En blogg TIL, nå

Noen av dere sa dere ville lese gamle tekster jeg har skrevet, og ting som er blitt refusert og sånn. Jeg har lagd en egen blogg for utdaterte og refuserte manuskripter. Tre manus er lagt ut, flere kommer etterhvert. De er enda mer uleselige enn disse. Kom ikke å si at du ikke er blitt advart.

Gå til Kåseriarkivet likevel

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Prestasjonsangst (™)

Dere lesere er så altfor vennlige. Jeg får så mye ros. Dette gjør det nesten umulig å skrive, fordi jeg er så redd for at det skal bli dårligere neste gang. Men det går nok over. I mellomtiden tenkte jeg at jeg kanskje skulle legge ut noen gamle greier, ting jeg har skrevet for årevis siden, og kanskje også noen greier som er blitt refusert andre steder. Vil noen lese sånt? Halvbra kåserier som er gått ut på dato, liksom? Si ja, da.

4 kommentarer

Bitter™

Du skal ikke ha fulgt meg mange sekundene på Twitter i dag før du har fått med deg hvor hjertelig fornøyd jeg er med mitt eget supergeniale konsept Bitter™.

Tusenvis lurer nå på om de kan få invites til betaversjonen, om de kan få jobb i det nye firmaet (som ikke er etablert akkurat sånn rent juridisk flisespikkeraktig ennå), og ikke minst på hva i alle dager Bitter™ rent faktisk liksom ER. De får svaret her.

Asosialt medium

Jo, det HETER et medium, flere media. (Det samme gjelder for øvrig forum/fora, og alle som sier «et fora» skal etter Den (litt) voldelige språkrevolusjonen tilbringe årevis i fengsel sammen med de som feilbruker «i forhold til» , men dette er en helt annen skål.) Altså et medium, et asosialt medium, i motsetning til sosiale medier som Twitter og Facebook. (Funfact: Alle som sier «sosiale medier som Twitter og Facebook» vet bare om akkurat de to.)

For deg som ikke vil dele med NOEN

Alt skal deles med alle, ikke sant? På face, på Twitter, Flickr, LinkedIn, Google+ (og jeg kan MANGE flere, jeg har vært på kurs). Vel, noen ting er det best å bare holde for seg selv. En kjernefunksjon i Bitter™ blir å kunne poste ting som ikke deles med NOEN.

Føkk de glade

Noen av oss er mer gretne enn vi vet vi burde være. Da hjelper det ABSOLUTT ikke at mange rundt oss synes det er best å være skikkelig glade. Bitter™ er for alle de millioner av mennesker som går rundt og ikke klarer å leve opp til omgivelsenes forventninger til uttalt og utstrålt lykke. ALT som skrives bør og skal tas i verste mening på Bitter™. Merker du hvor befriende tanken er? (Hvis ikke kan du gå tilbake til Facebook-siden din og melde deg inn i enda en gruppe med hjerte i navnet.)

0 followers

I Bitter™ blir det ingen followers, bare stalkers. I utgangspunktet stalker alle alle. Man kan ikke velge å «følge» noen, man kan bare avfølge eller blokkere. Begge deler med en lydeffekt.

Rebitring med hermestemme

En annen lydeffekt blir også viktig: Når man rebitrer (altså sender et bitt videre til sine stalkers), kan man velge mellom uten lydeffekt, opplest med bitter stemme (min, antagelig), eller opplest med barnslig hermestemme – sistnevnte tenkt brukt når man synes noe er teit sagt. Reply-funksjonen (biteback) kommer også med hermestemme-option. Det er mulig at lydeffektene ikke blir klare til betalanseringen. Kanskje ikke før til echo- eller foxtrot-lanseringen, faktisk. Bittert, men sånn er det.

Et firma med en drøm

Eller et mareritt, kanskje. Men vi skal klare det. Vi er det eneste firmaet i Norge, kanskje i verden, som har både psykolog, bartender, milliardær og lyriker på plass FØR vi har fått eget organisasjonsnummer. Så bare vent. Betaen lanseres any day now.

Hymne

Som sagt, vi har lyriker. Han heter Helge Torvund og har skrevet mye bra. Ikke minst har han skrevet en «hymne til bitter». Her er den (gjengitt MED forfatterens tillatelse, tro det eller ei):

Hymne til bitter

Og så kjem det dagar

då ein ikkje vil treffa nokon

bare gå gjennom snøen

Gå og halda kjeften

godt lukka

kring det ein veit

og trur

Gå og gå som ein teiar

Som ein mørk tagal pustar

i det kvite

Alle ein ser

jagar ein spinal angst

gjennom ryggen

Ei skjelving av avmakt

for det vulgære

og eit uendeleg mismot

ved tanken på ufølsame

replikkar og gestar

Bare gå i snøen

Tagal som granskog

og halda seg borte

Halda seg mørk

og grøn

– Helge Torvund

 

Men når får jeg Bitter™?

Betaversjonen blir kun for inviterte, på den vanlige kjipe måten. Men vi skal ikke være kjipe på invitasjonene. Bare trege. Følg med på hashtaggen #bitter på Twitter for oppdatert info, eller bare heng rundt her på bloggen.

19 kommentarer

Førti

(Det følgende ble skrevet for fremføring på en 40-årsdag i går. Det ble forsåvidt også fremført. Men noen som ikke var der sa de ville lese det, så derfor ligger det her.)

Du vet du begynner å bli gammel når du lurer på hva du kan finne på som kan være morsomt på fest, og svaret er at du spør en som er enda eldre om å holde et kåseri, for sikkerhets skyld et kåseri om å bli gammel. Det er ikke det at alle fester må ha, ja, hva de nå har på ungdomsfester, kokain kanskje, eller housemusikk, for all del, men ett sted går grensen. Aldersgrensen, altså. Og den går før kåseri. Men hva vet jeg, kanskje var de desperate. Og for alt jeg vet, som er nesten ingenting, er det helt vanlig med kåserier på ungdomsfester. Som en litt sånn trippelironisk retroting. Jeg forstår ikke noe særlig av ungdommer, og jeg er definitivt aldri på fest med dem. Når det er sagt, så forstår jeg ikke all verdens av førtiåringer heller. Mer enn før, tror jeg, men fortsatt lite. Heldigvis var ikke dette min idé. Dette her altså, at jeg skulle stå her å snakke. Men sånn har det blitt.

Nå er det sikkert forresten noen som lurer på hvorfor jeg bare sier sånne generelle ting, og ikke sånne spesielle ting om dagens, eller i alle fall inneværende års, jubilanter. Og det er altså fordi dette ikke er en tale. Det bare høres sånn ut. Men de har bedt meg om å holde et kåseri om å bli førti. Når jeg tenker meg om, burde dere ha skjønt det ut fra innledningen. Men jeg tenker meg ikke om hvis jeg ikke absolutt må. Og DET tror jeg skal bli et sentralt kapittel hvis jeg noen gang skal skrive en bok om hvordan man kan bli førti uten å bli deprimert av det – man må ikke tenke seg om mer enn man absolutt må. Førti er nemlig svære greier. Alvorlige, svære greier. Det er ikke nødvendig å kjenne etter, det blir svære, alvorlige og gjerne litt dystre greier helt av seg selv.

Den første gangen jeg holdt tale i førtiårsdag, var jeg cirka trettito og et halvt. Da var det morsomt. Da fant jeg ut hva som var gjennomsnittlig levealder for kvinner, også sa jeg gratulerer med førtiårsdagen og lykke til med de neste trettisju, også lo alle vi som var godt under førti veldig hjertelig og lenge. Jubilanten selv lo ikke fullt så mye som jeg hadde håpet, men det gjorde ikke noe, for jeg syntes selv at det var et så aldeles strålende artig poeng. Nå er jeg førti. Nå vet jeg hvorfor hun ikke lo. Og det er derfor jeg nå skal gjøre rede for sammenhengen mellom uønsket hårvekst i ørene og dødsangst.

For det er som sagt alvorlige greier, dette her. Nå er ikke herværende jubilanter de jeg tenker på som Verdens Aller Mest Førtiårskrise-utsatte mennesker, og det er jo bra for dem. Men det gjør det ikke mindre alvorlig. For en eller annen gang, før eller etter men alltid rundt førti, er det at det går opp for oss at vi en gang skal dø døden på ordentlig. Ikke det at vi alle nødvendigvis tenker sånn, men det er det som ligger under.

Det vi nemlig oppdager sånn omtrent nå, og med oppdager mener jeg at vi virkelig får øynene opp for det, og ikke bare liksom går rundt og vet det sånn helt ureflektert, er at det er for sent å bli fotballproff.

Altså, for min egen del begynte dette å ane meg allerede da jeg på tredje året slet benken på Lørenskog IFs småguttelag i fotball som tolvåring. Men så lenge man er barn, kan man bli ALT. Når man blir ungdom og ung voksen, begynner man å velge, men man føler allikevel at man når som helst kan velge noe annet, ta en annen utdannelse, skifte livsretning. Som tredveåring har mange nok med å kjøpe møbler på IKEA og skifte bleier, men likevel, man er ung, man har frihet, man kan velge om igjen. Trene litt mer, så plutselig viser man seg å være et supertalent. Kanskje ikke som fotballspiller da. Men som noe annet. Noe man helst bør starte litt tidlig med. Og så, BANG, er man førti og det er for sent, og det har det vært lenge, men det er AKKURAT NÅ man skjønner det, og det kan være helt greit, eller det kan gjøre innmari vondt. For en del dører er nemlig nå stengt. Noen ting er for sent. Noen ting ble sånn som dette og ikke annerledes og det kan man ikke endre på. Man ble ikke fotballproff, men det trodde man kanskje aldri at man skulle bli.

Men kanskje man trodde man skulle få reist jorden rundt med ryggsekk, eller haiket til Italia, eller spilt i et band som fikk gitt ut plater, eller skrevet en bok, eller fått mange, mange barn eller noe annet, som man drømte om, som i teorien fortsatt går an, men som man nå, inni seg, vet at er blitt for sent, fordi sånn er det bare.

Mange som driver og blir førti gjør desperate ting, og alle som er en del yngre eller en del eldre synes det er patetisk. Patetisk å kle seg som fjortis, eller å sykle i Birken i kondomdrakt, eller hva som helst annet vi gjør. Og på en måte har de rett. Mennesker er ofte ganske patetiske. Det skulle da også bare mangle.

For det er lett nok å være tjueto og vite, eller i alle fall tro, at man har hele livet foran seg, og noen dager griper man og klemmer til de spreller, mens andre dager kan man sove bort i sin helhet uten snev av anger. Det virker også som det er greit nok å være femti og rundt der, kanskje klarer man da å kose seg hemningsløst med å være aller yngst av de gamle og le av det meste. I alle fall ser det sånn ut.

Men midt i mellom der, er det faktisk litt krise. Og det er nå. Og det er her ørehårene kommer inn i bildet.

En eller annen gang før eller etter men alltid rundt førti begynner nemlig det store forfallet. En eller annen gang rundt førti begynner kroppen å gi litt blanke. For noen av oss synliggjøres dette gjennom interessante vektøkninger, knær som plutselig begynner å lage lyder, hodehår som sier pent takk for følget, og hud som, hva skal vi si, plutselig ikke ser så fresh ut som før.

Ikke at den så så fresh ut før da. For noen av oss. Eventuelt for noen få av noen av oss. For noen få av noen av oss har nemlig vært igjennom en periode med fullstendig irrasjonell hud en gang før. Og de noen få av noen av oss som har denne erfaringen, tar denne nye runden med hudelig forfall med stoisk ro, i vissheten om at det er ekstremt lav sannsynlighet for at folk på jobben kaller oss pizzatryne sånn rett opp i ansiktet på oss. Og det må man jo kunne notere som en kraftig forbedring.

Men altså, kroppen begynner å svikte. Og dette gjelder alle, tro ikke noe annet. Så kan man jo se seg rundt i forsamlingen og få øye på opptil flere både rundt og godt over førti som ser uforskammet veltrente og friske og kjekke og treningspropagandaplakataktig sunne ut. Og gjør man det, kan man jo, hvis man er en unødvendig kritisk person, og det BLIR man gjerne når man blir førti, innvende at jammen. Denne gjengen ser jo bedre ut enn for ti år siden? Mulig det. Men skinnet bedrar. Eller ikke skinnet egentlig, jeg tror dere skal være glade for at skinnet ikke synes, faktisk. For skinnet blir nemlig som nevnt litt dårlig til å bedra når det har bikket førti. Så veltrente kropper og våkne øyne som oser av overskudd? Joda. Men se nøyere. Se på mennene. Se på ørene deres. Og på nesene. Skjønner dere?

SAMME HVA MAN GJØR, så hjelper det ikke. Jeg har en teori, og en vakker og helt annen dag skal jeg bevise den, om at det er en direkte sammenheng mellom sunt kosthold, trening, fornuftige leggetider og tilbøyelighet til å påta seg FAU-verv på den ene siden, og voldsom, ukontrollert hårvekst på deler av kroppen som så absolutt ikke trenger hår på den andre siden. De drøyeste nesehårene jeg har sett, relativt sett, altså tetthet og lengde sammenlignet med personens øvrige ansiktshårvekst, har jeg sett hos folk som går Birken. Litt mindre tydelig hos de som sykler Birken, men ikke mye mindre tydelig. Selv begynte jeg å få hår i ørene da jeg begynte å sykle til jobben. Holder jeg meg til sommersykling, to-tre ganger i uka, kommer det bare lyse hår, og mest på øreflippen. Tar jeg i litt ekstra, sykler i regnvær og sånn, kommer det sorte hår fra inni øret. Dette er kroppens måte å si ifra på: Du kan gjerne trene og bli freshere enn før, men det er jeg som bestemmer.

Så napper man dem ut da, og prøver å si til seg selv at man slett ikke er en ekkel gammel mann bare på grunn av litt mye hår i ørene. Og så ser man i speilet at neida, ingen ørehår her. Men hva er DET? Der i nesen? Bor det en liten nisse med langt skjegg i NESEN min? Man prøver å dra ut nissen, ingen vil ha nisser i nesen. Også finner man ut at det er samme historien der, og rensker opp så godt man kan. Ah. Endelig ser man i det minste ut som en skygge av sin tidligere nokså tiltrekkende person, i alle fall hvis man kniper øynene litt sammen og det ikke er altfor skarpt lys. Og DA er det man oppdager det.

Akkurat der, midt mellom øynene, begås det høyforræderi. Akkurat der har kroppen bestemt seg for at HAHA, du kan gjerne trene deg slank og sole deg brun og nappe deg øre- og nesehårløs for en stakket stund, men du kan ikke vinne over MEG, kroppen din, så VÆR SÅ GOD, her får du MONOBRYN.

Og det er så KJIPT gjort, synes jeg. Magen eser ut. Håret blir grått og faller av. Man trenger ikke små, svikefulle øyenbrynhår som begynner å vokse MELLOM øyenbrynene, man gjør ikke det. Og dette var bare litt om hvor ille det er, og bare om hvordan det er for menn. Noen tror kanskje det er verre for kvinner. Noen tror alltid det. Noen burde i så fall tenke seg om, og innse at denne gangen er det ikke slik. Denne situasjonen har kvinnene trent på i årevis.

De begynner allerede tidlig i tenårene med all verdens produkter som skjuler alt de ikke er fornøyd med. Og når de nå for første gang i livet faktisk trenger det, er de forberedt. De vet hva som skal til, og de klarer seg fint. Det er derfor de fortsatt er så pene, mens vi blir stadig styggere. I parentes bemerket tror jeg forresten vi, altså vi som er menn, burde slutte å klage over antallet kosmetikkprodukter våre kvinner fyller badehyllene og resten av huset med. Det er slett ikke sikkert vi faktisk ønsker å få vite hvordan de egentlig ser ut nå.

Men vi kan ikke snakke om triste ting hele kvelden, vi skal jo egentlig feire og være glade. Så det er på tide med en avslutning.

Kjære jubilanter. Det kan godt hende dere har mer enn 37-38 år igjen. Vi snakker tross alt om forventet levealder, her. Ting kan gå over all forventning.

Noen ting er sikkert for sent. Noen dører er stengt, og noen drømmer kommer aldri til å bli noe annet. Det kan være trist og vondt, og det skal det være. Men det går over. Faktisk blir det mye bedre allerede i god tid før man fyller førtien, skal man tro det herværende anekdotiske bevis, og det må man nesten gjøre hvis man først har trodd på alt det andre som er blitt sagt her og som har samme kilde.

For noen, eller kanskje egentlig for ganske mange, blir livet rundt førti litt mer alvorlig. Det gjør ikke noe det. Det er ikke nødvendig å bli desperat. Dette er ikke tiden for å gripe dagen og klemme til den spreller. Dette er tiden for å holde dagen varsomt i hånden og være oppmerksom på livet.

Vi kommer ikke til å dø av ørehår. Ørehårene er der for å minne oss om at samme hva vi gjør, kommer kroppen til slutt til å si takk, nå holder det, takk for følget og vel hjem. Så kan vi jo håpe at det finnes et hjem.

19 kommentarer

Mr. Kesuke Miyagi, du er en jugafant

Alle som har hengt en stund på Twitter, vet at det alltid er noen som lar seg sjokkere og overraske av selv de aller trivielleste (jo, man kan si det, man kan si HVA man vil) trivialiteter. Det KAN være fordi journalister er en sterkt overrepresentert yrkesgruppe akkurat på Twitter.

Jeg er sikker på at journalist-headhuntere (hvis de finnes) alltid har som mål å finne den som har den mest lettutløste heve-øyenbrynene-sjokkert-refleksen. Intervjuer: «Visste du at statsansatte bor på HOTELL når de reiser i jobben?» Jobbsøker: (sperrer opp øynene, faller av stolen, setter seg opp igjen, begynner å sikle. Hele tiden måpende). Intervjuer: «Gratulerer, du er ansatt».

Men det kan også være fordi markedsførere (eller markedsfølere, da) og kommunikasjonsfolk, og da kanskje aller særligst våre alles kjære SoMe-eksperter, vet så inderlig lite om virkeligheten bortenfor puterommet og dermed lar seg sjokkere av stort sett hva det skal være.

Uansett er det slik at på Twitter, eller i alle fall på MIN Twitter, kan man rett som det er snuble over utsagn av typen: «Kjære @ruter, tusen takk for at dere ødela den nye semskede jakka mi med forsinka buss i regnværet #fail» og «WTF? Kassadama ga meg TRE poser når jeg sa FIRE?? #rimifail Please RT».

Og det var antagelig dette fenomenet som gjorde at tidligere journalist, nufortiden sosiale medier-forsker og mikroblogger yours truly, akkurat nå ble sittende på lørdagskvelden for å blogge om den EKSTREMT sterke opplevelsen det var å POLERE HELE BILEN MIN alene, for hånd, i nesten hele dag. Hadde jeg vært SoMe-ekspert, hadde jeg nok nøyd meg med en tweet: «WTF? Den fire år gamle bilen min må POLERES for å bli blank? For HÅND? #citroenfail»

Heldigvis er jeg forsker, ikke ekspert eller journalist. Så i stedet for å henholdsvis klage og sutre på Twitter, eller lage toppsak på tabloidavis.no med overskriften «Slik blir du LURT» og stikktittel «FrP krever granskning», vil jeg her øse ut min nyervervede, dyrekjøpte, grunnfremforskede kunnskap til glede for lesere over det ganske land. Så altså, OMSIDER, til saken:

Slik polerer du bilen din

  1. Inspiser bilen nøye. Er den nypolert? Hvis ja, trenger du ikke å polere den før til høsten igjen. Hvis nei, gå til punkt 2.
  2. Start datamaskinen din, start nettleseren, gå til google.no og skriv «profesjonell bilpleie» i søkefeltet.
  3. Kjør til firmaet som så mest profesjonelt ut i trefflista du fikk under punkt 2.
  4. Be dem om å polere bilen din. Be på dine knær, om nødvendig.
  5. Betal dem hva som helst, selv om det betyr at du ikke har råd til mat til familien på noen dager. Familier idag spiser MYE mer enn de trenger for å overleve.
Eventuelt kan du gjøre som jeg og gjøre jobben selv. Du kommer til å angre. Men i alle fall, dette har jeg lært i løpet av dagen:
  • Går man ut for å vaske bilen en gråværspinseaften på formiddagen, vil det med 90% sannsynlighet begynne å pøsregne akkurat idet bilen er ferdig såpet inn.
  • En vanlig familiebil har et polerbart areale tilsvarende en og en halv fotballbane.
  • Når bilen tilsynelatende er helt tørr, slik den MÅ være før du polerer, vil det på et hvilket som helst sted der det er en skjøt FOSSE frem minimum femti liter vann hvis du berører bilen mindre enn fire meter fra skjøten. Alt dette vannet vil blande seg med poleringsvoksen som absolutt ikke skal blandes med vann. Moderne biler består av anslagsvis 70% vann, det meste av det oppbevares bak skiltplatene og inni dørhåndtak og speil.
  • Sånn svart, seigtflytende vinyl- og plastfornyer må kun brukes av en voksen. En ANNEN voksen, that is.
  • …FØR du polerer den delen av bilen som IKKE skal vinyl- og plastfornyes. Ikke etterpå.
  • Sånn svart, seigtflytende vinyl- og plastfornyer er forresten et glimrende hjelpemiddel til å finne ut om det er på tide å klippe neglene. Det blir VELDIG svart bak neglene.
  • Fra du går ut for å vaske bilen til bilen er ferdig polert og du ikke engang har BEGYNT med å støvsuge og vaske inni, tar det 7 timer.
  • Og da blir resultatet litt sånn passe.

Dette var høydepunktene, men vi har tid til noen spørsmål til slutt.

Spørsmål: I Karate Kid må Karate Kid polere bilene til Mr. Miyagi. Han gir uttrykk for at han synes dette er kjedelig. Er det så kjedelig som Karate Kid sier?
Svar: Ja.

Spørsmål: Men det viser seg jo at takket være at Mr. Miyagi er streng med poleringen, blir Karate Kid veldig god i karate. Gjør ikke det at poleringen er verdt bryet likevel?
Svar: Mr. Miyagi var en jugafant. Hadde man blitt god i karate av å polere bilen, hadde dine lokale kampsportforeninger slåss om å tjene dugnadspenger til Polen-tur gjennom å polere biler for folk for en billig penge. Men det gjør de ikke. Det bør være svar nok for deg.

Spørsmål: Men Mr. Miyagi sier jo at…
Svar: Det eneste polering gjør for deg rent kampsportsfaglig er at den bygger opp et DIGERT reservoar av aggresjon. Sier du Mr. Miyagi én gang til, moser jeg deg.

Nå har vi ikke tid til flere spørsmål. Til slutt vil jeg bare kort understreke at når det står på polishflaska «Hell en LITEN dråpe på kluten», så er det AKKURAT det de mener, og ikke «halve flaska». Hvis du er mann og noen gang har lånt din kones ansiktskrem fordi du var blitt så tørr mellom øyenbrynene og hun har kommet inn på badet akkurat når du har tatt krem på fingrene, og du har SETT ansiktsuttrykket hennes da og HØRT på hva hun sa etterpå, skjønner du hva jeg mener.

Hvis du ikke har opplevd dette selv, kan du slite deg igjennom den norske filmen 37 1/2, der er det en scene som minner om nevnte situasjon. Den kvinnelige delen av Statens Filmsensur holdt faktisk på å få gjennomslag for 23-årsgrense og kategorisering som «ekstra grusom skrekkfilm» bare på grunn av den scenen. Men det var en DYR krem, altså. Hva bilpolish angår, er det mest fordi det blir så SINNSYKT tungt å få gnidd skiten vekk igjen etterpå, at du bør moderere mengden en hel del.

Men uansett. Bilen MIN er ganske blank nå. Og det er jo veldig, veldig vanskelig å finne noe som er viktigere enn det. Bare spør Mr. Miyagi. Jeg skal forresten hilse og si at alle som ikke polerer bilen skal møte på kjøkkenet med chop sticks umiddelbart etterpå. Dere skal trene på å fange fluer med bind for øynene. Lykke til, og takk.

14 kommentarer

Kaffeskål i lydformat

Kaffeskål – det skulle tatt seg ut

Noen ba om å få dette i lydformat. Noen får det de vil ha. Det nærmeste jeg kom en podcast, om ikke annet. Det er forfattaren sjølv som les, og det er den vennlige Andreas Opsvik, aka @tanketom, som gjør det hele mulig.

3 kommentarer

#kaffeskål – det skulle tatt seg ut (kåseriforedrag Webforum 2011)

(FORHÅNDSVARSEL: Dette er et KJEMPELANGT kåseri. Det publiseres bare fordi noen har sagt at de virkelig, helt oppriktig, er interessert i å lese det KJEMPELANGE kåseriet mitt. Det ble ikke skrevet med tanke på skriftlig publisering, det ble skrevet for å fremføres på et bestemt tidspunkt på en bestemt konferanse. Så kom ikke etterpå og si at jeg ikke advarte deg.)

Aller først, et tips. Ikke si ja til å sitte i en komité hvis du kanskje ikke har tid til å møte opp på komitémøtene. Før du vet ordet av det har du fått i oppdrag å si noe rasende morsomt tidlig om morgenen. I en halvtime. Jeg sier ikke at det nødvendigvis MÅ skje, men jeg vet at det KAN skje. Det skjer ikke meg, tenker du kanskje. Det tenker alle. Og så står de der. Eller her, da. Og har fått i oppdrag å holde et artig kåseri. Nok sutring.

De ville jeg skulle snakke om sosiale medier og sånn. Det er jo liksom det man snakker om i våre dager. Eller, egentlig snakker man ikke om sosiale medier. Egentlig snakker man om facebook og twitter.

Og det er det jeg skal gjøre også. Som mange av dere vet, har jeg gjort grundig research til dette foredraget. Jeg kan faktisk aldri huske å ha gjort så god research noen gang før, ja det kan faktisk godt tenkes at jeg nå innehar norgesrekord i research før foredrag. Den kritiske tilhører vil selvfølgelig si “jammen, research og research, det er jo ikke akkurat forskning å henge rundt på twitter, da”. Vel, si det til SM-ekspertene. Altså Sosiale Medier-ekspertene. Ikke de andre, hvis det finnes sånne eksperter. Da vil de forsvare seg med at de henger ikke bare rundt på twitter, for tenk, de leser en masse blogger også. Masse, masse blogger, leser de. Av sånne som dem selv, men som er fra Amerika og England.

Hvordan jeg vet det? Jeg henger på twitter. Og den aller vanligste starten på en melding fra en SM-ekspert er “Reading:”. Det er rett og slett ikke grenser for hvor mye enkelte leser i jobben sin. Og så deler de linken til det de leser. Ikke at det er noe galt i det, altså, for all del. Det er helt supert at noen deler det de leser. Skulle bare ønske jeg hadde tid til å lese alt de deler at de leser. Eller, helt ærlig, jeg skulle ønske at jeg gadd å lese alt det de deler at de leser, for det er sikkert interessant, hvis man bare er interessert, hvilket jeg altså skulle ønske at jeg var.

Men altså, de av dere som følger meg trofast på twitter, velsigne dere, vet at jeg ikke er typen som slår om meg med løse påstander. Det mange av dere vil kalle å henge rundt på twitter, er egentlig forskning. Og det meste av det følgende er basert nettopp på min egen forskning. Hvor mange av dere er på twitter, forresten? Og hvor mange er det som følger meg trofast? Hvor mange er det som har avfulgt meg? Hvor mange har avfulgt meg fordi de ikke anser meg som seriøs forsker? Der kan dere se. Jeg har altså stillingstittel webrådgiver, men dypest sett er jeg forsker. Jeg har spesialisert meg innenfor disiplinen fiktivforskning på sosiale medier. Og jeg la merke til at da Eric Qualman slo om seg med tall om sosiale medier i går, var det faktisk OVER 99 prosent som IKKE stilte spørsmål om kilden til disse tallene. Det er sånt som gleder en stuntforsker.

Nå har nok enkelte av dere fått inntrykk av at dette kommer til å handle mye om meg. Det er egentlig ikke meningen. Men når man forsker seriøst på sosiale medier, slik jeg gjør, er man helt nødt til å gå inn i det med hele seg. Man må BLI forskningen, så å si. Så når dere hører at jeg snakker mye om meg selv, kan dere altså tenke at det jeg sier er allmenngyldig og overførbart til alle, jeg har bare valgt å eksemplifisere det gjennom å gi av meg selv. Det er viktig å gi av seg selv i sosiale medier, det har jeg funnet ut gjennom forskningen min, dessuten har jeg lært det på kurs. Jeg har nemlig vært på KURS i sosiale medier jeg, ikke bare foredrag, så jeg vet hva jeg prater om.

Det er litt over to år siden jeg var på mitt første kurs. Jeg fant ikke på det selv, siden jeg er en såkalt late adopter, det er engelsk og betyr bakstreversk gamlis, nei, jeg ble sendt på kurs, gjorde jeg. På statens regning ble jeg fraktet til en helt annen BY for å lære om sosiale medier.

En hel dag med Ingeborg Volan, en av de aller triveligste sosiale medier-ekspertene Norge har fostret, det må det være lov å si, som Arne Scheie ville ha sagt, og ikke minst er hun en ekte ekspert, som mange av dere fant ut i går, og i løpet av den dagen ble jeg altså tvunget til å registrere meg på denne kvitrekanalen som vi alle er så glade i.

Hvis noen av dere ikke er på twitter, forresten, så kommer dere til å kjede dere enda mer enn de andre igjennom resten av dette kåseriforedraget. Ikke bare fordi alt jeg sier blir enda mer irrelevant, men også fordi dere ikke kan baktvitre meg med de andre i salen mens jeg snakker.

Hvor mange er det som har tvitret om noe av det jeg har sagt så langt? Hvor mange av dere ville blitt ukomfortable hvis jeg hadde lest det dere hadde skrevet akkurat nå? Der kan dere se. Baktvitring er kommet for å bli, samme hva Trine Grung sier. Hvis dere som ennå ikke har egen konto er lynkjappe nå, så kan dere gå til twitter.com og søke på #webforum11. Eventuelt på #eivindfail, så ser dere hva jeg mener. Jeg skal forklare det der med fail etterpå, hvis noen er usikre. Eller forresten, det gidder jeg ikke. Det er egentlig ganske intuitivt.

Men i alle fall, Ingeborg sa at Twitter var kult, og lærte oss om mentions og retweets og DMer og hashtagger. Jeg skjønte ikke så mye av dette, men jeg skjønte at noen hadde greid å lage et opplegg det var noe MED. For meg så det jo selvfølgelig helt dust ut. Begrensa antall tegn? Elendig søk? Dette var jo på den tiden da statusfeltet i facebook ikke var så viktig for oss, og mange av oss fortsatt ikke hadde unfriendet alle som drev med mafia wars og hvilket krydder er du og sånt.

Parentes: De fleste av mine fb-venner som gjennomførte hvilket krydder er du-testen OG delte den, ble grillkrydder. Det henger på greip, synes jeg. Parentes slutt. Men det var altså ikke sånn helt intuitivt for meg at det var kult å fjerne ALT facebook handlet om, innføre en tegnbegrensning, og så ha en kanal som KUN var et statusfelt.

Dette var forsåvidt også før den store facebookstatuskonkurransen startet for alvor, den som handler om å fremstå mest mulig vellykket overfor de som erta deg på skolen. Eller de du erta. Eller begge deler. Selv mener jeg å ha vunnet denne konkurransen en gang for alle i januar i fjor, og er derfor ikke SÅ ofte på facebook lenger.

Facebookstatus: Har gått førti mil på økologiske ski med lykkelige barn, helgrillet tiur på bål, drukket rettferdig hjemmelagd kortreist kakao med krem foran peisen, lest en vanskelig roman på originalspråket, bakt over tusen klimanøytrale boller, og dessuten rundvasket huset, nabohuset, gårdsplassen og postkassa. Og SÅNN skal en status skrives. Har jeg skjønt.

Facebookstatus. En gang for alle.

Men det var et sidespor. Vi skulle ikke snakke om Facebook, vi skulle snakke om twitter. Og dette med Twitter ble egentlig ikke noe særlig mer krystallklart av at Ingeborg fortalte at Twitter var som en fest. Altså, folk er jo så forskjellige, og jeg har vokst opp i frikirkelige miljøer, så jeg er definitivt kjent med at folk kaller svært forskjellige ting for fest, men ett sted må da grensen gå, tenkte jeg. En FEST? En fest der folk skriver meldinger på 140 tegn? Jo takk, det må jo bare ta HELT av.

Men det hjalp jo ikke at jeg var skeptisk, alle på kurset MÅTTE registrere seg. Det ble nemlig også opplyst at Twitter var en skikkelig viktig nyhetskanal som ble oppdatert raskere enn alle andre. Det er festen sin, det. Det der er forresten et morsomt resonnement, som jeg har støtt på flere ganger når ekspertene viser powerpointene sine og skal selge inn at for eksempel store, statlige direktorater er nødt til å komme seg på twitter og facebook.

Og nå snakker jeg ikke om de VIRKELIGE ekspertene, som for eksempel Ingeborg Volan, men om alle de som plutselig, bare et par timer etter at de var registrert på twitter, hadde mye å tilby på disse feltene. For eksempel enkelte store, velrenommerte byråer som er veldig gode til helt andre ting.

Kortversjonen er slik:

1. Hudson river
Under nødlandingen på Hudson river, ble Twitter raskere oppdatert enn de ordentlige nyhetskanalene, fordi folk tvitret fra flyet.

2. Mumbai terror
Under terroraksjonen i Mumbai, ble twitter oppdatert underveis i aksjonen, mens den ennå pågikk, fordi folk som gjemte seg for terroristene tvitret om hvor de hørte skyting fra og sånn.

3. Drittungen
En gang Even Sandvold Roland klagde på at en plate han ville ha, kun var tilgjengelig på amerikansk iTunes, ble han kalt for drittunge av en fyr i Warner. Eller, egentlig gjorde han ikke det, men Warner-typen kalte bloggen til Even for en drittungeblogg. Da fikk han masse tyn på Twitter, og Warner-ledelsen tvang ham til å be offentlig om unnskyldning. Warner-typen, altså, ikke Even.

4. Konklusjon
Din virksomhet må på Twitter så snart som mulig, det er ingen vei utenom. Tenk på Hudson river, og på drittungesaken.

Og så, 5. Resonnementet slutter nemlig ikke med konklusjonen. Nei, 5 er som følger: Det er kjempevanskelig å ikke si eller gjøre noe galt på twitter, noe som kan ødelegge hele omdømmet ditt for all fremtid.

Ta for eksempel Wimpgate. En fyr som jobba med Wimp, utga seg for å være uavhengig i en hissig nettdebatt og bedrev såkalt trolling. Så ble han ferska, selvfølgelig, og så ble det flaut. Kjempeflaut. Allikevel snakker vi nok om den klart minst dramatiske av alle saker som er blitt kalt “gate”. Jeg vet ikke engang om han trollemannen fikk sparken. Sånn sett i lys av Nixon og Watergate, i den STORE sammenhengen, liksom, gikk det jo ganske greit. Men det siste her er absolutt ikke en del av standardresonnementet.

Nei, standardresonnementet slutter selvfølgelig slik, med punkt 6: Siden det er nesten umulig å ikke drite seg ut i sosiale medier, bare tenk på Wimpgate, og siden du MÅ være der, bare tenk på Hudson river, anbefaler vi deg sterkt å knytte til deg kompetanse på dette feltet. I verste fall ved at du leier noen, for eksempel meg, til å holde kurs for alle ansatte, i beste fall ved at du setter ut det hele til et fritt valgt ekspertbyrå. For eksempel mitt. Altså ikke mitt, da, men ekspertens.

Og så gjør man jo det. Leier byrået, altså. Det neste som skjer, er at virksomheten man jobber i plutselig er på twitter med en autofeed fra facebook, som igjen autofeedes fra nyhetsfeltet på hjemmesiden vår, som dermed pøser ut 15 tweets i døgnet, i en bulk, samtlige er for lange. Klikker noen på linkene, kommer de til facebooksiden vår, de må bare logge inn først, og DER ligger det link til nyhetsfeltet på vår egen hjemmeside. En varm takk til byrået som hjalp oss. Det var jammen bra vi kom oss på sosiale medier, bare tenk på Hudson river og drittungen. Nå, vet du, nå er vi der folk er, nå er vi PÅ.

Så jeg registrerte meg, da, og fant noen å følge, og skrev min obligatoriske ”tester twitter”-førstetweet, og oppdaget ganske raskt at hvis twitter var en fest, var det en fest der man først og fremst snakket om fest, og de kuleste på festen (eller sosiale medier-ekspertene) var, som jeg nevnte innledningsvis, veldig opptatt av å fortelle oss andre hva de LESTE. I starten trodde jeg at det var meningen at alle tweets skulle starte med ”reading,” og helst linke til en lengre artikkel om twitter.

Det der er forresten litt fascinerende: Etterhvert har jo mange eksperter behov for å si noe selv om alt dette de vet. Og de som primært bruker sosiale medier til å snakke om sosiale medier, og tilfeldigvis også selger rådgivning om sosiale medier, de må alltid skrive bloggposter eller kronikker når de har noe å fortelle. I glassklar klartekst: De som lever av å fortelle deg om hvordan du kan få frem budskapet ditt på 140 tegn, føler at det er helt umulig å få frem budskapet sitt på 140 tegn, og det enda budskapet er superenkelt: Jeg vet noe du ikke vet, gi meg penger så skal jeg fortelle deg. Det andre jeg satt igjen med, var som nevnt altså at twitter først og fremst var et sted for folk som hadde skikkelig god tid til å lese på jobben.

Men det var dette med fest. De sa, når de skulle forklare hvordan man skulle oppføre seg, at dette var som en fest. Du kan gå rundt og mingle litt, snakke litt med noen her, lytte til noen andre der, snu deg og svare når du hører noen nevne navnet ditt i klyngen du akkurat passerte. Så sier du noe smart, og så er det noen som siterer deg, og noen siterer dem igjen. Innimellom samles flere rundt deg for å lytte. Og så videre – altså en fest som kanskje minner mer om et sånt stort cocktailparty jeg aldri blir invitert til, enn om sånne fester jeg faktisk er på av og til – jo, jeg HAR et analogt liv, jeg har det.

Men cocktailparty, vet du, det er jo ikke for hvem som helst. Så i starten ble jeg, slik jeg ofte gjør i store sosiale settinger, stående i et hjørne og klamre meg til en drink. Av og til mumler jeg lavt at «nå har arbeidsgiveren min lagt ut en nyhet på websiden vår» eller «deilig med helg». Etterhvert oppdaget jeg at det hendte at folk svarte meg. Det syntes jeg selvfølgelig var veldig rart, men ikke desto mindre ganske hyggelig. Så hang jeg rundt, da. Lærte litt her, fikk noen nye impulser der, tok av og til mot til meg og responderte på tweets fra de helt store. Øyvind Solstad og Eirik Hafver Rønjum og sånn.  Jeg ble ikke ordentlig ivrig før en eller annen nisse slaktet hele Twitter i en papiravis – det er der de foretrekker å gjøre det, så slipper de brysom nettdebatt etterpå – og kritiserte det for å være et elitesamfunn. Jeg vil KJEMPEGJERNE være med i et elitesamfunn, det pleier jeg ikke å få være. For eksempel er det slik at det nærmeste jeg kommer Underskog er at jeg følger en på Twitter som jeg tror er med der. Jeg er ikke en sånn som eliter pleier å drømme om å ha med, akkurat.

Men i alle fall, etter en stund begynte det å bli litt gøy. Jeg spurte noen om hva en ffnor var, også fikk jeg svar av en jeg ikke kjente fra før også GA vi hverandre en ffnor (for de uinnvidde er dette altså en måte å anbefale andre tvitrere på, eventuelt en måte å klø hverandre på ryggen på – virtuelt, altså) og fra da av begynte det liksom å bli litt fart i sakene. Jeg begynte å bruke Twitter til å spørre om ting jeg lurte på, og jeg opplevde stadig oftere å få svar. Og så skjedde det som er det magiske med Twitter, og dette visste dere kanskje ikke, men jeg kan her og nå avsløre at forskning påviser at Twitter inneholder et NARKOTISK STOFF som er ekstremt avhengighetsskapende.

Dette var i de gode gamle dager, da nesten alle på twitter var enige. Jeg har altså vært med helt siden 2009. På den tiden var vi for ytringsfrihet, imot Nina Karin Monsen, for Muhammed-karikaturer, imot regimet i Iran, for Earth Hour og så videre. Først og fremst var vi for sosiale medier generelt og Twitter spesielt. Og aldri ble vi mer aggresive enn når noen kritiserte nettopp vår elskede kvitrekanal. For eksempel Jarle Aabø. Han syntes vi kort sagt var helt dust. Han skrev en tipunkts liste over hvorfor Twitter var dusteri, i alle fall for journalister og inforådgivere:

«1 En lite målrettet kanal for informasjon
2 Åpner for og delvis betinger det jeg vil kalle private «betroelser».
3 Kortformen krever et unyansert språk som lett blir for konstaterende.
4 Kortformen åpner døren på vidt gap for misforståelser
5 Effektiv bruk krever mye tid og tar fokus bort fra «det som er viktig» for meg som informasjonsrådgiver eller journalist
6 Krasjer med rollen som rådgiver eller journalist
7 Avhengighetsskapende
8 Skaper irritasjon fra omgivelsene
9 Løpende overhengende fare for «å dumme seg ut».
10 Kan føre til presseomtale og twittermeldinger i VG ser sjelden særlig smart ut.»

Dette er en ganske treffende oppsummering av Twitter. Uten at det dermed er gode argumenter IMOT.

– Da dagbladets samfunnsredaktør Martine Aurdal på død og liv skulle fortelle dem som fulgte henne at hun ikke kunne fatte og begripe hvorfor regnfrakken hennes ikke hadde innerlommer fikk jeg nok, sa Aabø i samme artikkel.

Sjelden er noen blitt mer samstemmig utskjelt på Twitter, i alle fall i min feed, enn det Aabø ble den gangen. Det gjorde neppe særlig inntrykk på ham, men vi fikk nå i alle fall utløp for vår felles vrede. Nå skal det vel innrømmes at Aabø hadde helt rett i de fleste av påstandene sine, uten at det gjør dem til gode motargumenter mot twitter som sådan. De fleste av punktene er nemlig også gyldige for helt andre kanaler, såvel digitale som helt analoge.

Men det til side, jeg plasserte nettopp noe som egentlig er ganske viktig i en bisetning. Det bør man ikke gjøre. Bisetningen var: “I alle fall i min feed”. Og DET er det mange på Twitter som tilsynelatende ikke forstår. Det er sjelden jeg humrer mer, enn når viktige, tunge, etablerte mediefolk kan fortelle at Twitter, det er et sted der det bare henger journalister og kjendiser, herunder politikere, og derfor er dette en elitekanal for de få, og det eneste de gjør er å klø hverandre på ryggen, så dette er også demokratisk betenkelig.

Hvorfor det er morsomt? Jo, fordi de baserer det på hva de sitter igjen med etter å ha lest SIN EGEN FEED, der de selv har valgt hvem de skal følge. Og da har disse presumptivt intelligente menneskene først valgt å følge bare kjendiser og journalister, og så bestemt seg for at de gidder ikke å være et sted der det bare er … kjendiser og journalister.

Twitter er liksom en fest der alle er invitert. Men hvis du på denne festen velger å oppholde deg på dametoalettet hele tiden, kan du ikke klage etterpå på at alle på festen bare var opptatt av hår og sminke og sånt. Her gjetter jeg selvfølgelig vilt. For alt jeg vet, er grunnen til kvinners sykelige interesse for felles toalettbesøk at det er nettopp der de kan diskutere livets store filosofiske spørsmål i ro og mak. Men i så fall kan du altså ikke klage på at det blir for mye filosofi.

Fra tid til annen dukker det opp noen som gjerne vil være twitterpoliti. De vil gjerne lage regler for hva det skal og ikke skal tvitres om. Noen er veldig imot at man tvitrer om hva man skal ha til middag og at man har gått tur i skogen, for de vil gjerne at twitter skal være et fagsted og bare det. De sier at man godt kan være personlig i kanskje hver fjerde tweet, men at selv da bør man unngå de rene trivialiteter. Det kan være de har rett. Det kan også være at dette er mennesker som strengt tatt ikke forstår ordet “sosial”, langt mindre ordet “relasjon”.

Det skal sies at da jeg kom hit, eller til Twitter, altså, da var det mest webfolk og mediefolk som var der. I alle fall var det de jeg fant. Og de hadde jo lagd seg noen omgangsformer, selvfølgelig, og de hadde sikkert vært på kurs med noen utlendinger. I det minste hadde de read en hel del blogger om hvordan man skal oppføre seg på twitter. Og det er klart det er nedtur når det kommer inn en helt ny gjeng på festen og plutselig skal ha dans og allsang midt mens vi konverserte høflig om utenrikspolitikken, så det er ikke rart de ble litt sure.

Men sånn er livet. Livet, og for den saks skyld twitter, er organisk. Ting endres. Folk som har valgt å gjøre en splitter ny arena til sitt levebrød, må tåle endringer. For all del, de må gjerne klage på at sånne som meg tvitrer trivialiteter. Men de kan jo også tenke på hvor grenseløst verdiløst det er for sånne som meg å høre at de er på vei til et møte med en viktig kunde. Smooth.

Jeg tror nemlig at Twitter, og for den saks skyld andre sosiale medier, på et vis er sårbare. Jeg tror det er mulig, som markedsfører, selger, rådgiver eller guru, å ødelegge hele greia.

La oss tviholde på festanalogien litt til, siden jeg trenger den til mitt neste poeng. Jeg ER jo forsker. Og jeg har faktisk forsket litt på dette med kvinner og sosiale situasjoner. I en ganske stor undersøkelse som jeg fant på mens jeg skrev dette manuset, uttalte hele åtte av ti kvinner at du gjetter aldri hva den vanskeligste sosiale situasjonen de vet om er. Eller, det uttalte de jo ikke, det var det jeg som uttalte.

Det de uttalte, de åtte, altså, var at den vanskeligste sosiale situasjonen de vet om i hele verden som fins, er den hvor en LITT perifer venninne inviterer til homeparty der det skal selges noe de absolutt ikke har lyst på. Kvinnene i undersøkelsen følte at de MÅTTE gå, at de ikke turde å si nei, men at de syntes det var skikkelig kjipt å måtte bruke en hel kveld på det og attpåtil kjøpe noe, for det må man visst gjøre for ikke å sette vertinnen i forlegenhet.

Over litt tid tilgir man antagelig sin venninne. Eventuelt hevner man seg ved å invitere til homeparty selv. Men hvor lenge fortsetter en venninne å være en venninne hvis den eneste sosiale omgangen hun er interessert i å ha, er å tjene litt penger på å ha deg i stua?

Mitt ringe poeng, er at den dagen ingen inviterer til fest lenger fordi alle inviterer til homeparty i stedet, da blir det ikke noe kult for kvinner å ha venninner. Nettverkssalg har noe av den samme tristessen over seg, synes jeg. Du er ikke lenger bare min venn, du er nå også min målgruppe, en potensiell kjøper av magnetsåler, krill eller hva pokker som helst som ingen går til butikken for å kjøpe frivillig, de må faktisk overtales av en de stoler på.

Den dagen alle som er på denne twitterfesten har en nøye uttenkt strategi for hvordan de skal BRUKE festen, da er faktisk festen over. Noen må nemlig være målgruppa også. Eller folket, om man vil.

Er det noen her som husker hjemmesider? Altså, de som fantes for lenge siden og VAR akkurat det de hørtes ut som; sider folk lagde hjemme? På de sidene skrev man litt om seg selv. Man la ut bilder av ungene sine. Man hadde en gjestebok der folk kunne legge inn en hilsen, og man la ut linker til sine favorittnettsteder. Også skrev man gjerne noe om noe man var engasjert i. Ofte hadde man noen enkle annonser. Husker dere sånne hjemmesider? Eller trodde dere at det var facebook som fant opp dette?

Hva skjedde med hjemmesidene? Publiseringsverktøyene har bare blitt enklere og enklere. Mange nettleverandører tilbyr gratis hjemmeside som en del av løsningen. Det har ikke blitt vanskeligere å lage seg hjemmeside, så langt ifra. Men hva skjedde, da? Ble det UT å fortelle om seg og sitt på nett?

Vet dere hva min teori er, som forsker må man ha noen teorier, og dette er en av mine absolutte favoritt-teorier, vet dere hva jeg altså tror at skjedde?

Jo: DET KOM NOEN OG ØDELA. Sånne som oss kom. Sånne som så world wide web som en fantastisk markedskanal. Vi kom med alle pengene våre og alle konsulentene våre, og en hjemmeside er nå noe man først og fremst forbinder med virksomheter, ikke med folk. Litt sånn som ting i matbutikken som heter hjemmelagd.

Og folk flyttet seg. Nå er alle på facebook. Det vil si, hvis Nina siterte Thomas Moen riktig i går, er også nesten alle på blogger. Tallet som føk forbi i twitterfeeden min var 800000 bloggere i Norge. Her nærmer vi oss min egen omgang med tall, og jeg er glad for å se at ektere eksperter enn jeg lar seg inspirere av mine vitenskapelige metoder, men dette var en digresjon.

Vi kan tillate oss det nå, når vi forhåpentligvis snart er ferdige, men vi kan ikke dvele for lenge, for vi må videre til neste retoriske spørsmål: Hva skjer den dagen vi alle sammen, på vegne av våre direktorater og butikker og veldedige organisasjoner og multinasjonale selskaper og kommuner overtar det meste av trafikken på sosiale medier? Kommer vanlige folk til å henge rundt på facebook hvis alt som møter dem dypest sett er annonser? Kommer folk til å ha glede av twitter den dagen hele greia plutselig bare er et homeparty?

Jeg tror ikke det. Jeg tror noen kommer til å finne opp noe nytt, der folk kan ha det kult en stund, mens vi vrir hodene våre for å finne ut hvordan vi kan utnytte dette nye og Dette Nye-ekspert-byråer spretter opp som paddehatter.

Folk spør meg ofte om de trenger en strategi for å være i sosiale medier. Eller, selvfølgelig gjør de ikke det, men jeg skulle ØNSKE at de gjorde det. For da skulle jeg svart at nei, du gjør ikke det. Oppfør deg skikkelig, vær ærlig, prøv å bidra med det du kan bidra med, svar når du blir spurt, spør når du lurer, kort oppsummert, vær EKTE.

Det er selvfølgelig lurt å vite noe om hvordan man oppfører seg på fest. Noen av oss har det også slik at vi med fordel kan tenke igjennom om ting litt før vi drar på festen, slik at vi slipper å få konstruktiv kritikk av kona vår i drosjen på vei hjem fordi vi for eksempel snakket ALTFOR mye på denne festen også, for å ta et helt tilfeldig eksempel.

Men la det bli med det. Som beleven selskapsløve – jeg vet ikke helt hva det betyr, men jeg synes det høres så flott ut – kan jeg gi deg som er ung og fremadstormende det råd at du ikke legger en FOR detaljert plan for hva du ønsker å oppnå med å gå på akkurat denne festen. Du kan høste noen kortsiktige fordeler, men det lønner seg ikke i lengden. Trenger du en strategi for å gå på fest, så lag endelig det. Et tips, i så fall, hvis du skal få hjelp, få det av noen du syns er kule å feste med. Ikke av noen som bare har vært på fest en gang, og da ble de kastet ut.

Jeg skulle egentlig holde en kaffeskål. For de uinnvidde, så er det slik at på denne twitterfesten er det Noen som har valgt å BLI den gjengen som sitter i et hjørne, roper altfor høyt, og ikke har noe annet å si enn SKÅL. Bare at KAFFESKÅL, da. De har altså funnet en måte å miste hodet på UTEN alkohol.

Er det god bruk av twitter? Det KAN selvfølgelig være innmari irriterende når noen kaffeskåler hele tiden og ikke har noe å si, liksom. Men man KAN avfølge. Verre er det ikke.

Selv jeg, anerkjent forsker på sosiale medier som villig deler min kunnskap, blir av og til avfulgt. Ofte får jeg sove om natten etterpå allikevel. I alle fall etter et par-tre netter.

Bruk gjerne twitter og facebook til kundeservice, eller salg, eller som arena for kunnskapsdeling med de andre i din bransje, det funker supert til det også. Men ha ingen illusjoner. Forskning viser at hele 110 prosent av alle på twitter egentlig er der bare for å ha det moro. De resterende tre prosentene er der for å drikke kaffe. Kaffeskål til dere. Takk til dere andre.

57 kommentarer

Vi synker i samme båt – klagesang for nettredaktører (kåseri på Webforum 2010)

Det finnes sikkert arbeidsplasser der nettredaktørene rapporterer direkte til virksomhetens toppledelse og har helt frie hender til å gjøre akkurat det de ønsker av videreutvikling og endringer, med ubegrensede budsjetter. Det finnes sikkert firmaer og organisasjoner der alle ansatte kan masse om web samtidig som ingen av dem noen gang prøver å overkjøre nettredaktøren.

Og det finnes sikkert et sted der markedsfolkene faktisk har lært seg noe om web, der salgssjefen er mer opptatt av brukervennlighet enn av store, lysende ting som bråker og sier BILLIG!, og der toppsjefen ikke synes at et stort, signalrødt banner som dekker det meste av forsiden, med virksomhetens kjerneverdibuzzwords i krigstyper og med umotiverte punktumer og store forbokstaver (Dynamisk. Underholdende. Tøff.) er selve lykken i livet.

Det finnes sikkert et slikt sted, og hvis vi alle sammen er flinke nettredaktører og bruker riktige fonter og kjører hyppige brukertester og tenker på triggerord og gjør det til en vane å søkemotoroptimalisere nettstedet vårt hver morgen og tar tranen vår og ellers er flinke og kjekke piker og gutter, så kommer vi nok aldri dit allikevel, dessverre, for mye tyder på at det er for sent og at vi allerede er havnet down below.

For renner ikke verden over av folk som allerede har avtalt med sjefen vår (som ikke kan noe om web men ikke vet akkurat det) at de skal få et nytt toppmenypunkt midt i vår brukerorienterte, scent-of-information-optimaliserte supermeny, og at det punktet skal ha en tekst som er helt lik navnet på den personens avdeling, som ingen brukere skjønner, og som er lang at den vil gå over tre linjer?

Og er det ikke nesten bestandig slik når marketingavdelingen (vår ”egen”) og reklamebyrået (det Store, Prisbelønte) har klinket glass og hoder sammen i kampanjeprosessene sine, så har ingen tenkt på web før helt i siste liten, og da smeller de sammen noe dritt i flash, med uleselige fonter, merkelig internnavigasjon og til en pris som kunne kjøpt oss et middels norsk webbyrå, med ansatte og fullt inventar? Og er det ikke enda verre når de har tenkt på web, og fått en eller annen juniordesigner med kraftig mac, stort ego og lite annet til å lage en microsite vi må få teknikerne våre til å implementere? En microsite der den overordnede føringen for så vel design som navigasjon er den mye omtalte, men sjelden dokumenterte Gjenkjennelseseffekten, og der både våre ”egne” markedsfolk og superdesigneren har som høyeste prioritet at folk skal se vårt fine, grønne (eplegrønne, ikke irsk grønne) superboard med hvit skrift og et kult bilde, for så noen timer etterpå å forville seg inn på nettsiden vår, plutselig kjenne seg igjen og skjønne hvem som var avsender, og endelig, når de blir ringt opp to dager etter av gallupbyrået, svare (uhjulpet) at jo, jeg har sett annonse for Firmaet, og ja, jeg likte den godt eller svært godt.

Og er det ikke slik at alle salgsfolk som kontakter oss, via epost med kopi til sjefen og de fleste andre de vet om, aller helst vil ha en utrolig stor plakat som sier KJØP, midt inni nettbutikken, i veien for produktlista? Jo, slik er det. Den som ikke er desillusjonert i vår bransje, er mest sannsynlig uerfaren. Og likevel står vi opp om morgenen og går på jobben. Hva er det som driver oss, arme mennesker? Finnes det folk som ganske enkelt liker å lide litt, og er de i så fall overrepresentert i vår yrkesgruppe?

Det er ingen grenser for hvor lite empati folk (særlig markedsfolk og salgsfolk og sjefer) kan ha med oss stakkars, stakkars nettredaktører. Men vi gir ikke opp. Det kan jo hende at vi ikke er helt fortapte ennå. Det kan tenkes at de alle sammen en vakker dag vil høre på oss, at både sjefer, selgere og markedsfolk til sist skjønner at det er vi som har rett.

Den dagen skal vi lage verdens beste nettsted, der alt design, all tekst og all navigasjon er Helt Riktig. Og hvis brukertesten av verdensbestenettsted.no dagen etter viser at brukerne i grunnen har vent seg til flashmicrositeskitt, at de har lært å elske gjenkjennelseseffekten og at de synes at nettopp Firmaets egenutviklede papiroptimaliserte seriffont er den fineste og mest lesbare fonten de vet om, da får vi gjøre som vi pleier. Smile det innbitte smilet vårt, bite tennene hardt sammen, og holde ut i stille desperasjon.

Hadde vi ment at det viktigste er å oppnå resultater, hadde vi vært salgsfolk. Hadde vi ment at det viktigste er å holde stilen, hadde vi vært markedsfolk. Og hadde vi ment at det viktigste er akkurat det vi helt personlig og i dette øyeblikk synes og føler, da hadde vi vært sjefer.

Men vi er altså nettredaktører, og synes at det aller, aller viktigste er å skape gode brukeropplevelser for folk vi ikke aner hvem er, koste hva det koste vil. Vi er enten veldig, veldig snille, eller rett og slett bare gærne. Jeg holder en knapp på det siste.

1 kommentar