykkelig.

Det var min julefortelling. Ha en fredelig advent!

5 kommentarer

Design smartere? Serriøst?

Dette kåseriet ble fremført på Dataforeningens temadag «Design smartere» 6. september 2012. Det er som vanlig smalt, sært, og helt uegnet for lesning. 

Hei, jeg heter Eivind Lund, og de har bedt meg om å holde et kåseri som avslutning på dette arrangementet, siden dere sikkert ikke synes at dere har hørt mange nok folk snakke lenge ennå. Det virket vel som en god idé der og da.

Jeg har etterhvert opparbeidet meg et ikke helt ufortjent rykte som han som holder kåserier om ting han ikke har greie på, og dette er slett ikke noe unntak, for all del. Alt jeg kan om responsivt design og service design får plass på en liten gul lapp, og den lille gule lappen har jeg mistet.

Og ikke nok med det. For siden jeg i motsetning til dere IKKE har vært her og hørt det som skal til for å se lyset og skjønne alt og bli med i denne nye, kule bevegelsen dere har lagd, så er det slik at det lille jeg tror jeg har forstått er at responsivt design og service design ikke egentlig har all verdens med hverandre å gjøre. Bortsett fra at begge heter noe med design, da, og det er jo veldig kult når ting heter noe med design. Jeg har lest litt om service design, altså, jeg har det. Og jeg har vært på en slags workshop der vi skulle bruke AT-ONE-metoden på en case, bare at vi ikke hadde tid til å få verken case eller metode forklart skikkelig. Og bare at de jeg var på gruppe med stort sett var konsulenter fra firmaer som konkurrerer med det firmaet som arrangerte workshopen, og derfor var alle ganske uenig i metoden som ble brukt, lenge før de fikk vite hvilken metode som ville bli brukt, i og med at… og så videre.

Men det virket kult, altså. Vi fikk kort vi skulle sortere og greier. Det har jeg nesten aldri vært med på før. Det pleier vanligvis å være gule lapper. Det var mye bedre med sånne kort. De var laminerte og alt. Da vi hadde diskutert i et par timer, ble vi enige om å legge dem i hauger. Og så var det slutt. Jeg tror at alle lærte veldig mye, og jeg tror at brukeren i caset, hvis hun finnes, skal være sjeleglad for at vi ikke kom noe særlig lenger. Jeg er redd vi hadde servicedesignet hverdagen hennes sønder og sammen. Uten, og la meg gjøre dette glassklart, UTEN at jeg med dette på noen som helst måte mener å kritisere AT-ONE-metoden. Er det en ting livet har lært meg, så er det når ting kan forkortes til et ord som i tillegg til å inneholde forbokstavene til elementene i ting, også danner et relevant ord, da er det aldri grunn til skepsis.

Og dessuten. Dessuten er jo service design så MYE, mye mer. Og det henger sammen med ALT. Og derfor er det veldig viktig og bra, og derfor må vi komme i gang med å bruke prinsippene fra servicedesign så fort vi kan, ellers henger jo ingenting sammen med noe.

Jeg tror det er veldig lurt om folk som jobber med nettutvikling klarer å tenke større enn de pleier. Samme hva regjeringen tror er det ikke alle behov som dekkes best med enda en nettside. MEN det er et stort men her. Ideen service design bygger på en veldig viktig forutsetning: At den som eier servicen som designes faktisk ønsker å gå grundig til verks og fikse det som faktisk er problemet.

Og sånn er det dessverre sjelden, derav alle de nye, regjeringsinitierte nettsidene. Og legg merke til dette: Nettopp nå, altså cirka ti år etter at det kom beskjed fra Amerika om at nå må alle lage nettsider, har regjeringen begynt å kaste nettsider på alle behov de oppdager. Å lage en ny nettside er nemlig verdens beste symptombehandling. Og legg merke til at jeg ikke sier app, men nettside. Eller HJEMMESIDE, da. For det er nemlig DET mange holder aller mest på med, for det er nemlig DET DERE, altså de av dere som er eksperter og konsulenter og desslike, SA AT VI SKULLE GJØRE. Ja, jeg vet at det er lenge siden dere sa det, men det tar faktisk litt TID, altså. Konsulenter har nemlig en tendens til å glemme at når prosjektet er slutt og konsulentene har gått, da sitter akkurat den samme, underdimensjonerte, feilorganiserte gjengen igjen og har ansvaret for hva dere nå har lagd. Kanskje med et lite årlig budsjett til «videreutvikling». Den «videreutviklingen» pleier å bestå stort sett av å reparere CMSet og kanskje til og med gjøre en oppgradering eller to. Eller «bytte bugs» som jeg pleier å tenke på det som.

Og da tar ting tid. Men tilslutt fikk vi endelig lagd et skikkelig stort og fint nettsted som fungerer i alle nettlesere og har fallbackløsning for de som ikke har flash installert, utskriftsikoner på alle sider, og sånn «tips en venn om denne siden»-funksjon som dere sa at dere følte var så lurt. Da kom dere, eller kanskje ikke akkurat dere, men noen som lignet veldig på dere, og sa at vi måtte satse på sosiale medier.

Det var visst sånn at det ikke kom noen til hjemmesiden vår, det følte dere, eller de som lignet på dere, veldig sterkt, at det ikke var noen som ville komme på hjemmesider lenger, for nå forventet de å finne alt på sosiale medier SOM facebook og twitter. Og kanskje cirka tusen andre tjenester som dere eller de som lignet på dere pleide å vise ikonene til på den tredje foilen i foredraget deres, den som kom rett etter den foilen med at dere var markedsledende og rett før den foilen med bilde av Time Magazine som kåret «You» til årets  person. Så da måtte vi, med den bittelille webavdelingen i den veldig store bedriften eller etaten, begynne med sosiale medier SOM facebook og twitter, i tillegg til å lage hjemmeside, for selv om dere sa at dere følte at ingen besøkte hjemmesidene våre lenger, hadde sjefene våre nettopp begynt å føle hjemmesidene var kjempeviktige, og de sa sånne ting som at «internett er kommet for å bli», mens de lo litt av sånne som ikke hadde innsett DET, liksom. Så da satt vi der med begge deler. Og imellom der, altså imellom det med hjemmesidene og det med sosiale medier, hadde dere eller noen som så ganske like ut OGSÅ overtalt oss til at nyhetsbrev på epost var veldig viktig, så det drev vi også med.

Det er slik at det går mye raskere å skape flere arbeidsoppgaver enn det gjør å få flere arbeidere, og i akkurat denne sannheten ligger det meste av årsaken til at mange webarbeidere hater nye trender. Og likevel klarte vi det. Vi jobbet flere timer i døgnet, vi blandet våre egne og jobbens sosiale nettverk, vi mistet facebookvenner vi hadde gått på barneskolen med fordi vi hele tiden ville ha dem til å laike ting jobben vår hadde funnet på, eller egentlig ting byråer hadde funnet på for jobben vår, vi ofret mye, men vi klarte det.

Fikk vi premie, tror dere? Neida. Vi fikk mer arbeid, gjorde vi. For midt mens vi holdt på med dette, begynte dere å snakke om APPER. Verden er mobil, nå. Det er ingen som besøker hjemmesider med pcen sin, og nå plutselig var det visst heller ingen som vil besøke jobben vår på facebook allikevel, nå ville de ha opplevelser, de ville at ALT skulle være apper, og vi hørte på dere vi, men vi kunne ikke slippe alt vi hadde i hendene for å omfavne dette nye, for NÅ, skjønner dere, nå hadde sjefene våre skjønt at SOSIALE MEDIER var kommet for å bli, og de følte veldig at sammen med hjemmesiden vår og epostnyhetsbrevene våre var nettopp sosiale medier kjempeviktige kanaler der vi virkelig tok pulsen på markedet. Men vi skjønte jo at vi måtte lage apper også. Så det gjorde vi. Masse fine apper som man stort sett kan bruke til å få informasjon. Vil dere se? Vi er nemlig nettopp ferdige. Hva sier dere? Ikke apper likevel? Responsive design? Nå skal dere høre det, at sjefene våre har nettopp begynt å føle at apper er kjempeviktige, de vil ha appen vår mellom angry birds og run-keeper på fonen sin, så vi er veldig opptatt av apper nå. De uheldigste av oss, de som hørte aller mest på dere, har sjefer som også er veldig opptatt av QR-koder. Men det er visst ikke dere lenger. Nå er det responsive design som gjelder.

Og det er sikkert kjempeviktig at alt designes responsivt, slik at alt det vi ikke fikk med i appen også funker fint på mobilen. Vi liker det. Vi synes det ser kjempetøft ut når dere forandrer nettleservinduet kjempefort også endres utseendet sånn at hjemmesidene våre også forandres kjempefort. Vi har aldri sett at hjemmesidene våre forandres kjempefort før, og vi synes det er kult å se på. Vi gleder oss veldig til vi er ferdig med responsivt design. Kan dere gjøre det for oss? Vi har sånn to-tre-femten tusen undersider på hjemmesidene våre, og vi tror selvfølgelig på dere når dere sier at det beste vi kan bruke tid og penger på nå er å sørge for at ALLE de undersidene forandrer seg sånn kjempefort, eller ser fine ut på mobilen, for vi tror selvfølgelig på dere når dere sier at brukerne våre forventer å finne all infoen vår på mobilen siden vg.no ser så bra ut på mobil. Vi gleder oss til det blir ferdig.

Det vil si, vi gledet oss. Men så begynte dere å snakke om service design. Før vi hadde fått BEGYNT på responsive design. Sjefene våre føler at hjemmesiden og epostnyhetsbrevet og facebooksiden og appen vår er kjempeviktig, men de er også veldig opptatte av at vi skal lage responsivt design, nå. Vi er forresten ikke blitt noen flere i den bittelille webavdelingen i den store bedriften eller etaten vår, altså. Men vi har selvfølgelig sluttet helt med å sove, og vi bruker mer penger enn vi noen gang har gjort på å leie inn konsulenter. Og så kommer dere trekkende, altså, med dette servicedesignet. Snakk om å sette fingeren rett i øyet på folk.

For ideen servicedesign bygger som sagt på en veldig viktig forutsetning: At den som eier servicen som designes faktisk ønsker å gå grundig til verks og fikse det som faktisk er problemet. Og det er det eneste sjefene våre ikke vil. De vil ikke forandre på noe grunnleggende som er vanskelig og slitsomt, de vil løse utfordringer med ny TEKNOLOGI, og de vil at vi webfolka skal gjøre det for dem. For teknologi er sexy og kult og moderne og ENKELT, og det er det DERE, eller noen som ligner på dere, som har lært dem.

Den som har fulgt skikkelig godt med, har skjønt at jeg ikke har noe imot hverken responsive design eller servicedesign. Det jeg HAR noe imot, er den grenseløse hypingen, de lettvinte, billigretoriske powerpointpoengene, og ikke minst den manglende erkjennelsen av at the next big thing ALDRI erstatter the last big thing, det bare kommer i tillegg. Det er jo ikke deres feil. Dere er sikkert gode mennesker som vil både kundene og brukerne deres vel, og som gjør alt som står i deres makt for at vi alle sammen skal få et bedre samfunn og en bedre verden.

Men jeg TROR det er et moment sånne som dere, eller sånne som oss, da, jeg er nettopp blitt konsulent og øver meg på å være med å dele skylden for alt som er fælt, jeg tror det er et moment vi overser, eller i alle fall undervurderer, og det er dette: De greiene vi holder på med, webutvikling eller digital kommunikasjon eller hva man nå kaller det, det er ikke en sånn litt nerdete greie sånn litt på siden av samfunnet lenger. Vi er fortsatt en gjeng med litt nerdete FOLK litt sånn på siden av samfunnet, men det vi holder på med nå, dere, det er faktisk å FORANDRE samfunnet. VI utvikler selve samfunnet nå. Vi legger premissene for folks hverdag, ikke bare for surfingen deres. Det er DET man ikke tar innover seg når man for eksempel lager et brukerfiendtlig elektronisk billettsystem, eller et kafkainspirert saks- og arkivsystem, eller for den saks skyld en app som ikke trengs, men som plutselig er den eneste kanalen for en bestemt informasjon som man faktisk av og til trenger.

Denne bransjen her, altså denne it-bransjen, og særlig den delen av den som driver med web og sånt, må bli voksen nå. Vi må bli ansvarlige. Vi må slutte å dille, og slutte å hype the next big thing og le av the last big thing, også må vi slutte å snakke bare til og for hverandre. Vi er kjempeflinke kommunikatører, men mange av oss bruker ikke den kompetansen til noe annet enn å kommunisere med andre kjempeflinke kommunikatører. Hvorfor er vi ikke aktive samfunnsdebattanter, hvorfor sørger vi ikke for å være så tydelige og snakke så høyt at journalistene tenker at det er OSS de må ringe til når noe der ute ikke virker?

Mange av oss har holdt på med online usability i ti-femten år. Nå er det på tide at vi begynner å tenke utenfor gadgets og devices, utenfor nett, utenfor alle rammene våre. Vi vet utrolig mye mer om god brukskvalitet enn resten av verden. Nå er det på tide at vi begynner å snakke skikkelig høyt om akkurat det.

Responsive design er bare enda en greie. Det er en bra greie, for all del. Lag responsivt design, det er fint. Ting blir bedre av det. Men det er tanken om at en hvilken som helst tjeneste man tilbyr, enten man er bedrift eller etat, må designes rundt brukerens behov, BÅDE off- og online, som er det nærmest grensesprengende nye her. Det har vært sunn fornuft kjempelenge, for all del, men nå er det en metode som heter noe, og det er en hype, og den hypen er det om å gjøre å utnytte mens man ennå har momentum, for akkurat dette kan det faktisk bli noe mer utav.

Det lille jeg vet om service design får plass på en liten gul lapp, og den lappen har jeg som sagt mistet. Men det er jeg faktisk litt lei meg for. For det lille jeg oppfattet, det var noe av det mest oppløftende jeg har sett på mange år. ENDELIG ser det ut som noen som jobber med digitale flater OGSÅ klarer å ta inn over seg at web, eller app, eller responsivt design, eller whatever, IKKE alltid er den eneste eller beste løsningen, og at man må gå grundigere til verks enn som så. Den lille gule lappen fikk meg til å tenke at vi er på sporet av noe viktig, noe stort.

Eller ikke. Man vet aldri. Om ikke annet, så har jeg latt meg fortelle at ATONE-metoden brukes på Arkitektur- og designhøgskolen, og det må jo være gode nyheter. Jo flere kommende arkitekter og designere som klarer å være brukerorienterte, desto bedre er det. Med litt flaks utvikles det en kultur der man skjønner at det er dumt å innrede fasilitetene ved turistattraksjoner slik at turistene tror at vaskeservanten er et urinal. Og at helt vanlige lysbrytere, eller til nød sånne runde dimmebrytere, er veldig mye bedre enn sånne møteromslysbrytere med åtte knapper og egen brukerveiledning. En vakker dag klarer sikkert noen å designe et elektronisk billettsystem som fungerer nesten like bra som det papirbaserte.

Vi må aldri slutte å håpe.

 

 

11 kommentarer

Lærere. Nesten som oss mennesker.

(Dette kåseriet ble fremført på en sommerfest for de ansatte ved Mailand videregående skole i Lørenskog. De hadde «kropp» som tema for festen sin. Det er det verste temaet jeg har fått, så jeg snakket om noe annet i stedet. Jeg har alltid vært en sånn som har valgt den frie stiloppgaven, også når den ikke var et alternativ. Som vanlig er manuset skrevet for fremføring, ikke for lesning, så du får skylde deg selv hvis det blir kjedelig. Mailand-lærerne lo, altså. Men de hadde nok drukket endel. (Dessuten hadde de kanskje brukt narkotika også. Skolen har en visjon, som lyder slik: «Flest mulig, lengst mulig». Det kreves mer enn øl for å komme på noe sånt.))

Hei, jeg heter Eivind Lund, og er av mystiske årsaker blitt bedt om å holde et kåseri. Ikke det at jeg ikke gjør slike jobber fra tid til annen, men dette er første og sikkert også siste gang jeg blir bedt om å snakke for lærere. Det pleier nemlig å være helt motsatt, lærere pleier i all hovedsak om å be meg om å la være å snakke. Mine karakterbøkers omtaler av fenomenet strekker seg fra «noe prat i enkelte timer», via «prat» til «mye prat i de fleste timer». Hvilket bringer meg til min første digresjon i en nærmest endeløs rekke: her er et tilbud til de av dere som har elever av denne typen, altså som dere semester etter semester per karakterbok må oppfordre til ro i timene: Jeg kan gjerne komme i en skoletime og fortelle hvor galt det kan gå hvis man ikke slutter å prate i timene. Litt sånn som narkomane, vet dere, eller rullestolbrukende trafikkofre. «Det begynte med at jeg hvisket til sidemannen i mattetimene. Nå sitter jeg der og er kommunikasjonsarbeider i staten.»

Ja, for det er jeg, nemlig. Jeg er inntil videre ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Statens vegvesen. Det kunne jeg jo fortalt mye om, men jeg er dessverre i streik, og fagforeningen har øyne og ører overalt. Bråk med fagforeningen er det siste jeg trenger. Når det er sagt, så må jeg som statlig kommunikasjonsrådgiver få si at jeg er veldig glad det ikke bare er statlige kommunikasjonsrådgivere som streiker. Vi som jobber med sånt er nemlig ganske engstelige for at det skal vise seg at det aller meste går fint uten oss. Men jeg skulle ikke snakke om meg. Jeg skulle snakke om dere. Eller til. Jeg vet ikke helt. Det litt vanskelige, oppdaget jeg da jeg forsøkte å skrive noe morsomt om skolen og å være lærer og sånt, er at alt jeg vet om videregående skoler er veldig gammelt, det er helt fra forrige årtusen. Jeg vet ikke engang om dere har FAG, lenger. Eller klasser, eller timer, eller friminutt? Det sier seg selv at det ikke er enkelt å si noe relevant under sånne forhold.

Men nettopp derfor, og SÆRLIG hvis enkelte ting er akkurat som det var på åttitallet, vil jeg gjerne benytte anledningen til å melde fra om et par-tre ting. For det første, en melding til alle geografilærerne: Nei. Det er ikke sant. Man FÅR ikke bruk for å vite om rombeporfyr og kambriosilurtiden, ikke på quiz engang.

For det andre, en melding til alle gymlærerne: Cooper-testen gir dere kanskje en kortvarig tilfredsstillelse der og da, men det finnes ikke noe redskap i verden som er bedre egnet til å frata generasjon etter generasjon lysten til å løpe for å holde seg i form.

Og for det tredje, dette med rådgivere. Har dere fortsatt rådgivere? Er det noen her som ER rådgivere? I alle fall, da jeg gikk på skolen, fantes det noen som var rådgivere. De var de eneste som visste enda mindre enn lærere om hvordan samfunnet der ute fungerte. Jeg tror kanskje det var slik at rådgivere bare fikk gifte seg med andre rådgivere, og at man ikke kunne bli rådgiver hvis ikke begge foreldrene også var det. Sannsynligvis var det en slags odelsordning. Det var i alle fall veldig viktig å unngå impulser utenfra så godt det lot seg gjøre.

Man har sikkert endret på dette, nå leser rådgiverne, eller kanskje de heter studieveileder eller noe sånt nå, forresten, nå leser de sikkert aviser. Men allikevel må jeg si fra: det aller siste usikre sekstenåringer trenger, er råd fra en person som 1) ikke kjenner dem i det hele tatt og 2) henter all sin kunnskap fra Aftenpostens søndagsutgaves jobb-bilag. For med all, eller i alle fall litt, respekt for Aftenposten: De eneste som vet mindre enn rådgiverne igjen, er journalistene. Jeg har ikke noe imot rådgivere, altså. For alt jeg vet driver de mest med helt andre ting enn yrkesveiledning, og det gjør de sikkert både grundig og godt. Men den yrkesveiledningen, den kunne man ha klart seg godt uten. Det er ikke det at jeg er bitter eller noe, det er bare det at jeg fikk så innmari dårlige karakterer i bedriftsøkonomi, matte for samfunnsfag og, på bunnen, verdens ALLER kjedeligste fag, med en tittel som kan suge livsgnisten ut av selv de mest vitale iblant oss: Sosialøkonomi. Man må ikke råde noen til å velge sosialøkonomi. Tenåringer er i en sårbar fase og kan få sår som aldri gror.

Og når vi snakker om det. Holder den videregående skolen fortsatt fast på prinsippet “Ansvar for egen læring?” Jeg håper ikke det. Man må ALDRI gi noen ansvar for egen læring. Særlig ikke ungdommer. De er som sagt i en sårbar fase, og kan for eksempel komme til å stryke i tysk muntlig, hvis de da ikke har så griseflaks at hele klassen kommer opp i tysk muntlig utenom akkurat dem, siden de ved en feil har falt ut av klasselista, og videre har så griseflaks at læreren deres er en klok, gammel mann som for eksempel sier til dem: “jeg hørte ikke at du ble ropt opp til tysk muntlig-eksamen. Du har visst falt ut av klasselista. Jeg tror ikke vi nevner det for noen”, for hvis de har så flaks, da blir de stående med en svak treer istedenfor en sterk ener. Jeg kjenner, som de skarpeste av dere kanskje allerede har skjønt, til minst ett tilfelle der akkurat dette har skjedd, på akkurat denne måten. Men TENK hvis feilen ikke hadde skjedd. Da hadde jeg kanskje stått her nå og vært håndverker og eid mitt eget hus og tjent gode penger og kunnet være stolt av å ha ekte arbeid, istedenfor sånn som det ble. Bare på grunn av ansvar for egen læring.

Som de skarpeste av dere har forstått – og jeg ser at norsklærerne allerede nikker bekreftende, norsklærere er som regel veldig sikre på at det er de som er de skarpeste, siden de nesten bestandig kan finne noe å rette på hos andre – har jeg altså ikke fått så veldig klare føringer på hva jeg skal snakke om, og jeg tipper at festkomiteen ikke vet det helt selv. De har antagelig bare tatt en kikk på budsjettet sitt og på denne programposten, strøket ordet «profesjonell» foran «underholdning», tenkt seg om, strøket «underholdning» også, og skrevet inn «tidtrøyte» i stedet. Det er derfor jeg står her og vaser. Komiteens håp er kanskje at dette vaset skal muntre dere opp litt. I den grad dere trenger det.

Jeg tror jo egentlig at dere allerede er muntre som bare det, eller i alle fall burde dere være muntre, ved tanken på alle de kjipe russeelevene som snart får vite at de har strøket til eksamen og må ta seg en kjedelig sommerjobb for å få råd til et helt år på Bjørknes, hvis det fortsatt er der man går for å ta opp fag, det var det i alle fall i min tid. Ikke at jeg gikk der, forsåvidt, men det skyldtes egentlig som nevnt bare ren, skjær flaks. Men det var mange andre som gikk på Bjørknes, og så man at noen hadde klær eller sekk med Bjørknes-logo, visste man sånn omtrent hvor gøy de hadde hatt det i russetiden, og hvor mye de kom til å angre på at de ikke hadde giddet å følge med på det sånne som dere hadde forberedt seg godt på og fremført med innlevelse for selvsamme utakknemlige publikum. Og nå kunne de altså ha det så godt. Og jeg vet jo ikke noe særlig om å være lærer, men jeg vet i alle fall at personlig hadde jeg i denne deilige forsommertid kost meg godt ved tanken på de giddeløse elevenes nokså kjipe nære fremtid. Og det synes jeg dere også godt kan gjøre. Jeg ser jo av hjemmesiden deres at dere ønsker at færrest mulig skal gjøre seg fort ferdige med videregående skole, så jeg antar vi er enige om dette.

Jeg har antagelig snart brukt opp tiden min. Norsklærerne vil ha merket seg at jeg så langt behendig har unngått aftenens egentlige hovedtema: Kropp. For som tidligere videregående skoleelev må jeg altså si, at LÆRERE og KROPP, DET er et vanskelig tema, det. Jeg har millioner av elever over hele verden med meg når jeg sier at bare det faktum at lærere HAR kropp, er noe vi helst ikke vil tenke på. Altså, jeg vet jo at dere alle sammen egentlig er nesten som oss mennesker, og at det ikke er noe rart eller ekkelt med det, men allikevel. Dessuten blir jeg kjempelett flau, og med en gang jeg begynner å tenke på kropp i konteksten videregående skole, husker jeg med gru en naturfaglærer jeg hadde som så til de grader IKKE ble flau over å snakke om absolutt hva som helst, og villig fortalte om sine mange personlige erfaringer.

Til de av dere som eventuelt er akkurat en sånn lærer, kan jeg tipse om at elevene vet det meste fra før, men de vil helst ikke få denslags bilder av akkurat dere i hodet.

Ikke at kropp bare har med seksualitet å gjøre, for all del. Kropp er en naturlig ting, og vi bruker den jo kjempeofte og alt det der. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er så mye å snakke om. Dessuten føler jeg meg trygg på at både bygdas mye større syngende sønner i Bjelleklang og resten av kveldens program behørig dekker temaet i rikt monn. Men det er ett lite, kroppslig aspekt som kanskje ingen andre tar opp, og som jeg derfor må berøre. For dere som er lærere er jo stort sett alle sammen velsignet med en usannsynlig god, og dessuten svært selektiv, hørsel. Dere klarer å stenge ute flere tusen desibel når dere vil, samtidig som dere uten problemer kan fange opp den aller svakeste lyd fra bakerst i et klasserom, enda dere står med ryggen til. Og dette er jo fint og flott. Men mye tyder på at mange lærere ikke er klar over at denne superevnen også bærer med seg en svakhet. De fleste kjenner til dette fenomenet der folk som mister en sans, utvikler en annen til det ekstreme som kompensasjon. For eksempel er det en populær myte jeg ikke har orket å sjekke gehalten i at de fleste blinde får veldig god hørsel. Men dette virker begge veier, dere. Og når det gjelder fenomenet lærerhørsel, som det kalles på populærvitenskapelig, er det dessverre slik at mange lærere med ekstrem hørsel helt mister luktesansen. Det vil si, ikke alle deler av den, men ganske særlig den delen som registrerer lærerens egen kroppslukt. Jeg sier ikke at alle lærere lukter vondt, jeg sier bare at alle som har vært elever og hatt lærere stående bøyd over seg, tett inntil pulten, har sterke synspunkter på dette. Når det er sagt, så tyder nyere forskning på at det er en tett korrelasjon mellom lærere som mangler intimgrenser og står altfor nærme når de forklarer ting, og lærere som lukter såpass interessant at det snakkes om blant elevene.

Ikke at dere kommer utenom at dere snakkes om blant elevene. De har en pågående konkurranse om å ha de verste, rareste, ekleste lærerne, og allerede Sokrates skrev sikkert noe om dette fenomenet rett etter at han skrev om dette med tidens ungdommer som var så frekke og alt det der. Det kan umulig være lett å være dere. Og det viktigste er tross alt at dere trives i deres egen kropp, med de menneskene dere er. Utenom gymlærere, da. Enkelte veltrente gymlærere kan godt trives LITT dårligere i sin egen kropp, eventuelt bare vise litt mindre hvor til de grader godt de trives.

Det er snart ferie. Jeg har snart holdt et helt kåseri om lærere og skoleverk helt uten å nevne lærernes sommerferie og høstferie og juleferie og vinterferie og påskeferie. Og det er sikkert best slik. Jeg har vært lærervikar i videregående skole. Jeg unner dere all den ferien dere kan få.

Det aller vanskeligste vikaroppdraget hadde jeg da jeg fikk ansvaret for en dobbelttime i fransk i 3. gym på KG. Etter at jeg hadde sagt «bonjour, je mapelle Eivind», kom jeg nemlig på at jeg aldri har lært noe fransk, og at jeg nettopp hadde brukt opp hele ordforrådet mitt. Og litt sånn har jeg det nå også, bare at denne gangen tok selverkjennelsen atskillig lenger tid. God fest videre, og god sommer. Takk for meg.

10 kommentarer

Fly away

På et eller annet tidspunkt ble det slik at hvis jeg hadde vært en sånn som husket på å registrere bonuspoeng og sånt, så hadde jeg fått massevis av bonuspoeng jeg kunne brukt på å kjøpe for eksempel et ganske dyrt smykke til min kone fra «cloud shop» til sterkt rabattert pris. Jeg flyr endel, altså. Ikke sånn at jeg er på hils med folkene i sikkerhetskontrollen eller noe, hvem er vel det, forresten, sikkerhetskontrollfolk hilser ikke i utide, men såpass mye at jeg har fått litt rutine. Jeg er lynrask med å sjekke inn når sms-en fra SAS kommer, og får nesten alltid sikret meg vindusplass ved nødutgangen.

Det er ikke fordi jeg er så innmari redd for overleve en flystyrt og så ikke komme meg ut, altså, det er mer det at jeg liker så veldig godt å ha god plass til bena. Dessuten er jeg akkurat en sånn passasjer som flyvertinnene aller helst vil ha ved nødutgangen. Ikke gammel, ikke svakelig (det synes ikke på meg, i det minste), ikke kranglete, og normalt intelligent. Jeg blir barnslig glad inni meg hver gang de snakker lenge, langsomt og tydelig til passasjeren som sitter ved motsatt nødutgang, forklarer detaljert hvordan døren åpnes, forhører seg om han har sittet ved nødutgang før, og det ene med det andre, for så å snu seg mot meg, nikke og smile forbindtlig, og gå sin vei. De ser det. Jeg vet hva jeg driver med. Jeg kan få ansvaret for evakueringen av den midtre delen av flyet.

Og når jeg ser at de ser at jeg vet hva jeg driver med, at jeg er flyvant, da blir jeg, inni meg, akkurat så barnslig glad at jeg skjønner at jeg aldri kommer til å bli blasert når det gjelder akkurat dette, jeg vil alltid håpe at flyvertinnene ser at jeg er flyvant og nikker anerkjennende, og jeg vil alltid glede meg på denne måten. For det er noe med fly, alt med fly, ikke bare selve flyet og flyvertinnene og flyverne, det er noe med flyplasser også. Aller mest er det noe med flyvningen, med dette at vi faktisk FLYR. Og jeg tror det er der det ligger.

Å fly er helt naturstridig. Det går ikke an for noen å fly. Likevel, eller nettopp derfor, drømmer vi om å fly, har vi alltid drømt om å fly. Og etter sikkert fabelaktig mange forsøk, så fikk vi det til. Eller de, da. De brødrene. Tenk forresten på alle de andre, alle de som akkurat IKKE fikk det til. De som holdt på med akkurat det samme som brødrene Wright, men som bare nesten greide det. Jeg lurer på hvordan det gikk med dem. Kanskje de døde i forsøket. Eller kanskje de endte på gamlehjem, bitre og ensomme. Kanskje satt de der på en stol i gangen, hele dagen, med et pledd over knærne, og ropte ukvemsord til alle som gikk forbi. Og når kvelden kom, og de lå i sengen alene, da gråt de stille for seg selv. Og rett før de sovnet håpte de at de kom til å drømme drømmen. Drømmen om at de fløy. Helt selv, uten fly. Hvor de ville. Høyt over jorden. Og av og til, en sjelden gang, drømte de akkurat det. Selve drømmen. Da ble de milde og myke inni seg, og dagen etter satt de kanskje akkurat som dagen før, på stolen i gangen, med et pledd over knærne, men de ropte ikke. De bare satt og drømte.

Brødrene Wright vet jeg forresten heller ikke hvordan det gikk med. Jeg vet at jeg bare kan gugle det, men sånn er det med alt. Alle kan finne ut alt. Det vil si, NESTEN alt. For noen mysterier er igjen. Særlig når det kommer til dette med å fly.

Jeg forstår ikke hvordan fly kan fly. Riktignok har jeg hørt fra folk jeg ellers stoler på, som hevder å forstå hvordan fly kan fly, at det går an å forstå. At det IKKE er naturstridig. Men alvorlig talt. Alle som har sett et fly på bakken, skjønner at det egentlig ikke går an. Og da finnes det bare én mulig forklaring: Magi.

Det er magisk. Og det er selvfølgelig derfor de har satt opp dette store teateret det er. Store tryllekunstnere gjør sånn. De lager en masse drama som gjør at man ikke får med seg hvordan de egentlig utfører tricket sitt. Det vil si, det er det de vil ha oss til å tro.

For de har lovt dyrt og vanhellig at de aldri, aldri skal avsløre at de faktisk driver med magi på ordentlig. Dramaet skal ikke skjule hemmelige luker og raske klesskift. Dramaet skal få oss til å tro at de magiske ordene de sier, de merkelige gestene og tryllestavens bevegelser bare er nettopp drama. Ved å overspille magien får de oss til å tro at magien ikke er magi, bare staffasje.

Det samme gjelder for flyvning. De setter opp dette store teateret som skal fortelle oss at det hele er helt trygt, det er matematikk og naturvitenskap involvert, ingeniører og beinharde realister står bak det hele, men egentlig, EGENTLIG har hver flyplass sin magiker. Han er i tårnet, akkurat som magikere pleier å være, og det er selvfølgelig derfor tårnene har speilglassvinduer. Ingen må se hva som foregår der inne. Og magikeren gjør sine ting, og flyene letter og lander, og ingen forstår hvordan det egentlig kan skje. Ikke engang magikeren selv. Og derfor fortsetter det å være uforutsigbart. Noen ganger virker ikke magien, og et fly blir stående på bakken, klar til avgang, i to timer uten at noen får vite hvorfor.

Det er greit for meg. Jeg tror ikke jeg vil vite hvilke svartekunster de holder på med der oppe i tårnene. Så lenge jeg kommer meg trygt og fort fra flyplass til flyplass, skal jeg ikke være kranglete og stille kritiske spørsmål. Utenom ett eneste, forresten.

På Gardermoen, når man lander. Jeg har landet der mange, mange ganger. Og HVER gang, samme hvor jeg kommer fra, Paris, London, New Delhi (jepp, faktisk) eller Trondheim, skjer det samme. Flyet lander, taxer inn mot selve terminalen, og kjører nesten HELT forbi, til den ytterste enden. Der parkerer det, og lyset som sier fest setebeltene slukkes (vi venter til det, ja), og vi får gå ut. Helt i enden av flyplassen, med kanskje to-tre kilometer å gå til bagasjebåndet. Dette skjer ALLTID, og selv om ALLE parkeringsplassene (eller hva det heter) som er nærmere er ledige. Jeg vet at jeg burde la være, men jeg spør allikevel HVORFOR ER DET ALLTID SLIK?

Og neste gang jeg er i sikkerhetskontrollen og blir plukket ut for en «tilfeldig kontroll», og dere ikke hører mer fra meg, og jeg blir meldt savnet, da vet dere hva som har skjedd. Hokus pokus filliokus.

3 kommentarer

HMS sett fra utsiden

Manus til kåseri på Offshore- og energibransjens HMS-konferanse 2012.

Jeg har egentlig lovt meg selv å aldri snakke for store forsamlinger om ting jeg ikke har greie på. Dessverre tyder mye på at jeg ikke er en sånn som holder alt jeg lover. I dag burde jeg antagelig heller latt være å holde løftet om å si noe her enn å la være å holde løftet om å ikke snakke om ting jeg ikke har greie på. Men det er det for sent å tenke på nå.

Og hvis jeg har forstått det riktig, er det nettopp det slike som dere er ekstra opptatt av; at det ikke skal bli for sent å tenke på ting. Ulykken skal ikke skje, man skal tenke igjennom på forhånd hvordan den skal unngås. Jeg vet jo ikke noe om hvordan dere har det på jobbene deres, men når jeg forsøker å forestille meg hvordan det er å være dere, tenker jeg at dere sikkert ikke blir så rettferdig behandlet bestandig, dere HMS-folk. Det er vel ikke alltid man takkes varmt for alle de ulykkene som ikke skjedde, vil jeg tro.

Jeg er blitt bedt om å se på HMS fra utsiden. Det er som regel derfra jeg blir bedt om å se på ting. Et av premissene her er at jeg ikke kan noe om HMS i olje- og energibransjen. Og da mener jeg ABSOLUTT ingenting. Alt jeg vet om HMS har jeg fra trygge innejobber. Jeg vet at i deres bransje, er HMS for eksempel et spørsmål om dødsulykke eller ikke dødsulykke. Det finnes ikke noe morsomt med det, og det er ikke noe å raljere over. Det skal jeg selvfølgelig heller ikke gjøre. Det jeg skal gjøre, er å slutte å snakke om hva jeg ikke skal snakke om, og komme til saken. Som er all den andre HMSen. Inne-HMSen. Den jeg kan bittelitt om. Og som det, hvis man legger vrangviljen til, og det skal jeg love dere at jeg gjør, for et sånt menneske er jeg, faktisk, så DEFINITIVT er mulig å raljere over.

Til daglig jobber jeg med webutvikling. Det har jeg gjort siden slutten av nittitallet. Det nærmeste jeg i løpet av den perioden har kommet å oppleve en arbeidsulykke, er at jeg en gang fikk litt sånn statisk elektrisitet-støt av macen min etter at jeg hadde subbet bortover et teppelagt hotellgulv. Det gjorde ganske vondt i fingeren, og i tillegg skvatt jeg ganske mye. Når jeg tenker tilbake på det, burde vel noen ha satt opp et skilt: Fare for statisk elektrisitet! Ikke subb!, og det burde ha vært en advarsel klistret på macen min også. «Advarsel: Må ikke berøres etter subbing på gulvteppe! Fare for elektrisk støt i fingeren! Og fare for sjokk! Eller i alle fall overraskelse!». Men det hadde jo blitt et veldig stort klistremerke, da. Og så har man jo faren for at jeg ikke ville ha brydd meg om dette – hverken skiltet eller klistremerket. Selv om jeg hadde lest dem. For jeg er en sånn som ofte leser advarsler, noen ganger til og med nøye, og så ignorerer dem fullstendig.

Da jeg var marinejeger, var kallenavnet mitt «Risiko-Lund». Eller, det kunne det ha vært. Jeg er nesten sikker på at det ville ha vært det, hvis jeg hadde vært marinejeger. Egentlig var jeg i den butte enden av flyvåpenet, og kallenavnet mitt var bare «Lund», eller oftere «du». Noen ganger «du der». Men tonefallet det ble sagt i, levnet ingen tvil om at det de egentlig sa, var «risiko-Lund». Tror jeg, da. For jeg er en sånn som tar sjanser. For eksempel med gressklipping. Jeg er ikke dumdristig, jeg stikker ikke foten inn under knivene mens de går eller noe slikt, men jeg er modig. Jeg lever med fare. Jeg klipper gresset i shorts og sandaler. Uten vernesko. Uten vernedrakt. Uten beskyttelsesbriller og hørselvern. Og uten hjelm. Den veldig, veldig nervøse personen som har forfattet det lengste og mest dramatiske kapittelet i gressklipperens brukerveiledning, det som heter «Advarsel! Warning! Achtung! Ei sää peitää!» ville antagelig fått åndenød av å se meg klippe gresset.

Ingen må misforstå meg. Det er ikke det at jeg kimser av HMS, hverken på jobb eller hjemme, særlig ikke hjemme, forresten, jeg er jo en far av vår tid, og barna mine får selvfølgelig bare lov til å la være å bruke hjelm når det er mindre fare for hodeskader enn for at hjelmen setter seg fast og kveler dem. De har tre hjelmer hver, og jeg rister forundret på hodet hver gang jeg kommer på det faktum at hjelmhylle fortsatt ikke er et begrep i IKEA-katalogen og desslike. For hvor skal man HA disse hjelmene når de ikke er i bruk? Henger man dem opp på en knagg, kommer noen til å rive dem ned, og det STÅR i bruksanvisningen, for JA, hjelmer har også bruksanvisning; slik, ikke slik, Advarsel! Warning! Achtung! Ei säa peitäa!, det STÅR at hvis hjelmen har vært utsatt for støt, skade, slag eller lignende, eller lignende på det igjen, så må den umiddelbart destrueres på forskriftsmessig vis, og vær da oppmerksom på at skadde, støtte, slagne eller lignende hjelmer IKKE må kastes i papirinnsamlingen eller matavfallet. Så nå må man kjøpe ny hjelm fordi eieren av hjelmen kom til å rive den ned da hun skulle ha tak i noe annet som hang på samme knaggrekke. For sikkerhets skyld. Noen ganger har jeg lurt på hvordan disse hjelmene skal kunne redde et barn fra skade, når de knapt er i stand til å takle et ørlite fall i entrégulvet uten å dra på seg traumer og sprekkdannelser. Hjelmhylle. Et undervurdert behov.

Men jeg snakker oss bort. Dere som har en masse ansatte som holder på med sånne ordentlige, utendørs jobbejobber, har sikkert egne hjelmhyller og det hele, og poenget var jo ikke egentlig å snakke om hjelmhyller, men å få frem at jeg ikke kimser av HMS. Det skulle ha tatt seg ut. For eksempel har jeg forskriftsmessig sikkerhetsnett rundt barnas trampoline, passer nøye på at de bare hopper én om gangen, praktiserer salto-, skru-, stift- og dobbel aksel-forbud, og har alltid en voksen til å passe på. Det vil si, jeg ER en voksen til å passe på. Som en smed. Forutsatt at smeder ofte sier ting som «ikke for høyt nå», «pass på nakken» og «ikke for nærme kanten». Ja, jeg HAR sikkerhetsnett, som nevnt. Men likevel. For ekstra sikkerhets skyld. Så jeg kimser ikke av HMS. Ikke av S, i alle fall.

For når jeg tenker på dette med H og M og S, så er det en ting jeg lurer på. Er det et indre hierarki, her? Er det for eksempel slik at de som jobber mest med S har høyere status enn de som jobber med H? Og at de som jobber med M er sånne Blekkulf-aktige, litt irriterende folk som henger opp strenge lapper ved returpunktene og som tvinger igjennom at alle epostene man sender ut skal ha en formaning under signaturen, i en annen font, gjerne 12-punkts Comic sans, i grønt, der det står at mottageren virkelig bør tenke grundig etter om det virkelig er nødvendig å skrive ut denne eposten? Hvis det er sånn, og hvis det er noen av dere som er rene M-arbeidere, så vit at vi er mange som setter pris på det dere gjør. Ingenting er som formanende plakater. Og kildesortering heier vi selvfølgelig på. Det eneste er den der epostsignatur-greia. For meg virker den nemlig motsatt. Jeg vurderer ALDRI å skrive ut en epost. Men så står det: «Tenk nøye etter om du trenger å skrive ut denne eposten.» Også tenker jeg: Hmmm. Kan det være at jeg trenger en utskrift? Kanskje noen krever å få se akkurat denne eposten, som bevis, også kommer jeg ikke inn på eposten min fordi jeg har glemt passordet fordi jeg har slått hodet fordi jeg falt av sykkelen og ikke hadde på meg hjelm fordi hjelmen måtte destrueres fordi den falt ned fra knaggen i gangen hjemme, også står jeg der? Det er best jeg skriver den ut, for sikkerhets skyld. Og da skjer jo akkurat det dere M-folk er mest redd for. At S trumfer M.

Legg forresten merke til at jeg ikke sier noe som helst om M sånn relatert til deres bransjer. Særlig ikke om oljesand. Jeg mener ingenting om oljesand. Eller, jeg mener det dere mener. Bare hold meg informert om vi er for eller imot. Jeg liker bedre å snakke om ting som ikke er så alvorlige. Ikke at jeg påstår at noe med oljesand er alvorlig. Jeg vet ingenting om oljesand. Master vil jeg heller ikke snakke om. Jeg kaller dem ikke det-dere-vet engang, for sikkerhets skyld. Dere vet hvilke master jeg mener. Ingen grunn til å rippe opp i økenavn og den slags. Ingen grunn i det hele tatt.

Men det var advarsler. Det er ingen jeg vet om som henger opp flere lapper enn folk som på en eller annen måte har det som jobb å passe på at andre ikke skader seg. Det kan være at HMS-folk som sådanne, og dette vet dere isåfall best selv, er sånne som gledet seg veldig til å være ordensmann i klasserommet med alt hva det innebar av rettigheter og tunge plikter til å kjefte på kameratene sine bare fordi de kastet litt viskelær og sånt. Det kan også ha å gjøre med et slags amerikasyndrom. Altså, et sånt «Caution, coffee is hot»-problem. Jeg nevnte bruksanvisningen til gressklipperen min. Den er ikke alene. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg hevder at jeg har minst tyve eiendeler med bruksanvisninger som advarer om at jeg kan dø av å bruke eiendelene på feil måte. Det er mulig det FINNES mennesker som tror at det store bobleplastflaket den nye datamaskinen deres er pakket inn i ER beregnet på «consumption». Altså at det er til å spise. Isåfall ødelegger de menneskene veldig mye for veldig mange. For siden DE finnes, altså hvis de gjør det, så må absolutt alle som lager noe, tenke veldig nøye igjennom om det de lager på en eller måte kan drepe den som kjøper det, og hvis de kommer på noe, så må de advare mot dette. Dermed får man brødristerbruksanvisninger som advarer mot å bruke produktet i badekaret, plastposer stemplet med «This bag is not a toy. Not for consumption.», og for alt jeg vet, elektriske tannbørster utstyrt med hissige klistremerker: «Forsiktig: Må ikke svelges.»

For ikke å snakke om advarselen mot å stikke foten inn under gressklipperen mens den er i gang. Hvem er det som GJØR sånt? Hvem ER de menneskene som tenker «Hey, den kutter jo gresstråene kjempekorte! Lurer på om den kan brukes til å klippe tåneglene med? Best å sjekke med det samme!»? Og HVIS de menneskene finnes, er det RIKTIG av oss å beskytte dem mot å blø ihjel? Jada, selvfølgelig er det det. Men dere skjønner hva jeg mener.

For dette amerikasyndromet eller «caution, coffee is hot»-syndromet eller hva vi skal kalle det, det får den konsekvensen at vi lærer oss å ignorere advarsler om fare. Det har forlengst gått opp for de aller fleste av oss at produsentene ikke MENER at vi kan dø av å riste brød eller føne håret, de bare tar alle mulige forbehold. Så har de ryggen fri. Og vi, vi innser at de har fraskrevet seg ethvert ansvar, vi orker ikke å lese dette sludderet, og velger å heller ta sjansen på å dø i en selvforskyldt ulykke i forbindelse med feil bruk av et hverdagslig produkt.

Når brødristeren, gressklipperen, sykkelhjelmen, printeren og mobilladeren min alle er utstyrt med mer eller mindre absurde advarsler, når jeg omgis av små lapper, klistremerker, plakater og brukerveiledninger som alle skriker så høyt de kan at jeg kan komme til å dø og det er i alle fall ikke produsentens skyld, da skrur jeg av. Og det er slett ikke sikkert jeg skrur på når jeg kommer på jobb. For det er gått en voldsom inflasjon i advarsler. Plakaten som forteller meg at jeg ikke må gå inn her uten hjelm, KLARER ikke å skrike høyere enn like høyt som plakaten som forteller meg at jeg IKKE må kaste BRUKTE ENGANGSKRUS i PAPIRAVFALLET.

Det er grenser for hvor stor font man kan bruke, og har man brukt opp rød skrift og utropstegn og kjempefonter og lettfattelig infografikk som illustrerer katastrofen det er fare for, så har man brukt det opp. Enten man har brukt det på hjelmpåbud eller engangskrusgjenvinning.

Eller på at folk skal holde seg i rekkverket når de går i trapper. Jeg har latt meg fortelle, av flere uavhengige kilder, at dere i denne bransjen er veldig redde for å gå i trapper. Eller er veldig dårlige til det. I alle fall skal ryktene ha det til at dere har brukt mange penger og mye innsats på å få folk til å holde seg fast i gelenderet. Det må jo bety at falling i trappen har vært et problem? Eventuelt, at dere har vært veldig redde for at det skal bli det?

Ikke misforstå, jeg skjønner godt at når man går opp bratte leidere på plattformer og skip, i stiv kuling og langt til havs, er det lurt å holde seg fast. Men i trappa på kontoret? Det høres litt rart ut, altså. For meg her utenfor, altså. Jeg har jo litt erfaring med trapper. Alle arbeidsplassene jeg har jobbet på, har hatt trapper. Jeg har aldri hørt om ulykker, og knapt sett noen holde seg i rekkverket. Ikke at det behøver å bety noe som helst, det er en masse jeg ikke vet om. Som for eksempel om denne rekkverk-kampanjen egentlig er et veritabelt vepsebol av indre stridigheter mellom H, M og S.

Jeg har nemlig hørt S-folk snakke. De sier at det er tre ting som er viktig her i livet: Sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet. Ikke Helse, Miljø og Sikkerhet. Bare sikkerhet. Det er forresten bare én ting, men sikkerhetsfolka er nok akkurat så ivrige at de kommer ut av tellingen. Og jeg kan tenke meg at de S-folka, de som alltid vinner, de fikk vilja si. Alle MÅ holde i gelenderet, alltid. «Jammen», prøvde kanskje H-folka seg. «Hvis alle holder i gelenderet, blir det mye mer smitte! Tenk på fugleinfluensaen! Svineinfluensaen! Noro-viruset!». S-folka tenkte seg om. Ikke lenge, for det gjør de sjelden. «Håndsprit,» sa de. Og så ble kanskje kampanjen utvidet. Med spritdispensere i toppen og bunnen av alle trapper, og egne plakater med formaninger om god håndhygiene. M-gjengen var det ingen som ville høre på, enda denne plakatmengden ville medføre et helt vanvittig papir- og blekkforbruk. Eller, kanskje de BLE hørt? Kanskje plakatene, under all den røde og sorte teksten om å huske god håndhygiene og holde seg i rekkverket, med utropstegn og gripende illustrasjoner av strekmenn som faller hodestups, har et avsnitt med mye mindre bokstaver, i grønn, vennlig, kursivert tekst, som sier «Tenk deg om. Var det virkelig nødvendig å skrive ut denne plakaten?»

Og for den som er en samvittighetsfull arbeidstager, dere vet, en sånn som møter opp på HMS-møter det er frivillig å gå på, og som leser ALL tekst på alle plakater, så blir hele prosjektet med å komme seg fra første til annen etasje nesten for stort. Sprite hendene. Ta tak i gelenderet. Gå varsomt opp, trinn for trinn, grublende på det stakkars treet som måtte bøte med livet for at han skulle få nok informasjon til ikke å falle i trappen. Komme til topps. Sprite hendene igjen. Og vite at så snart ærendet er utført og han skal ned igjen, er det hele visen om igjen. Det skulle ikke forundre meg om antallet eposter man sender i denne bransjen har økt dramatisk fordi alle kvier seg sånn for å gå i trapper i unøden. Isåfall håper jeg inderlig at man tenker seg nøye om før man skriver dem ut.

Setningen «Caution, coffee is hot» er så veldig mye mer enn en advarsel på et pappbeger. Den er fortellingen om et samfunn der det er blitt en viktig menneskerett å ikke tenke, å ikke gjøre selvstendige vurderinger, å ikke forstå risiko. Eller, i akkurat det konkrete tilfellet, en rett til å sette en pappkopp med glovarm kaffe mellom knærne, i en bil, brenne seg, og skylde på den som serverte kaffen. Takket være sånne mennesker står det advarsler og skilt overalt. Som vi overser, men som gir noen ryggen fri.

For noen ganske få – ganske mange i deres bransje, men ganske få av alle arbeidstagere i Norge – er det å følge HMS-rutinene som sagt en betingelse for helt bokstavelig talt å overleve arbeidsdagen. For ganske mange andre, kanskje inkludert de i deres bransje som tilbringer dagene i moderne, godt opplyste kontorbygg, er HMS et begrep man av og til ler litt av, i smug, når man tror at ingen av dere ser på. For det føles ganske udramatisk å ha en så til de grader beskyttet innejobb som jeg og mange andre har, altså, det gjør det. Det er derfor vi snakker om at ting brenner når de egentlig bare haster og at det er krise og katastrofe når vi egentlig bare har et lite problem – vi må kompensere for den manglende dramatikken. For fraværet av risiko.

Jeg er, som dere nå burde ha forstått, en varm tilhenger av HMS. Og likevel klarer jeg ikke alltid å ta det helt alvorlig. Av og til får jeg lyst til å være helt spik spenna gæærn, og rope til dere fra toppen av trappa: «Se på meg, jeg går midt i trappa, uten å holde meg fast! Med skitne hender! Og jeg har utskrifter av eposter i hendene!». Hvis jeg faller for denne fristelsen, og dere hører meg, får dere lov til å håpe at jeg faller hele trappen ned og skader meg og havner på sykehus. Så kan dere komme å besøke meg og gi meg steinfrie druer og iskald kaffe, og en helt ny, helt uskadd hjelm.

13 kommentarer

Den femte vinternatt

Det aller kjedeligste er når folk som har vært i militæret begynner å fortelle hverandre historier fra militæret. For de folka som ikke har vært i militæret, altså. For dem som har vært der, er det jo helt fabelaktig. Men de andre, de som ikke har vært der, de kjeder seg noe skrekkelig. Ikke forstår de sjargongen. Ikke har de opplevd noe lignende. Og ikke forstår de hvorfor i all verdens land og rike dette er noe som må snakkes så fantastisk mye om. Alle som har vært i militæret liker å late som de nesten har vært spesialsoldater. (Det vil si, alle unntatt spesialsoldatene. De snakker helst om noe helt annet.)

Og så forteller de historier, den ene villere enn den andre, fra da de var i krigen. Eller, fra da de var i freden, men det FØLTES som krigen, for det var jo tross alt krigen man øvde på, og de som arrangerer det man opplever i det militære gjør absolutt alt de kan for at det skal FØLES som krig, ta mitt ord for det. «Så der lå vi. Hundre mil fra folk. I et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke. Det var nærmere åtti kuldegrader og vi hadde ikke spist siden i forgårs. Plutselig hører vi på sambandet at OP-en vår har sett FI på vei rett mot oss i panser. Vi ligger der med tredjegrads forfrysning over hele kroppen alle mann, og vi bare VEIT at nå er det kjørt, også smeller’e fra sjanten vår: …» Det smeller alltid noe bra fra sjanten deres.

Og nestemann har en enda drøyere historie. Særlig de som har gått befalsskolen og gjennomført en såkalt «helvetesuke» har litt av noen opplevelser å berette om. De fleste av dem har overlevd med et nødskrik. Og det der er jo litt artig, at alle som da liker å høres ut som om de nesten har vært spesialsoldater, de er altså ikke den tause sterke typen overhodet. Snarere sitter de her og arrangerer gruppeterapi, enda det egentlig er fest, og bekrefter for hverandre at de er flotte karer selv om de ikke ser sånn ut nå, for en gang lå de der, i gjørme til halsen, med en levende kylling de måtte drepe med en knekt tannpirker hvis de skulle få noe å spise den vinteren, og de kom seg igjennom det.

Forresten forteller de ikke disse historiene bare for å trøste hverandre med at de er skikkelige karer selv om de nå stort sett sitter på innejobber i inneklær og gjør inneting. De gjør det også for å imponere kvinner, som, uten å ville det oppmuntrer dem ved å gi dem positiv respons i form av mystiske smil som gutta tolker som tegn på at de, kvinnene, syns gutta er skikkelig tøffe. Men kvinnene smiler ikke fordi de syns gutta er tøffe, de smiler fordi de syns gutta er søte. Men det forteller de ikke. Kvinnene, altså. De bare smiler mystisk.

Og FORRESTEN forresten så er ikke dette militærpratet egentlig noe man setter i gang med hverken først og fremst for å trøste hverandre ELLER først og fremst for å imponere kvinner. Det ALLER viktigste er noe annet. Nemlig HEVN. For midt mens de gutta lå der i et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke på vidda, satt nemlig en av kompisene deres og drakk kaffe med sin fremtidige arbeidsgiver, tøflet rundt i islender og slippers, hadde akkurat så langt hår han ville, og hadde bare slitsomme dager de dagene kopimaskinens skuff 3 var såpass kranglete at de måtte åpne skuff 3, fjerne fastkilt papir, lukke skuff tre og trykke på restart. Kompisen var nemlig sivilarbeider, den landssvikeren. Og NÅ, nå skal han i alle fall få sin velfortjente tur i fryseboksen, mens alle vi andre snakker om hvordan det er å være MANN, kan han sitte der og ha ingenting å bidra med og føle seg utenfor og ubekvem. Har vi griseflaks, åpner bleikfisen kjeften og stotrer noe om 16 måneder, aller helst med pipestemme, også er det en av gutta som har befalsskolen og har vært inne i to år. Eller tre. For landet sitt, for pokker. Mens han sulliken fjernet fastkilt papir fra skuff 3.

Jeg har vært i militæret. Jeg har historier å fortelle derfra, det er derfor jeg vet hvordan dette foregår. Og jeg var ikke spesialsoldat. Jeg ble ikke en gang oppfordret til å søke befalsskolen. Og jeg vet jo så inderlig vel at ingenting er kjedeligere enn når de som har vært i militæret setter i gang med historiekonkurransen sin. For de andre, altså. Likevel har jeg tenkt å fortelle akkurat en sånn historie. Dere MÅ ikke lese den, men dere kan. Og nå har jeg advart dere. Nå nytter det ikke å klage. Her er historien.

Jeg HAR faktisk, til tross for hva som tidligere er blitt hevdet, vært ute en vinternatt før. Faktisk har jeg vært ute hele FEM vinternetter før. Fire av dem mens jeg var i førstegangstjeneste, og jeg skal ikke engang late som om det var tøffe tak. Vi lå i et stort, flott lagstelt med egen vedovn, på Finnmarksvidda i mars, vi hadde påskesol om dagen og nordlys og stjernehimmel om natten, og vi øvde ikke på krig i det hele tatt, bare lærte om vidda og sånn. Se for deg en litt, men ikke veldig, slitsom ofagekskursjon med klassen. Men den femte vinternatten min. DEN, altså. Den er en vinternatt før så god som noen.

Dette var lenge etter førstegangstjenesten. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på en øvelse med Heimevernet. Man har jo hørt litt av hvert, og jeg var forberedt på bål, blankt brennevin av tvilsom herkomst, og lite annet. Også viste det seg altså at de var soldater. De øvde på krig. Det var ikke en dråpe brennevin å oppdrive noe sted. De ville at jeg også skulle bli soldat. Og vi skulle være UTE. Etter en ganske lang uke med mange slitsomme aktiviteter, skulle vi runde det hele av med et feltdøgn. (Når jeg forteller denne historien i lystig lag, hender det at jeg omtaler den som «helvetesuka» før jeg trekker meg litt og modererer det til «helveteshelgen». Men egentlig var det altså et døgn.)

Vi startet om ettermiddagen. Etablerte teltleir rundt en hytte i skogen (Befalet skulle bo i hytta. Stor overraskelse.), forberedte skytestillinger, lagde opplegg for patruljering og vakthold, osv. osv.

Det er KJEMPEMYE jobb å forberede å late som man skal forsvare en hytte i skogen mot angrep, eller for den saks skyld å gjøre det på ekte. Hvis man skal gjøre det ordentlig, og det skal man jo. Det var strabasiøst, og det var tidkrevende. Plutselig, da vi nesten var ferdige, ble jeg veldig klar over at jeg ikke hadde spist noe som helst på aldri så lenge.

Jeg fant frem en aluminiumsfoliepose jeg hadde fått utdelt, med en etikett som påsto at det befant seg torsk og poteter i hvit saus der inne. Posen skulle bare varmes opp i noen minutter i varmt vann, så var det middag å få. Jeg fant en primus, og etter mye om og men (og her vet alle som har vært i militæret hva jeg snakker om, forvarming og jeg vet ikke hva), så fikk jeg fyr på den, og jeg la maten i en vannkjele og satte den over primusen og så på klokken og ALARM ALARM ALARM ropte de, og jeg skyndte meg å slokke primusen og løpe dit jeg skulle løpe i tilfelle alarm, og jeg tok ladegrep på AG3en min og la meg ned i snøen og siktet ut i mørket, der jeg såvidt kunne skimte absolutt ingen, hverken venn eller fiende.

Etter en halvtime ble alarmen avlyst. Jeg fikk ikke vite hva som hadde utløst den, men det var ingen fiender hverken å se eller høre noe sted. Men jeg var vesentlig mer sulten enn nysgjerrig, og gjenopptok torskeprosjektet. Det gikk sånn passe.

Jeg fikk fyr på primusen (etter mye om og men osv, ja), vannet kokte, og det gjorde det i nesten halvparten av den tiden det skulle da det ble ALARM igjen, og alt gjentok seg. Så ble alarmen avblåst, og NÅ var jeg sulten, men NÅ, sa lagføreren, var det min vakt. Man spiser ikke på vakt. Man vokter. I to timer sto jeg der og stirret ut i mørket. Lyttet etter lyder. Stirret. En gang trodde jeg kanskje jeg så en fiende, men før jeg fikk ropt ALARM viste det seg å være en hare. Den var sikkert fiendtlig innstilt, men den stakk sin vei før jeg fikk hverken spurt eller skutt.

Omsider tok vakten slutt. Jeg gikk til teltet. Tenkte på torsken. Gledet meg til å endelig åpne munnen, lukke øynene og … ROPE ALARM, for DER så jeg ekte fiender, ja, de var overalt, og nå skjøt de, og krigen (nå må ingen bli redde, det var bare øvelse og vi skjøt bare med løsskudd) var over oss. Den varte i timevis, og jeg tror at jeg én gang – hvis vi hadde hatt ekte kuler – lyktes i å drepe en bjørk med et skudd i stammen og to i røttene. Da det endelig var over, grydde det av dag. Det var et underlig tidspunkt å koke torsk på. Men nå var jeg desperat. Jeg fyrte primus (med mye om og men igjen, ja), kokte vann, og trodde ikke mine egne ører da jeg IKKE hørte noen rope ALARM da maten var ferdig. Jeg spiste. I ro og mak. Det hadde bare en anelse torske- og potetsmak, det jeg spiste, men det smakte først og fremst himmelsk. Og det ble fort tomt i posen. Jeg fikk tak i en pose til. Varmet opp, spiste opp. Og enda en.

Og så skjedde det som skjer når man etter å ikke ha spist på lenge spiser veldig mye på en gang. Ting måtte ut. Det absolutt eneste siviliserte med leiren vår, var at vi hadde en utedo i et skur et stykke unna befalshytta. Jeg gikk dit. Eller løp, kanskje egentlig. Jeg låste meg inne. Satte fra meg AG3, tok av meg lue og jakke og hang det på en knagg. Satte meg ned, og påbegynte mitt ærend.

Jeg skjønte ganske raskt at dette ville ta tid. Og AKKURAT da jeg hadde innsett det, smalt det noe helt sinnsvakt rett ved siden av meg. Ingen rakk å rope ALARM. Krigen var igang igjen, og to av fiendens aller slueste skarpskyttere hadde tatt stilling i min umiddelbare nærhet. Bak dass. De skjøt jo i prinsippet ikke på meg, snarere brukte de meg som dekning – uten å vite det, håper jeg – og skjøt mot mine medsoldater inne i leiren. Enhver tapper soldat ville ha kastet seg ned, grepet sitt våpen, sneket seg ut døra og gjort ende på fienden. Og et kort sekund vurderte jeg det.

Men i min tilstand, midt i et nylig påbegynt ærend som slett ikke var avsluttet… Og det var jo FRED, for søren. Jeg VISSTE jo at de skjøt med løsskudd. Jeg vurderte frem og tilbake. Jeg liker ikke å få kjeft, og det kunne jo hende at jeg ville få kjeft. Men selv om jeg aldri har prøvd, går jeg ut fra at å ta på seg buksa og gå ut i krigen under sånne forhold ville oppleves betydelig verre enn kjeft. Så jeg ble sittende. Helt til jeg var helt ferdig.

Jeg hørte ingenting mer, det smeller godt av to AG3er på under to meters avstand. Hørselvernet mitt lå i jakkelomma, og jakka hang på knaggen, godt utenfor rekkevidde. Jeg var midlertidig døv og lettere sjokkskadd, sikkert, men jeg husket å vaske hendene. Så ble jeg stående og lure. Var krigen over? Hørte jeg ikke smell fordi det ikke var smell å høre, eller hørte jeg ikke smell fordi jeg var døv? Jeg kunne ikke ta sjansen på det førstnevnte. Jeg kneppet jakka. Tok på lue og hørselvern. Holdt geværet i ferdigstilling. Jeg åpnet kroken forsiktig og tok et skritt tilbake. Ingen kom. Jeg sparket opp døra, stormet ut, og antagelig ropte jeg noe, for alle kameratene mine som satt tyve meter unna rundt et bål og tydeligvis feiret seieren, skvatt veldig da de så meg. Så begynte de å le. I alle fall så det sånn ut. Jeg var som sagt døv, så det kan hende de bare smilte, og at de ristet og holdt seg på magen av en annen grunn. Hva visste jeg.

Og mens alt dette hendte, satt en av kompisene mine sikkert ved et bord i en kantine og drakk kaffe, mens han lurte på om han skulle orke å ordne med papirstoppen i eller i nærheten av skuff 3 idag eller utsette det til i morgen. Den landssvikeren.

Dette var min historie fra da jeg var i krigen. Beklager til alle kvinner og militærnektere og andre som nå måtte ha kjedet seg veldig. Spesielt beklager jeg fordi dette tross alt er en blogg, og rett under her er et kommentarfelt, og mange av de gutta jeg kjenner som leser denne bloggen har sine egne historier, og nå er vi, dessverre, i gang. Nå blir det en sånn kveld.

Vi lå i et høl i en grøft i en pokkers kuldegrop av et dalsøkke på vidda, og det var hundre kuldegrader. Vi hadde ikke spist siden før vi ble født, og vi hadde gått tusen mil på én natt.

7 kommentarer

Skog

Jeg har en god venn, og han og jeg deler en ganske god drøm. Vi ønsker oss en skog. Ikke en veldig stor skog, selvfølgelig, vi vil ikke gå oss vill heller. Eller jeg, da. Han er ikke så redd for det, men jeg er litt redd for å gå oss vill. Jeg har bare løpt orientering én gang, for skrekkelig mange år siden, i regi av en mildt sagt uansvarlig speidergruppe. Sammen med en fyr som kunne enda mindre om kartlesing enn jeg, skulle jeg orientere meg fra A til B via punktene C, D og E et eller annet sted ute i skogen. Han jeg løp sammen med hadde tresko og talefeil, jeg hadde ikke det engang. Vi startet ved lunsjtider, og ble funnet like etter at det hadde blitt mørkt, like i nærheten av punkt X. Hadde det skjedd idag, ville vi ha kommet i avisen. Den gangen fikk vi bare kjeft for å ha somlet. Somlet – vi? Hah. Vi løp sikkert ti ganger så langt som noen av de andre speiderne den dagen. Så fort treskoene kunne bære makkeren, løp vi. Jogget, da, i det minste. Eller travet. Ok, ok, vi gikk. Men vi gikk fort. I alle fall i starten. Det ER ikke så lett å holde høyt tempo når man ikke aner hvor man skal, altså. Ihvertfall ikke i kompaniskap med talefeil og tresko.

Han jeg vil dele skog med nå, han har ikke tresko og talefeil. Han er vant til å være ute, han har vært ute en vinternatt (før) eller to eller ti, han. Før, altså. Jeg, derimot, er litt mindre marinejeger enn mange kanskje tror. Vel gir jeg et litt sånn friskfyraktig inntrykk, og mange får nok assosiasjoner til både Nansen og Amundsen når de møter meg ute på ski i skogen, men fasaden kan lyve. Såpass ettertrykkelig kan den det, at jeg en gang nesten ble anmeldt til politiet for grov uaktsomhet i forbindelse med pass av annen manns barn. Eller, jeg ble ikke det, men hadde det vært mine barn, hadde jeg anmeldt han som var meg. Altså, han som passet. Eller skulle ha passet.

Jeg var nemlig leder for en barneklubb. Jeg bodde på en kjempebillig hybel i et hus som ble eid av Frogner menighet i Oslo. Den kjempelave leien hadde bare én hake, jeg måtte drive en barneklubb som møttes hver uke. Nå var det ikke så mye pes, det gikk mest i å spille spill og sånt, og hadde jeg bare holdt meg til det, hadde jeg ikke hatt den fjerneste anelse om hvor vondt det gjør å brekke tre ribbein. Eller briste, i det minste.

Men jeg holdt meg ikke til spillene. Jeg MÅTTE la meg lure av min egen Børge Ousland-aktige fremtoning og inviterte hele barneklubben (alle fem) til skitur. Siden de sikkert ikke var så vant til å være ute en vinternatt (før), valgte jeg en lett og ustrabasiøs tur. Banen til Frognerseteren, ski fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Nesten bare nedover, og lett å finne veien. Alle fem møtte opp og gledet seg til tur. Fra Majorstuen til Frognerseteren gikk det strålende. Så begynte problemene. Jeg ble praiet av noen skigåere av stikk motsatt kjønn og i svært passende alder, som utba seg en veiforklaring til et eller annet sted. Jeg forklarte så sjarmerende jeg kunne. Og de gikk. Det gjorde barna også. Det vil si, det hadde de allerede gjort.

Fem gutter på sånn 10-11 år KUNNE faktisk forsvinne nærmest i løse luften. Jeg hev meg på skiene og sprang avgårde for å ta dem igjen. Jeg spurte alle jeg møtte om de hadde sett fem gutter på sånn 10-11 år gå forbi, men det hadde de ikke. Guttene måtte ha gått seg vill. Hva skulle jeg gjøre? Jeg skulle IKKE tenke på hvor galt det kunne gå, så mye var sikkert. Jeg skulle FINNE dem, skulle jeg. Jeg snudde. Gikk til Tryvannsstua, i håp om at de hadde gått dit. Det hadde de ikke. Men på Tryvannsstua fikk jeg tips om en snarvei gjennom skogen til Ullevålseter. Kanskje jeg kunne ta dem igjen der? Hvis de altså hadde gått riktig?

Snarveien var snar, den. Ikke så veldig godt opplyst, kanskje, men snar. Mye nedoverbakke. Jeg suste forbi mørke grantrær, stadig fortere gikk det, stadig brattere ble det. Det fine med å kjøre utforbakke i mørket, er at man slipper å grue seg så fælt før det går galt. For BAM ut av ingenting kom bakken til bunnen, og der var det en bekk, og i den bekken stoppet skiene mine men ikke jeg, jeg stoppet i bredden på den andre siden, med et strålende mageplask rett i de frosne steinene. Jeg hørte at det knaste, og husker at det ble svart.

Etter sikkert bare noen sekunder kom jeg til meg selv og ble klar over hvor utrolig lite man plages av ribbein sånn til daglig, når de ikke nettopp har kræsjet i noen steiner. Men jeg kunne jo ikke ligge der. Jeg hadde en klubb å finne. Nevnte jeg at dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon? Dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon. Jeg hadde ingenting å ringe med, og ingen å ringe til.

Jeg kom meg til Ullevålseter. Der var det, ikke veldig overraskende, stengt. Jeg gikk til Sognsvann. Fant en telefonkiosk. Fikk ringt moren til en av gutta. Alt var bra. De hadde gått inn i restauranten på Frognerseteren for å vente på meg, de. Femti meter fra der jeg stoppet og forklarte veien. Etter at de hadde drukket kakao og soset en stund, ringte de foreldrene sine og ble hentet. Jeg trakk et lettelsens sukk. Det gjorde dritvondt. Jeg takket, la på og tok banen til Majorstua. Kom meg hjem på hybelen. Ble liggende å hoste hele natten, siden jeg hadde vært så våt og kald. Og så videre. Hele den vinteren ble en eneste lang påminnelse om at jeg strengt tatt, det friskfyraktige oppsynet til tross, ikke er noen marinejeger.

Forresten tilbød jeg guttene i klubben en ny tur noen uker senere, i og med at den første ble litt amputert. Bare én fikk lov av foreldrene sine. Han og jeg hadde en helt fin, helt udramatisk tur fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Og jeg er stolt av å kunne fortelle at han faktisk ble marinejeger.

Jeg, derimot, bestemte meg for å etter beste evne unngå å gå meg vill i skogen mer. Og det har jeg holdt. Til gjengjeld gikk jeg meg en gang litt vill i Polen, men det er en annen historie.

Men jeg liker skog, altså. Jeg liker skog veldig godt. Jeg liker å være ute, jeg liker å sove i telt, jeg liker å brenne bål og sitte stille og høre på fuglesang og vindsus og lite annet. Og jeg liker å drive med ved. Kjøre motorsag, hugge ved, stable ved. Sånne ting. Jeg likte det LENGE før den derre vedboka kom, bare så det er sagt.

Så jeg ønsker meg en skog. En liten skog der jeg ikke kan gå meg vill, men der jeg kan VÆRE. Bare sitte ved et bål. Henge rundt, uten noen spesiell grunn. Eller drive med ved. Felle trær. Kviste. Kløyve. (Ja, jeg HAR gjort sånne ting, jeg VET at det er hard jobbing. Men jeg liker tilfeldigvis sånn jobbing.)

Må jeg EIE skog, da? Ja, det føles sånn. Jeg og han kompisen min (han som har vært ute mange vinternetter før) har lyst på en skog som skal være bare vår. Så nå prøver vi å finne ut hvordan vi kan få det til. Hva koster en skog for tiden? Kan man i det hele tatt få tak i en liten skog, uten å kjøpe et småbruk med bo- og driveplikt eller gifte seg med en odelsjente? En liten blandingsskog som det kanskje bare tar tjue-tredve minutter å kjøre til fra Lørenskog?

Jeg har spurt dette internettet. En jente jeg kjenner som er skogeier på Hadeland, sier jeg kan få låne litt av hennes skog. En annen har anbefalt meg å kjøpe et torp i Sverige. Opptil flere har påpekt at det finnes regler og forordninger, uten at jeg helt har forstått hva disse går ut på, eller hvorfor de finnes.

Kanskje kan ikke sånne som jeg få kjøpt skog, fordi myndighetene er redd sånne som jeg bare går oss vill eller skader oss eller begge deler. I så tilfelle vil jeg gjerne få anføre at en annen god venn av meg har sagt følgende: «Du Eivind, du er ikke noen feiging. Du har vært ute en sensommernatt før.» Bare så det er helt klart.

Jeg er kanskje mer innespeider enn marinejeger. Men jeg HAR vært ute en sensommernatt. Før.

13 kommentarer

Nå KOSER VI OSS, dere

– Nå koser vi oss, dere. Jeg har en mor, hun er helt super, og hun har et behov som jeg tror alle mødre har, i alle fall de fleste mødre jeg har møtt, et høyst forståelig og menneskelig behov for at når de har stullet og stelt i stand til en eller annen sosialisering rundt et bord, og du verden så viktig det er for disse kvinnene at man har noe å spise hele tiden, altså HELE tiden, det er som om de en gang har opplevd at det var en gjest som ikke ble tilbudt noe å bite i umiddelbart etter middag og DØDE av sult der og da og måtte bæres ut og graves ned i hagen uten at de andre gjestene merket noe, litt sånn Fawlty Towers goes skrekkfilm-aktig, så nå passer de på som smeder at absolutt alle absolutt hele tiden har noe å spise og noe å drikke, og det er jo et svare strev, selvfølgelig, så de blir litt sånn – altererte, tror jeg det heter, litt hektiske og rødkinnede, og er det ÉN ting de er opptatt av når de har gjort alt det som gjøres må for at folk som gjester deres hjem med hundre prosent sikkerhet skal unngå å dø brått av sult, så er det at det skal være KOSELIG, det er INGEN vits, hvis det ikke er koselig, hvilket minner meg om at jeg har en svigermor også, og hun er nok enda mer glad i at det skal være KOSELIG enn min egen mor, ikke at min mor ikke vil ha det koselig, men hun har vært lærer i ungdomsskolen og tåler en konfrontasjon over vannbakkelsen, svigermor, derimot (svigermor som i motsetning til min mor IKKE leser denne bloggen, forresten), HUN er glad i å ha det koselig, hun, og det er jo ikke noe galt i det, koselig er mangelvare mange steder i verden, kanskje sågar de fleste steder i verden, og det er nettopp dêt.

For selv om jeg av og til veldig gjerne kunne tenkt meg å starte en ganske heftig diskusjon med for eksempel noen i svigerfamilien (skrev han, som om han aldri hadde gjort akkurat det), og selv om jeg synes det kan bli litt krampaktig av og til med all denne koseligheten, så ser jeg meg rundt der jeg er, på jobben, på facebook, på twitter, i avisen, rundt i verden, også tenker jeg at søren heller. Det alle disse stedene trenger, og da tenker jeg spesielt på verden generelt, det er en litt rødkinnet, hektisk mor eller svigermor eller noen andre som de fleste er litt redd for at skal begynne å gråte, en litt alterert, godt voksen kvinne som alle har respekt for og gjerne vil gjøre til lags, altså en sånn kvinne som oppfatter at her er det ting som ulmer, gitt, og det enda hun har stullet og stelt og dekt bordet og beregnet nok å spise til alle og alt tingen, og hun skjønner at det kan bli ugreie, det kan bli konflikt, det kan bli såre følelser og ømme tær, ja det kan til og med bli åpen konfrontasjon, og hun ser det akkurat når hun kommer inn med nyfylt kaffekanne, akkurat når hun sier, eller kvitrer, egentlig, «her kommer jeg med mer kaffe» ser og forstår hun at det er like før den gode stemningen hun har gjort alt for å skape er i ferd med å få seg et grunnskudd for baugen og AKKURAT da, med en hektisk, lett oppskjørtet og litt for høy stemme, bryter hun med tyngde, overbevisning og en ørliten trussel langt der inne et sted ut i de magiske ordene: NÅ KOSER VI OSS, DERE!

Så da gjør vi det.

8 kommentarer

Ein amish, amishar, amishane

For ganske lenge siden, altså mer enn tre uker men jeg husker ikke om det var i fjor eller i våres eller når det var, var jeg dum nok til å kaste meg ut i en språkdebatt på Twitter.

– Appappapp. Det heter ikke SPRÅK! –

Nei, beklager, debatten handlet altså om bokmål og nynorsk, og det er ikke to ulike språk, bare to ulike målfører

– Appappapp: Det heter MÅLFORM, ikke målføre. Målføre betyr bare dialekt, nynorsk er ikke noen dialekt, hvis det er det jeg tror, jeg arrogante «Norge-nord-for-Sinsenkrysset-snakker-grautmål» østlandselitist som ikke skjønner at smør og melk kommer fra kua og at hadde vi ikke hatt bønder og fiskere som snakket annerledes hadde vi ikke hatt noe å SPISE, og tror jeg kanskje at sushien jeg hipper meg med kommer fra en fabrikk ved Akerselva? –

Nei, jeg tror ikke det, beklager igjen. Målform. En målformdebatt. Og egentlig var det ikke så mye til debatt, for de var stort sett enige. Jeg satt og så på at noen sånne målformere klappet hverandre på skuldrene (eller akslane, da) og gratulerte hverandre med språklig (målformelig?) fortreffelighet, og så gikk det en, vel, ikke en djevel, egentlig, mer en idiot, det gikk en idiot i meg og jeg kastet meg inn og protesterte på at alt de fremholdt som så fortreffelig egentlig VAR så veldig fortreffelig.

For eksempel? Jo, de er veldig opptatt av at vi skal lage norske ord om alle sånne datagreier. Det skal ikke hete «internett», det skal hete «verdensvev», eller aller helst «verdsvev». De vil gjerne kalle det «fjesboka» (Facebook), «en kvitring» (en tweet) og «lysark» (ppt-presentasjoner). For ikke å snakke om «skjermbrev». Den siste må jeg alltid tenke en stund på, før jeg kommer på at de mener epost. Og der er vi ved kjernen. Epost. Det er greit at det ikke bør hete «email» på norsk, for all del, men hva er galt med «epost»? Altså som i «elektronisk post»? Jeg skal si dere hva som er galt: Epost er ALTFOR lett å FORSTÅ. Dette er en gjeng som (jeg skal nå skjære alle over en kam (og det heter skjære, ja, ikke ta, holde e.l.)) tilsynelatende er MER opptatt av å få frem et poeng og holde de prinsipielle fanene høyt, enn de er av å faktisk kommunisere. Hvilket jo er litt artig, siden språk, i alle fall etter mitt ringe skjønn, først og fremst er et kommunikasjonsredskap.

For denne gjengen er det ikke så viktig om du forstår, det er mye viktigere at språket, eller målformen, eller MÅLFORMA, da, holdes klar og ren og uutvannet, enn at den virker. Så hva vil de at epost skal hete? Her deler de seg i to, viser det seg. Den moderate fløyen går for «skjermbrev». Fundamentalistene, og JA, det er en HELT presis beskrivelse av dem, fundamentalistene vil det skal hete: «straumbrev». Som i elektrisk post, altså. Kjempelurt funnet på. Du får brev, åpner og KAZAMM, 220 volt rett i klikkefingeren. Elektrisk. Det beste av alt? Ingen kommer til å forstå hva de mener, også kan de klage over de arrogante, språkbevisstløse østnorskarrogante engelskelskerne som ikke engang forstår sitt eget språk.

I USA finnes det en litt (ok, litt mye) sektaktig variant av kristenheten som kalles amishbevegelsen. Du har sett dem på bilder. Mennene har 1800-tallshatter og talibanskjegg, kvinnene ser ut som de strenge avholdsdamene i Lucky Luke (og absolutt ikke som de ANDRE damene i Lucky Luke) og de er dypt skeptiske til all teknologi. Eller, ikke all teknologi, da, bare nesten all.

Egentlig er de nok helt imot elektrisitet. Men det er jo veldig upraktisk, så det er blitt til at det er greit å bruke strøm, så lenge strømmen ikke blir levert over strømnettet. De kan ikke eie biler, men mange (ikke alle) mener det er akseptabelt å bli kjørt i andres, og i buss. Selv foretrekker de fleste av dem hest og vogn. Selvfølgelig vasser de i dilemmaer. Hva er innenfor, hva er utenfor? Skal man kunne bruke moderne helsetjenester? Hva hvis noen holder på å dø og bare kan reddes av teknologien? Enkelte slike spørsmål har ført til dyp og varig splittelse, og om dette kan du lese mer et helt annet sted enn her.

Her handler det nemlig ikke egentlig om amish, men om målfolk. Det er bare at inne i mitt forkvaklede sinn, der er dette omtrent det samme. Ta straumbrevet. Vi vil ikke ha denne anglodritten, ikke sant? Det norske språk skal røktes og pleies og holdes rent og upåvirket. Vi vil ikke ha «elektronisk post», det er jo bare en direkte oversettelse av det engelske (grøss) email. Men «brev» er greit, for det er jo et godt, norsk ord, ikke sant? Sånn utenom at vi har tatt det fra latin, da.

Språkamishene har stoppet på en eller annen tid. Noen av dem er som de mest fundamentalistiske amishene, det skal og må hete straumbrev. Teknologi, eller i dette tilfellet import av ord, er ok frem til et visst tidspunkt, men IKKE senere. Sjåfør, direkteimportert fra fransk, er greit. Drosje (russisk, tror jeg) er også greit. Taxi, derimot, er ugreit.

Noen andre, mer liberale språkamisher, synes man godt kan bruke «service», bare man skriver det «sørvis». Men det skal pokker ikke hete «server», eller «sørver», det skal hete «tjener», eventuelt «tenar». Service, server, samme ord, hva er problemet? Tidspunktet. Språkamishene, de litt liberale, lever godt med ord som kom slengende sånn på femti- og sekstitallet (jeg tipper det var da, gidder ikke å sjekke), men nyord fra nittitallet skal vi ikke ha noe av. SELV om ordet er veldig likt og har samme rot og betydning.

Bokmål er fullt av ord fra andre språk. Latin, gresk, senere engelsk, tysk, fransk og dansk. Det er dette språkamishene har imot det. Det er derfor de elsker landsmålet. Og det er det som gjør dem amish. For det er ikke slik at landsmålet er ubesudlet og rent lenger. De bare later som. Selv på landsbygda, ja særlig der, må en nemlig fylle diesel (tysk, etter motorkonstruktøren av samme navn) på traktoren (latin, «trekk-kraft») og betale kontant (italiensk, av «computare» – å regne sammen). Det ubesudlede landsmålet er en illusjon. Man må være litt religiøs for å tro på den. Man må ville stoppe tiden. Og man må være villig til å leve med en hel haug med dilemmaer. Men holder man ut, lar skjegget gro og lar være å bruke telefonen utenom når man absolutt må ringe etter sykebil fordi naboen har fått et straumbrev og 220 volt rett igjennom kroppen, får man gleden av å heve seg høyt over oss språkbevisstløse (MÅLBEVISSTLØSE!) østnorskinger både på fjesboka, på kvitter, på resten av verdsveven og, ikke minst, i sjølve røynda.

(Teksten du nettopp har lest, er sannsynligvis ikke et blogginnlegg, men en vevnad. Den er antagelig ikke skrevet med et tastatur, men på en bokstavfjøl. Og hvis du på død og liv skal komme med en kommentar, så vit at kommentar er latin. Det norske ordet er merknad. Kom gjerne med merknader til teksten (fra norrønt «textr», som igjen kommer fra latin «textus», som betyr sammenføyning, eller, tro det eller ei – vev) hvis du absolutt må.)

24 kommentarer