Archive for category Traumer

En julefortelling

Dette kåseriet skrev jeg for ganske lenge siden, og i ulike former har det vært fremført ved opptil flere anledninger. Det er mitt nødmanus, til bruk i de tilfellene der jeg må si ja til å kåsere rett før jul enda jeg ikke har tid. Som i fjor, 30.11.2011, da vi hadde julebord på jobben, og de tvang meg til å underholde. (Og ja, det har vært postet før, på den andre, nesten hemmelige bloggen min.) Det er ikke så veldig morsomt, men hvis man leser det høyt og litt fort, gir det en slags stressfølelse, om ikke annet. Og det kan jo være godt å få, sånn når det drar seg mot jul. 

Nå er det under en måned til jul. Jeg ville bare ha sagt det, i tilfelle noen sitter godt tilbakelent med lave skuldre og slapper av og ikke har en bekymring i verden: Det er under en måned igjen til jul. Jeg skal holde et kåseri. Jeg sa ja til dette av frykt for represalier. Egentlig vet jeg jo godt at ingen blir profet i eget land, eller komiker i egen avdeling. Men det kom trusler, og jeg er ingen modig mann. Så når jeg nå beslaglegger ti minutter av deres liv, ti minutter dere aldri får igjen, så vil jeg gjerne ha sagt at dette var ikke mitt påfunn. Jeg lurte lenge på hva jeg skulle snakke om. Noen håpte sikkert at jeg skulle ta opp kilne temaer og tråkke på ømme tær, og det var egentlig planen, men så fant jeg ut at hvis jeg gjorde det, ville det ikke bli noe å snakke om på nachspielet. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe helt annet.

Jeg bestemte meg for å fortelle dere en julefortelling. Den er fra den tiden jeg var student, den tiden da kjøpesentre hadde stengetider, brannmenn var de eneste som hadde mobiltelefon og sjekk var et gyldig betalingsmiddel. Gamle dager, altså. Den tiden som døtrene mine omtaler som ”da du levde, pappa”. De aner ikke hvor rett de har. Men i alle fall. De fleste julefortellinger pleier å handle om snille folk som alle er slemme mot og som etter at det er for sent viser seg å være Jesus, eller slemme folk som overveldet av julens milde budskap om fred og kjærlighet eller skremt av julespøkelser eller begge deler, bestemmer seg for å gjøre en ende på ondskapen ved å slutte å hindre små tuberkuløse barn i å få medisinen sin og kanskje sågar drar til med å spandere et par sko på en barbent stakkar. Ikke noe galt i de tradisjonelle julefortellingene, med et mulig trekk for forutsigbarhet, men min julefortelling er ikke sånn. Den handler ikke om spesielt snille eller ekstra slemme folk, og den har ikke noen helter, knapt noen moral. Den handler litt om juleforberedelser, litt om venting, og ganske mye om tid. La meg fortelle om hvordan det var, den gangen da jeg var yngre enn nå og gikk omkring i Christiania og ventet. På julen.

Og det var en vakker desemberdag sånn et godt stykke ut på dagen, egentlig, jeg sov en del ekstra på formiddagen da jeg studerte, det var lagt opp til det, med forelesninger uten opprop og alt mulig, da jeg våknet og så på kalenderen og det sto 21. og jeg tenkte at nå er det i grunnen bare tre dager til jul og BEVARE MEG VEL JEG HAR GLEMT PRESANGER jeg spratt opp av senga, lette febrilsk etter tøfler og morgenkåpe, fant tøfler og morgenkåpe, løp ut på kjøkkenet og inn igjen på soverommet, ut på badet, inn igjen på soverommet, kjøkkenet, badet, kjøkkenet, soverommet igjen og sa til meg selv at nå er det på tide å sette seg ned før noen blir skadd og jeg satte meg ned og tenkte hva i all verden skal jeg gjøre nå, jeg har overhodet ikke noen tid på meg til å rekke å handle alt jeg skal og ikke er jeg sikker på at jeg har penger heller, kontofonen, jeg ringer kontofonen og joda, den hyggelige damen sier saldo-er-dessverre-ikke-tilgjengelig og da vet jeg at det går an å dra et lite overtrekkstriks hvis jeg bare er kjapp ned i minibanken på hjørnet, så det er jeg, i pysj, boblejakke og tøfler er jeg utrolig rask, selv om jeg sklir og faller og slår meg ganske skikkelig i det ene kneet egentlig, så kommer jeg meg fort frem, og jeg finner frem lommeboka der minibankkortet mitt så definitivt ikke ligger, løper hjem igjen, finner kortet under en sjekk med lønna fra julejobben min, løper ned igjen, står i kø i snø og er svært våt og kald nå, og når køen er slutt og det er min tur og jeg kommer frem til automaten står det ”beklager, minibank ute av drift”, og der røyk det overtrekkstrikset og for den saks skyld de julepresangene og jeg hutrer meg hjem, får på meg mer anvendelige klær og kommer heldigvis på sjekken med lønna fra julejobben min, og jogger blid og fornøyd ned til banken på hjørnet der jeg ikke har konto og da kan man av en eller annen mystisk grunn ikke heve en sjekk, så jeg jogger litt mindre blid og fornøyd videre til neste bank på neste hjørne, der jeg har konto, og den stenger kvart over tre og definitivt ikke seksten over, som klokken er nå, så da blir det ikke noen presanger i dag, og jeg tenker at det var som bare, og jogger hjem igjen og treffer en kompis på veien og ender på kafé for kompisens penger, og først når klokken er så mye som den er når kafeer i Oslo sentrum blinker med lysene kommer jeg på at det var da som bare, jeg glemte helt at det var en litt slitsom dag i morgen, og jeg skynder meg hjem og legger meg så fort jeg kan så jeg får ligget lenge våken og tenkt på alle jeg burde ha kjøpt gave til og alt det andre jeg burde ordnet med før jul og først ved syvtiden slumrer jeg inn i en urolig døs som klokken tre på ettermiddagen er blitt til en dyp, fast søvn jeg bråvåkner fra og vet at vi snakker om femten – ikke seksten – minutter til banken stenger og jeg løper ut av leiligheten og ut på gaten og bort til banken og rekker det heldigvis akkurat og endelig har jeg penger og det kan jammen komme godt med når jeg skal betale låsesmeden som kan få meg inn igjen gjennom utgangsdøren jeg plutselig kom på at jeg smekket bak meg da jeg løp, og naboens telefon lar seg låne og låsesmeden kan være der allerede om fire timer og naboen lar meg velvilligst låne telefonen mer slik at jeg kan ringe rundt for å spørre familie og venner hva de ønsker seg til jul men det vet de ikke, de kommer ikke på noen ting og det gjør meg ganske irritert på dem og det sier jeg til dem også, dere burde jammen ha tenkt på noe nå, sier jeg, det er tross alt bare to dager igjen til jul sier jeg og jeg er redd jeg sier en hel del annet også for naboens barn står plutselig og ser på meg med store, redde øyne og naboen selv gir meg et veldig strengt blikk mens han tar røret fra meg og legger på midt mens jeg sier noe til broren min om å prøve å planlegge julen litt i god tid, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal kjøpe til noen, jeg mener man vil jo gjerne gjøre folk glade og gi dem noe de vil ha, men hvordan skal jeg vite hva de vil ha når de ikke vet det selv, jeg mener for eksempel faren min, har han over hundre slips fordi han er så glad i slips eller bare fordi han har så dårlig fantasi, det er ikke lett å vite, men mens jeg tenker på det kommer jeg på at jeg kjøpte et slips til ham i fjor med brede hvite og lyserøde striper og han virket egentlig ikke så veldig glad men mamma lo godt da han tok det på seg, jo, jeg må nok finne på noe annet enn slips i år, tenker jeg mens jeg presser meg inn på den overfylte forsinkede bussen som går til Oslo City der de har alt, og der man like gjerne som andre steder kan vente på at fire timer til låsesmeden kommer skal gå, og på veien tenker jeg på alle jeg må kjøpe gave til som må få den senest på julaften og det er kjærsten min og nevøen min og broren min og kona hans og moren min og faren min og en kompis, en venninne og en kompis til, og de tre siste kan få noe til rundt hundreogfemti hver og foreldrene mine til tohundre hver, kjærsten min til femhundre og resten til cirka tohundreogfemti, og det blir 2350 og da har jeg igjen nesten tusen kroner til låsesmeden, og han sa han tok tre hundre i timen, så dette skal nok gå fint, og så kommer bussen frem og jeg suges inn i mylderet og kommer ut igjen fire timer senere, svett, sliten og irritert og tar bussen hjem igjen og halvveis hjemme kommer jeg på låsesmeden, som skulle komme om fire timer for snart fem timer siden, og jeg bringer i erfaring at det finnes ingen, absolutt ingen, måter en passasjer kan få 37-bussen til å kjøre fortere på, bare måter å bli kastet av på, så de siste åtte-nihundre metrene hjem må jeg løpe, i et fåfengt men desperat håp om at låsesmeden ikke har reist igjen ennå, men når jeg kommer inn i oppgangen henger det lapp på døra med en klar oppfordring om å ringe låsesmeden, og etter bare fem minutter med trygling får jeg låne naboens telefon igjen, han føyser kone og barn ut av rommet før jeg får lov til å ringe, og jeg får omsider kontakt med en ikke lite irritert låsesmed som mumler noe om dobbel betaling og etter hvert lar seg overtale til å komme tilbake, om fire timer, og siden naboen ikke inviterer meg til å bli setter jeg meg tungt ned i trappa for å vente på mannen med innbruddsverktøyet, og idet jeg setter meg slår det meg med full kraft at jeg faktisk bare fikk kjøpt en presang i dag, og det var et slips til faren min, så jeg må til butikken i morgen også, og jeg venter på trappa og jeg sovner på trappa og jeg våkner brått av at en skummel kar i kjeledress pirker meg i skulderen med en dirk eller noe, og han gjentar kravet om dobbel betaling og hva kan jeg si, akkurat nå er det bare han i hele verden som kan redde julen, så jeg går med på hva som helst, og han putter dirken eller noe inn i låsen min og vrir om og banner og lirker og tar i håndtaket og ser på meg med det blikket lærerne mine på ungdomsskolen pleide å servere rett før de satte meg ned i orden og oppførsel, og det viser seg at jeg hadde ikke bare glemt nøklene mine, jeg hadde glemt å smekke døra også og låsesmeden er sint nå, og han banner mer og sier at jeg har sløst såpass med tiden hans at det er på tide å snakke om trippel betaling, og hva kan jeg gjøre, det nytter neppe å løpe inn og låse døren bak meg, så jeg betaler sure nihundre kroner for ingen verdens ting og nå er det igjen akkurat nok og jeg går inn og legger meg og det er blitt sent igjen og jeg blir liggende våken og tenke på hva jeg kan kjøpe til folk som ikke vet hva de vil ha og nå må jeg vel kjøpe noe til naboen også og jeg sovner sent men godt og våkner sjokkerende sent lørdag lille julaften og er bare et ynkelig slips nærmere målet om presanger til alle på julaften men jeg MÅ ha et bad før jeg drar på Oslo City som heldigvis er åpent til seks på lørdager, det har vært slurvet med den personlige hygiene i dagene før, og jeg legger meg godt til rette i det varme vannet og bråvåkner i halvfemtiden av at jeg holder på å fryse i hjel og jeg spretter opp og sklir og faller og slår kneet mitt igjen, og jeg spretter opp igjen og tørker meg i en rasende fart for å få varmen, jeg får varmen, jeg lager meg en kopp te, jeg drikker en kopp te og en til, leser litt i en bok, lar tankene fare, og så endelig slår det meg at BEVARE MEG VEL; PRESANGENE!!! og jeg hiver på meg klærne og løper mot bussholdeplassen og der kommer bussen og jeg har hundre meter igjen og bussen stopper og jeg har femti meter igjen og jeg rekker det, førti meter, jeg rekker det, tretti meter når den siste passasjeren går om bord og jeg har to meter igjen når den hjerteløse drittsekken av en bussjåfør stenger dørene og kjører og jeg løper nedover gata mens jeg speider fortvilet etter en drosje og det kommer en drosje og jeg kaster meg inn i den og maser på sjåføren om å kjøre fortere fortere fortere og ti minutter senere hiver jeg meg inn i kaoset på Oslo City og en dame sier i høyttaleren: Kjære kunder klokken er nå sytten tretti og senteret stenger om tretti minutter, jeg presser meg frem gjennom mylderet av maniske likesinnede til lekebutikken og platebutikken og bokhandelen og mens panfløyteversjonen av snemannen Kalle nesten driver meg fra vettet klarer jeg faktisk på underfullt vis å få kjøpt en badeand av plast til tretti kroner til nevøen min før en vekter sier at nå må jeg komme meg ut, det har vært stengt i ti minutter alt og jeg kan bare passe meg, jeg ypper vel ikke, og jeg forsikrer så inntrengende jeg kan om at jeg absolutt ikke ypper, så han bender armen min bak på ryggen og dytter meg hardt ut på gaten, og jeg slår kneet mitt ganske kraftig, egentlig, og halter hjem, og setter meg i en stol i gangen, og sovner og våkner ikke før det ringer på døren dagen etter, det er faren min som kommer for å hente meg, og jeg skjønner at det er julaften allerede og kaster på meg findressen og stapper slipset til pappa og badeanda til nevøen min i en pose og setter meg inn i pappas bil og bruker et drøyt kvarter på å overtale ham til å låne meg kredittkortet sitt og stoppe på en bensinstasjon, og vi stopper og jeg halter ut og et kvarter senere er jeg ferdig med julehandelen og åtte timer senere, når julekvelden går mot slutten, har pappa fått nytt slips og et gavekort på oljeskift, mamma har fått fire piggfrie vinterdekk, vennene mine hver sin Lynni Treekrem-cd (Lynni’s aller beste, om igjen, vol. 2), kjærsten min har fått et romantisk gavekort på utleiehenger, broren min har fått en koffert med tolv brannbiler med mannskap som var til nevøen min men som jeg satte feil post-it-lapp på, nevøen min har fått en badeand og en fin gassgrill som han leker henrykt med på stuegulvet, kona til broren min har fått et festlig juletre i plast, med elektriske blinkende lys, som er til å ha i førerhuset på lastebiler men som kan være like artige hjemme i stua, og alt var pakket inn i festlige hvite poser det sto Statoil på, og hele gildet kom på femtusennihundreogsytti kroner og verken pappa eller jeg skjønner helt hvordan jeg skal få betalt tilbake det, men den tid den sorg, nå har alle fått presang og det er jo det viktigste, jeg synker langsomt ned i godstolen, skreller en clementin, og er lykkelig.

Det var min julefortelling. Ha en fredelig advent!

5 kommentarer

Ballongen

Jeg har en god venn som ligger på sykehus akkurat nå. Han har hørt den følgende historien muntlig, mange ganger, og ler like hjertelig hver gang. Så derfor, som en liten oppmuntring til Sverre, her er den i nedskrevet versjon. (Og unnskyld for at jeg glemte å ta med druer.) {Til orientering: Dette hendte for tyve år siden. Ingen av dem som jobber på Lovisenberg idag må klandres for noe som helst.}

Det begynte med at jeg begynte å arbeide i en barnehage. Jeg var mektig lei av å jobbe i butikk, og tenkte at jeg sikkert var en sånn type som liker veldig godt å arbeide med mennesker, og barn ER jo nesten som små mennesker. Tenkte jeg. Og det var de, for så vidt. Men først og fremst var de jo ikke dêt, først og fremst var de smittebærere. Barnehagebarn har, som alle foreldre med barn i barnehagepliktig (for sånn har det blitt) alder vet, en helt fabelaktig evne til å suge til seg alle smittestoffer omgivelsene har å by på, for så å dele dem med alle de møter.

Følgelig ble jeg smittet med alt som smitte kan (for barn hører hjemme i smitteland). Og vel er jeg en sånn som godt kunne ha vært marinejeger, selv om det jeg var i militæret ikke akkurat HETER marinejeger sånn helt nøyaktig, men ett sted går grensen. Jeg var syk hele høsten, og ble veldig, veldig, veldig sliten av å arbeide i barnehage. Så sliten at jeg sluttet. I avskjedspresang fikk jeg et kosedyr med nisseklær. Og et mageonde.

Det er nok mange som lurer på hvorfor det heter ”mageonde” og ikke ”magevondt”. Forklaringen er at SÅ vondt som mageonder gjør, så vondt kan man ikke ha uten at tankene ledes hen på ren, skjær ondskap. Og så vondt gjorde dette mageondet, at jeg ble nødt til å gå til en lege. Også jeg, som ALDRI går til legen utenom hvis jeg hoster fælt, eller har litt feber, eller har fått et utslett. Legen var heldigvis ikke en sånn overfladisk en, en sånn som bare sier at man må skjerpe seg og sånn. Tvert imot var hun en sånn som sendte folk med ekstra onde mageonder til skikkelig medisinsk oppfølging. Altså til sykehus. Hadde jeg visst hva som ventet, hadde jeg selvfølgelig brukt reservasjonsretten jeg har hørt at man har i helsevesenet og nektet å være med. Men jeg visste ingenting.

Et kryptisk brev fra sykehuset fortalte at jeg skulle møte på angitt sted og tid for ”koloskopi”. Det sto ikke hva koloskopi var. Det syntes jeg var litt rart, men NÅ vet jeg jo at hadde de skrevet det i klartekst, hadde aldri noen møtt opp for å bli undersøkt. Og det hadde sikkert vært litt dumt. Videre kunne brevet fortelle at jeg skulle gå til et apotek og be om opptil flere pakker med noe som het ”klyx”, og benytte disse i henhold til medfølgende pakningsvedlegg, i et helt døgn før undersøkelsen. Det hørtes harmløst ut, syntes jeg. Litt som fluortabletter. Flux, klyx – udramatiske greier.

Dagen før dagen opprant. Jeg lot være å spise en lang, deilig frokost, siden det også sto i brevet at jeg måtte faste i 24 timer før undersøkelsen. Jeg satt stille og rolig ved frokostbordet, leste avisen, og tenkte på bacon, egg og kaffe. Og drakk vann. Vann var lov. Jeg gikk til apoteket og kjøpte klyx. Damen i kassen så medfølende på meg. Hun skjønte sikkert at jeg hadde vondt i magen, tenkte jeg. Etterpå skjønte jeg at det ikke var det hun hadde skjønt, det hun hadde skjønt var det jeg ennå ikke hadde skjønt: At jeg skulle gjennom skjærsilden.

Klyx er ikke omtrent som flux. Klyx er små flasker med et eller annet som kroppen så til de grader slett ikke tåler.

Vi tar en liten pause her. Resten av denne lille historien kommer til å inneholde ganske sterke scener. Ekle, sterke scener. Man kan slutte å lese her, hvis man vil. Egentlig BØR man slutte å lese her. Jeg skriver dette bare for egenterapiens skyld.

Klyx brukes, viste det seg, til å tømme magen, tarmene og alle andre deler av fordøyelsessystemet for absolutt alt. Man sprøyter flaskens innhold inn der bak, venter på effekten, og lar naturkreftene gjøre sitt. Det er nemlig sånn det føles – som naturkrefter. Man bør selvfølgelig befinne seg i svært umiddelbar nærhet av et toalett når dette skjer, og alle mennesker man noensinne kan risikere å møte igjen, bør befinne seg godt utenfor hørevidde. Den første gangen man gjør det, er det helt forferdelig. Senere blir det mye verre.

Denne øvelsen måtte jeg altså gjenta opptil flere ganger i det påfølgende døgn. Den eneste næringen jeg fikk i meg, var den som finnes i vanlig vann fra springen. Ikke engang Farris var lov. I den andre enden fikk jeg ut av meg mer enn jeg ante at jeg inneholdt. Fargeløst og luktløst, men svært langt unna lydløst. Og naturligvis fullstendig utmattende.

Jeg husker ikke om jeg sov godt natten før undersøkelsen, antagelig tilbragte jeg natten bevisstløs på badegulvet, men jeg husker at da jeg kom til Lovisenberg sykehus og meldte min ankomst, slet jeg med å huske hva jeg het og hvorfor jeg var der. De fant utav det. Jeg ble velvillig geleidet til et venterom. Etter den obligatoriske ventingen (det er ikke lov å gå rett igjennom et venterom, selv om det ikke er kø, av innlysende grunner – det MÅ ventes), fikk jeg komme inn i et mindre venterom, som minte om en enmannsgarderobe, men i halv størrelse. En søt, blid kvinne på min egen alder (akkurat det kunne de spart seg, syntes jeg), kom inn og ba meg om å ta av alle klærne og skifte. Jeg tok av alle klærne, og så meg rundt. Tok på igjen underbukse, bukse og tskjorte, og gikk inn til undersøkelsesrommet, som så ut som et vanlig undersøkelsesrom, bare kanskje fire ganger så stort. I den andre enden av rommet, langt der borte, sto det tre-fire helsearbeidere og så forundret på meg. ”Du skulle jo skifte?” sa sykepleieren jeg hadde snakket med først, mildt bebreidende. ”Jada, jeg vet det. Men TIL HVA?” Hun begynte å le, førte meg tilbake til mikrogarderoben, og pekte på en liten, blå, brettet papirlapp som lå på den lille benken. ”Til den,” sa hun, litt lattermildt. Jeg så meg om etter et skjult kamera, men fant ingen. Hun forlot meg, og jeg brettet ut papirlappen. Den viste seg å være en ”frakk”. Jeg tok den på. Den var laget av svært tynt, ganske gjennomsiktig kreppapir, hadde ingen form for lukkeopplegg, og var veldig, veldig snau, på en pussig måte.

Den passet liksom fint over skuldrene og på armene og sånn, men foran var den betydelig åpnere enn jeg setter pris på at det eneste klesplagget jeg har på meg er.

Jeg fant ut at hvis jeg gikk litt sidelengs og holdt hardt i frakkeslagene, ville jeg i alle fall slippe unna politianmeldelse for blotting. På denne måten gjorde jeg ny entré i det store undersøkelsesrommet. De tre-fire helsearbeiderne langt der borte brøt ut i latter. Jeg skjønte jo at jeg så fullstendig latterlig ut, men hadde vel egentlig håpt at de skulle være profesjonelle nok til ikke å le høyt og hjertelig i kor. Det var de altså ikke. Min redningskvinne sykepleieren kom meg atter til en slags unnsetning og fikk stotret frem mellom latterhikstene at jeg hadde tatt frakken på bak-frem.

Ny tur i mikrogarderoben, ny retur til det store rommet. Nå med hele baksiden bar, og frakken som en symbolsk tildekking av frontpartiet. Det begynte å ane meg hva koloskopi egentlig innebar.

En av de andre sykepleierne la meg på en benk, og fortalte meg at nå, nå skulle jeg få klystér. ”Jammen”, prøvde jeg. ”Jeg har jo…” Mine desperate forsikringer om at det var HELT tomt, jeg hadde brukt flaske på flaske med klyx, det var ikke mer å hente, gjorde ikke inntrykk overhodet. ”Dette,” sa en av dem, ”DETTE er ordentlig klystér. Klyx er ingenting.” Hun holdt frem en magnumflaske. Jeg besvimte nesten.

Men før jeg rakk det, og før jeg rakk å rømme, var flasken tom, og det var så definitivt ikke jeg lenger. ”Du må holde deg så lenge du kan”, sa sykepleieren. ”Jeg HAR holdt meg så lenge jeg kan” ropte jeg, og NÅ var det bråhast, ”HVOR ER TOALETTET?”. Hun pekte på et avlukke i den andre enden av rommet. ”Jeg rekker ikke helt DIT”, tenkte jeg, men jeg måtte jo prøve. Jeg kreket meg ut av senga. Papirfrakken hang igjen litt, men jeg hadde ikke tid til å vente på den. Det ble en stor rift midt foran, men jeg brydde meg ikke om det lenger, jeg måtte bare komme meg på toalettet, jeg løp, eller snarere vraltet kjempefort, det er vanskelig å løpe når man holder seg, og det er hinsides vanskelig å holde seg når man har innholdet av en magnumflaske klystér i endetarmen, og det var ikke minst et nesten uendelig stort gulv, og det svartnet nesten for meg, men jeg rakk det. Jeg KASTET døra igjen, brukte ikke engang tid på å låse, satte meg ned og lot naturkreftene herje. På et tidspunkt var lydnivået så høyt at jeg måtte holde meg for ørene. Det var da jeg la merke til at døren ikke var en ordentlig dør, men en sånn teit dodør med femten centimeters åpning i bunn og topp.  De der ute måtte ha hørt alt, like godt som jeg selv. Hadde de enda vært profesjonelle, men jeg visste jo at den gjengen der, som slo opp latterdøren på vidt gap over en skarve snudd papirfrakk, den gjengen hadde neppe hørt ordet ”profesjonell” en eneste gang i løpet av hele sin utdannelse. Akkurat som jeg trodde, sto de der og lo da jeg kom ut. De prøvde nok å skjule det, men de fikk det ikke til. For å si det mildt. Jeg hadde aldri i mitt liv følt meg mer ydmyket.

Jeg ble lagt på benken igjen.

”Legg deg over på siden. Nå skal vi føre en slange med et lite kamera opp i endetarmen din.”

Jeg besvimte litt. Da jeg kom til meg selv, kjente jeg at de var i gang med akkurat det jeg var sikker på at jeg hadde hørt feil da de sa hva de skulle gjøre. Det med slangen med kamera på.

”Du vil kanskje kjenne en viss trang til å gå på toalettet.”

En VISS TRANG? Det kan man trygt si. Vissere trang hadde jeg aldri kjent. Men ubønnhørlig ble slangen skjøvet inn. Flere meter av den, virket det som.

”Og nå skal vi blåse opp en liten ballong i endetarmen din, slik at slangen holder seg på plass”

Nå besvimte jeg litt mye. Og kom til meg selv igjen, vekket opp av en sinnsvakt ”viss trang” til å gå på toalettet. Følelsen av ballong i endetarmen, der altså. Jeg visste at jeg hadde nådd mitt livs bunnpunkt. I blå papirfrakk, sosialt død, liggende med baksiden bar på en benk i et latterlig stort rom, i selskap med fire helsearbeidere som fortsatt brøt ut i fniseanfall med jevne mellomrom. Med en ballong i rompa. Verre kunne det simpelthen ikke bli.

Jeg prøvde å tenke glade tanker. Om sommerferie, om glade kvelder på kafé. Om jenter. Søte jenter, prøvde jeg å tenke på. I det fjerne hørte jeg glade, kvitrende jentestemmer. De ble sterkere. Tarmtømming gjorde visst at man ble flinkere til å forestille seg ting, tenkte jeg. Stemmene forstummet. Så hørte jeg at noen fniste. Midt mens jeg IKKE forestilte meg at jeg var et helt annet sted, i selskap av søte jenter, hørte jeg lyden av søte jenter som fniste. Jeg snudde hodet for å se. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Åtte, ti, kanskje så mange som tolv søte jenter, akkurat sånne som jeg trodde det ville være fint å være kjæreste med, sto der og så på meg med lattermild forundring og fniste så lavt de kunne. Foran dem sto en lege. Han snakket med ”min” lege, og spurte ”Er det greit for pasienten din at studentene observerer?” Jeg besvimte igjen.

Da jeg kom til meg selv, var både slangen og ballongen borte, og noen hadde lagt et laken over meg. Jeg håpte at jeg kanskje var død, men innså snart at da ville de lagt lakenet over hodet også. Jeg skjønte at jeg levde, og jeg skjønte hva som hadde skjedd. Og jeg visste at jeg aldri, aldri, aldri måtte sette mine ben på en fest eller for den saks skyld et hvilket som helst sted der det var sannsynlig at det kanskje ville dukke opp en sykepleierstudine.

Noen uker senere fikk jeg resultatene av undersøkelsen. De var negative. Mage og tarmer var i finfin forfatning. Legen sa at mageondet mest sannsynlig var forårsaket av stress. Hun gikk også langt i å antyde at det ikke gjorde så vondt som jeg sa, og at jeg måtte skjerpe meg.

Det var først på hjemveien fra legen det begynte å gå opp for meg at det var dette hun hadde ment hele tiden: At jeg måtte skjerpe meg. At det var derfor hun hadde utsatt meg for dette. At ”koloskopi” ikke ER en vanlig undersøkelse de driver med på sykehus, men en kode som alle i helsevesenet skjønner. En kode som betyr: ”Pasienten er en sutrekopp. Gi ham en lærepenge. Og en ballong i rompa.”

270 kommentarer

Even Rud Johnson, den sjarlatanen

Mange spør meg: Eivind, du som er så klok, synes du jeg skal kjøpe meg en brukt påhengsmotor, for eksempel en gammel Johnson (eller Evinrude, da)?

Eller, egentlig er det ikke så veldig mange som spør sånn helt eksplisitt om akkurat det, men jeg er ganske sikker på at mange gjerne ville ha spurt, hvis de bare ikke hadde vært så sjenerte. (Folk som er tilbøyelige til å opphøye meg til autoritet på noe som helst, sliter gjerne litt ekstra sosialt.) Og DA, hvis de HADDE spurt om akkurat det, da skulle de fått vite hvor David kjøpte ølet. (Han kjøpte det på ølutsalget i nabokommunen. De fleste som heter David er fra konservative sørlandsbygder, og dette var i gamle dager. (Det er ofte slik at folk bare spør meg om noe én gang.))

Men det var dette med motor, særlig dette med Johnson påhengsmotorer. En gang for lenge siden fikk en ung lurendreier ved navn Even Rud Jonsen valget mellom å reise med første båt til Amerika eller å bli skutt ved daggry av alle våpenføre menn i riket. Man kunne si hva man ville om unge Jonsen, og det ble i stor grad gjort, men noen dumrian var han ikke. Det ble da heller ikke sagt. Lurendreier, svindler, sjarlatan, jugafant, tjuv, kjeltring og landeveisrøver, ja, men ikke dumrian. Så han valgte eksilet, dro over there, og slo seg opp og frem med to tomme hender, en kløvet tunge og noen flasker slangeolje. Eller «vidundermiddel», som Even, med det nå lett amerikaniserte etternavnet Johnson, kalte det. Han tjente greit på slangeoljesalget, men siden det tok stadig kortere tid fra han ankom en ny by til han ble tvunget til å forlate den igjen, ble han lei.

Amerikanerne var, skuffende nok, ikke så lette å lure. Ikke som de der hjemme. Etter å ha tenkt seg om en stund – Even fikk ofte låne små, begitrede rom for å tenke seg om litt – innså han at de VIRKELIG naive kundene fantes over dammen, eller altså TILBAKE over dammen, i gamlelandet, og de hadde BÅT.

For å gjøre en svært lang historie meget kort: Even Rud Johnson slo seg sammen med en alkoholisert halvblodsmekaniker, fikk tak i noe skrapmetall og noe plast, og var i gang. Etter noen få ukers innsats og betydelige mengder ildvann, sto den første prototypen ferdig. En «Johnson outboard motor» med hele seks hestekrefter så dagens lys, ble pakket i en kasse og lastet ombord på en båt som skulle til Norge. Flere uker senere forliste skuta ved Ferder. Det meste av lasten sank, men en av kassene fløt i land på Hvaler, der den ble funnet av min svigermors far. Og slik hadde det seg at robåten hans, den som ennå brukes flittig av hans etterkommere, var landets aller første med påhengsmotor, og det kostet ham ikke en krone (det er slik de liker det best på Hvaler).

Even og kompanjongen lot seg ikke knekke av et skarve forlis og en forsvunnet prototype. Bare noen måneder senere reiste en ny båt til Norge, denne gangen med femti nye motorer av samme type. Motorer som kom vel frem, ble solgt og ble en suksess. Femti fornøyde båteiere skrøt til alle sine venner, som igjen fortalte sine venner at de kjente noen som hadde en ekte påhengsmotor, tenk helt fra Amerika! På denne måten lærte etterhvert hele båt-Norge at Johnson-motorer, DET er skikkelige saker. Og akkurat de 51 motorene var faktisk det. Men så forsvant både halvblodsmekanikeren og arbeidstegningene, og Even sto igjen med et verksted, friskt pågangsmot, og et moralsk fordervet sinn. Det gikk som det måtte gå. Motor etter motor ble produsert og solgt til nordmenn blendet av det gode ryktet og den sjarmerende historien om norskamerikaneren som hadde funnet opp påhengsmotoren.

Alle fikk problemer. Og alle var sikre på at akkurat de hadde vært skikkelig uheldige, og at det sikkert var noe de gjorde feil siden motoren ikke ville starte, og de hadde jo aldri vært noe særlig flinke til å skru, og det ville sikkert bli bedre i morgen. Motor etter motor sluttet plutselig å virke midtfjords. Far etter far lærte barna stadig nye skjells- og banneord. Skuldre ble revet ut av ledd i desperate forsøk på å få start på motoren. Rygger ble ødelagt for livet. Ekteskap gikk i oppløsning. Men alle kjente noen som hadde hatt en Johnson som bare gikk og gikk og som det aldri var noe trøbbel med. Ingen forsto at det bare var de 51 første som var skikkelige saker. Noen få dristet seg til å klage til forhandlerne. Forhandlerne klagde til importøren. Importøren klagde til fabrikanten. Og Even skjønte at det ville bli vanskelig å selge Johnson-motorer i samme takt som før.

Men tidligere slangeoljeselgere vet oftest råd. Han lagde en ny merkevare, og annenhver motor fikk navnet «Evinrude». Evinrude var det nyeste nye fra Amerika. Skikkelige motorer. Alle ville ha. Ingen gjennomskuet bløffen før mange år etterpå: Det var den samme motoren. Nøyaktig den samme. Men ingen vil innrømme at de er blitt lurt. Og verden vil bedras, og det fødes en naiv bygdetulling hver eneste dag. Så fabrikken går så det suser. Even er død forlengst, nå er det sønnene John og Sonny som driver sjappa. Riktignok går den med dundrende underskudd, men motoreksport er et perfekt dekke for betydelig mer lønnsom, om enn noe lyssky virksomhet.

Jeg har kjent tre Johnson-motorer i mitt liv. Den første var den som min svigermor arvet av sin far. Prototypen, som gikk og gikk, som det aldri var noe tull med. Og som ga meg inntrykk av at Johnson var bra greier. Så jeg kjøpte bruktbåt med brukt-Johnson. Jeg hadde den i to år, og fikk start på den tre ganger. Den var på verksted det aller meste av tiden og kostet meg nesten like mye i reparasjoner som i innkjøp. Jeg kjøpte en Honda, så da ble båten stjålet. For forsikringspengene kjøpte jeg en ny båt. Med Johnson-motor. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde vært veldig uheldig den første gangen, eller at jeg hadde gjort noe feil. Jeg hadde trua. Jeg eide denne motoren i nesten fem år. Jeg fikk start på den kanskje syv ganger. Jeg brukte utallige timer på å skru, eller på å se på at flinkere folk enn meg skrudde, jeg hadde motoren på verksted for atskillige tusen kroner, og jeg holdt på å glemme hele gleden ved å ha båt. Så jeg solgte båten, og ga kjøperen gratis motor på kjøpet.

Nå var det bare prototypen igjen. For bare en uke siden skulle jeg på sjøen med svigerjolla og den dønn pålitelige ur-Johnsonen, 6-hesteren det aldri var noe trøbbel med. Den startet på første drag. Jeg satte den i revers, og båten bakket. Jeg satte den i fri, og båten bakket videre. Jeg satte den i forover, og gasset på litt, og da bakket den enda mer. Etter alle disse årene var det slutt. Den skibbrudne prototypen, den første og siste pålitelige Johnson-motoren, orket ikke mer. Og det gjør ikke jeg heller. Min neste båt blir en seilbåt. Kanskje med en reservepåhenger til bruk i vindstille. Det blir i såfall en Honda.

Så til alle dere som hvis dere bare hadde turt, ville ha spurt meg: Eivind, du som er så klok, synes du jeg skal kjøpe meg en brukt påhengsmotor, for eksempel en gammel Johnson (eller Evinrude, da)? Svaret er nei. Det synes jeg ikke. Jeg synes heller du skal legge de pengene en slik motor ville ha kostet i en liten haug i hagen og tenne på.

PS. I dag var han som kjøpte båten min på båttur for første gang. Med hele familien. Motoren startet lett som bare det. De dro på tur. Og SÅ stoppet den. DS.

PPS. Hvis noen som på en eller annen måte er involvert i produksjon og/eller salg av Johnson/Evinrude utenbordsmotorer leser dette og bestemmer seg for å saksøke meg for løgn, fanteri og tilsøling av en sterk merkevare, kan jeg bare si: Skam dere. Bruk kreftene på å lage motorer som virker, heller. DDS

Legg igjen en kommentar

Jeg søker herved

(Jeg har lest kanskje fem hundre jobbsøknader i mitt liv. Ingen av dem har sett ut akkurat som denne, den er mer en slags oppsummering av alt det fæle og vonde jeg har sett. Hilbert Hansen finnes ikke i virkeligheten. Og hvis han gjør det, er det ikke han jeg mener.) 

Jeg viser til annonsen Dere har satt inn på NAV sine hjemme sider. Og tillater meg herved å søker på Stillingen som første konsulent web Jornalist.

Jeg heter Hilbert Hensen og er 38 år og har to barn og en samboer. Vi bor for tiden på Gran Canaria, så jeg håper at Stillingen kan legges til rette ift at det går ann og pendle og jobbe endel på hjemme kontor.

Jeg har ikke jobet så mye med og lage Internett sider før, men jeg bruke internet daglig og vet derfor mye om hvordan man “skaper gode brukeropplevelser” som Dere skriver i utlysnings teksten. Jg har også min egen blogg der jeg skriver om alt fra trenign og festing. Dessuten har jeg holdt på mye med data i mange år, og har blant annet Data kortet. Jeg har erfaring med å bruke mange forskjellige nett lesere.

Jeg er glad for at Dere skriver i annosnen at Dere satser på Sosiale Medier. Jeg er veldig intrisert i Sosiale medier som Facebook og nettby, og har egne konto på twitter.

Jeg behersker både norsk og Engelsk flytende, å har fått mye tilbake meldinger på at jeg skriver bra og lett å forstå. Jeg er nøyaktig og grundig. Og samarbeids villig og 110& til å stile på.

Jeg tror jeg har mye å tilføre i forhold til Bedriften’s internett avdeling. Og ser frem til å høre fra Dere. Håper på posetivt svar.

Med vennelig hilsen
Hilbert Hansen

17 kommentarer

Den femte vinternatt

Det aller kjedeligste er når folk som har vært i militæret begynner å fortelle hverandre historier fra militæret. For de folka som ikke har vært i militæret, altså. For dem som har vært der, er det jo helt fabelaktig. Men de andre, de som ikke har vært der, de kjeder seg noe skrekkelig. Ikke forstår de sjargongen. Ikke har de opplevd noe lignende. Og ikke forstår de hvorfor i all verdens land og rike dette er noe som må snakkes så fantastisk mye om. Alle som har vært i militæret liker å late som de nesten har vært spesialsoldater. (Det vil si, alle unntatt spesialsoldatene. De snakker helst om noe helt annet.)

Og så forteller de historier, den ene villere enn den andre, fra da de var i krigen. Eller, fra da de var i freden, men det FØLTES som krigen, for det var jo tross alt krigen man øvde på, og de som arrangerer det man opplever i det militære gjør absolutt alt de kan for at det skal FØLES som krig, ta mitt ord for det. «Så der lå vi. Hundre mil fra folk. I et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke. Det var nærmere åtti kuldegrader og vi hadde ikke spist siden i forgårs. Plutselig hører vi på sambandet at OP-en vår har sett FI på vei rett mot oss i panser. Vi ligger der med tredjegrads forfrysning over hele kroppen alle mann, og vi bare VEIT at nå er det kjørt, også smeller’e fra sjanten vår: …» Det smeller alltid noe bra fra sjanten deres.

Og nestemann har en enda drøyere historie. Særlig de som har gått befalsskolen og gjennomført en såkalt «helvetesuke» har litt av noen opplevelser å berette om. De fleste av dem har overlevd med et nødskrik. Og det der er jo litt artig, at alle som da liker å høres ut som om de nesten har vært spesialsoldater, de er altså ikke den tause sterke typen overhodet. Snarere sitter de her og arrangerer gruppeterapi, enda det egentlig er fest, og bekrefter for hverandre at de er flotte karer selv om de ikke ser sånn ut nå, for en gang lå de der, i gjørme til halsen, med en levende kylling de måtte drepe med en knekt tannpirker hvis de skulle få noe å spise den vinteren, og de kom seg igjennom det.

Forresten forteller de ikke disse historiene bare for å trøste hverandre med at de er skikkelige karer selv om de nå stort sett sitter på innejobber i inneklær og gjør inneting. De gjør det også for å imponere kvinner, som, uten å ville det oppmuntrer dem ved å gi dem positiv respons i form av mystiske smil som gutta tolker som tegn på at de, kvinnene, syns gutta er skikkelig tøffe. Men kvinnene smiler ikke fordi de syns gutta er tøffe, de smiler fordi de syns gutta er søte. Men det forteller de ikke. Kvinnene, altså. De bare smiler mystisk.

Og FORRESTEN forresten så er ikke dette militærpratet egentlig noe man setter i gang med hverken først og fremst for å trøste hverandre ELLER først og fremst for å imponere kvinner. Det ALLER viktigste er noe annet. Nemlig HEVN. For midt mens de gutta lå der i et hull i en grøft i en kuldegrop av et dalsøkke på vidda, satt nemlig en av kompisene deres og drakk kaffe med sin fremtidige arbeidsgiver, tøflet rundt i islender og slippers, hadde akkurat så langt hår han ville, og hadde bare slitsomme dager de dagene kopimaskinens skuff 3 var såpass kranglete at de måtte åpne skuff 3, fjerne fastkilt papir, lukke skuff tre og trykke på restart. Kompisen var nemlig sivilarbeider, den landssvikeren. Og NÅ, nå skal han i alle fall få sin velfortjente tur i fryseboksen, mens alle vi andre snakker om hvordan det er å være MANN, kan han sitte der og ha ingenting å bidra med og føle seg utenfor og ubekvem. Har vi griseflaks, åpner bleikfisen kjeften og stotrer noe om 16 måneder, aller helst med pipestemme, også er det en av gutta som har befalsskolen og har vært inne i to år. Eller tre. For landet sitt, for pokker. Mens han sulliken fjernet fastkilt papir fra skuff 3.

Jeg har vært i militæret. Jeg har historier å fortelle derfra, det er derfor jeg vet hvordan dette foregår. Og jeg var ikke spesialsoldat. Jeg ble ikke en gang oppfordret til å søke befalsskolen. Og jeg vet jo så inderlig vel at ingenting er kjedeligere enn når de som har vært i militæret setter i gang med historiekonkurransen sin. For de andre, altså. Likevel har jeg tenkt å fortelle akkurat en sånn historie. Dere MÅ ikke lese den, men dere kan. Og nå har jeg advart dere. Nå nytter det ikke å klage. Her er historien.

Jeg HAR faktisk, til tross for hva som tidligere er blitt hevdet, vært ute en vinternatt før. Faktisk har jeg vært ute hele FEM vinternetter før. Fire av dem mens jeg var i førstegangstjeneste, og jeg skal ikke engang late som om det var tøffe tak. Vi lå i et stort, flott lagstelt med egen vedovn, på Finnmarksvidda i mars, vi hadde påskesol om dagen og nordlys og stjernehimmel om natten, og vi øvde ikke på krig i det hele tatt, bare lærte om vidda og sånn. Se for deg en litt, men ikke veldig, slitsom ofagekskursjon med klassen. Men den femte vinternatten min. DEN, altså. Den er en vinternatt før så god som noen.

Dette var lenge etter førstegangstjenesten. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på en øvelse med Heimevernet. Man har jo hørt litt av hvert, og jeg var forberedt på bål, blankt brennevin av tvilsom herkomst, og lite annet. Også viste det seg altså at de var soldater. De øvde på krig. Det var ikke en dråpe brennevin å oppdrive noe sted. De ville at jeg også skulle bli soldat. Og vi skulle være UTE. Etter en ganske lang uke med mange slitsomme aktiviteter, skulle vi runde det hele av med et feltdøgn. (Når jeg forteller denne historien i lystig lag, hender det at jeg omtaler den som «helvetesuka» før jeg trekker meg litt og modererer det til «helveteshelgen». Men egentlig var det altså et døgn.)

Vi startet om ettermiddagen. Etablerte teltleir rundt en hytte i skogen (Befalet skulle bo i hytta. Stor overraskelse.), forberedte skytestillinger, lagde opplegg for patruljering og vakthold, osv. osv.

Det er KJEMPEMYE jobb å forberede å late som man skal forsvare en hytte i skogen mot angrep, eller for den saks skyld å gjøre det på ekte. Hvis man skal gjøre det ordentlig, og det skal man jo. Det var strabasiøst, og det var tidkrevende. Plutselig, da vi nesten var ferdige, ble jeg veldig klar over at jeg ikke hadde spist noe som helst på aldri så lenge.

Jeg fant frem en aluminiumsfoliepose jeg hadde fått utdelt, med en etikett som påsto at det befant seg torsk og poteter i hvit saus der inne. Posen skulle bare varmes opp i noen minutter i varmt vann, så var det middag å få. Jeg fant en primus, og etter mye om og men (og her vet alle som har vært i militæret hva jeg snakker om, forvarming og jeg vet ikke hva), så fikk jeg fyr på den, og jeg la maten i en vannkjele og satte den over primusen og så på klokken og ALARM ALARM ALARM ropte de, og jeg skyndte meg å slokke primusen og løpe dit jeg skulle løpe i tilfelle alarm, og jeg tok ladegrep på AG3en min og la meg ned i snøen og siktet ut i mørket, der jeg såvidt kunne skimte absolutt ingen, hverken venn eller fiende.

Etter en halvtime ble alarmen avlyst. Jeg fikk ikke vite hva som hadde utløst den, men det var ingen fiender hverken å se eller høre noe sted. Men jeg var vesentlig mer sulten enn nysgjerrig, og gjenopptok torskeprosjektet. Det gikk sånn passe.

Jeg fikk fyr på primusen (etter mye om og men osv, ja), vannet kokte, og det gjorde det i nesten halvparten av den tiden det skulle da det ble ALARM igjen, og alt gjentok seg. Så ble alarmen avblåst, og NÅ var jeg sulten, men NÅ, sa lagføreren, var det min vakt. Man spiser ikke på vakt. Man vokter. I to timer sto jeg der og stirret ut i mørket. Lyttet etter lyder. Stirret. En gang trodde jeg kanskje jeg så en fiende, men før jeg fikk ropt ALARM viste det seg å være en hare. Den var sikkert fiendtlig innstilt, men den stakk sin vei før jeg fikk hverken spurt eller skutt.

Omsider tok vakten slutt. Jeg gikk til teltet. Tenkte på torsken. Gledet meg til å endelig åpne munnen, lukke øynene og … ROPE ALARM, for DER så jeg ekte fiender, ja, de var overalt, og nå skjøt de, og krigen (nå må ingen bli redde, det var bare øvelse og vi skjøt bare med løsskudd) var over oss. Den varte i timevis, og jeg tror at jeg én gang – hvis vi hadde hatt ekte kuler – lyktes i å drepe en bjørk med et skudd i stammen og to i røttene. Da det endelig var over, grydde det av dag. Det var et underlig tidspunkt å koke torsk på. Men nå var jeg desperat. Jeg fyrte primus (med mye om og men igjen, ja), kokte vann, og trodde ikke mine egne ører da jeg IKKE hørte noen rope ALARM da maten var ferdig. Jeg spiste. I ro og mak. Det hadde bare en anelse torske- og potetsmak, det jeg spiste, men det smakte først og fremst himmelsk. Og det ble fort tomt i posen. Jeg fikk tak i en pose til. Varmet opp, spiste opp. Og enda en.

Og så skjedde det som skjer når man etter å ikke ha spist på lenge spiser veldig mye på en gang. Ting måtte ut. Det absolutt eneste siviliserte med leiren vår, var at vi hadde en utedo i et skur et stykke unna befalshytta. Jeg gikk dit. Eller løp, kanskje egentlig. Jeg låste meg inne. Satte fra meg AG3, tok av meg lue og jakke og hang det på en knagg. Satte meg ned, og påbegynte mitt ærend.

Jeg skjønte ganske raskt at dette ville ta tid. Og AKKURAT da jeg hadde innsett det, smalt det noe helt sinnsvakt rett ved siden av meg. Ingen rakk å rope ALARM. Krigen var igang igjen, og to av fiendens aller slueste skarpskyttere hadde tatt stilling i min umiddelbare nærhet. Bak dass. De skjøt jo i prinsippet ikke på meg, snarere brukte de meg som dekning – uten å vite det, håper jeg – og skjøt mot mine medsoldater inne i leiren. Enhver tapper soldat ville ha kastet seg ned, grepet sitt våpen, sneket seg ut døra og gjort ende på fienden. Og et kort sekund vurderte jeg det.

Men i min tilstand, midt i et nylig påbegynt ærend som slett ikke var avsluttet… Og det var jo FRED, for søren. Jeg VISSTE jo at de skjøt med løsskudd. Jeg vurderte frem og tilbake. Jeg liker ikke å få kjeft, og det kunne jo hende at jeg ville få kjeft. Men selv om jeg aldri har prøvd, går jeg ut fra at å ta på seg buksa og gå ut i krigen under sånne forhold ville oppleves betydelig verre enn kjeft. Så jeg ble sittende. Helt til jeg var helt ferdig.

Jeg hørte ingenting mer, det smeller godt av to AG3er på under to meters avstand. Hørselvernet mitt lå i jakkelomma, og jakka hang på knaggen, godt utenfor rekkevidde. Jeg var midlertidig døv og lettere sjokkskadd, sikkert, men jeg husket å vaske hendene. Så ble jeg stående og lure. Var krigen over? Hørte jeg ikke smell fordi det ikke var smell å høre, eller hørte jeg ikke smell fordi jeg var døv? Jeg kunne ikke ta sjansen på det førstnevnte. Jeg kneppet jakka. Tok på lue og hørselvern. Holdt geværet i ferdigstilling. Jeg åpnet kroken forsiktig og tok et skritt tilbake. Ingen kom. Jeg sparket opp døra, stormet ut, og antagelig ropte jeg noe, for alle kameratene mine som satt tyve meter unna rundt et bål og tydeligvis feiret seieren, skvatt veldig da de så meg. Så begynte de å le. I alle fall så det sånn ut. Jeg var som sagt døv, så det kan hende de bare smilte, og at de ristet og holdt seg på magen av en annen grunn. Hva visste jeg.

Og mens alt dette hendte, satt en av kompisene mine sikkert ved et bord i en kantine og drakk kaffe, mens han lurte på om han skulle orke å ordne med papirstoppen i eller i nærheten av skuff 3 idag eller utsette det til i morgen. Den landssvikeren.

Dette var min historie fra da jeg var i krigen. Beklager til alle kvinner og militærnektere og andre som nå måtte ha kjedet seg veldig. Spesielt beklager jeg fordi dette tross alt er en blogg, og rett under her er et kommentarfelt, og mange av de gutta jeg kjenner som leser denne bloggen har sine egne historier, og nå er vi, dessverre, i gang. Nå blir det en sånn kveld.

Vi lå i et høl i en grøft i en pokkers kuldegrop av et dalsøkke på vidda, og det var hundre kuldegrader. Vi hadde ikke spist siden før vi ble født, og vi hadde gått tusen mil på én natt.

7 kommentarer

Damer som handler på tvers

Du skjønner det allerede når du femhundre meter fra ditt lokale kjøpesenter havner bak en for eksempel mørkegrønn Yaris som ligger godt under fartsgrensen, bremser i svært god tid før avkjørselen, legger seg godt ut til høyre og stopper. Mens blinklyset blinker mot venstre. I motgående kjørefelt er det ganske store luker mellom bilene, men det er først etter lang tid, når mange gode muligheter har kommet og gått, at Yarisen gjør en stor, treg venstresving rett foran en lastebil som må bråbremse. Det er da du skjønner hvem du har kommet bak, og hvor hun skal handle, og hvem av dere som kommer til å komme først i kassekøen, og omtrent samtidig mister du egentlig litt troen på at dette kan bli en god lørdag.

Du ser henne igjen i parkeringshuset. Hun parkerer med fronten inn, for hun er ikke så glad i å rygge. Hun parkerer litt skrått. Du trenger ikke se på henne når hun går ut av bilen. Du vet at du kommer til å kjenne henne igjen inne i butikken. Det vil si, du kan ikke vite at det nøyaktig er akkurat henne, for hun er ikke alene, men det er ikke så farlig.

Du kommer inn i butikken, etter å ha gjort den obligatoriske «gå-fra-bilen-til-en-automat-og-stå-i-kø-og-få-en-lapp-med-tre-timers-gratis-parkering-og-gå-tilbake-til-bilen-og-legge-den-i-ruta-godt-synlig-og-gå-til-butikken-og-se-i-lommeboka-etter-en-tier-og-gå-tilbake-til-bilen-for-å-hente-en-sånn-teit-pollett-som-du-veit-at-kona-di-alltid-husker-å-ta-med-inn-når-det-er-hun-som-handler-og-gå-tilbake-til-butikken-og-putte-på-den-teite-polletten-for-å-vær-så-snill-få-lov-til-å-låne-en-handlevogn-sånn-at-du-slipper-å-putte-ubeskyttet-frukt-ned-i-en-sjukt-skitten-plastkurv»-øvelsen, og du ser at de er på plass. Hun, og hennes likesinnede. Damer Som Handler På Tvers. Og du vet at du burde bare dra hjem og legge deg. I alle butikkens små gater ser du en Viss Type Damer, med omfangsrike, gjerne festlige klær, hår i innbilt naturlige farger og litt nedovermunn, kritisk granskende varene som om de leter etter lureri. Du vet inni deg at hver og en av dem kommer til å spørre noen i butikken om hvorfor de ikke fører et Annet Merke på et eller annet produkt, et som de Hadde Før og som var mye bedre. En av dem kommer sikkert til å begrunne forespørselen med sine egne fordøyelsesproblemer, som er blitt merkbart verre etter at det Andre Merket forsvant fra hyllene. Og du sender selvsagt en vennlig tanke til butikkpersonalet som er nødt til å holde ut med dette. (Uten at du dermed tilgir dem at flaskebordet alltid blir fullt akkurat når det er du som panter, samme hvor få flasker du panter, eller at de spør «Pose?» etter at du har sagt «tre poser takk», eller at de lar båndet gå mye lenger enn nødvendig slik at alt skjørt, som man jo MÅ sende først fordi det må ligge øverst i handlevognen for ikke å gå istykker, går istykker allikevel, selvfølgelig.)

Du ser dem. Damene. Der de står. Hver eneste én med en arm i full strekk skrått bakover. I enden av armen en hånd med for mange ringer, og i hånden en handlevogn som står AKKURAT sånn plassert at enhver form for passasje er dønn umulig. Noen av dem, og dette skyldes antagelig et eldgammelt instinkt, dytter vognen lett frem og tilbake, slik man gjør med barnevogner når babyen skal sove og man ikke gidder å gå tur, for liksom å fortelle Omo Color og røkt kjøttpølse (mager, uten skinn) og Krystal Grønnsåpe og Synnøve Gulost (Lett) og alle de andre at de er trygge nå, de kan bare sove litt, de, små vennene.

Du vet godt at selv om du passerer én, så er det en til rundt svingen. Og enda en, og enda en. Og at denne handleturen kommer til å vare nesten evig.

Omsider tar det slutt. Du har ikke egentlig handlet alt du skal, for det sto Damer i veien på strategiske steder, men du bryr deg ikke lenger. Du vil bare hjem. Du kommer til kassa. Det er ikke kø. Du har tre meter igjen, og INN FRA VENSTRE kommer det en handlevogn, langsomt, men ubønnhørlig, og du må bråbremse for damen som kommer skrått baklengs gående mens hun ser etter et Blad. Du får lyst til å skrike til henne: «TA HVILKET SOM HELST, DET ER SÅNNE SOM DEG DE LAGER ALLE BLADER FOR OG DET ER INGEN FORSKJELL PÅ SE OG HØR OG HER OG NÅ! BARE TA ET, MENNESKE», men du gjør jo ikke det. Du bare venter, mens hjernen din begynner å småkoke. Hun finner et blad. Hun siger mot kassa. Foran deg. Hun skal ha tyggis, selvfølgelig, men ikke de merkene der. Hun skal helst ha et Annet Merke. Hun tar opp dette med kassepersonen. Den arme, svenske kassepersonen.

Til slutt er det over. Hun pakker varene sine. Du LØPER mot bilen. Du hiver inn varene, sprinter tilbake med handlevogna, får ut den teite poletten, løper tilbake til bilen, setter deg inn, kjører ut, er snart ved utgangen, og må bråbremse, for VED FØKKINGS SVART MAGI har Damen rukket å sige til bilen, lesse inn, sige skrått baklengs tilbake med handlevognen, sige til bilen, puste tungt, ta på seg beltet, lete etter nøkkelen, finne den, se i ryggespeilet og friske opp nedovermunnen med lebestift i en underlig farge, og nå kommer den grønne Yarisen ryggende litt sakte ut, men ikke saktere enn at du må bråbremse.

Når du endelig kommer deg hjem, bestemmer du deg for å aldri handle på lørdager mer. Heretter er det avspasering fra jobb for å handle mandag morgen som gjelder.

(Når mandagen kommer, skjønner du det allerede når du er femhundre meter fra ditt lokale kjøpesenter og havner bak en sølvgrå Hyundai Accent. Damen har en mor. Som var nesten helt sikker på at det skulle være noen småpenger et sted i bunnen av denne nesten bunnløse veska.)

18 kommentarer