Archive for category Ofag

Ballongen

Jeg har en god venn som ligger på sykehus akkurat nå. Han har hørt den følgende historien muntlig, mange ganger, og ler like hjertelig hver gang. Så derfor, som en liten oppmuntring til Sverre, her er den i nedskrevet versjon. (Og unnskyld for at jeg glemte å ta med druer.) {Til orientering: Dette hendte for tyve år siden. Ingen av dem som jobber på Lovisenberg idag må klandres for noe som helst.}

Det begynte med at jeg begynte å arbeide i en barnehage. Jeg var mektig lei av å jobbe i butikk, og tenkte at jeg sikkert var en sånn type som liker veldig godt å arbeide med mennesker, og barn ER jo nesten som små mennesker. Tenkte jeg. Og det var de, for så vidt. Men først og fremst var de jo ikke dêt, først og fremst var de smittebærere. Barnehagebarn har, som alle foreldre med barn i barnehagepliktig (for sånn har det blitt) alder vet, en helt fabelaktig evne til å suge til seg alle smittestoffer omgivelsene har å by på, for så å dele dem med alle de møter.

Følgelig ble jeg smittet med alt som smitte kan (for barn hører hjemme i smitteland). Og vel er jeg en sånn som godt kunne ha vært marinejeger, selv om det jeg var i militæret ikke akkurat HETER marinejeger sånn helt nøyaktig, men ett sted går grensen. Jeg var syk hele høsten, og ble veldig, veldig, veldig sliten av å arbeide i barnehage. Så sliten at jeg sluttet. I avskjedspresang fikk jeg et kosedyr med nisseklær. Og et mageonde.

Det er nok mange som lurer på hvorfor det heter ”mageonde” og ikke ”magevondt”. Forklaringen er at SÅ vondt som mageonder gjør, så vondt kan man ikke ha uten at tankene ledes hen på ren, skjær ondskap. Og så vondt gjorde dette mageondet, at jeg ble nødt til å gå til en lege. Også jeg, som ALDRI går til legen utenom hvis jeg hoster fælt, eller har litt feber, eller har fått et utslett. Legen var heldigvis ikke en sånn overfladisk en, en sånn som bare sier at man må skjerpe seg og sånn. Tvert imot var hun en sånn som sendte folk med ekstra onde mageonder til skikkelig medisinsk oppfølging. Altså til sykehus. Hadde jeg visst hva som ventet, hadde jeg selvfølgelig brukt reservasjonsretten jeg har hørt at man har i helsevesenet og nektet å være med. Men jeg visste ingenting.

Et kryptisk brev fra sykehuset fortalte at jeg skulle møte på angitt sted og tid for ”koloskopi”. Det sto ikke hva koloskopi var. Det syntes jeg var litt rart, men NÅ vet jeg jo at hadde de skrevet det i klartekst, hadde aldri noen møtt opp for å bli undersøkt. Og det hadde sikkert vært litt dumt. Videre kunne brevet fortelle at jeg skulle gå til et apotek og be om opptil flere pakker med noe som het ”klyx”, og benytte disse i henhold til medfølgende pakningsvedlegg, i et helt døgn før undersøkelsen. Det hørtes harmløst ut, syntes jeg. Litt som fluortabletter. Flux, klyx – udramatiske greier.

Dagen før dagen opprant. Jeg lot være å spise en lang, deilig frokost, siden det også sto i brevet at jeg måtte faste i 24 timer før undersøkelsen. Jeg satt stille og rolig ved frokostbordet, leste avisen, og tenkte på bacon, egg og kaffe. Og drakk vann. Vann var lov. Jeg gikk til apoteket og kjøpte klyx. Damen i kassen så medfølende på meg. Hun skjønte sikkert at jeg hadde vondt i magen, tenkte jeg. Etterpå skjønte jeg at det ikke var det hun hadde skjønt, det hun hadde skjønt var det jeg ennå ikke hadde skjønt: At jeg skulle gjennom skjærsilden.

Klyx er ikke omtrent som flux. Klyx er små flasker med et eller annet som kroppen så til de grader slett ikke tåler.

Vi tar en liten pause her. Resten av denne lille historien kommer til å inneholde ganske sterke scener. Ekle, sterke scener. Man kan slutte å lese her, hvis man vil. Egentlig BØR man slutte å lese her. Jeg skriver dette bare for egenterapiens skyld.

Klyx brukes, viste det seg, til å tømme magen, tarmene og alle andre deler av fordøyelsessystemet for absolutt alt. Man sprøyter flaskens innhold inn der bak, venter på effekten, og lar naturkreftene gjøre sitt. Det er nemlig sånn det føles – som naturkrefter. Man bør selvfølgelig befinne seg i svært umiddelbar nærhet av et toalett når dette skjer, og alle mennesker man noensinne kan risikere å møte igjen, bør befinne seg godt utenfor hørevidde. Den første gangen man gjør det, er det helt forferdelig. Senere blir det mye verre.

Denne øvelsen måtte jeg altså gjenta opptil flere ganger i det påfølgende døgn. Den eneste næringen jeg fikk i meg, var den som finnes i vanlig vann fra springen. Ikke engang Farris var lov. I den andre enden fikk jeg ut av meg mer enn jeg ante at jeg inneholdt. Fargeløst og luktløst, men svært langt unna lydløst. Og naturligvis fullstendig utmattende.

Jeg husker ikke om jeg sov godt natten før undersøkelsen, antagelig tilbragte jeg natten bevisstløs på badegulvet, men jeg husker at da jeg kom til Lovisenberg sykehus og meldte min ankomst, slet jeg med å huske hva jeg het og hvorfor jeg var der. De fant utav det. Jeg ble velvillig geleidet til et venterom. Etter den obligatoriske ventingen (det er ikke lov å gå rett igjennom et venterom, selv om det ikke er kø, av innlysende grunner – det MÅ ventes), fikk jeg komme inn i et mindre venterom, som minte om en enmannsgarderobe, men i halv størrelse. En søt, blid kvinne på min egen alder (akkurat det kunne de spart seg, syntes jeg), kom inn og ba meg om å ta av alle klærne og skifte. Jeg tok av alle klærne, og så meg rundt. Tok på igjen underbukse, bukse og tskjorte, og gikk inn til undersøkelsesrommet, som så ut som et vanlig undersøkelsesrom, bare kanskje fire ganger så stort. I den andre enden av rommet, langt der borte, sto det tre-fire helsearbeidere og så forundret på meg. ”Du skulle jo skifte?” sa sykepleieren jeg hadde snakket med først, mildt bebreidende. ”Jada, jeg vet det. Men TIL HVA?” Hun begynte å le, førte meg tilbake til mikrogarderoben, og pekte på en liten, blå, brettet papirlapp som lå på den lille benken. ”Til den,” sa hun, litt lattermildt. Jeg så meg om etter et skjult kamera, men fant ingen. Hun forlot meg, og jeg brettet ut papirlappen. Den viste seg å være en ”frakk”. Jeg tok den på. Den var laget av svært tynt, ganske gjennomsiktig kreppapir, hadde ingen form for lukkeopplegg, og var veldig, veldig snau, på en pussig måte.

Den passet liksom fint over skuldrene og på armene og sånn, men foran var den betydelig åpnere enn jeg setter pris på at det eneste klesplagget jeg har på meg er.

Jeg fant ut at hvis jeg gikk litt sidelengs og holdt hardt i frakkeslagene, ville jeg i alle fall slippe unna politianmeldelse for blotting. På denne måten gjorde jeg ny entré i det store undersøkelsesrommet. De tre-fire helsearbeiderne langt der borte brøt ut i latter. Jeg skjønte jo at jeg så fullstendig latterlig ut, men hadde vel egentlig håpt at de skulle være profesjonelle nok til ikke å le høyt og hjertelig i kor. Det var de altså ikke. Min redningskvinne sykepleieren kom meg atter til en slags unnsetning og fikk stotret frem mellom latterhikstene at jeg hadde tatt frakken på bak-frem.

Ny tur i mikrogarderoben, ny retur til det store rommet. Nå med hele baksiden bar, og frakken som en symbolsk tildekking av frontpartiet. Det begynte å ane meg hva koloskopi egentlig innebar.

En av de andre sykepleierne la meg på en benk, og fortalte meg at nå, nå skulle jeg få klystér. ”Jammen”, prøvde jeg. ”Jeg har jo…” Mine desperate forsikringer om at det var HELT tomt, jeg hadde brukt flaske på flaske med klyx, det var ikke mer å hente, gjorde ikke inntrykk overhodet. ”Dette,” sa en av dem, ”DETTE er ordentlig klystér. Klyx er ingenting.” Hun holdt frem en magnumflaske. Jeg besvimte nesten.

Men før jeg rakk det, og før jeg rakk å rømme, var flasken tom, og det var så definitivt ikke jeg lenger. ”Du må holde deg så lenge du kan”, sa sykepleieren. ”Jeg HAR holdt meg så lenge jeg kan” ropte jeg, og NÅ var det bråhast, ”HVOR ER TOALETTET?”. Hun pekte på et avlukke i den andre enden av rommet. ”Jeg rekker ikke helt DIT”, tenkte jeg, men jeg måtte jo prøve. Jeg kreket meg ut av senga. Papirfrakken hang igjen litt, men jeg hadde ikke tid til å vente på den. Det ble en stor rift midt foran, men jeg brydde meg ikke om det lenger, jeg måtte bare komme meg på toalettet, jeg løp, eller snarere vraltet kjempefort, det er vanskelig å løpe når man holder seg, og det er hinsides vanskelig å holde seg når man har innholdet av en magnumflaske klystér i endetarmen, og det var ikke minst et nesten uendelig stort gulv, og det svartnet nesten for meg, men jeg rakk det. Jeg KASTET døra igjen, brukte ikke engang tid på å låse, satte meg ned og lot naturkreftene herje. På et tidspunkt var lydnivået så høyt at jeg måtte holde meg for ørene. Det var da jeg la merke til at døren ikke var en ordentlig dør, men en sånn teit dodør med femten centimeters åpning i bunn og topp.  De der ute måtte ha hørt alt, like godt som jeg selv. Hadde de enda vært profesjonelle, men jeg visste jo at den gjengen der, som slo opp latterdøren på vidt gap over en skarve snudd papirfrakk, den gjengen hadde neppe hørt ordet ”profesjonell” en eneste gang i løpet av hele sin utdannelse. Akkurat som jeg trodde, sto de der og lo da jeg kom ut. De prøvde nok å skjule det, men de fikk det ikke til. For å si det mildt. Jeg hadde aldri i mitt liv følt meg mer ydmyket.

Jeg ble lagt på benken igjen.

”Legg deg over på siden. Nå skal vi føre en slange med et lite kamera opp i endetarmen din.”

Jeg besvimte litt. Da jeg kom til meg selv, kjente jeg at de var i gang med akkurat det jeg var sikker på at jeg hadde hørt feil da de sa hva de skulle gjøre. Det med slangen med kamera på.

”Du vil kanskje kjenne en viss trang til å gå på toalettet.”

En VISS TRANG? Det kan man trygt si. Vissere trang hadde jeg aldri kjent. Men ubønnhørlig ble slangen skjøvet inn. Flere meter av den, virket det som.

”Og nå skal vi blåse opp en liten ballong i endetarmen din, slik at slangen holder seg på plass”

Nå besvimte jeg litt mye. Og kom til meg selv igjen, vekket opp av en sinnsvakt ”viss trang” til å gå på toalettet. Følelsen av ballong i endetarmen, der altså. Jeg visste at jeg hadde nådd mitt livs bunnpunkt. I blå papirfrakk, sosialt død, liggende med baksiden bar på en benk i et latterlig stort rom, i selskap med fire helsearbeidere som fortsatt brøt ut i fniseanfall med jevne mellomrom. Med en ballong i rompa. Verre kunne det simpelthen ikke bli.

Jeg prøvde å tenke glade tanker. Om sommerferie, om glade kvelder på kafé. Om jenter. Søte jenter, prøvde jeg å tenke på. I det fjerne hørte jeg glade, kvitrende jentestemmer. De ble sterkere. Tarmtømming gjorde visst at man ble flinkere til å forestille seg ting, tenkte jeg. Stemmene forstummet. Så hørte jeg at noen fniste. Midt mens jeg IKKE forestilte meg at jeg var et helt annet sted, i selskap av søte jenter, hørte jeg lyden av søte jenter som fniste. Jeg snudde hodet for å se. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Åtte, ti, kanskje så mange som tolv søte jenter, akkurat sånne som jeg trodde det ville være fint å være kjæreste med, sto der og så på meg med lattermild forundring og fniste så lavt de kunne. Foran dem sto en lege. Han snakket med ”min” lege, og spurte ”Er det greit for pasienten din at studentene observerer?” Jeg besvimte igjen.

Da jeg kom til meg selv, var både slangen og ballongen borte, og noen hadde lagt et laken over meg. Jeg håpte at jeg kanskje var død, men innså snart at da ville de lagt lakenet over hodet også. Jeg skjønte at jeg levde, og jeg skjønte hva som hadde skjedd. Og jeg visste at jeg aldri, aldri, aldri måtte sette mine ben på en fest eller for den saks skyld et hvilket som helst sted der det var sannsynlig at det kanskje ville dukke opp en sykepleierstudine.

Noen uker senere fikk jeg resultatene av undersøkelsen. De var negative. Mage og tarmer var i finfin forfatning. Legen sa at mageondet mest sannsynlig var forårsaket av stress. Hun gikk også langt i å antyde at det ikke gjorde så vondt som jeg sa, og at jeg måtte skjerpe meg.

Det var først på hjemveien fra legen det begynte å gå opp for meg at det var dette hun hadde ment hele tiden: At jeg måtte skjerpe meg. At det var derfor hun hadde utsatt meg for dette. At ”koloskopi” ikke ER en vanlig undersøkelse de driver med på sykehus, men en kode som alle i helsevesenet skjønner. En kode som betyr: ”Pasienten er en sutrekopp. Gi ham en lærepenge. Og en ballong i rompa.”

Advertisements

270 kommentarer

Fly away

På et eller annet tidspunkt ble det slik at hvis jeg hadde vært en sånn som husket på å registrere bonuspoeng og sånt, så hadde jeg fått massevis av bonuspoeng jeg kunne brukt på å kjøpe for eksempel et ganske dyrt smykke til min kone fra «cloud shop» til sterkt rabattert pris. Jeg flyr endel, altså. Ikke sånn at jeg er på hils med folkene i sikkerhetskontrollen eller noe, hvem er vel det, forresten, sikkerhetskontrollfolk hilser ikke i utide, men såpass mye at jeg har fått litt rutine. Jeg er lynrask med å sjekke inn når sms-en fra SAS kommer, og får nesten alltid sikret meg vindusplass ved nødutgangen.

Det er ikke fordi jeg er så innmari redd for overleve en flystyrt og så ikke komme meg ut, altså, det er mer det at jeg liker så veldig godt å ha god plass til bena. Dessuten er jeg akkurat en sånn passasjer som flyvertinnene aller helst vil ha ved nødutgangen. Ikke gammel, ikke svakelig (det synes ikke på meg, i det minste), ikke kranglete, og normalt intelligent. Jeg blir barnslig glad inni meg hver gang de snakker lenge, langsomt og tydelig til passasjeren som sitter ved motsatt nødutgang, forklarer detaljert hvordan døren åpnes, forhører seg om han har sittet ved nødutgang før, og det ene med det andre, for så å snu seg mot meg, nikke og smile forbindtlig, og gå sin vei. De ser det. Jeg vet hva jeg driver med. Jeg kan få ansvaret for evakueringen av den midtre delen av flyet.

Og når jeg ser at de ser at jeg vet hva jeg driver med, at jeg er flyvant, da blir jeg, inni meg, akkurat så barnslig glad at jeg skjønner at jeg aldri kommer til å bli blasert når det gjelder akkurat dette, jeg vil alltid håpe at flyvertinnene ser at jeg er flyvant og nikker anerkjennende, og jeg vil alltid glede meg på denne måten. For det er noe med fly, alt med fly, ikke bare selve flyet og flyvertinnene og flyverne, det er noe med flyplasser også. Aller mest er det noe med flyvningen, med dette at vi faktisk FLYR. Og jeg tror det er der det ligger.

Å fly er helt naturstridig. Det går ikke an for noen å fly. Likevel, eller nettopp derfor, drømmer vi om å fly, har vi alltid drømt om å fly. Og etter sikkert fabelaktig mange forsøk, så fikk vi det til. Eller de, da. De brødrene. Tenk forresten på alle de andre, alle de som akkurat IKKE fikk det til. De som holdt på med akkurat det samme som brødrene Wright, men som bare nesten greide det. Jeg lurer på hvordan det gikk med dem. Kanskje de døde i forsøket. Eller kanskje de endte på gamlehjem, bitre og ensomme. Kanskje satt de der på en stol i gangen, hele dagen, med et pledd over knærne, og ropte ukvemsord til alle som gikk forbi. Og når kvelden kom, og de lå i sengen alene, da gråt de stille for seg selv. Og rett før de sovnet håpte de at de kom til å drømme drømmen. Drømmen om at de fløy. Helt selv, uten fly. Hvor de ville. Høyt over jorden. Og av og til, en sjelden gang, drømte de akkurat det. Selve drømmen. Da ble de milde og myke inni seg, og dagen etter satt de kanskje akkurat som dagen før, på stolen i gangen, med et pledd over knærne, men de ropte ikke. De bare satt og drømte.

Brødrene Wright vet jeg forresten heller ikke hvordan det gikk med. Jeg vet at jeg bare kan gugle det, men sånn er det med alt. Alle kan finne ut alt. Det vil si, NESTEN alt. For noen mysterier er igjen. Særlig når det kommer til dette med å fly.

Jeg forstår ikke hvordan fly kan fly. Riktignok har jeg hørt fra folk jeg ellers stoler på, som hevder å forstå hvordan fly kan fly, at det går an å forstå. At det IKKE er naturstridig. Men alvorlig talt. Alle som har sett et fly på bakken, skjønner at det egentlig ikke går an. Og da finnes det bare én mulig forklaring: Magi.

Det er magisk. Og det er selvfølgelig derfor de har satt opp dette store teateret det er. Store tryllekunstnere gjør sånn. De lager en masse drama som gjør at man ikke får med seg hvordan de egentlig utfører tricket sitt. Det vil si, det er det de vil ha oss til å tro.

For de har lovt dyrt og vanhellig at de aldri, aldri skal avsløre at de faktisk driver med magi på ordentlig. Dramaet skal ikke skjule hemmelige luker og raske klesskift. Dramaet skal få oss til å tro at de magiske ordene de sier, de merkelige gestene og tryllestavens bevegelser bare er nettopp drama. Ved å overspille magien får de oss til å tro at magien ikke er magi, bare staffasje.

Det samme gjelder for flyvning. De setter opp dette store teateret som skal fortelle oss at det hele er helt trygt, det er matematikk og naturvitenskap involvert, ingeniører og beinharde realister står bak det hele, men egentlig, EGENTLIG har hver flyplass sin magiker. Han er i tårnet, akkurat som magikere pleier å være, og det er selvfølgelig derfor tårnene har speilglassvinduer. Ingen må se hva som foregår der inne. Og magikeren gjør sine ting, og flyene letter og lander, og ingen forstår hvordan det egentlig kan skje. Ikke engang magikeren selv. Og derfor fortsetter det å være uforutsigbart. Noen ganger virker ikke magien, og et fly blir stående på bakken, klar til avgang, i to timer uten at noen får vite hvorfor.

Det er greit for meg. Jeg tror ikke jeg vil vite hvilke svartekunster de holder på med der oppe i tårnene. Så lenge jeg kommer meg trygt og fort fra flyplass til flyplass, skal jeg ikke være kranglete og stille kritiske spørsmål. Utenom ett eneste, forresten.

På Gardermoen, når man lander. Jeg har landet der mange, mange ganger. Og HVER gang, samme hvor jeg kommer fra, Paris, London, New Delhi (jepp, faktisk) eller Trondheim, skjer det samme. Flyet lander, taxer inn mot selve terminalen, og kjører nesten HELT forbi, til den ytterste enden. Der parkerer det, og lyset som sier fest setebeltene slukkes (vi venter til det, ja), og vi får gå ut. Helt i enden av flyplassen, med kanskje to-tre kilometer å gå til bagasjebåndet. Dette skjer ALLTID, og selv om ALLE parkeringsplassene (eller hva det heter) som er nærmere er ledige. Jeg vet at jeg burde la være, men jeg spør allikevel HVORFOR ER DET ALLTID SLIK?

Og neste gang jeg er i sikkerhetskontrollen og blir plukket ut for en «tilfeldig kontroll», og dere ikke hører mer fra meg, og jeg blir meldt savnet, da vet dere hva som har skjedd. Hokus pokus filliokus.

3 kommentarer

Den femte vinternatt

Det aller kjedeligste er når folk som har vært i militæret begynner å fortelle hverandre historier fra militæret. For de folka som ikke har vært i militæret, altså. For dem som har vært der, er det jo helt fabelaktig. Men de andre, de som ikke har vært der, de kjeder seg noe skrekkelig. Ikke forstår de sjargongen. Ikke har de opplevd noe lignende. Og ikke forstår de hvorfor i all verdens land og rike dette er noe som må snakkes så fantastisk mye om. Alle som har vært i militæret liker å late som de nesten har vært spesialsoldater. (Det vil si, alle unntatt spesialsoldatene. De snakker helst om noe helt annet.)

Og så forteller de historier, den ene villere enn den andre, fra da de var i krigen. Eller, fra da de var i freden, men det FØLTES som krigen, for det var jo tross alt krigen man øvde på, og de som arrangerer det man opplever i det militære gjør absolutt alt de kan for at det skal FØLES som krig, ta mitt ord for det. «Så der lå vi. Hundre mil fra folk. I et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke. Det var nærmere åtti kuldegrader og vi hadde ikke spist siden i forgårs. Plutselig hører vi på sambandet at OP-en vår har sett FI på vei rett mot oss i panser. Vi ligger der med tredjegrads forfrysning over hele kroppen alle mann, og vi bare VEIT at nå er det kjørt, også smeller’e fra sjanten vår: …» Det smeller alltid noe bra fra sjanten deres.

Og nestemann har en enda drøyere historie. Særlig de som har gått befalsskolen og gjennomført en såkalt «helvetesuke» har litt av noen opplevelser å berette om. De fleste av dem har overlevd med et nødskrik. Og det der er jo litt artig, at alle som da liker å høres ut som om de nesten har vært spesialsoldater, de er altså ikke den tause sterke typen overhodet. Snarere sitter de her og arrangerer gruppeterapi, enda det egentlig er fest, og bekrefter for hverandre at de er flotte karer selv om de ikke ser sånn ut nå, for en gang lå de der, i gjørme til halsen, med en levende kylling de måtte drepe med en knekt tannpirker hvis de skulle få noe å spise den vinteren, og de kom seg igjennom det.

Forresten forteller de ikke disse historiene bare for å trøste hverandre med at de er skikkelige karer selv om de nå stort sett sitter på innejobber i inneklær og gjør inneting. De gjør det også for å imponere kvinner, som, uten å ville det oppmuntrer dem ved å gi dem positiv respons i form av mystiske smil som gutta tolker som tegn på at de, kvinnene, syns gutta er skikkelig tøffe. Men kvinnene smiler ikke fordi de syns gutta er tøffe, de smiler fordi de syns gutta er søte. Men det forteller de ikke. Kvinnene, altså. De bare smiler mystisk.

Og FORRESTEN forresten så er ikke dette militærpratet egentlig noe man setter i gang med hverken først og fremst for å trøste hverandre ELLER først og fremst for å imponere kvinner. Det ALLER viktigste er noe annet. Nemlig HEVN. For midt mens de gutta lå der i et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke på vidda, satt nemlig en av kompisene deres og drakk kaffe med sin fremtidige arbeidsgiver, tøflet rundt i islender og slippers, hadde akkurat så langt hår han ville, og hadde bare slitsomme dager de dagene kopimaskinens skuff 3 var såpass kranglete at de måtte åpne skuff 3, fjerne fastkilt papir, lukke skuff tre og trykke på restart. Kompisen var nemlig sivilarbeider, den landssvikeren. Og NÅ, nå skal han i alle fall få sin velfortjente tur i fryseboksen, mens alle vi andre snakker om hvordan det er å være MANN, kan han sitte der og ha ingenting å bidra med og føle seg utenfor og ubekvem. Har vi griseflaks, åpner bleikfisen kjeften og stotrer noe om 16 måneder, aller helst med pipestemme, også er det en av gutta som har befalsskolen og har vært inne i to år. Eller tre. For landet sitt, for pokker. Mens han sulliken fjernet fastkilt papir fra skuff 3.

Jeg har vært i militæret. Jeg har historier å fortelle derfra, det er derfor jeg vet hvordan dette foregår. Og jeg var ikke spesialsoldat. Jeg ble ikke en gang oppfordret til å søke befalsskolen. Og jeg vet jo så inderlig vel at ingenting er kjedeligere enn når de som har vært i militæret setter i gang med historiekonkurransen sin. For de andre, altså. Likevel har jeg tenkt å fortelle akkurat en sånn historie. Dere MÅ ikke lese den, men dere kan. Og nå har jeg advart dere. Nå nytter det ikke å klage. Her er historien.

Jeg HAR faktisk, til tross for hva som tidligere er blitt hevdet, vært ute en vinternatt før. Faktisk har jeg vært ute hele FEM vinternetter før. Fire av dem mens jeg var i førstegangstjeneste, og jeg skal ikke engang late som om det var tøffe tak. Vi lå i et stort, flott lagstelt med egen vedovn, på Finnmarksvidda i mars, vi hadde påskesol om dagen og nordlys og stjernehimmel om natten, og vi øvde ikke på krig i det hele tatt, bare lærte om vidda og sånn. Se for deg en litt, men ikke veldig, slitsom ofagekskursjon med klassen. Men den femte vinternatten min. DEN, altså. Den er en vinternatt før så god som noen.

Dette var lenge etter førstegangstjenesten. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på en øvelse med Heimevernet. Man har jo hørt litt av hvert, og jeg var forberedt på bål, blankt brennevin av tvilsom herkomst, og lite annet. Også viste det seg altså at de var soldater. De øvde på krig. Det var ikke en dråpe brennevin å oppdrive noe sted. De ville at jeg også skulle bli soldat. Og vi skulle være UTE. Etter en ganske lang uke med mange slitsomme aktiviteter, skulle vi runde det hele av med et feltdøgn. (Når jeg forteller denne historien i lystig lag, hender det at jeg omtaler den som «helvetesuka» før jeg trekker meg litt og modererer det til «helveteshelgen». Men egentlig var det altså et døgn.)

Vi startet om ettermiddagen. Etablerte teltleir rundt en hytte i skogen (Befalet skulle bo i hytta. Stor overraskelse.), forberedte skytestillinger, lagde opplegg for patruljering og vakthold, osv. osv.

Det er KJEMPEMYE jobb å forberede å late som man skal forsvare en hytte i skogen mot angrep, eller for den saks skyld å gjøre det på ekte. Hvis man skal gjøre det ordentlig, og det skal man jo. Det var strabasiøst, og det var tidkrevende. Plutselig, da vi nesten var ferdige, ble jeg veldig klar over at jeg ikke hadde spist noe som helst på aldri så lenge.

Jeg fant frem en aluminiumsfoliepose jeg hadde fått utdelt, med en etikett som påsto at det befant seg torsk og poteter i hvit saus der inne. Posen skulle bare varmes opp i noen minutter i varmt vann, så var det middag å få. Jeg fant en primus, og etter mye om og men (og her vet alle som har vært i militæret hva jeg snakker om, forvarming og jeg vet ikke hva), så fikk jeg fyr på den, og jeg la maten i en vannkjele og satte den over primusen og så på klokken og ALARM ALARM ALARM ropte de, og jeg skyndte meg å slokke primusen og løpe dit jeg skulle løpe i tilfelle alarm, og jeg tok ladegrep på AG3en min og la meg ned i snøen og siktet ut i mørket, der jeg såvidt kunne skimte absolutt ingen, hverken venn eller fiende.

Etter en halvtime ble alarmen avlyst. Jeg fikk ikke vite hva som hadde utløst den, men det var ingen fiender hverken å se eller høre noe sted. Men jeg var vesentlig mer sulten enn nysgjerrig, og gjenopptok torskeprosjektet. Det gikk sånn passe.

Jeg fikk fyr på primusen (etter mye om og men osv, ja), vannet kokte, og det gjorde det i nesten halvparten av den tiden det skulle da det ble ALARM igjen, og alt gjentok seg. Så ble alarmen avblåst, og NÅ var jeg sulten, men NÅ, sa lagføreren, var det min vakt. Man spiser ikke på vakt. Man vokter. I to timer sto jeg der og stirret ut i mørket. Lyttet etter lyder. Stirret. En gang trodde jeg kanskje jeg så en fiende, men før jeg fikk ropt ALARM viste det seg å være en hare. Den var sikkert fiendtlig innstilt, men den stakk sin vei før jeg fikk hverken spurt eller skutt.

Omsider tok vakten slutt. Jeg gikk til teltet. Tenkte på torsken. Gledet meg til å endelig åpne munnen, lukke øynene og … ROPE ALARM, for DER så jeg ekte fiender, ja, de var overalt, og nå skjøt de, og krigen (nå må ingen bli redde, det var bare øvelse og vi skjøt bare med løsskudd) var over oss. Den varte i timevis, og jeg tror at jeg én gang – hvis vi hadde hatt ekte kuler – lyktes i å drepe en bjørk med et skudd i stammen og to i røttene. Da det endelig var over, grydde det av dag. Det var et underlig tidspunkt å koke torsk på. Men nå var jeg desperat. Jeg fyrte primus (med mye om og men igjen, ja), kokte vann, og trodde ikke mine egne ører da jeg IKKE hørte noen rope ALARM da maten var ferdig. Jeg spiste. I ro og mak. Det hadde bare en anelse torske- og potetsmak, det jeg spiste, men det smakte først og fremst himmelsk. Og det ble fort tomt i posen. Jeg fikk tak i en pose til. Varmet opp, spiste opp. Og enda en.

Og så skjedde det som skjer når man etter å ikke ha spist på lenge spiser veldig mye på en gang. Ting måtte ut. Det absolutt eneste siviliserte med leiren vår, var at vi hadde en utedo i et skur et stykke unna befalshytta. Jeg gikk dit. Eller løp, kanskje egentlig. Jeg låste meg inne. Satte fra meg AG3, tok av meg lue og jakke og hang det på en knagg. Satte meg ned, og påbegynte mitt ærend.

Jeg skjønte ganske raskt at dette ville ta tid. Og AKKURAT da jeg hadde innsett det, smalt det noe helt sinnsvakt rett ved siden av meg. Ingen rakk å rope ALARM. Krigen var igang igjen, og to av fiendens aller slueste skarpskyttere hadde tatt stilling i min umiddelbare nærhet. Bak dass. De skjøt jo i prinsippet ikke på meg, snarere brukte de meg som dekning – uten å vite det, håper jeg – og skjøt mot mine medsoldater inne i leiren. Enhver tapper soldat ville ha kastet seg ned, grepet sitt våpen, sneket seg ut døra og gjort ende på fienden. Og et kort sekund vurderte jeg det.

Men i min tilstand, midt i et nylig påbegynt ærend som slett ikke var avsluttet… Og det var jo FRED, for søren. Jeg VISSTE jo at de skjøt med løsskudd. Jeg vurderte frem og tilbake. Jeg liker ikke å få kjeft, og det kunne jo hende at jeg ville få kjeft. Men selv om jeg aldri har prøvd, går jeg ut fra at å ta på seg buksa og gå ut i krigen under sånne forhold ville oppleves betydelig verre enn kjeft. Så jeg ble sittende. Helt til jeg var helt ferdig.

Jeg hørte ingenting mer, det smeller godt av to AG3er på under to meters avstand. Hørselvernet mitt lå i jakkelomma, og jakka hang på knaggen, godt utenfor rekkevidde. Jeg var midlertidig døv og lettere sjokkskadd, sikkert, men jeg husket å vaske hendene. Så ble jeg stående og lure. Var krigen over? Hørte jeg ikke smell fordi det ikke var smell å høre, eller hørte jeg ikke smell fordi jeg var døv? Jeg kunne ikke ta sjansen på det førstnevnte. Jeg kneppet jakka. Tok på lue og hørselvern. Holdt geværet i ferdigstilling. Jeg åpnet kroken forsiktig og tok et skritt tilbake. Ingen kom. Jeg sparket opp døra, stormet ut, og antagelig ropte jeg noe, for alle kameratene mine som satt tyve meter unna rundt et bål og tydeligvis feiret seieren, skvatt veldig da de så meg. Så begynte de å le. I alle fall så det sånn ut. Jeg var som sagt døv, så det kan hende de bare smilte, og at de ristet og holdt seg på magen av en annen grunn. Hva visste jeg.

Og mens alt dette hendte, satt en av kompisene mine sikkert ved et bord i en kantine og drakk kaffe, mens han lurte på om han skulle orke å ordne med papirstoppen i eller i nærheten av skuff 3 idag eller utsette det til i morgen. Den landssvikeren.

Dette var min historie fra da jeg var i krigen. Beklager til alle kvinner og militærnektere og andre som nå måtte ha kjedet seg veldig. Spesielt beklager jeg fordi dette tross alt er en blogg, og rett under her er et kommentarfelt, og mange av de gutta jeg kjenner som leser denne bloggen har sine egne historier, og nå er vi, dessverre, i gang. Nå blir det en sånn kveld.

Vi lå i et høl i en grøft i en pokkers kuldegrop av et dalsøkke på vidda, og det var hundre kuldegrader. Vi hadde ikke spist siden før vi ble født, og vi hadde gått tusen mil på én natt.

7 kommentarer

Skog

Jeg har en god venn, og han og jeg deler en ganske god drøm. Vi ønsker oss en skog. Ikke en veldig stor skog, selvfølgelig, vi vil ikke gå oss vill heller. Eller jeg, da. Han er ikke så redd for det, men jeg er litt redd for å gå oss vill. Jeg har bare løpt orientering én gang, for skrekkelig mange år siden, i regi av en mildt sagt uansvarlig speidergruppe. Sammen med en fyr som kunne enda mindre om kartlesing enn jeg, skulle jeg orientere meg fra A til B via punktene C, D og E et eller annet sted ute i skogen. Han jeg løp sammen med hadde tresko og talefeil, jeg hadde ikke det engang. Vi startet ved lunsjtider, og ble funnet like etter at det hadde blitt mørkt, like i nærheten av punkt X. Hadde det skjedd idag, ville vi ha kommet i avisen. Den gangen fikk vi bare kjeft for å ha somlet. Somlet – vi? Hah. Vi løp sikkert ti ganger så langt som noen av de andre speiderne den dagen. Så fort treskoene kunne bære makkeren, løp vi. Jogget, da, i det minste. Eller travet. Ok, ok, vi gikk. Men vi gikk fort. I alle fall i starten. Det ER ikke så lett å holde høyt tempo når man ikke aner hvor man skal, altså. Ihvertfall ikke i kompaniskap med talefeil og tresko.

Han jeg vil dele skog med nå, han har ikke tresko og talefeil. Han er vant til å være ute, han har vært ute en vinternatt (før) eller to eller ti, han. Før, altså. Jeg, derimot, er litt mindre marinejeger enn mange kanskje tror. Vel gir jeg et litt sånn friskfyraktig inntrykk, og mange får nok assosiasjoner til både Nansen og Amundsen når de møter meg ute på ski i skogen, men fasaden kan lyve. Såpass ettertrykkelig kan den det, at jeg en gang nesten ble anmeldt til politiet for grov uaktsomhet i forbindelse med pass av annen manns barn. Eller, jeg ble ikke det, men hadde det vært mine barn, hadde jeg anmeldt han som var meg. Altså, han som passet. Eller skulle ha passet.

Jeg var nemlig leder for en barneklubb. Jeg bodde på en kjempebillig hybel i et hus som ble eid av Frogner menighet i Oslo. Den kjempelave leien hadde bare én hake, jeg måtte drive en barneklubb som møttes hver uke. Nå var det ikke så mye pes, det gikk mest i å spille spill og sånt, og hadde jeg bare holdt meg til det, hadde jeg ikke hatt den fjerneste anelse om hvor vondt det gjør å brekke tre ribbein. Eller briste, i det minste.

Men jeg holdt meg ikke til spillene. Jeg MÅTTE la meg lure av min egen Børge Ousland-aktige fremtoning og inviterte hele barneklubben (alle fem) til skitur. Siden de sikkert ikke var så vant til å være ute en vinternatt (før), valgte jeg en lett og ustrabasiøs tur. Banen til Frognerseteren, ski fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Nesten bare nedover, og lett å finne veien. Alle fem møtte opp og gledet seg til tur. Fra Majorstuen til Frognerseteren gikk det strålende. Så begynte problemene. Jeg ble praiet av noen skigåere av stikk motsatt kjønn og i svært passende alder, som utba seg en veiforklaring til et eller annet sted. Jeg forklarte så sjarmerende jeg kunne. Og de gikk. Det gjorde barna også. Det vil si, det hadde de allerede gjort.

Fem gutter på sånn 10-11 år KUNNE faktisk forsvinne nærmest i løse luften. Jeg hev meg på skiene og sprang avgårde for å ta dem igjen. Jeg spurte alle jeg møtte om de hadde sett fem gutter på sånn 10-11 år gå forbi, men det hadde de ikke. Guttene måtte ha gått seg vill. Hva skulle jeg gjøre? Jeg skulle IKKE tenke på hvor galt det kunne gå, så mye var sikkert. Jeg skulle FINNE dem, skulle jeg. Jeg snudde. Gikk til Tryvannsstua, i håp om at de hadde gått dit. Det hadde de ikke. Men på Tryvannsstua fikk jeg tips om en snarvei gjennom skogen til Ullevålseter. Kanskje jeg kunne ta dem igjen der? Hvis de altså hadde gått riktig?

Snarveien var snar, den. Ikke så veldig godt opplyst, kanskje, men snar. Mye nedoverbakke. Jeg suste forbi mørke grantrær, stadig fortere gikk det, stadig brattere ble det. Det fine med å kjøre utforbakke i mørket, er at man slipper å grue seg så fælt før det går galt. For BAM ut av ingenting kom bakken til bunnen, og der var det en bekk, og i den bekken stoppet skiene mine men ikke jeg, jeg stoppet i bredden på den andre siden, med et strålende mageplask rett i de frosne steinene. Jeg hørte at det knaste, og husker at det ble svart.

Etter sikkert bare noen sekunder kom jeg til meg selv og ble klar over hvor utrolig lite man plages av ribbein sånn til daglig, når de ikke nettopp har kræsjet i noen steiner. Men jeg kunne jo ikke ligge der. Jeg hadde en klubb å finne. Nevnte jeg at dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon? Dette var lenge før det var utbredt med mobiltelefon. Jeg hadde ingenting å ringe med, og ingen å ringe til.

Jeg kom meg til Ullevålseter. Der var det, ikke veldig overraskende, stengt. Jeg gikk til Sognsvann. Fant en telefonkiosk. Fikk ringt moren til en av gutta. Alt var bra. De hadde gått inn i restauranten på Frognerseteren for å vente på meg, de. Femti meter fra der jeg stoppet og forklarte veien. Etter at de hadde drukket kakao og soset en stund, ringte de foreldrene sine og ble hentet. Jeg trakk et lettelsens sukk. Det gjorde dritvondt. Jeg takket, la på og tok banen til Majorstua. Kom meg hjem på hybelen. Ble liggende å hoste hele natten, siden jeg hadde vært så våt og kald. Og så videre. Hele den vinteren ble en eneste lang påminnelse om at jeg strengt tatt, det friskfyraktige oppsynet til tross, ikke er noen marinejeger.

Forresten tilbød jeg guttene i klubben en ny tur noen uker senere, i og med at den første ble litt amputert. Bare én fikk lov av foreldrene sine. Han og jeg hadde en helt fin, helt udramatisk tur fra Frognerseteren til Sognsvann via Ullevålseter. Og jeg er stolt av å kunne fortelle at han faktisk ble marinejeger.

Jeg, derimot, bestemte meg for å etter beste evne unngå å gå meg vill i skogen mer. Og det har jeg holdt. Til gjengjeld gikk jeg meg en gang litt vill i Polen, men det er en annen historie.

Men jeg liker skog, altså. Jeg liker skog veldig godt. Jeg liker å være ute, jeg liker å sove i telt, jeg liker å brenne bål og sitte stille og høre på fuglesang og vindsus og lite annet. Og jeg liker å drive med ved. Kjøre motorsag, hugge ved, stable ved. Sånne ting. Jeg likte det LENGE før den derre vedboka kom, bare så det er sagt.

Så jeg ønsker meg en skog. En liten skog der jeg ikke kan gå meg vill, men der jeg kan VÆRE. Bare sitte ved et bål. Henge rundt, uten noen spesiell grunn. Eller drive med ved. Felle trær. Kviste. Kløyve. (Ja, jeg HAR gjort sånne ting, jeg VET at det er hard jobbing. Men jeg liker tilfeldigvis sånn jobbing.)

Må jeg EIE skog, da? Ja, det føles sånn. Jeg og han kompisen min (han som har vært ute mange vinternetter før) har lyst på en skog som skal være bare vår. Så nå prøver vi å finne ut hvordan vi kan få det til. Hva koster en skog for tiden? Kan man i det hele tatt få tak i en liten skog, uten å kjøpe et småbruk med bo- og driveplikt eller gifte seg med en odelsjente? En liten blandingsskog som det kanskje bare tar tjue-tredve minutter å kjøre til fra Lørenskog?

Jeg har spurt dette internettet. En jente jeg kjenner som er skogeier på Hadeland, sier jeg kan få låne litt av hennes skog. En annen har anbefalt meg å kjøpe et torp i Sverige. Opptil flere har påpekt at det finnes regler og forordninger, uten at jeg helt har forstått hva disse går ut på, eller hvorfor de finnes.

Kanskje kan ikke sånne som jeg få kjøpt skog, fordi myndighetene er redd sånne som jeg bare går oss vill eller skader oss eller begge deler. I så tilfelle vil jeg gjerne få anføre at en annen god venn av meg har sagt følgende: «Du Eivind, du er ikke noen feiging. Du har vært ute en sensommernatt før.» Bare så det er helt klart.

Jeg er kanskje mer innespeider enn marinejeger. Men jeg HAR vært ute en sensommernatt. Før.

13 kommentarer